Opprett egendefinert tema
Etter ei uke i øsende regnvær rundt i skog og mark og fjell med gevær på ryggen på jakt etter skogens konge, er vi endelig på båttur igjen. Etter å ha bunkret drivstoff, vann og proviant på Seierstad satte vi kursen mot Tømmerviksundet. Vi satte først krabbeteiene våre på yttersida av Barøya og begav vi oss inn i sundet for å henge oss på bøya til Jøa kystlag, som ligger der. Det viste seg å være en tabbe. Bøya var festet i ei tykk trosse som var festet på begge sider av ei bukt. Plutselig hang vi fast i trossa med propellen og der ble vi hengende.
Ikke akkurat tynn denne trossa.
Vi forsøkte en stund å komme oss løs selv, men måtte gi opp. Det var bare å tilkalle hjelp. Vi prøvde først VHF-en, men oppnådde ikke kontakt med Florø radio
Vi ringte så til Kystpatruljen på tlf. 02016. De kunne ikke hjelpe oss fordi datasystemet deres var nede. 
De kunne ikke engang fortelle oss hvilken skøyte som lå i Rørvik. Nå vet vi jo at det som regel er Harald V som ligger på Rørvik, så vi fant telefonnummeret selv og ringte dem direkte. De var ”velvilligheten selv” og lovet å komme oss til unnsetning.
Nå var vi ikke i nød og kunne godt vente noen timer, men hva om vi hadde vært i nød? Vi kunne jo høre sikkerhetsmeldingene fra Florø radio på VHF, så hvorfor oppnådde vi ikke kontakt? Nå prøvde vi ikke å anrope Harald V på VHF, kanskje vi skulle gjort det.
Etter ca 1,5 timer så vi mastetoppen på redningsskøyta utenfor Barøya. Vi tok kontakt på VHF-en for å fortelle akkurat hvor vi lå, fordi de ikke kunne se oss bak Barøya.
De sjøsatte landgangsfartøyet sitt og kom inn i sundet der vi lå.
Så er det bare å gjøre seg klar til å gå i sjøen
Det tok ca. 3 min. og så var vi løs. Heldigvis fant han ingen skade på propellen vår
Det viste seg at trossa var løsnet i den ene enden og lå og fløt inne i bukta, så redningskarene ryddet opp i "faligheta" før de dro.
Vi har alltid betalt vårt medlemskap i kystpatruljen med glede og det vil vi fremdeles gjøre, selv om de er litt for avhengige av datasystemet sitt. Karene på redningskøytene er verd sin vekt i gull. Vi har hatt bruk for dem to ganger og vår erfaring er at de gjør alt de kan for å hjelpe. Blide og trivelige er de også.
All ære til dem
Etter at vi var kommet løs, kastet vi anker litt lenger ut i bukta og tok oss en ankerdram. Det ble tidlig mørkt og vi inntok kveldens middag før vi satte oss foran titteskapet i andreklassesalongen.
Ella og Geir
Ikke akkurat tynn denne trossa.
Vi forsøkte en stund å komme oss løs selv, men måtte gi opp. Det var bare å tilkalle hjelp. Vi prøvde først VHF-en, men oppnådde ikke kontakt med Florø radio
Vi ringte så til Kystpatruljen på tlf. 02016. De kunne ikke hjelpe oss fordi datasystemet deres var nede. De kunne ikke engang fortelle oss hvilken skøyte som lå i Rørvik. Nå vet vi jo at det som regel er Harald V som ligger på Rørvik, så vi fant telefonnummeret selv og ringte dem direkte. De var ”velvilligheten selv” og lovet å komme oss til unnsetning. Nå var vi ikke i nød og kunne godt vente noen timer, men hva om vi hadde vært i nød? Vi kunne jo høre sikkerhetsmeldingene fra Florø radio på VHF, så hvorfor oppnådde vi ikke kontakt? Nå prøvde vi ikke å anrope Harald V på VHF, kanskje vi skulle gjort det.
Etter ca 1,5 timer så vi mastetoppen på redningsskøyta utenfor Barøya. Vi tok kontakt på VHF-en for å fortelle akkurat hvor vi lå, fordi de ikke kunne se oss bak Barøya.
De sjøsatte landgangsfartøyet sitt og kom inn i sundet der vi lå.
Så er det bare å gjøre seg klar til å gå i sjøen
Det tok ca. 3 min. og så var vi løs. Heldigvis fant han ingen skade på propellen vår
Det viste seg at trossa var løsnet i den ene enden og lå og fløt inne i bukta, så redningskarene ryddet opp i "faligheta" før de dro.
Vi har alltid betalt vårt medlemskap i kystpatruljen med glede og det vil vi fremdeles gjøre, selv om de er litt for avhengige av datasystemet sitt. Karene på redningskøytene er verd sin vekt i gull. Vi har hatt bruk for dem to ganger og vår erfaring er at de gjør alt de kan for å hjelpe. Blide og trivelige er de også.
All ære til dem
Etter at vi var kommet løs, kastet vi anker litt lenger ut i bukta og tok oss en ankerdram. Det ble tidlig mørkt og vi inntok kveldens middag før vi satte oss foran titteskapet i andreklassesalongen.
Ella og Geir
