Hulda
alphaman skrev for 3 timer siden:Har du tatt opp skipet nå? hva skal fikses ellers
Hulda tok turen opp fra Strömstad til Kambo for en snau uke siden. På første del av turen noe motor med skvalpesjø. Deretter kom den varslede vinden fra SW, og vi seilte opp til 8,5 knop for bare genoaen. Kjølig dag på vannet. Vi satt inne i varmen og kjørte autopiloten. Turen gikk på skift over 10 timer. Vakthavende offiser på broen, i et ubevoktet sekund:
Vi hadde ikke hatt blund på øya hele natten. Dødtrøtte begge to. Så vi seilte avgårde, rullet inn Genoaen i le av Bile, utenfor Son og motret syd til Kambo. Totalt tre timer for motor. Og det var ikke mulig, uansett turtall, å få mer enn 5 knop. Grunnen vises lenger ned i billedserien.
Ja, Hulda er på land hos Kambo Marina:
Marinaen er befolket med meget hyggelig personell. For så vidt en topp plass, kan anbefales, butikken de har inneholder det meste. Men ikke perfekt for Hulda som skulle ha gjort en hel del med 'underredet' i form av fjerning av defekt maling og påføring av ny maling. Grunnen er at det er et generelt myndighetsforbud mot malingflak i sjøen. Forbudet er forbannnet vanskelig å etterkomme når man man står på en slipp som henger over vannet. Og hele slippen er grating, med oppstikkende bjelker som gir høydeforskjeller på en halvmeter. Uansett hvor mye presenninger og plast jeg legger ut, et lite vindpust og hele dritten fyker på sjøen. Forholdet var jeg ikke klar over på forhånd, og det ble ikke gitt informasjon før båten hadde vært på land et døgns tid. I så måte, noen tusen kroner rett i dass. Dog, noe får jeg gjort.
@BØstrøm har også vært om bord. Han var dypt imponert av den lekre innredningen, men ellers var alt bra :-) Vi har snakket en del om sandblåsing, og hvor jeg kan få gjort dette. Tenker litt frem og tilbake. Vet ikke om nytte/kost-verdien taler for sandblåsing og sprøytemaling. Jeg hadde forresten er prat med en av 'killarana' på Strömstad Marina. Han driver og 'sandblåser'. Jeg lurten på hvordan han kunne få lov til å utføre denslags der. Det viser seg at han gjør det 'støvfritt'. Vi andre kaller det sandvasking. Sa2,5? 'Inget problem'. 'Hvordan ser stålet ut etter at du har 'blåst' det?' 'Det blir brunt, men det gjør inget, malingen sitter jättebra!' Enda en jævla cowboy som ikke engang har lest bruksanvisningen på den malingen han ruller på. Hos International Paint står det noe slikt som; 'Blast to min. Sa2,5. If oxydation appears before painting, reblast to Sa2,5. Recomended spray paint with pressure 3000 psi (rundt 270 bar). For smaller/repair areas use of brush accepted. Multiple coatings with brush to accieve min. paint thickness'. Noe i den duren. Man skal bruke kost på første strøket, men kan bruke rulle på etterfølgende strøk. Har diskutert det med Inter. den gangen de hadde kontor i Oslo. Det samme gjelder i dag. Å betale 'grabben' i Strömstad SEK 24 000 (hvilket var prisen) for å oksidere stålet til Hulda, det blir for dumt. Og så kommer et skikkelig malingprogram i tillegg. Som ikke vil funke for underlaget er ødelagt. Idioti.
Kan ta litt om 'hva gjør jeg med anodene'-spørsmålet som kommer på Baatplassen hele tiden. Her er en av anodene som har sittet på minst fem år, den ser nokså ubrukelig ut:
Etter fem sekunder med høytrykkspyleren:
Anoden er ikke passivert, og den fungerer slik den skal. Belegget som vises her gir ingen negativ innvirkning. Belegget er i hovedsak sinkoksid. Og anoden her veier fremdeles snaut halvannen kilo. Det er mye igjen. Den blir uansett byttet. Malingen på Hulda begynner å bli veldig slitt. Man kan si at anodeforbruket er propersjonalt med tilstanden på malingen. Det er bare at jernet forlanger stadig fler elektroner, som blir gitt av anodene, og båtens enpolede anlegg i form av lekkasjestrømmer. Men det enpolede anlegget er kun aktivt når båten er i bruk. Mesteparten av tiden er den ikke i bruk. Anodene tar støyten. Et bilde av kjølen, ingen rust:
At metallet er litt brunt, kommer av at jeg har spylt med vann for å fjerne støv. En lett ettersliping og noen kluter med Aceton før maling med tokoponent epoxy. For å forfølge rust- og anodehyseriet: Juni for to år siden ble Hulda sjøsatt forrige gang. Da sveiset jeg på et vinkeljern i akterkant av roret for å få bedre rorvirkning for motor. Effekten er såpass stor at jeg skal kutte vekk halvparten av lengden. Jernet er ikke noe spesialstål, vanlig vinkel kjøpt hos Bauhaus. Vinkelen ble ikke primet, lett stoffet, fikk sveiset på en liten anode. Selve anodejernet vises på bildet. Det sitter noen gram sink igjen på innsiden av anodejernet:
Det er helt forjævelig grodd. Alle forutsetninger for 'galloperende korrosjon er tilstede. Men etter noe rengjøring:
Det finnes ikke spor av rust. Jernet er ikke engang brunt. Lykken er når min teori stemmer med min praktiske erfaring. Så får resten av verden tro, mene og synse som de vil. Jernbåter ruster ikke under vann så lenge skroget har overskudd av elektroner. Det ruster ikke på tusen år. Min påstand. Reklamasjoner på denne påstanden kan leveres undertegnede år 3015 for videre saksbehandling.
Propell, den ble skrapt av en forfrossen dykker på vårparten. Skulle ikke tro det:
Midt på propellbladet har det satt seg en stillehavsøsters. Det var flere av dem, men kun på propellen. Etter litt pussing med vinkelsliper:
Legg merke til alle skadene som følge av at propellen ikke har anode. Den propellen har vært under vann i 17 år. Nå blir den mattslipt, primet med tokomponent epoxyprimer og stoffet med samme stoffet som resten av båten. Merk at det er slik jeg gjør med propellen. Og det har sine grunner til at det fungerer slik. Stikkordet er 'Bonding', alle metaller presset til samme potensialet. Og alle metaller lever fett på at anodene ofrer seg.
Jordingen for VHF, AIS, ekkolodd og Raymarine (autopilot):
Funker så lenge den er våt. Det blir litt brems på Huldas fart når det er ti/femten slike skjellfarmer rundt omkring. På selve skroget er det stort sett bare slim etter to år:
Der Hulda ligger er det store utslipp av næringssalter. I store deler av året er vannet helt ugjennomsiktig. Anoden på dette bildet kom seg også betraktelig etter en spyling:
Anoden fortsetter jobben i to år til. Legg merke til en boble med hull på, skrått ned til høyre for anoden. Under den er det bart jern. Ikke antydning til rust der heller. Hulda er belemret med en million slike blærer, stålbåtens svar på plastpest. Bortsett fra det rent estetiske, har ingen betydning. Før den dagen den siste anoden har sagt takk for seg. Da begynner rusten med i snitt 0,1 mm/år. Med 5 mm tykke plater går det hull om 50 år. Nå fyller jeg 73 til uka, for meg er det et akademisk spørsmål.
På slippen lå det noen anoder. De var slik at på noen av dem kunne jeg fremdeles skimte produsentnavnet. Så jeg spurte slippeieren hva han skulle med dem? 'Blir kastet, utbrukte'. Så jeg spurte om jeg kunne få dem. Hvis jeg trodde jeg kunne bruke dem til noe, vær så god. 'Jeg er korrosjonsingeniør, dette kan jeg en noe om'. Det er så herlig når jeg kan slenge ut av meg den frasen der. Ikke ofte, men en gang sånn år om annet. Så vi snakket litt rust og greier. Viste han vinkeljernet i akterkant av roret. Aha! 'Vil du ha fler anoder, så står det ei tønne med brukte anoder inne i containeren for spesialavfall, bare ta det du vil ha'. Nå har Hulda anoder for en årrekke fremover. Kilovis. For tusenvis av kroner. En stor anode koster jo fra 500 kroner og oppover.
Så var det dette med Robert. Navnet på Robertson/Simrad linjerhydraulikk type HLD 2000 L Mk.1. Dette er som skrevet tidligere en sak der produksjonen ble avløst av en bedre Mk.2 på slutten av 80-tallet. Nå er det helt slutt, blir ikke produsert lenger. For dyr i forhold til mekaniske systemer, som er fulle av lagre, clutcher og slitedeler. Robert har begynt å vise tegn på alderdom. Skrudde av lokket på oljebeholderen, det som er i glasse, var innholdet:
Det ser verre ut enn det er, men det er like lite olje som det ser ut som. Når Hulda krenget mot SB, ville pumpen suge luft. Jeg har ikke skrudd av lokket og tittet nedi på mange år. Veldig dumt av meg selv. Oljen var ikke så møkkete som det virker som. Møkka lå som tråder i bunnen av oljebeholderen, løste seg opp da jeg øste den ut. Ny olje er ISO 32 hydraulikkolje. Vinterprosjektet blir å installeren en ny unit. Denne nye har motor og beholder separat. Dessuten er det to sylindre som trykker/drar hver sin vei. Slik sett blir det ingen radiallast på rorsystemet. Kraften øker fra 500 kg/m til 1000 kg/m. Den jeg har nå er plenty sterk nok.
Rorlagre opp og nede, som nye, null påvislig slark:
Men det er ikke vakkert. Denne foringen blir smurt med vannfast fett, når båten er på land. I toppen sitter en 'styring' med innebygget slakk på en millimeter på diameteren, kun som en støtte:
Anoden her blir skiftet. Opp til venstre for anoden er rorstopperen. Oppe på toppen av rorakslingen sitter et vanlig industri kulelager. Akslingen er St56 (karbonstål, som resten av skroget). Gjennomføringen til rorakslingen er AISI 316L (rustfritt stål).
Dette var en god porsjon selvskryt, iblandet forhåpentligvis noe nyttig.
