Edit History

En liten epistel om genoawichene på Hulda. For en del år siden var det en svenske fra Lewmar som skulle selge meg flere wincher enn den jeg hadde bestilt. Tyngde på båten, seilareal og alt det der ble matet inn. 'Och hva anvendar du för nävarande?" Han var sikker på at Hulda hadde noe underdimensjonerte pinglegreier, som er mer normalen enn unntaket for hjemmesnekrede båter. "Lewmar 650". "Hva!!! En sekstifemma på den båten?" Nei, jeg har en som heter Lewmar 650. Jeg hørte det raklet på tastaturet i andre enden, så kom det: "Men det er ju en racingwinch!" Så hva skal man si da, at Hulda er en regattamaskin? Det trodde i hvert fall representanten hos Lewmar. En rik nordmann med regattamaskin.

Winchene fant jeg for 15 år siden på Finn.no. Det var en kar som hadde et skøyteprosjekt der winchene ikke fant sin plass. Lewmarene og 10 000 kroner byttet plass på Lysaker. De var tunge som et helvete. Men OK, de var dyrere enn hva jeg hadde råd til. Så kom historikken fra selger. Disse winchene hadde blitt demontert fra NZ Endeavour. De har vært med på 1993/1994 Withbread. To ganger Sidney-Hobart. Før det ble dumpet av en nordmann som kjøpte båten. Antakelig ansett for utslitte. Hva vet jeg. Så i dag ble den girpakken på den første winchen plukket opp for service. For første gang på mer enn 20 år, garantert. Antar jeg. Litt løs på garantien. Men han som solgte dem til meg hadde ikke skrudd på dem. Slik ser girpakken ut før demontering:

Det ser ut som kvalitet. Lagrene er stemplet med 'Lewmar England', og er sikkert svindyre. Men de viser ingen tegn på defekter. De er som nye. Det er disse fire lagrene som holder selve winch-trumman. Eller-hva-det-nå-heter på norsk. Det er disse lagrene som tar sidetrykket fra skjøtene. Helt perfekt. Akkurat denne delen har jeg hatt oppe tidligere, må demonteres for å kunne montere winchen. Så var det girhuset. Braketten som holder innmaten sitter på tre 'søyler' som er sentrert ved hjelp av hule 'dowles', eller-hva-det-nå-heter. Alså hylser for sentrering. Gjennom disse hylsene går det 5/8" unbrakoskruer. Skrudde opp, piece og cacke. Trodde jeg:

Ut eksploderte det tannhjul, lagre, shims og en hel masse greier. Omtrent som å miste innmaten til en C4 automatkasse i gulvet, for dem som har prøvd det. Mye av fettet hadde harsknet. Tok et par timer med filler for å gjøre det rent. Vil ikke bruke løsemidler, mye plast som sikkert tåler saker som fett. Men etter hvert som detaljene åpenbarte seg. For en kvalitet! Trodde ikke engelskmennene kunne lage noe slikt. Det var en imponerende overflatefinish. Jorden rundt halvannen gang. Ikke antydning til tæring noe sted, Noen av tennene hadde blitt litt blanke i kontaktflatene. Jeg har en Andersen ST 58 EL, matcher ikke kvaliteten til Lewmar 650. Ikke i det hele tatt. Og disse winchene har seilt flere tusen sjömil, zeemeile, sømil, nm, nautical miles. 

Sammenmonteringen var som å sette sammen et gammelt gevær. Etter beste engelske tradisjon, var det ikke rett frem. Tannhjul måtte lirkes på plass deretter akslingen og så måtte lagrene dyttes ned til slutt. De gikk trangt som om alt skulle vært nytt. Og jeg var en tilnærmet ung mann den gangen winchene ble laget. I hvert fall i en alder der jeg ikke hadde begynt å forberede pensjonisttilværelsen. Disse winchene er også forberedt for elektrisk eller hydraulisk drift. Ingen deler tilgjengelig.  

En liten epistel om genoawichene på Hulda. For en del år siden var det en svenske fra Lewmar som skulle selge meg flere wincher enn den jeg hadde bestilt. Tyngde på båten, seilareal og alt det der ble matet inn. 'Och hva anvendar du för nävarande?" Han var sikker på at Hulda hadde noe underdimensjonerte pinglegreier, som er mer normalen enn unntaket for hjemmesnekrede båter. "Lewmar 650". "Hva!!! En sekstifemma på den båten?" Nei, jeg har en som heter Lewmar 650. Jeg hørte det raklet på tastaturet i andre enden, så kom det: "Men det er ju en racingwinch!" Så hva skal man si da, at Hulda er en regattamaskin? Det trodde i hvert fall representanten hos Lewmar. En rik nordmann med regattamaskin.

Winchene fant jeg for 15 år siden på Finn.no. Det var en kar som hadde et skøyteprosjekt der winchene ikke fant sin plass. Lewmarene og 10 000 kroner byttet plass på Lysaker. De var tunge som et helvete. Men OK, de var dyrere enn hva jeg hadde råd til. Så kom historikken fra selger. Disse winchene hadde blitt demontert fra NZ Endeavour. De har vært med på 1993/1994 Withbread. To ganger Sidney-Hobart. Før det ble dumpet av en nordmann som kjøpte båten. Antakelig ansett for utslitte. Hva vet jeg. Så i dag ble den girpakken på den første winchen plukket opp for service. For første gang på mer enn 20 år, garantert. Antar jeg. Litt løs på garantien. Men han som solgte dem til meg hadde ikke skrudd på dem. Slik ser girpakken ut før demontering:

Det ser ut som kvalitet. Lagrene er stemplet med 'Lewmar England', og er sikkert svindyre. Men de viser ingen tegn på defekter. De er som nye. Det er disse fire lagrene som holder selve winch-trumman. Eller-hva-det-nå-heter på norsk. Det er disse lagrene som tar sidetrykket fra skjøtene. Helt perfekt. Akkurat denne delen har jeg hatt oppe tidligere, må demonteres for å kunne montere winchen. Så var det girhuset. Braketten som holder innmaten sitter på tre 'søyler' som er sentrert ved hjelp av hule 'dowles', eller-hva-det-nå-heter. Alså hylser for sentrering. Gjennom disse hylsene går det 5/8" unbrakoskruer. Skrudde opp, piece og cacke. Trodde jeg:

Ut eksploderte det tannhjul, lagre, shims og en hel masse greier. Omtrent som å miste innmaten til en C4 automatkasse i gulvet, for dem som har prøvd det. Mye av fettet hadde harsknet. Tok et par timer med filler for å gjøre det rent. Vil ikke bruke løsemidler, mye plast som sikkert tåler ssaker som fett. Men etter hvert som detaljene åpenbarte seg. For en kvalitet! Trodde ikke engelskmennene kunne lage noe slikt. Det var en imponerende overflatefinish. Jorden rundt halvannen gang. Ikke antydning til tæring noe sted, Noen av tennene hadde blitt litt blanke i kontaktflatene. Jeg har en Andersen ST 58 EL, matcher ikke kvaliteten til Lewmar 650. Ikke i det hele tatt. 

Sammenmonteringen var som å sette sammen et gammelt gevær. Etter beste engelske tradisjon, var det ikke rett frem. Tannhjul måtte lirkes på plass deretter akslingen og så måtte lagrene dyttes ned til slutt. De gikk trangt som om alt skulle vært nytt. Og jeg var en tilnærmet ung mann den gangen winchene ble laget. I hvert fall i en alder der jeg ikke hadde begynt å forberede pensjonisttilværelsen. Disse winchene er også forberedt for elektrisk eller hydraulisk drift. Ingen deler tilgjengelig.