Edit History

Så det ble litt av en natt ute i skjæra. Yr hadde meldt steady trekk fra nord. Oslofjorden tro, ved ettiden på natta snudde vinden på syd. Naturen hører rett og slett ikke på hva Yr hevder. Naturen gjør som den vil, uansett. Så der jeg hadde ankret opp er det hard sandbunn. Istiden har lagt igjen en del rullestein fra 5- til 200 kg størrelse. Så da Hulda dreide, hektet kjettingen seg fast i disse steinene. Med et helvetes rabalder der fremme i forpiggen, der jeg ligger på anka. Skvetter så jeg ligger en halvmeter over madrassen. Det var bare å late som ingenting, men søvn ble det ikke. Fullmåne og en minusgrad eller to. Is på dekket. Alarmer fra Garmin om spenning under 11 V. Så jeg bekymret over hva faen skjer med strømmen, helt unaturlig, BEP melder 86 % batterikapasitet. Det alene er nok til at jeg ikke får sove. Jeg er et nervemenneske. 

 

Så på morran, etter sen frokost, dekket hadde tint opp, halte inn ankeret. Satt som bare rakker'n i sanden. Winchen sluret, greide ikke å dra det løst på første forsøk. Motoren startet som vanlig på første klikket. Hadde kjørt aggregatet for å ha 220 V til mikroen og kaffe, lader batteriet til motoren samtidig. Rota med ankeret, drev inn mot stranden:

Er så vidt inne på 3- til 0 meter. Men rett utenfor tremeter'n ligger et skjær som ikke er merket på kartene. Helt greit på 'normal' vannstand. Nå var det heller noe i retning av spring nipp. Man kan se en liten bøy i svingekurven til Hulda. Der er skjæret. Midt mellom tre- og seksmeter'n. Garmin: PIIIP, PIIP, hva faen er den nå da??? Strøm er det nok av! KA-BANG! Gikk på så tannplombene holdt på å løsne og det skrangla i riggen. Er brak senere var jeg på andre siden av skjæret. Akkurat da var jeg glad for at det er akkurat slike situasjoner Hulda er bygget for å takle. Så det var tredje grunnstøtingen på 22 år. Tittet på Garmin: Alarm for lav vannstand, ett sekund før det smalt. En del båter hadde ikke tålt den smellen der.

 

Ikke noe vind for test av seil. Fra grensen til Norge:

 

Tilbake i hjemmehavnen, etter en dag med solfaktor 50, satte jeg meg ned med elektro. Av med alle batteriproppene. Jeg hadde fylt bra med vann mai 2022. 

Digresjon: Nå klokken 07:59, det snør faenimeg! Tett snødrev! Og gutta i Trøndelag klager! Her nede vokser det palmer, og det snør! Palmene er riktignok inne på SPA-hotellet om vinter'n, men allikevel!

 

Strøm: Av med proppene, vann nede på cellenivå. En av cellene så lavt at jeg fikk ikke sugd opp for test av batterivæsken. Da har batteriene på ett år brukt mer vann enn på de åtte foregående årene. Konklusjon: Dere er dødsdømte begge to! To batterier á 60 kg.

 

Litt testing av strømmen fremme ved der Garmin er montert. Opplegget her var egentlig kun beregnet for noe lys, VHF, AIS og navigasjon (Garmin og laptop). Nå har vi i tillegg kjøleboks og fryser på denne kretsen. Det er alltid sånn, det baller på seg med dingser, som ikke er planlagt. Så da:

Fryser går,  ladning går: BEP 13,2 V og uttaket som fryser er koblet til 12,6 V spenningsfall ca. 0,6 V.

Spenningsfall med all navigasjon, uten kjøl og frys, spenningsfall 0,1 V. Så da besørger kjøl og frys et spenningsfall på 1/2 volt. Det kan jeg for så vidt leve med. Forutsatt at batteriene ikke detter under 12 V, hvilket de de facto gjør når de er nede på 86 % kapasitet. Og Garmin rapporterte på det verste, midt på natta da den sa takk for seg, 10,4 Volt. Jeg vil ikke ha batteri som går under 12,6 V, dermed basta!

 

Min hederskronede Stirling 50 A lader kjører float 13,2 V. Den laderen blir fortsatt med inn i fremtiden. Men den lader på rundt 14,6 V inntil batteriene er på ca. 94 %. Deretter tar det dagevis å komme opp i 100 %. Laderen er innstilt på 'åpne blybatterier'. Det forrige batterisettet holdt akkurat 10 år. Dette settet konket etter 9 år. 

 

Baugbatteriet fra 2014, ligger konstant på 13,0 V dager etter at det er ladet, friskmeldt inntil videre. Det er 170 Ah startbatteri med propper. 

 

Men redningen er nær, Seatronic Moss. 17 000 kroner fattigere er jeg eier av to batterier, 30 A DC/DC-lader og shunt for lithium- som kan leses av på mobilen. Hentes midten av neste uke. Må legge om det elektriske, etter at nye batterier er om bord. Startbatteri-med-propper-filosofien er lagt på hylla. Vi kommer ikke lenger til å seile fra stikkontakt til stikkontakt, det blir (etter planen) mer ankring. Skulle dratt på sommerferie på mandagen, men nå er det julestemning ute på dekket. Nå har det blåst nordavind i tre uker i strekk. I morra, og så langt meldingen går, er det meldt sønnavind, og de er i den retningen vi skal. Sydover. Man kan vel debattere om verden er mot- eller med meg. For å være ærlig, jeg tror verden driter i hele meg. Sånn er det. Depresjonen senker seg. 

 

Så det ble litt av en natt ute i skjæra. Yr hadde meldt steady trekk fra nord. Oslofjorden tro, ved ettiden på natta snudde vinden på syd. Naturen hører rett og slett ikke på hva Yr hevder. Naturen gjør som den vil, uansett. Så der jeg hadde ankret opp er det hard sandbunn. Istiden har lagt igjen en del rullestein fra 5- til 200 kg størrelse. Så da Hulda dreide, hektet kjettingen seg fast i disse steinene. Med et helvetes rabalder der fremme i forpiggen, der jeg ligger på anka. Skvetter så jeg ligger en halvmeter over madrassen. Det var bare å late som ingenting, men søvn ble det ikke. Fullmåne og en minusgrad eller to. Is på dekket. Alarmer fra Garmin om spenning under 11 V. Så jeg bekymret over hva faen skjer med strømmen, helt unaturlig, BEP melder 86 % batterikapasitet. Det alene er nok til at jeg ikke får sove. Jeg er et nervemenneske. 

 

Så på morran, etter sen frokost, dekket hadde tint opp, halte inn ankeret. Satt som bare rakker'n i sanden. Winchen sluret, greide ikke å dra det løst på første forsøk. Motoren startet som vanlig på første klikket. Hadde kjørt aggregatet for å ha 220 V til mikroen og kaffe, lader batteriet til motoren samtidig. Rota med ankeret, drev inn mot stranden:

Er så vidt inne på 3- til 0 meter. Men rett utenfor tremeter'n ligger et skjær som ikke er merket på kartene. Helt greit på 'normal' vannstand. Nå var det heller noe i retning av spring nipp. Man kan se en liten bøy i svingekurven til Hulda. Der er skjæret. Midt mellom tre- og seksmeter'n. Garmin: PIIIP, PIIP, hva faen er den nå da??? Strøm er det nok av! KA-BANG! Gikk på så tannplombene holdt på å løsne og det skrangla i riggen. Er brak senere var jeg på andre siden av skjæret. Akkurat da var jeg glad for at det er akkurat slike situasjoner Hulda er bygget for å takle. Så det var tredje grunnstøtingen på 22 år. Tittet på Garmin: Alarm for lav vannstand, ett sekund før det smalt. En del båter hadde ikke tålt den smellen der.

 

Ikke noe vind for test av seil. Fra grensen til Norge:

 

Tilbake i hjemmehavnen, etter en dag med solfaktor 50, satte jeg meg ned med elektro. Av med alle batteriproppene. Jeg hadde fylt bra med vann mai 2022. 

Digresjon: Nå klokken 07:59, det snør faenimeg! Tett snødrev! Og gutta i Trøndelag klager! Her nede vokser det palmer, og det snør! Palmene er riktignok inne på SPA-hotellet om vinter'n, men allikevel!

 

Strøm: Av med proppene, vann nede på cellenivå. En av cellene så lavt at jeg fikk ikke sugd opp for test av batterivæsken. Da har batteriene på ett år brukt mer vann enn på de åtte foregående årene. Konklusjon: Dere er dødsdømte begge to! To batterier á 60 kg.

 

Litt testing av strømmen fremme ved der Garmin er montert. Opplegget her var egentlig kun beregnet for noe lys, VHF, AIS og navigasjon (Garmin og laptop). Nå har vi i tillegg kjøleboks og fryser på denne kretsen. Det er alltid sånn, det baller på seg med dingser, som ikke er planlagt. Så da:

Fryser går,  ladning går: BEP 13,2 V og uttaket som fryser er koblet til 12,6 V spenningsfall ca. 0,6 V.

Spenningsfall med all navigasjon, uten kjøl og frys, spenningsfall 0,1 V. Så da besørger kjøl og frys et spenningsfall på 1/2 volt. Det kan jeg for så vidt leve med. Forutsatt at batteriene ikke detter under 12 V, hvilket de de facto gjør når de er nede på 86 % kapasitet. Og Garmin rapporterte på det verste, midt på natta da den sa takk for seg, 10,4 Volt. Jeg vil ikke ha batteri som går under 12,6 V, dermed basta!

 

Baugbatteriet fra 2014, ligger konstant på 13,0 V dager etter at det er ladet, friskmeldt inntil videre. Det er 170 Ah startbatteri med propper. 

 

Men redningen er nær, Seatronic Moss. 17 000 kroner fattigere er jeg eier av to batterier, 30 A DC/DC-lader og shunt for lithium- som kan leses av på mobilen. Hentes midten av neste uke. Må legge om det elektriske, etter at nye batterier er om bord. Startbatteri-med-propper-filosofien er lagt på hylla. Vi kommer ikke lenger til å seile fra stikkontakt til stikkontakt, det blir (etter planen) mer ankring. Skulle dratt på sommerferie på mandagen, men nå er det julestemning ute på dekket. Nå har det blåst nordavind i tre uker i strekk. I morra, og så langt meldingen går, er det meldt sønnavind, og de er i den retningen vi skal. Sydover. Man kan vel debattere om verden er mot- eller med meg. For å være ærlig, jeg tror verden driter i hele meg. Sånn er det. Depresjonen senker seg.