Edit History

Anmerkning: Jeg har tillatt meg å redigere, oppdatere, innledninga i dette første innlegget i den etter hvert omfangsrike prosjekttråden. Oppussinga var i gang da tråden ble starta sommeren 2015, men utvikla seg langsomt til en mastodont. Jeg har fått veldig mye informasjon etter hvert og følte et sterkt behov for å rette opp åpenbare feil. Resten av dette innlegget og de påfølgende innlegg står som de står, altså kronologisk med alle de tanker og ideer jeg og mange andre av båtplassmedlemmene skulle kunne bringe til torgs. (Erik AN 26.5.2019) 

 

Etter å ha granska den Askvik-doryen som Fjell Kystlag har restaurert kan jeg konkludere med at Vosso er basert på et identisk skrog som den. Vosso er altså bygget ved Askvik i Os på slutten av femtitallet, ombygget på Varaldsøy i Hardanger (1963), hatt hjemmehavn i Granvin og Ullensvang, og nå i sin andre ungdom på Askøy. 

 

Utgangspunktet er en motordory som er bygget til bruk i det store vår- og vintersildefisket etter krigen. Askvik (Os) og Tresfjord dominerte snurpedorybyggingen på femtitallet etter at flere båtbyggere hadde bygget slike. En meiner at det ble bygget 3000 slike doryer. Når jeg bruker benevnelsen "motordory" meiner jeg disse båtene, altså store, romme, klinkbygde båter. Dette er også den benevnelsen som oftest er brukt i merkeregistrene. Noen av disse motordoryene hadde eget merke. De fleste bar samme merke som resten av bruket. Doryene hadde egne navn. De vanligste måla var 28-32 fot lange og 8-12 fot brede. En Askvik-dory som går igjen i registrene er 30/10/5 (l/b/d)De ble bygget på mal, men etter anvisning av kjøper. De ble også ferdiglevert som babords- eller styrbords-dory, med forsterkinger på den sida som skulle ligge inn mot moderskipet, med rulle på utsida, med lys og med motor. Før krigen og kort tid etter gikk doryene med mange slags maskiner, også importerte. Utpå femtitallet ble det Marna som ble levert til Askvik. Dette hadde noe med rasjoneringssystemet, og restriksjoner knytta til oppbygginga av industri etter krigen. Maskinene fram til 1956 var (16-)24hk og deretter (24-)32hk. Etter en innskrenking i rasjoneringssystemet etter krigen var det også en periode bare en av to hjelpebåter (doryer) som hadde motor. 

På slutten av femtitallet kollapset sildefisket, men dette er Norgeshistorie og ikke noe jeg behøver å mase om her.

Imidlertid hadde sildefisket vært meget innbringende og en fiskebåtreder med god avkastning kunne ha både ekstra nøter og ekstra doryer liggende som reserve i havner nærmere fiskefeltet. I tillegg bygde sjølsagt både Askvik og Tresfjord opp store forråd av doryer. I det minste skrog med et minimum av utrustning, som så skulle kunne gjøres i stand på kort tid. Doryene kunne gå ned med en stor fangst, de kunne bli knust mot skutesida eller mot tung sjø. De kunne revne i stevnen under slep. De ble utsatt for enorme krefter og en måtte forvente at de skulle erstattes i løpet av sesongen. Dermed har det oppstått en myte eller illusjon om at dette var stusslige, semre båter. Det er ikke sant. Ingen andre båter av tre hadde tålt det disse båtene tålte. De var forsterka på alle bauger og kanter (i ordas rette betydning). Men det særegne ved dem var at de var mjuke i sidene, slik at de ga etter. Dessuten ble det brukt jernsaum. Det var disse to faktorene som ble avgjørende for at det er så uhyggelig få igjen i dag.  

Fisket kollapset brått.

Mengder av doryer ble arbeidsledige.

Noen hadde vært i tung bruk, andre var kanskje utrusta reservebåter (boms?), og atter andre hadde ikke vært brukt i det hele tatt. Bare bygget som skrog altså, i beredsskap.

Jeg har sett hver millimeter av skroget og syns det er usannsynlig at den har vært garnert i stevnene, at den har hatt opplegg og jern til forsterkinger og fester som kan koples opp mot aktivt fiske.

 

Så til byggingen av Vosso. En lege på Voss ville ha en lystbåt. Han var venn med båtbyggeren John Tangerås på Varaldsøy i Hardanger. Jeg antar at båtbyggeren hadde anskaffa ett eller flere av disse overskudds-skrogene, og at det var en av disse som var grunnlaget. John Tangerås hadde vært i Amerika og tilegna seg kunnskaper om bygging av lystbåter. Jeg har snakka med barnebarnet til båtbyggeren og vil kanskje kunne skaffe til veie verifiserte opplysninger om dette etter hvert. Vosso ble bygget buede bakker forut og akter, med mahogny på dollbord og midtfisk, og med mahognyfiner i overbygg (kabin) og styrhus. Alle tak og bakker var bua som på snekker. Det ble også brukt mahogny heltre til detaljer innenbords og til skvettbord rundt det åpne rommet akter. I dørken ble det brukt eik. Båten ble utrusta med den nye Sabb 2GZ-16hk. Båten sto ferdig ombygget i 1963. Navnet «Vosso» trur jeg er inspirert av den berømte motoryachten MY «Tysso» fra 1917. Ettersom byggherren kom fra Voss ble det vel fristende å kalle den «Vosso». Om den kan kalles en yacht i dag, er vel tvilsomt, men motordoryer ombygd av båtbygger var nok ganske flott for over femti år sida!

Den fikk hjemmehavn i Granvin med eget stort naust, Vosso-naustet. Etter få år flytta Vossalegen til Danmark og overlot etter hvert båten til han som hadde stått for vedlikehold og drift av båten. Han brukte den så som delvis lystbåt, men også til frakt av frukt utover seksti- og søttitallet med utgangspunkt Ullensvang. På ett eller annet tidspunkt ble båten liggende i naustet sitt i Granvin. Der lå den på slutten av nittitallet da den ble funnet av en mann fra Askøy. Han fikk buksert den med seg hjem, der han skrudde opp hele skroget opp til vannlinja med syrefaste skruer og redda således båten. Da var altså saumen skifta ut. Han måtte også bytte ut alt av kryssfiner i kabinen og seildukstaket over. Det var nok et stort og omfattende arbeid.  

(Anm. Jeg skal prøve å finne og få verifisert navna til dem som la ned alt grunnarbeid, og legge dem ut her. Om noen av rettighetshaverne, arvingene, leser dette, ber jeg dem kontakte meg, så jeg får nevnt dem som bør nevnes)

I 2007 kjøpte jeg den. Planen var å sakte skifte ut dårlige deler i båten, men høsten 2013 beslutta jeg å ta en full gjennomgang, oppussing, restaurering eller ombygging, og satte den på land.

 

Vosso fra en båttur Askøy rundt i 2007. Slik så båten ut fram til 2011 da styrhuset gikk i oppløsning

Vosso etter naudsynt utskifting av styrhuset i 2011

Merke på mahognyfiner inne i styrhuset.

Råte i det bordet som ligger opp mot dollbordet på styrbord side, midtskips

 

 

Mens jeg venta på å komme ordentlig i gang, på litt varme og tørke, fjerna jeg mesteparten av malinga på skroget. Båten har muligens aldri vært trehvit, eller det er fryktelig lenge sida den var det, så den egna seg rett og slett ikke til å være det. I stedet for å dekke trevirket med ny, tett maling, gjennomsausa jeg det med rå linolje. Uttapå smørte jeg linoljebasert mahognybeis med ei fille.

 

Nå så båten ok ut. Uttapå. Kabinen var mest angrepet sa der starta jeg. Det eneste jeg var bombesikker på var at jeg ville beholde linjene. Springet i båten er nydelig, og måten det lave kabintaket er laget, med en svak helning mot baugen, gjør at båten framstår som smekrere og nettere enn noen annen dory jeg har sett. I tillegg har den buede stevner, og krumning av bakkene, a la snekker og sjekter. Jeg hadde egentlig bare tenkt å fjerne finer og tak i kabinen, men jo mer jeg arbeida med å rive interiøret inni, jo mer råte kom fram.

 

 

Jeg ante ikke hva slags trevirke jeg skulle bruke, og da jeg kom over et begrensa parti kirsebærtre tok jeg sjansen på å bruke det. Vindusstilen fra styrehuset fortsatte jeg i kabinen. Dette arbeidet har stoppa opp, da jeg venter på sommervær for å kunne legge epoxy på taket først. Det som er igjen av den opprinnelige kabinen er bare de buede takbjelkene. Jeg lot så mye som mulig stå mens jeg rekonstruerte. Jeg planlegger en stor luke i front av kabinen. Det er to grunner til dette. Den viktigste er at det er direkte livsfarlig å gå på dollbordet hele veien for å ta imot når en er aleine i båten. Det andre er familiemedlemmer med begrensa førlighet. Jeg vil ikke ha begrensninga ved alltid å måtte gå til flytebrygger og andre lave brygger.

 

Hele ripa på styrbord side er skifta inn til huden. Dollbordet er tatt av. Hva jeg skal bruke der aner jeg ikke. Kanskje alm eller bøk? Frambakken (dekket) er skifta helt ut, med nye staver, etter at jeg hadde forsøkt å reparere det gamle. (På bildet over ser dere hvordan jeg fremdeles tviholdt på den gamle...) Bjelkene under er også laga nye av god al-rik furu.

 

Pentriet, en gammel oppvaskbenk i helstål fra sekstitallet, beholder jeg. I åpen versjon. Dassen blir utvida akterover og inn i styrehuset, slik at jeg får en ekstra plass til kart og slikt oppå, og vanntank, kanskje eget sikringsskap for en del ekstragreier, pumper, vifter og slikt. Ettersom omstyringa er på samme side som styrekonsollen (babord), plasserer jeg koplinga på dassveggen.

 

Da jeg ikke kom lenger forut, en gang i denne forferdelige våren, flytta jeg meg akter for styrehuset. Roret som også hadde rusta fast (stål i messinghylse, mangelfull smøring), er partert og slått ut. Jeg har en smed på saken. Syrefast stamme i messingrør, rorplata (?), skiftes ut med ettelleranna plaststoff (husker ikke navnet).

Jeg har fått tak i en 30hk sabb, som passer akkurat i fundamentet. Da båten ble bygget om, fantes bare 16hk, ikke 16-18, 22, eller 30. Jeg beholder sjølsagt den vridbare varianten, bare med litt større propell – og et vesentlig større moment. I tillegg til ferskvannskjølinga av motoren, kopler jeg saltvannskjøling av eksosen vha pumpa fra den kasserte 16hk.

 

Baki, inni det åpne styrehuset, og ut til bakdekket, var det lause bord og tiljer av tommetjukke eikebord. Jeg bygger nå om. Har laga permanent dørk (bruker golvbord, men nater oppå fjæra slik at det kan svelle og krympe) på sidene av det åpne rommet midt i, og bakenom dette. Altså: Gjennom hele «akterskipet», går det en 80-90cm bred gate, der det, når det er åpent er fri inspeksjon av motor og aksling, propellsmørekopp, ror, og slikt. Jeg planlegger å lage to store luker bak motoren, i eik.

 

Over motoren heves dørken, helt ut til sidene, og fram mot de to konsollene. Der skal de settes to-tre stoler, med utsyn. Det blir to tilsvarende eikelokk over sjølve motorkassa.

 

Jeg skal bruke resten av eikeborda til å lage vertikale vegger for motorrommet.  Nå er det ikke helt sikkert. Det er der jeg er for øyeblikket. Jeg har kikka på ymse lydisoleringsplater, og tenker å gjøre det i to vendinger. Først lydisolere et større område rundt. Innerveggen i styrekonsollen (mot kabinen), veggen mot dass, i tverravstivinga mot døra til kabinen. Under den heva dørken på sidene. Her behøver jeg ikke bruke verdens tjukkeste og dyreste. I veggen mot den faste dørken, på sida av motoren, skal jeg bruke slike tjukke isolasjonsmatter. Porolon, kanskje? Det samme i lukelokket over motoren. Til slutt ettelleranna som må plasseres bakafor omtyrings- og koplingsspakene. Problemet er at det er vann nedi der, ved kjølen, og mye styr med akslinga, som jo både går rundt, og fram og tilbake. Spørs om det bare får være åpent baki der?  

Sikringsboksen blir innunder styrekonsollen, med luke/dør til pentriet (oppvaskbenken).

Det var 40 liters drivstofftank, type «tønne» original sabb. Jeg har fått tak i en tilsvarende på 70 liter, men fabler om å bruke begge, med et slags y-rør. Den (de) skal henge under dekket akter med messinggjennomføring. Denne satt i midtfisken i dekket forut. Muligens satt drivstoff tanken der opprinnelig. Under framdekket er det mulig jeg plasserer vanntank. Veit ikke.

Sjøl om det ser veldig uferdig ut, trur jeg at om lag 80 prosent av arbeidet er gjort. Det er enormt mye som ikke synes. Men det er også mye putleri og fintenking igjen. Heldigvis!

 

 

Anmerkning: Jeg har tillatt meg å redigere, oppdatere, innledninga i dette første innlegget i den etter hvert omfangsrike prosjekttråden. Oppussinga var i gang da tråden ble starta sommeren 2015, men utvikla seg langsomt til en mastodont. Jeg har fått veldig mye informasjon etter hvert og følte et sterkt behov for å rette opp åpenbare feil. Resten av dette innlegget og de påfølgende innlegg står som de står, altså kronologisk med alle de tanker og ideer jeg og mange andre av båtplassmedlemmene skulle kunne bringe til torgs. (Erik AN 26.5.2019) 

 

Utgangspunktet er en motordory som er bygget til bruk i det store vår- og vintersildefisket etter krigen. Askvik (Os) og Tresfjord dominerte snurpedorybyggingen på femtitallet etter at flere båtbyggere hadde bygget slike. En meiner at det ble bygget 3000 slike doryer. Når jeg bruker benevnelsen "motordory" meiner jeg disse båtene, altså store, romme, klinkbygde båter. Dette er også den benevnelsen som oftest er brukt i merkeregistrene. Noen av disse motordoryene hadde eget merke. De fleste bar samme merke som resten av bruket. Doryene hadde egne navn. De vanligste måla var 28-32 fot lange og 8-12 fot brede. En Askvik-dory som går igjen i registrene er 30/10/5 (l/b/d)De ble bygget på mal, men etter anvisning av kjøper. De ble også ferdiglevert som babords- eller styrbords-dory, med forsterkinger på den sida som skulle ligge inn mot moderskipet, med rulle på utsida, med lys og med motor. Før krigen og kort tid etter gikk doryene med mange slags maskiner, også importerte. Utpå femtitallet ble det Marna som ble levert til Askvik. Dette hadde noe med rasjoneringssystemet, og restriksjoner knytta til oppbygginga av industri etter krigen. Maskinene fram til 1956 var (16-)24hk og deretter (24-)32hk. Etter en innskrenking i rasjoneringssystemet etter krigen var det også en periode bare en av to hjelpebåter (doryer) som hadde motor. 

På slutten av femtitallet kollapset sildefisket, men dette er Norgeshistorie og ikke noe jeg behøver å mase om her.

 

Imidlertid hadde sildefisket vært meget innbringende og en fiskebåtreder med god avkastning kunne ha både ekstra nøter og ekstra doryer liggende som reserve i havner nærmere fiskefeltet. I tillegg bygde sjølsagt både Askvik og Tresfjord opp store forråd av doryer. I det minste skrog med et minimum av utrustning, som så skulle kunne gjøres i stand på kort tid. Doryene kunne gå ned med en stor fangst, de kunne bli knust mot skutesida eller mot tung sjø. De kunne revne i stevnen under slep. De ble utsatt for enorme krefter og en måtte forvente at de skulle erstattes i løpet av sesongen. Dermed har det oppstått en myte eller illusjon om at dette var stusslige, semre båter. Det er ikke sant. Ingen andre båter av tre hadde tålt det disse båtene tålte. De var forsterka på alle bauger og kanter (i ordas rette betydning). Men det særegne ved dem var at de var mjuke i sidene, slik at de ga etter. Dessuten ble det brukt jernsaum. Det var disse to faktorene som ble avgjørende for at det er så uhyggelig få igjen i dag.  

Fisket kollapset brått.

Mengder av doryer ble arbeidsledige.

Noen hadde vært i tung bruk, andre var kanskje utrusta reservebåter (boms?), og atter andre hadde ikke vært brukt i det hele tatt. Bare bygget som skrog altså, i beredsskap.

Jeg har sett hver millimeter av skroget og syns det er usannsynlig at den har vært garnert i stevnene, at den har hatt opplegg og jern til forsterkinger og fester som kan koples opp mot aktivt fiske.

 

Så til byggingen av Vosso. En lege på Voss ville ha en lystbåt. Han var venn med båtbyggeren John Tangerås på Varaldsøy i Hardanger. Jeg antar at båtbyggeren hadde anskaffa ett eller flere av disse overskudds-skrogene, og at det var en av disse som var grunnlaget. John Tangerås hadde vært i Amerika og tilegna seg kunnskaper om bygging av lystbåter. Jeg har snakka med barnebarnet til båtbyggeren og vil kanskje kunne skaffe til veie verifiserte opplysninger om dette etter hvert. Vosso ble bygget buede bakker forut og akter, med mahogny på dollbord og midtfisk, og med mahognyfiner i overbygg (kabin) og styrhus. Alle tak og bakker var bua som på snekker. Det ble også brukt mahogny heltre til detaljer innenbords og til skvettbord rundt det åpne rommet akter. I dørken ble det brukt eik. Båten ble utrusta med den nye Sabb 2GZ-16hk. Båten sto ferdig ombygget i 1963. Navnet «Vosso» trur jeg er inspirert av den berømte motoryachten MY «Tysso» fra 1917. Ettersom byggherren kom fra Voss ble det vel fristende å kalle den «Vosso». Om den kan kalles en yacht i dag, er vel tvilsomt, men motordoryer ombygd av båtbygger var nok ganske flott for over femti år sida!

Den fikk hjemmehavn i Granvin med eget stort naust, Vosso-naustet. Etter få år flytta Vossalegen til Danmark og overlot etter hvert båten til han som hadde stått for vedlikehold og drift av båten. Han brukte den så som delvis lystbåt, men også til frakt av frukt utover seksti- og søttitallet med utgangspunkt Ullensvang. På ett eller annet tidspunkt ble båten liggende i naustet sitt i Granvin. Der lå den på slutten av nittitallet da den ble funnet av en mann fra Askøy. Han fikk buksert den med seg hjem, der han skrudde opp hele skroget opp til vannlinja med syrefaste skruer og redda således båten. Da var altså saumen skifta ut. Han måtte også bytte ut alt av kryssfiner i kabinen og seildukstaket over. Det var nok et stort og omfattende arbeid.  

(Anm. Jeg skal prøve å finne og få verifisert navna til dem som la ned alt grunnarbeid, og legge dem ut her. Om noen av rettighetshaverne, arvingene, leser dette, ber jeg dem kontakte meg, så jeg får nevnt dem som bør nevnes)

I 2007 kjøpte jeg den. Planen var å sakte skifte ut dårlige deler i båten, men høsten 2013 beslutta jeg å ta en full gjennomgang, oppussing, restaurering eller ombygging, og satte den på land.

 

Vosso fra en båttur Askøy rundt i 2007. Slik så båten ut fram til 2011 da styrhuset gikk i oppløsning

Vosso etter naudsynt utskifting av styrhuset i 2011

Merke på mahognyfiner inne i styrhuset.

Råte i det bordet som ligger opp mot dollbordet på styrbord side, midtskips

 

 

Mens jeg venta på å komme ordentlig i gang, på litt varme og tørke, fjerna jeg mesteparten av malinga på skroget. Båten har muligens aldri vært trehvit, eller det er fryktelig lenge sida den var det, så den egna seg rett og slett ikke til å være det. I stedet for å dekke trevirket med ny, tett maling, gjennomsausa jeg det med rå linolje. Uttapå smørte jeg linoljebasert mahognybeis med ei fille.

 

Nå så båten ok ut. Uttapå. Kabinen var mest angrepet sa der starta jeg. Det eneste jeg var bombesikker på var at jeg ville beholde linjene. Springet i båten er nydelig, og måten det lave kabintaket er laget, med en svak helning mot baugen, gjør at båten framstår som smekrere og nettere enn noen annen dory jeg har sett. I tillegg har den buede stevner, og krumning av bakkene, a la snekker og sjekter. Jeg hadde egentlig bare tenkt å fjerne finer og tak i kabinen, men jo mer jeg arbeida med å rive interiøret inni, jo mer råte kom fram.

 

 

Jeg ante ikke hva slags trevirke jeg skulle bruke, og da jeg kom over et begrensa parti kirsebærtre tok jeg sjansen på å bruke det. Vindusstilen fra styrehuset fortsatte jeg i kabinen. Dette arbeidet har stoppa opp, da jeg venter på sommervær for å kunne legge epoxy på taket først. Det som er igjen av den opprinnelige kabinen er bare de buede takbjelkene. Jeg lot så mye som mulig stå mens jeg rekonstruerte. Jeg planlegger en stor luke i front av kabinen. Det er to grunner til dette. Den viktigste er at det er direkte livsfarlig å gå på dollbordet hele veien for å ta imot når en er aleine i båten. Det andre er familiemedlemmer med begrensa førlighet. Jeg vil ikke ha begrensninga ved alltid å måtte gå til flytebrygger og andre lave brygger.

 

Hele ripa på styrbord side er skifta inn til huden. Dollbordet er tatt av. Hva jeg skal bruke der aner jeg ikke. Kanskje alm eller bøk? Frambakken (dekket) er skifta helt ut, med nye staver, etter at jeg hadde forsøkt å reparere det gamle. (På bildet over ser dere hvordan jeg fremdeles tviholdt på den gamle...) Bjelkene under er også laga nye av god al-rik furu.

 

Pentriet, en gammel oppvaskbenk i helstål fra sekstitallet, beholder jeg. I åpen versjon. Dassen blir utvida akterover og inn i styrehuset, slik at jeg får en ekstra plass til kart og slikt oppå, og vanntank, kanskje eget sikringsskap for en del ekstragreier, pumper, vifter og slikt. Ettersom omstyringa er på samme side som styrekonsollen (babord), plasserer jeg koplinga på dassveggen.

 

Da jeg ikke kom lenger forut, en gang i denne forferdelige våren, flytta jeg meg akter for styrehuset. Roret som også hadde rusta fast (stål i messinghylse, mangelfull smøring), er partert og slått ut. Jeg har en smed på saken. Syrefast stamme i messingrør, rorplata (?), skiftes ut med ettelleranna plaststoff (husker ikke navnet).

Jeg har fått tak i en 30hk sabb, som passer akkurat i fundamentet. Da båten ble bygget om, fantes bare 16hk, ikke 16-18, 22, eller 30. Jeg beholder sjølsagt den vridbare varianten, bare med litt større propell – og et vesentlig større moment. I tillegg til ferskvannskjølinga av motoren, kopler jeg saltvannskjøling av eksosen vha pumpa fra den kasserte 16hk.

 

Baki, inni det åpne styrehuset, og ut til bakdekket, var det lause bord og tiljer av tommetjukke eikebord. Jeg bygger nå om. Har laga permanent dørk (bruker golvbord, men nater oppå fjæra slik at det kan svelle og krympe) på sidene av det åpne rommet midt i, og bakenom dette. Altså: Gjennom hele «akterskipet», går det en 80-90cm bred gate, der det, når det er åpent er fri inspeksjon av motor og aksling, propellsmørekopp, ror, og slikt. Jeg planlegger å lage to store luker bak motoren, i eik.

 

Over motoren heves dørken, helt ut til sidene, og fram mot de to konsollene. Der skal de settes to-tre stoler, med utsyn. Det blir to tilsvarende eikelokk over sjølve motorkassa.

 

Jeg skal bruke resten av eikeborda til å lage vertikale vegger for motorrommet.  Nå er det ikke helt sikkert. Det er der jeg er for øyeblikket. Jeg har kikka på ymse lydisoleringsplater, og tenker å gjøre det i to vendinger. Først lydisolere et større område rundt. Innerveggen i styrekonsollen (mot kabinen), veggen mot dass, i tverravstivinga mot døra til kabinen. Under den heva dørken på sidene. Her behøver jeg ikke bruke verdens tjukkeste og dyreste. I veggen mot den faste dørken, på sida av motoren, skal jeg bruke slike tjukke isolasjonsmatter. Porolon, kanskje? Det samme i lukelokket over motoren. Til slutt ettelleranna som må plasseres bakafor omtyrings- og koplingsspakene. Problemet er at det er vann nedi der, ved kjølen, og mye styr med akslinga, som jo både går rundt, og fram og tilbake. Spørs om det bare får være åpent baki der?  

Sikringsboksen blir innunder styrekonsollen, med luke/dør til pentriet (oppvaskbenken).

Det var 40 liters drivstofftank, type «tønne» original sabb. Jeg har fått tak i en tilsvarende på 70 liter, men fabler om å bruke begge, med et slags y-rør. Den (de) skal henge under dekket akter med messinggjennomføring. Denne satt i midtfisken i dekket forut. Muligens satt drivstoff tanken der opprinnelig. Under framdekket er det mulig jeg plasserer vanntank. Veit ikke.

Sjøl om det ser veldig uferdig ut, trur jeg at om lag 80 prosent av arbeidet er gjort. Det er enormt mye som ikke synes. Men det er også mye putleri og fintenking igjen. Heldigvis!

 

 

Anmerkning: Jeg har tillatt meg å redigere, oppdatere, innledninga i dette første innlegget i den etter hvert omfangsrike prosjekttråden. Oppussinga var i gang da tråden ble starta sommeren 2015, men utvikla seg langsomt til en mastodont. Jeg har fått veldig mye informasjon etter hvert og følte et sterkt behov for å rette opp åpenbare feil. Resten av dette innlegget og de påfølgende innlegg står som de står, altså kronologisk med alle de tanker og ideer jeg og mange andre av båtplassmedlemmene skulle kunne bringe til torgs. (Erik AN 26.5.2019) 

 

Utgangspunktet er en motordory som er bygget til bruk i det store vår- og vintersildefisket etter krigen. Askvik (Os) og Tresfjord dominerte snurpedorybyggingen på femtitallet etter at flere båtbyggere hadde bygget slike. En meiner at det ble bygget 3000 slike doryer. Når jeg bruker benevnelsen "motordory" meiner jeg disse båtene, altså store, romme, klinkbygde båter. Dette er også den benevnelsen som oftest er brukt i merkeregistrene. Noen av disse motordoryene hadde eget merke. De fleste bar samme merke som resten av bruket. Doryene hadde egne navn. De vanligste måla var 28-32 fot lange og 8-12 fot brede. En Askvik-dory som går igjen i registrene er 30/10/5 (l/b/d)De ble bygget på mal, men etter anvisning av kjøper. De ble også ferdiglevert som babords- eller styrbords-dory, med forsterkinger på den sida som skulle ligge inn mot moderskipet, med rulle på utsida, med lys og med motor. Før krigen og kort tid etter gikk motorene med mange slags maskiner, også importerte. Utpå femtitallet ble det Marna som ble levert til Askvik. Dette hadde noe med rasjoneringssystemet, og restriksjoner knytta til oppbygginga av industri etter krigen. Maskinene fram til 1956 var (16-)24hk og deretter (24-)32hk.

På slutten av femtitallet kollapset sildefisket, men dette er Norgeshistorie og ikke noe jeg behøver å mase om her.

Imidlertid hadde sildefisket vært meget innbringende og en fiskebåtreder med god avkastning kunne ha både ekstra nøter og ekstra doryer liggende som reserve i havner nærmere fiskefeltet. I tillegg bygde sjølsagt både Askvik og Tresfjord opp store forråd av doryer. I det minste skrog med et minimum av utrustning, som så skulle kunne gjøres i stand på kort tid. Doryene kunne gå ned med en stor fangst, de kunne bli knust mot skutesida eller mot tung sjø. De kunne revne i stevnen under slep. De ble utsatt for enorme krefter og en måtte forvente at de skulle erstattes i løpet av sesongen. Dermed har det oppstått en myte eller illusjon om at dette var stusslige, semre båter. Det er ikke sant. Ingen andre båter av tre hadde tålt det disse båtene tålte. De var forsterka på alle bauger og kanter (i ordas rette betydning). Men det særegne ved dem var at de var mjuke i sidene, slik at de ga etter. Dessuten ble det brukt jernsaum. Det var disse to faktorene som ble avgjørende for at det er så uhyggelig få igjen i dag.  

Fisket kollapset brått.

Mengder av doryer ble arbeidsledige.

Noen hadde vært i tung bruk, andre var kanskje utrusta reservebåter (boms?), og atter andre hadde ikke vært brukt i det hele tatt. Bare bygget som skrog altså, i beredsskap.

Jeg har sett hver millimeter av skroget og syns det er usannsynlig at den har vært garnert i stevnene, at den har hatt opplegg og jern til forsterkinger og fester som kan koples opp mot aktivt fiske.

 

Så til byggingen av Vosso. En lege på Voss ville ha en lystbåt. Han var venn med båtbyggeren John Tangerås på Varaldsøy i Hardanger. Jeg antar at båtbyggeren hadde anskaffa ett eller flere av disse overskudds-skrogene, og at det var en av disse som var grunnlaget. John Tangerås hadde vært i Amerika og tilegna seg kunnskaper om bygging av lystbåter. Jeg har snakka med barnebarnet til båtbyggeren og vil kanskje kunne skaffe til veie verifiserte opplysninger om dette etter hvert. Vosso ble bygget buede bakker forut og akter, med mahogny på dollbord og midtfisk, og med mahognyfiner i overbygg (kabin) og styrhus. Alle tak og bakker var bua som på snekker. Det ble også brukt mahogny heltre til detaljer innenbords og til skvettbord rundt det åpne rommet akter. I dørken ble det brukt eik. Båten ble utrusta med den nye Sabb 2GZ-16hk. Båten sto ferdig ombygget i 1963. Navnet «Vosso» trur jeg er inspirert av den berømte motoryachten MY «Tysso» fra 1917. Ettersom byggherren kom fra Voss ble det vel fristende å kalle den MY «Vosso». Om den kan kalles en yacht i dag, er vel tvilsomt, men motordoryer ombygd av båtbygger var nok ganske flott for over femti år sida!

Den fikk hjemmehavn i Granvin med eget stort naust, Vosso-naustet. Etter få år flytta Vossalegen til Danmark og overlot etter hvert båten til han som hadde stått for vedlikehold og drift av båten. Han brukte den så som delvis lystbåt, men også til frakt av frukt utover seksti- og søttitallet. På ett eller annet tidspunkt ble båten liggende i naustet sitt. Der lå den på slutten av nittitallet da den ble funnet av en mann fra Askøy. Han fikk buksert den med seg hjem, der han skrudde opp hele skroget opp til vannlinja med syrefaste skruer og redda således båten. Da var altså saumen skifta ut. Han måtte også bytte ut alt av kryssfiner i kabinen og seildukstaket over. Det var nok et stort og omfattende arbeid.  

(Anm. Jeg skal prøve å finne og få verifisert navna til dem som la ned alt grunnarbeid, og legge dem ut her. Om noen av rettighetshaverne, arvingene, leser dette, ber jeg dem kontakte meg, så jeg får nevnt dem som bør nevnes)

I 2007 kjøpte jeg den. Planen var å sakte skifte ut dårlige deler i båten, men høsten 2013 beslutta jeg å ta en full gjennomgang, oppussing, restaurering eller ombygging, og satte den på land.

 

Vosso fra en båttur Askøy rundt i 2007. Slik så båten ut fram til 2011 da styrhuset gikk i oppløsning

Vosso etter naudsynt utskifting av styrhuset i 2011

Merke på mahognyfiner inne i styrhuset.

Råte i det bordet som ligger opp mot dollbordet på styrbord side, midtskips

 

 

Mens jeg venta på å komme ordentlig i gang, på litt varme og tørke, fjerna jeg mesteparten av malinga på skroget. Båten har muligens aldri vært trehvit, eller det er fryktelig lenge sida den var det, så den egna seg rett og slett ikke til å være det. I stedet for å dekke trevirket med ny, tett maling, gjennomsausa jeg det med rå linolje. Uttapå smørte jeg linoljebasert mahognybeis med ei fille.

 

Nå så båten ok ut. Uttapå. Kabinen var mest angrepet sa der starta jeg. Det eneste jeg var bombesikker på var at jeg ville beholde linjene. Springet i båten er nydelig, og måten det lave kabintaket er laget, med en svak helning mot baugen, gjør at båten framstår som smekrere og nettere enn noen annen dory jeg har sett. I tillegg har den buede stevner, og krumning av bakkene, a la snekker og sjekter. Jeg hadde egentlig bare tenkt å fjerne finer og tak i kabinen, men jo mer jeg arbeida med å rive interiøret inni, jo mer råte kom fram.

 

 

Jeg ante ikke hva slags trevirke jeg skulle bruke, og da jeg kom over et begrensa parti kirsebærtre tok jeg sjansen på å bruke det. Vindusstilen fra styrehuset fortsatte jeg i kabinen. Dette arbeidet har stoppa opp, da jeg venter på sommervær for å kunne legge epoxy på taket først. Det som er igjen av den opprinnelige kabinen er bare de buede takbjelkene. Jeg lot så mye som mulig stå mens jeg rekonstruerte. Jeg planlegger en stor luke i front av kabinen. Det er to grunner til dette. Den viktigste er at det er direkte livsfarlig å gå på dollbordet hele veien for å ta imot når en er aleine i båten. Det andre er familiemedlemmer med begrensa førlighet. Jeg vil ikke ha begrensninga ved alltid å måtte gå til flytebrygger og andre lave brygger.

 

Hele ripa på styrbord side er skifta inn til huden. Dollbordet er tatt av. Hva jeg skal bruke der aner jeg ikke. Kanskje alm eller bøk? Frambakken (dekket) er skifta helt ut, med nye staver, etter at jeg hadde forsøkt å reparere det gamle. (På bildet over ser dere hvordan jeg fremdeles tviholdt på den gamle...) Bjelkene under er også laga nye av god al-rik furu.

 

Pentriet, en gammel oppvaskbenk i helstål fra sekstitallet, beholder jeg. I åpen versjon. Dassen blir utvida akterover og inn i styrehuset, slik at jeg får en ekstra plass til kart og slikt oppå, og vanntank, kanskje eget sikringsskap for en del ekstragreier, pumper, vifter og slikt. Ettersom omstyringa er på samme side som styrekonsollen (babord), plasserer jeg koplinga på dassveggen.

 

Da jeg ikke kom lenger forut, en gang i denne forferdelige våren, flytta jeg meg akter for styrehuset. Roret som også hadde rusta fast (stål i messinghylse, mangelfull smøring), er partert og slått ut. Jeg har en smed på saken. Syrefast stamme i messingrør, rorplata (?), skiftes ut med ettelleranna plaststoff (husker ikke navnet).

Jeg har fått tak i en 30hk sabb, som passer akkurat i fundamentet. Da båten ble bygget om, fantes bare 16hk, ikke 16-18, 22, eller 30. Jeg beholder sjølsagt den vridbare varianten, bare med litt større propell – og et vesentlig større moment. I tillegg til ferskvannskjølinga av motoren, kopler jeg saltvannskjøling av eksosen vha pumpa fra den kasserte 16hk.

 

Baki, inni det åpne styrehuset, og ut til bakdekket, var det lause bord og tiljer av tommetjukke eikebord. Jeg bygger nå om. Har laga permanent dørk (bruker golvbord, men nater oppå fjæra slik at det kan svelle og krympe) på sidene av det åpne rommet midt i, og bakenom dette. Altså: Gjennom hele «akterskipet», går det en 80-90cm bred gate, der det, når det er åpent er fri inspeksjon av motor og aksling, propellsmørekopp, ror, og slikt. Jeg planlegger å lage to store luker bak motoren, i eik.

 

Over motoren heves dørken, helt ut til sidene, og fram mot de to konsollene. Der skal de settes to-tre stoler, med utsyn. Det blir to tilsvarende eikelokk over sjølve motorkassa.

 

Jeg skal bruke resten av eikeborda til å lage vertikale vegger for motorrommet.  Nå er det ikke helt sikkert. Det er der jeg er for øyeblikket. Jeg har kikka på ymse lydisoleringsplater, og tenker å gjøre det i to vendinger. Først lydisolere et større område rundt. Innerveggen i styrekonsollen (mot kabinen), veggen mot dass, i tverravstivinga mot døra til kabinen. Under den heva dørken på sidene. Her behøver jeg ikke bruke verdens tjukkeste og dyreste. I veggen mot den faste dørken, på sida av motoren, skal jeg bruke slike tjukke isolasjonsmatter. Porolon, kanskje? Det samme i lukelokket over motoren. Til slutt ettelleranna som må plasseres bakafor omtyrings- og koplingsspakene. Problemet er at det er vann nedi der, ved kjølen, og mye styr med akslinga, som jo både går rundt, og fram og tilbake. Spørs om det bare får være åpent baki der?  

Sikringsboksen blir innunder styrekonsollen, med luke/dør til pentriet (oppvaskbenken).

Det var 40 liters drivstofftank, type «tønne» original sabb. Jeg har fått tak i en tilsvarende på 70 liter, men fabler om å bruke begge, med et slags y-rør. Den (de) skal henge under dekket akter med messinggjennomføring. Denne satt i midtfisken i dekket forut. Muligens satt drivstoff tanken der opprinnelig. Under framdekket er det mulig jeg plasserer vanntank. Veit ikke.

Sjøl om det ser veldig uferdig ut, trur jeg at om lag 80 prosent av arbeidet er gjort. Det er enormt mye som ikke synes. Men det er også mye putleri og fintenking igjen. Heldigvis!

 

 

Anmerkning: Jeg har tillatt meg å redigere, oppdatere, innledninga i dette første innlegget i den etter hvert omfangsrike prosjekttråden. Oppussinga var i gang da tråden ble starta sommeren 2015, men utvikla seg langsomt til en mastodont. Jeg har fått veldig mye informasjon etter hvert og følte et sterkt behov for å rette opp åpenbare feil. Resten av dette innlegget og de påfølgende innlegg står som de står, altså kronologisk med alle de tanker og ideer jeg og mange andre av båtplassmedlemmene skulle kunne bringe til torgs. (Erik AN 26.5.2019) 

 

Utgangspunktet er en motordory som er bygget til bruk i det store vår- og vintersildefisket etter krigen. Askvik (Os) og Tresfjord dominerte snurpedorybyggingen på femtitallet etter at flere båtbyggere hadde bygget slike. En meiner at det ble bygget 3000 slike doryer. Når jeg bruker nemninga motordory meiner jeg disse båtene, altså store, romme, klinkbygde båter. De vanligste måla var 28-32 fot lange og 8-12 fot brede. En Askvik-dory som går igjen i registrene er 30/10/5 (l/b/d)De ble bygget på mal, men etter anvisning av kjøper. De ble også ferdiglevert som babords- eller styrbords-dory, med forsterkinger på den sida som skulle ligge inn mot moderskipet, med rulle på utsida, med lys og med motor. Før krigen og kort tid etter gikk motorene med mange slags maskiner, også importerte. Utpå femtitallet ble det Marna som ble levert til Askvik. Dette hadde noe med rasjoneringssystemet, og restriksjoner knytta til oppbygginga av industri etter krigen. Maskinene fram til 1956 var (16-)24hk og deretter (24-)32hk.

På slutten av femtitallet kollapset sildefisket, men dette er Norgeshistorie og ikke noe jeg behøver å mase om her.

Imidlertid hadde sildefisket vært meget innbringende og en fiskebåtreder med god avkastning kunne ha både ekstra nøter og ekstra doryer liggende som reserve i havner nærmere fiskefeltet. I tillegg bygde sjølsagt både Askvik og Tresfjord opp store forråd av doryer. I det minste skrog med et minimum av utrustning, som så skulle kunne gjøres i stand på kort tid. Doryene kunne gå ned med en stor fangst, de kunne bli knust mot skutesida eller mot tung sjø. De kunne revne i stevnen under slep. De ble utsatt for enorme krefter og en måtte forvente at de skulle erstattes i løpet av sesongen. Dermed har det oppstått en myte eller illusjon om at dette var stusslige, semre båter. Det er ikke sant. Ingen andre båter av tre hadde tålt det disse båtene tålte. De var forsterka på alle bauger og kanter (i ordas rette betydning). Men det særegne ved dem var at de var mjuke i sidene, slik at de ga etter. Dessuten ble det brukt jernsaum. Det var disse to faktorene som ble avgjørende for at det er så uhyggelig få igjen i dag.  

Fisket kollapset brått.

Mengder av doryer ble arbeidsledige.

Noen hadde vært i tung bruk, andre var kanskje utrusta reservebåter (boms?), og atter andre hadde ikke vært brukt i det hele tatt. Bare bygget som skrog altså, i beredsskap.

Jeg har sett hver millimeter av skroget og syns det er usannsynlig at den har vært garnert i stevnene, at den har hatt opplegg og jern til forsterkinger og fester som kan koples opp mot aktivt fiske.

 

Så til byggingen av Vosso. En lege på Voss ville ha en lystbåt. Han var venn med båtbyggeren John Tangerås på Varaldsøy i Hardanger. Jeg antar at båtbyggeren hadde anskaffa en eller flere av disse overskudds-skrogene, og at det var en av disse som var grunnlaget. John Tangerås hadde vært i Amerika og tilegna seg kunnskaper om bygging av lystbåter. Jeg har snakka med barnebarnet til båtbyggeren og vil kanskje kunne skaffe til veie verifiserte opplysninger om dette etter hvert. Vosso ble bygget buede bakker forut og akter, med mahogny på dollbord og midtfisk, og med mahognyfiner i overbygg (kabin) og styrhus. Alle tak og bakker var bua som på snekker. Det ble også brukt mahogny heltre til detaljer innenbords og til skvettbord rundt det åpne rommet akter. I dørken ble det brukt eik. Båten ble utrusta med den nye Sabb 2GZ-16hk. Båten sto ferdig ombygget i 1963. Navnet «Vosso» trur jeg er inspirert av den berømte motoryachten MY «Tysso» fra 1917. Ettersom byggherren kom fra Voss ble det vel fristende å kalle den MY «Vosso». Om den kan kalles en yacht i dag, er vel tvilsomt, men motordoryer ombygd av båtbygger var nok ganske flott for over femti år sida!

Den fikk hjemmehavn i Granvin med eget stort naust, Vosso-naustet. Etter få år flytta Vossalegen til Danmark og overlot etter hvert båten til han som hadde stått for vedlikehold og drift av båten. Han brukte den så som delvis lystbåt, men også til frakt av frukt utover seksti- og søttitallet. På ett eller annet tidspunkt ble båten liggende i naustet sitt. Der lå den på slutten av nittitallet da den ble funnet av en ung mann fra Askøy. Han fikk buksert den med seg hjem, der han skrudde opp hele skroget opp til vannlinja med syrefaste skruer og redda således båten. Da var altså saumen skifta ut. Han måtte også bytte ut alt av kryssfiner i kabinen og seildukstaket over. Det var nok et stort og omfattende arbeid.  

(Anm. Jeg skal prøve å finne og få verifisert navna til dem som la ned alt grunnarbeid, og legge dem ut her. Om noen av rettighetshaverne, arvingene, leser dette, ber jeg dem kontakte meg, så jeg får nevnt dem som bør nevnes)

I 2007 kjøpte jeg den. Planen var å sakte skifte ut dårlige deler i båten, men høsten 2013 beslutta jeg å ta en full gjennomgang, oppussing, restaurering eller ombygging, og satte den på land.

 

Vosso fra en båttur Askøy rundt i 2007. Slik så båten ut fram til 2011 da styrhuset gikk i oppløsning

Vosso etter naudsynt utskifting av styrhuset i 2011

Merke på mahognyfiner inne i styrhuset.

Råte i det bordet som ligger opp mot dollbordet på styrbord side, midtskips

 

 

Mens jeg venta på å komme ordentlig i gang, på litt varme og tørke, fjerna jeg mesteparten av malinga på skroget. Båten har muligens aldri vært trehvit, eller det er fryktelig lenge sida den var det, så den egna seg rett og slett ikke til å være det. I stedet for å dekke trevirket med ny, tett maling, gjennomsausa jeg det med rå linolje. Uttapå smørte jeg linoljebasert mahognybeis med ei fille.

 

Nå så båten ok ut. Uttapå. Kabinen var mest angrepet sa der starta jeg. Det eneste jeg var bombesikker på var at jeg ville beholde linjene. Springet i båten er nydelig, og måten det lave kabintaket er laget, med en svak helning mot baugen, gjør at båten framstår som smekrere og nettere enn noen annen dory jeg har sett. I tillegg har den buede stevner, og krumning av bakkene, a la snekker og sjekter. Jeg hadde egentlig bare tenkt å fjerne finer og tak i kabinen, men jo mer jeg arbeida med å rive interiøret inni, jo mer råte kom fram.

 

 

Jeg ante ikke hva slags trevirke jeg skulle bruke, og da jeg kom over et begrensa parti kirsebærtre tok jeg sjansen på å bruke det. Vindusstilen fra styrehuset fortsatte jeg i kabinen. Dette arbeidet har stoppa opp, da jeg venter på sommervær for å kunne legge epoxy på taket først. Det som er igjen av den opprinnelige kabinen er bare de buede takbjelkene. Jeg lot så mye som mulig stå mens jeg rekonstruerte. Jeg planlegger en stor luke i front av kabinen. Det er to grunner til dette. Den viktigste er at det er direkte livsfarlig å gå på dollbordet hele veien for å ta imot når en er aleine i båten. Det andre er familiemedlemmer med begrensa førlighet. Jeg vil ikke ha begrensninga ved alltid å måtte gå til flytebrygger og andre lave brygger.

 

Hele ripa på styrbord side er skifta inn til huden. Dollbordet er tatt av. Hva jeg skal bruke der aner jeg ikke. Kanskje alm eller bøk? Frambakken (dekket) er skifta helt ut, med nye staver, etter at jeg hadde forsøkt å reparere det gamle. (På bildet over ser dere hvordan jeg fremdeles tviholdt på den gamle...) Bjelkene under er også laga nye av god al-rik furu.

 

Pentriet, en gammel oppvaskbenk i helstål fra sekstitallet, beholder jeg. I åpen versjon. Dassen blir utvida akterover og inn i styrehuset, slik at jeg får en ekstra plass til kart og slikt oppå, og vanntank, kanskje eget sikringsskap for en del ekstragreier, pumper, vifter og slikt. Ettersom omstyringa er på samme side som styrekonsollen (babord), plasserer jeg koplinga på dassveggen.

 

Da jeg ikke kom lenger forut, en gang i denne forferdelige våren, flytta jeg meg akter for styrehuset. Roret som også hadde rusta fast (stål i messinghylse, mangelfull smøring), er partert og slått ut. Jeg har en smed på saken. Syrefast stamme i messingrør, rorplata (?), skiftes ut med ettelleranna plaststoff (husker ikke navnet).

Jeg har fått tak i en 30hk sabb, som passer akkurat i fundamentet. Da båten ble bygget om, fantes bare 16hk, ikke 16-18, 22, eller 30. Jeg beholder sjølsagt den vridbare varianten, bare med litt større propell – og et vesentlig større moment. I tillegg til ferskvannskjølinga av motoren, kopler jeg saltvannskjøling av eksosen vha pumpa fra den kasserte 16hk.

 

Baki, inni det åpne styrehuset, og ut til bakdekket, var det lause bord og tiljer av tommetjukke eikebord. Jeg bygger nå om. Har laga permanent dørk (bruker golvbord, men nater oppå fjæra slik at det kan svelle og krympe) på sidene av det åpne rommet midt i, og bakenom dette. Altså: Gjennom hele «akterskipet», går det en 80-90cm bred gate, der det, når det er åpent er fri inspeksjon av motor og aksling, propellsmørekopp, ror, og slikt. Jeg planlegger å lage to store luker bak motoren, i eik.

 

Over motoren heves dørken, helt ut til sidene, og fram mot de to konsollene. Der skal de settes to-tre stoler, med utsyn. Det blir to tilsvarende eikelokk over sjølve motorkassa.

 

Jeg skal bruke resten av eikeborda til å lage vertikale vegger for motorrommet.  Nå er det ikke helt sikkert. Det er der jeg er for øyeblikket. Jeg har kikka på ymse lydisoleringsplater, og tenker å gjøre det i to vendinger. Først lydisolere et større område rundt. Innerveggen i styrekonsollen (mot kabinen), veggen mot dass, i tverravstivinga mot døra til kabinen. Under den heva dørken på sidene. Her behøver jeg ikke bruke verdens tjukkeste og dyreste. I veggen mot den faste dørken, på sida av motoren, skal jeg bruke slike tjukke isolasjonsmatter. Porolon, kanskje? Det samme i lukelokket over motoren. Til slutt ettelleranna som må plasseres bakafor omtyrings- og koplingsspakene. Problemet er at det er vann nedi der, ved kjølen, og mye styr med akslinga, som jo både går rundt, og fram og tilbake. Spørs om det bare får være åpent baki der?  

Sikringsboksen blir innunder styrekonsollen, med luke/dør til pentriet (oppvaskbenken).

Det var 40 liters drivstofftank, type «tønne» original sabb. Jeg har fått tak i en tilsvarende på 70 liter, men fabler om å bruke begge, med et slags y-rør. Den (de) skal henge under dekket akter med messinggjennomføring. Denne satt i midtfisken i dekket forut. Muligens satt drivstoff tanken der opprinnelig. Under framdekket er det mulig jeg plasserer vanntank. Veit ikke.

Sjøl om det ser veldig uferdig ut, trur jeg at om lag 80 prosent av arbeidet er gjort. Det er enormt mye som ikke synes. Men det er også mye putleri og fintenking igjen. Heldigvis!

 

 

Anmerkning: Jeg har tillatt meg å redigere, oppdatere, innledninga i dette første innlegget i den etter hvert omfangsrike prosjekttråden. Oppussinga var i gang da tråden ble starta sommeren 2015, men utvikla seg langsomt til en mastodont. Jeg har fått veldig mye informasjon etter hvert og følte et sterkt behov for å rette opp åpenbare feil. Resten av dette innlegget og de påfølgende innlegg står som de står, altså kronologisk med alle de tanker og ideer jeg og mange andre av båtplassmedlemmene skulle kunne bringe til torgs. (Erik AN 26.5.2019) 

 

Utgangspunktet er en motordory som er bygget til bruk i det store vår- og vintersildefisket etter krigen. Askvik (Os) og Tresfjord dominerte snurpedorybyggingen på femtitallet etter at flere båtbyggere hadde bygget slike. En meiner at det ble bygget 3000 slike doryer. Når jeg bruker nemninga motordory meiner jeg disse båtene, altså store, romme, klinkbygde båter. De vanligste måla var 28-32 fot lange og 8-12 fot brede. En Askvik-dory som går igjen i registrene er 30/10/5 (l/b/d)De ble bygget på mal, men etter anvisning av kjøper. De ble også ferdiglevert som babords- eller styrbords-dory, med forsterkinger på den sida som skulle ligge inn mot moderskipet, med rulle på utsida, med lys og med motor. Før krigen og kort tid etter gikk motorene med mange slags maskiner, også importerte. Utpå femtitallet ble det Marna som ble levert til Askvik. Dette hadde noe med rasjoneringssystemet, og restriksjoner knytta til oppbygginga av industri etter krigen. Maskinene fram til 1956 var (16-)24hk og deretter (24-)32hk.

På slutten av femtitallet kollapset sildefisket, men dette er Norgeshistorie og ikke noe jeg behøver å mase om her.

Imidlertid hadde sildefisket vært meget innbringende og en fiskebåtreder med god avkastning kunne ha både ekstra nøter og ekstra doryer liggende som reserve i havner nærmere fiskefeltet. I tillegg bygde sjølsagt både Askvik og Tresfjord opp store forråd av doryer. I det minste skrog med et minimum av utrustning, som så skulle kunne gjøres i stand på kort tid. Doryene kunne gå ned med en stor fangst, de kunne bli knust mot skutesida eller mot tung sjø. De kunne revne i stevnen under slep. De ble utsatt for enorme krefter og en måtte forvente at de skulle erstattes i løpet av sesongen. Dermed har det oppstått en myte eller illusjon om at dette var stusslige, semre båter. Det er ikke sant. Ingen andre båter av tre hadde tålt det disse båtene tålte. De var forsterka på alle bauger og kanter (i ordas rette betydning). Men det særegne ved dem var at de var mjuke i sidene, slik at de ga etter. Dessuten ble det brukt jernsaum. Det var disse to faktorene som ble avgjørende for at det er så uhyggelig få igjen i dag.  

Fisket kollapset brått.

Mengder av doryer ble arbeidsledige.

Noen hadde vært i tung bruk, andre var kanskje utrusta reservebåter (boms?), og atter andre hadde ikke vært brukt i det hele tatt. Bare bygget som skrog altså, i beredsskap.

Jeg har sett hver millimeter av skroget og syns det er usannsynlig at den har vært garnert i stevnene, at den har hatt opplegg og jern til forsterkinger og fester som kan koples opp mot aktivt fiske.

 

Så til byggingen av Vosso. En lege på Voss ville ha en lystbåt. Han var venn med båtbyggeren John Tangerås på Varlaldsøy i Hardanger. Jeg antar at båtbyggeren hadde anskaffa en eller flere av disse overskudds-skrogene, og at det var en av disse som var grunnlaget. John Tangerås hadde vært i Amerika og tilegna seg kunnskaper om bygging av lystbåter. Jeg har snakka med barnebarnet til båtbyggeren og vil kanskje kunne skaffe til veie verifiserte opplysninger om dette etter hvert. Vosso ble bygget med mahogny på dollbord og midtfisk, og med mahognyfiner i overbygg (kabin) og styrhus. Det ble også brukt mahogny heltre til detaljer innenbords og til skvettbord rundt det åpne rommet akter. I dørken ble det brukt eik. Båten ble utrusta med den nye Sabb 2GZ-16hk. Båten sto ferdig ombygget i 1963. Navnet «Vosso» trur jeg er inspirert av den berømte motoryachten MY «Tysso» fra 1917. Ettersom byggherren kom fra Voss ble det vel fristende å kalle den MY «Vosso». Om den kan kalles en yacht i dag, er vel tvilsomt, men motordoryer ombygd av båtbygger var nok ganske flott for over femti år sida!

Den fikk hjemmehavn i Granvin med eget stort naust, Vosso-naustet. Etter få år flytta Vossalegen til Danmark og overlot etter hvert båten til han som hadde stått for vedlikehold og drift av båten. Han brukte den så som delvis lystbåt, men også til frakt av frukt utover seksti- og søttitallet. På ett eller annet tidspunkt ble båten liggende i naustet sitt. Der lå den på slutten av nittitallet da den ble funnet av en ung mann fra Askøy. Han fikk buksert den med seg hjem, der han skrudde opp hele skroget opp til vannlinja med syrefaste skruer og redda således båten. Da var altså saumen skifta ut. Han måtte også bytte ut alt av kryssfiner i kabinen og seildukstaket over. Det var nok et stort og omfattende arbeid.  

(Anm. Jeg skal prøve å finne og få verifisert navna til dem som la ned alt grunnarbeid, og legge dem ut her. Om noen av rettighetshaverne, arvingene, leser dette, ber jeg dem kontakte meg, så jeg får nevnt dem som bør nevnes)

I 2007 kjøpte jeg den. Planen var å sakte skifte ut dårlige deler i båten, men høsten 2013 beslutta jeg å ta en full gjennomgang, oppussing, restaurering eller ombygging, og satte den på land.

 

Vosso fra en båttur Askøy rundt i 2007. Slik så båten ut fram til 2011 da styrhuset gikk i oppløsning

Vosso etter naudsynt utskifting av styrhuset i 2011

Merke på mahognyfiner inne i styrhuset.

Råte i det bordet som ligger opp mot dollbordet på styrbord side, midtskips

 

 

Mens jeg venta på å komme ordentlig i gang, på litt varme og tørke, fjerna jeg mesteparten av malinga på skroget. Båten har muligens aldri vært trehvit, eller det er fryktelig lenge sida den var det, så den egna seg rett og slett ikke til å være det. I stedet for å dekke trevirket med ny, tett maling, gjennomsausa jeg det med rå linolje. Uttapå smørte jeg linoljebasert mahognybeis med ei fille.

 

Nå så båten ok ut. Uttapå. Kabinen var mest angrepet sa der starta jeg. Det eneste jeg var bombesikker på var at jeg ville beholde linjene. Springet i båten er nydelig, og måten det lave kabintaket er laget, med en svak helning mot baugen, gjør at båten framstår som smekrere og nettere enn noen annen dory jeg har sett. I tillegg har den buede stevner, og krumning av bakkene, a la snekker og sjekter. Jeg hadde egentlig bare tenkt å fjerne finer og tak i kabinen, men jo mer jeg arbeida med å rive interiøret inni, jo mer råte kom fram.

 

 

Jeg ante ikke hva slags trevirke jeg skulle bruke, og da jeg kom over et begrensa parti kirsebærtre tok jeg sjansen på å bruke det. Vindusstilen fra styrehuset fortsatte jeg i kabinen. Dette arbeidet har stoppa opp, da jeg venter på sommervær for å kunne legge epoxy på taket først. Det som er igjen av den opprinnelige kabinen er bare de buede takbjelkene. Jeg lot så mye som mulig stå mens jeg rekonstruerte. Jeg planlegger en stor luke i front av kabinen. Det er to grunner til dette. Den viktigste er at det er direkte livsfarlig å gå på dollbordet hele veien for å ta imot når en er aleine i båten. Det andre er familiemedlemmer med begrensa førlighet. Jeg vil ikke ha begrensninga ved alltid å måtte gå til flytebrygger og andre lave brygger.

 

Hele ripa på styrbord side er skifta inn til huden. Dollbordet er tatt av. Hva jeg skal bruke der aner jeg ikke. Kanskje alm eller bøk? Frambakken (dekket) er skifta helt ut, med nye staver, etter at jeg hadde forsøkt å reparere det gamle. (På bildet over ser dere hvordan jeg fremdeles tviholdt på den gamle...) Bjelkene under er også laga nye av god al-rik furu.

 

Pentriet, en gammel oppvaskbenk i helstål fra sekstitallet, beholder jeg. I åpen versjon. Dassen blir utvida akterover og inn i styrehuset, slik at jeg får en ekstra plass til kart og slikt oppå, og vanntank, kanskje eget sikringsskap for en del ekstragreier, pumper, vifter og slikt. Ettersom omstyringa er på samme side som styrekonsollen (babord), plasserer jeg koplinga på dassveggen.

 

Da jeg ikke kom lenger forut, en gang i denne forferdelige våren, flytta jeg meg akter for styrehuset. Roret som også hadde rusta fast (stål i messinghylse, mangelfull smøring), er partert og slått ut. Jeg har en smed på saken. Syrefast stamme i messingrør, rorplata (?), skiftes ut med ettelleranna plaststoff (husker ikke navnet).

Jeg har fått tak i en 30hk sabb, som passer akkurat i fundamentet. Da båten ble bygget om, fantes bare 16hk, ikke 16-18, 22, eller 30. Jeg beholder sjølsagt den vridbare varianten, bare med litt større propell – og et vesentlig større moment. I tillegg til ferskvannskjølinga av motoren, kopler jeg saltvannskjøling av eksosen vha pumpa fra den kasserte 16hk.

 

Baki, inni det åpne styrehuset, og ut til bakdekket, var det lause bord og tiljer av tommetjukke eikebord. Jeg bygger nå om. Har laga permanent dørk (bruker golvbord, men nater oppå fjæra slik at det kan svelle og krympe) på sidene av det åpne rommet midt i, og bakenom dette. Altså: Gjennom hele «akterskipet», går det en 80-90cm bred gate, der det, når det er åpent er fri inspeksjon av motor og aksling, propellsmørekopp, ror, og slikt. Jeg planlegger å lage to store luker bak motoren, i eik.

 

Over motoren heves dørken, helt ut til sidene, og fram mot de to konsollene. Der skal de settes to-tre stoler, med utsyn. Det blir to tilsvarende eikelokk over sjølve motorkassa.

 

Jeg skal bruke resten av eikeborda til å lage vertikale vegger for motorrommet.  Nå er det ikke helt sikkert. Det er der jeg er for øyeblikket. Jeg har kikka på ymse lydisoleringsplater, og tenker å gjøre det i to vendinger. Først lydisolere et større område rundt. Innerveggen i styrekonsollen (mot kabinen), veggen mot dass, i tverravstivinga mot døra til kabinen. Under den heva dørken på sidene. Her behøver jeg ikke bruke verdens tjukkeste og dyreste. I veggen mot den faste dørken, på sida av motoren, skal jeg bruke slike tjukke isolasjonsmatter. Porolon, kanskje? Det samme i lukelokket over motoren. Til slutt ettelleranna som må plasseres bakafor omtyrings- og koplingsspakene. Problemet er at det er vann nedi der, ved kjølen, og mye styr med akslinga, som jo både går rundt, og fram og tilbake. Spørs om det bare får være åpent baki der?  

Sikringsboksen blir innunder styrekonsollen, med luke/dør til pentriet (oppvaskbenken).

Det var 40 liters drivstofftank, type «tønne» original sabb. Jeg har fått tak i en tilsvarende på 70 liter, men fabler om å bruke begge, med et slags y-rør. Den (de) skal henge under dekket akter med messinggjennomføring. Denne satt i midtfisken i dekket forut. Muligens satt drivstoff tanken der opprinnelig. Under framdekket er det mulig jeg plasserer vanntank. Veit ikke.

Sjøl om det ser veldig uferdig ut, trur jeg at om lag 80 prosent av arbeidet er gjort. Det er enormt mye som ikke synes. Men det er også mye putleri og fintenking igjen. Heldigvis!