Vosso63
Nei! Jeg har sjekka flensen og koplingshuset på den gamle 2G-en. Det er så bra, så utrulig bra! Motoren er 54 år gammel og det er altså så fint inni. Alikevel lar jeg det stå slik det står. Det er egentlig ikke noe alternativ. Å demontere propellen, roret; tappe ut att motoroljen, og så bytte om på disse "bakdelene" har jeg ikke kapasitet eller tid til. Jeg veit at jeg kan bytte om ved en seinere anledning. Får ta det ved neste oljeskift, kanskje våren 2018. Dessuten har arbeidet med sabben gitt mersmak. Den gamle 2G-16hk-1963 er snart et kuriosum. Det eksisterer sjølsagt mange av disse originale 2G-ene, men neppe så lite slitt!
I dag har vært en dårlig dag. Først måtte jeg bortpå den gamle motoren og hente forskjellige smådeler, m.a. festet til "gassvaieren". Det var da jeg oppdaga hvor deilig og kontant bakstussen på gamlemotoren oppførte seg. Så, fikk jeg med stor suksess montert inn denne vaieren mellom underdørkplatene, både synlig og ute fra resten av vaiere og ledninger. Deretter fauk jeg fram og tilbake og fikk justert hurtigomstyringa (flytta akselflensen) slik at det ga rett stigning framover og akterover (2/3-1/3). Deretter skulle jeg prøve å få retta opp koplingssystemet. Koplinga er ganske treg, så jeg må få krafta rett inn mot veiva når den skal trekkes helt inn. I enden av veiva er det en messingdings med høl i. Den passer akkurat i "gaffelen" på fleksikabelen, men da må messingdingsen være løst skrudd på gjengene. Jeg har fått det til på omstyringa, men på andre sida rauk sjølsagt dingsen rett av. Nå må jeg lage til ettelleranna med klemme, noe fra en sykkel, kanskje, eller, som det oftest blir: Noe provisorisk av gaffatape og ståltråd. Dermed var idyllen brutt og dagens økt nesten over.
Før jeg ga meg skulle jeg bare romstere meg litt rundt, rydde litt, flytte noe. Det var da jeg glømte at underdørkplatene ikke lå på plass. Da jeg tråkka oppi det rommet som er danna foran svinghjulet, glei plata ut av sporet, og jeg, som ikke er 19, 29 eller noe i nærheten av ungdom, raste om kull retning kabinen. Der var det sjølsagt heller ingen dørk, men bare et hull. I hullet sto to gamle bilbatterier for å illudere det som skal komme. Nedi der satte jeg venstre hånd. Den liksom vikla og vakla seg innimellom batteriene på en gummiaktig måte. Sjølve jeg, altså kroppen min med organer og sånn, klarte å lande fint nede i sitt eget høl. Hånda, derimot, minna om en oppvaskhanske etter at du har prøvd å blåse den opp, men har fått epoksy mellom plastfingrene. Ringfingeren pekte på skrå over mot, delvis forbi, lillefingeren, den veien fingre ikke kan bevege seg av seg sjøl. Av reint estetiske grunner dytta jeg den tilbake til plassen sin. Klok av skade visste jeg at jeg hadde en halv time på meg (*) om det hadde skjedd noe alvorlig gæli. Det tar så lang tid før jeg reagerer. Halvt lamma, i en slags sorgblanda panikk (for ikke å få ferdig båten til Jonsok), satt jeg fire minutter og tenkte. Så rydda jeg sammen det verste rotet og dro hjem. Nå sitter jeg her med to fingre tapet sammen. E-konsultasjon med fastlegen er fine greier.
Det er ikke så fryktelig vondt. Trur jeg kan ta til med trearbeid. Der er det lettere å bruke mindre kraft. Blir jeg ferdig med Båten (skrog og overbygg) skal jeg alltids kunne klare det essensielle interiørmessig etterpå. Skru fast pumpe (har kjøpt Rule 4000), og kople opp startmotor, dynamo og alt det andre dillet. Motormannen får ta seg noen dager fri.
*(For noen år sida fikk jeg det for meg at jeg skulle skrape det øverste bordet med vanlige skraper og varmepistol. Dette foregikk på en flytebrygge, der jeg kunne sitte mens jeg skrapa, og bare flytta båten med et par-tre tau dann og vann. Jeg hadde kvessa opp det jeg fant av skraper, mellom anna tre trekantskraper i forskjellig storleik. Disse lå ved sida av meg mens jeg dro meg, eller båten, hitover og ditover. Innmari trivelig en kveldsstund. Det ble etter hvert skumt, men en trenger ikke se så himla godt om en skal skrape hvitmaling av gammalt mørkt trevirke. Så satte jeg meg på den siste, skarpeste trekantskrapa. Den som skulle brukes til å ta kanten inn mot dollbordet. Den søkk inn i skinka. Godt inn. Til skaftet sentralt i trekanten. Sentrum for trekantens omskrevne og innskrevne sirkel. Jeg kjente ikke anna enn et dunk. En liten lårbiff. Etter ei stund var det som om jeg hadde fått vann i støvlene. Det var en umiskjennelig våt følelse på foten og leggen under overallen. Da hadde det gått noen minutter allerede. Altså hadde jeg ikke en halvtime igjen. Ringte legevakta. Samla sammen redskap. Kveila inn ledningen. La båten fint i fortøyningene. Fant noen tynne båtfendere (type Biltema hvite), la dem i forsetet på bilen, satte meg inn, kjørte opp til legevakta. Omtrent samtidig med at syinga begynte, starta smerten.
Etterpå kjørte jeg hjem via apoteket, etter paralgin forte - som ble tatt etter hjemkomst - med halve rævva vagla opp på skrå med biltemafendere.)
Jaja. Så sånn var asså det.
Altfor fint på Vestlandet i mai til å sitte inne i et telt og finpusse på slikt en kan ta ute på fjorden, eller ved ei brygge en morgenstund
