Vosso63
Thostr skrev 1 time siden:Interessant tråd dvs lærerikt og morsomt å lese selv for oss som tenker at entropi-lovene jobber litt for hardt mot en trebåt / naturen er litt for ivrig på å ville ta den tilbake til sine molekylære bestanddeler.
Ja. Men det som skiller tre-båten, -huset, ja alt som er litt stort og kjært og bevaringsverdig, fra den helstøpte båten i plast, er at en kan erstatte det stykkevis. Den "Bryggen" en ser i Bergen er neppe den som ble bygget. Bord for bord, stokk for stokk er skifta ut, men slik at det framstår omlag slik det framsto for århundrer sida. Båten min, Vosso, skulle ikke vare så fryktelig lenge - ettersom huden er sydd med jern, og jern blir til hydroksid ganske fort. Det finnes ingen faste band i tjukt tre som kan holde bordgangen sjøl om klinken går. Det som kan holde det sammen er en solid ripe med enormt dollbord oppå. Men også der var det råte. Det som gjorde at borda allikevel holdt sammen, var at den lå i et naust. Ikke ute i tørke og ikke i sjøen i væte, men midt i mellom. Da den var vøla første gangen, for tjue år sida, sørga den første oppusseren for å erstatte jern med stål, og sikra således skroget.
Det jeg fjerna var godt virke og dårlig virke, ikke kassebord, men heller ikke superb virke.
Det jeg reparerer med er fineste furu, eller andre tresorter jeg kommer over, med tett ved og al, og solide dimensjoner. Det koster jo uhyggelig mye i forhold til en hvitevare, brunevare, noe en kan binde fast til kjøkkenøya, eller whatever en kan ønske seg på Power og Elkjøp. Jeg bruker moderne remedier, som epoksy og fugelim av ymse slag, prøver å få tetta vekk skumle huler, men røsker hele tida vekk slikt som kan lage tette lommer, bord som står inntil hverandre, men slik at det samles og fanges vann, som så får virke nedbrytende, kaotisk.
Om ei ukes tid skal jeg på ekskursjon til Osterøy. Studietur. Aleine. Der er det sagbruk. Er jeg heldig kan jeg gå og dasse der i timevis. Ordentlig trevirke.
Ida Marie III antyda at jeg kanskje burde ha strippa båten og hatt den som en slik snurpedorri den en gang var beregna å være. Mon det?
Skroget er stadig bra. Det som funker dårlig i dagens våtere og mildere klima er alt over. Det som skal overleve i ferskvann, regn, dogg, rim. Da båten ble bygd, og ombygd, på sekstitallet, var det kaldere og langt tørrere. Særlig vinterstid. Nå tørker ingenting. Sjøl om det ikke er på det våteste her ute på kysten, har vi strengt talt ingen tørr kulde.
De åra jeg tilbrakte på Berland, med å gå gjennom båten kvadrattomme for kvadrattomme, var usannsynlig tøffe. Hvis jeg ikke hadde hatt et digert båtprosjekt ville jeg sikkert ha funni på noe anna rart å ha som jobb-illusjon, men lykken var at jeg hadde Vosso, asså! Nå skal jeg liksom jobbe att. Med Vosso. Blant folk.
Jeg har kjøpt stillaspresenninger, kanskje 150 kvm, på Os. I fjor tok jeg vegger og tak på huset, og stillasmaterialene eksisterer stadig. Er jeg heldig kan jeg få til et lite hus, innimellom plastslottene, og litt varme og skydd, lys og radio. Så får bare verda være.
