Vosso63
I denne lange pausen har ingen ettersøkt meg. Ingen har undra seg over noenting når det gjelder trådstarter, båten hans, eller noe som helst anna vedrørende hans eiendommelige liv.
Det får så være.
Oppstart var stipulert til 14.august, altså helga før skolestart, for det store barnet som elsker å fiske, men også ellers trenger kontinuerlig tilsyn.
Til fiske bruker vi den gule glassfiberbåten som jeg har deplastifisert, eller oppjustert med heltretofter og -ripe.
På denne båten henger en Yamaha 6hk, som ikke veier et tonn men agerer slik.
Hvorfor i huleste kan ingen fortelle påhengsprodusentene at det stadig eksisterer halvgamle menn som insisterer på å bære slike i ulendt terreng, og like iherdig meiner at det skal la seg gjøre med påhengsen hengende i ene handa, slik at den andre er fri til foreksempel å dra seg opp den bratte stien. Og, ikke minst; og: Hvorfor skal det være så inn i granskogen umulig å løfte jerndingsen opp (rett opp) og sette den varlig fra seg på dørken framom. Eller legge den på aktertofta, eller i det hele tatt få flytta saken opp slik at en kommer til med anna en på død og liv må få gjort.
Av en eller annen grunn blir det jo det, til slutt. På død og liv asså. Det er jo ikke bare meg som på død og liv herser og strever og baser, maser og kaver, nedpå der, på brygga, med båt og påhengs.
Så også 13.august.
Yamaha 6hk hadde røska såpass mye i plasten at ting og tang hadde begynt å skille lag. Ting som hører sammen, asså. Som aktertofte og akterplate med motorfeste.
For å bøte på dette hadde trådstarter skrudd fast rustfrie stålplater meint til andre prosjekter, men i nøden spiser fanden fluer og nøgne kvinner osv. Nå var vognbolter kjøpt inn, og flere rustfrie plater, til å få sammensveisa alle sider av båten og båtlivet.
Men først måtte båt og hengs skille lag, og ettersom det ikke var særlig høyt vann verken på normal eller flo, måtte det skje i båten med båten på sjøen.
Først satte venstre (styrbord) vippeskruedings seg fast. Ja, jeg veit slike dingser har egne navn, egne egennavn, men det er denne saken uvedkommende, og jeg gidder asså ikke bla gjennom manual på manual for å finne ut det. Denne satt fast, slik at jeg måtte gasse den med rustfjerner, enda det ikke var rust, og deretter olje den med den olja som sto der nede, under en pram, fordi jeg ikke har naust, noe jeg garantert kommer tilbake til om jeg blir tre og seksti og mer.
Etter at begge skrugreiene var løsna, var motoren såpass laus, slik at jeg kunne flytte den en centimeter opp (med letthet) eller bortover (like lett). Å få den de nødtørftige 15 centimer opp, derimot, var verre. Langt verre. Når motoren kom opp, bevega den seg sjølsagt også akterover. Så også min øvre kroppsdel, fra beina om lag og opp. Tross iherdig motbakkevandring, med og uten påhengs, veier ikke beina nevneverdig. Det gjør det over. Særdeles nevneverdig!
For hver centimeter opp, en vektfordeling akterover, og så en kropp som brukte 10 prosent av seg på å dra motor opp, og resten, som vanligvis er henimot ni tideler; til å holde kroppen inne i båten. Ombord, altså!
Da jeg med et umenneskelig rykk, med de 7 prosenta som stadig kunne brukes hensiktsmessig oppover, klarte å få yamahafaenskapet opp i de frie luftmasser og skrubba bortover aktertofta (i heltre furu), skjedde det noe inne i sjølve meg. Sjølve anatomien, fysiognomien, -logien, i sjel, ånd og alt anna. Alle alarmer gikk, lys blinka, lyder skreik og samtlige sensoriske nervebaner hadde full trafikk begge veier.
Så det kunne ha endt der, på brygga, 13.august. Slik det gjør med noen av oss. Og det er asså ikke som å sovne lykkelig inn der han trivdes aller best, asså! Det er ufattelig ubehagelig, vondt som juling og yderst ubeleilig.
Jeg overlevde. Med et nødskrik.
Nå har jeg starta oppatt med Vosso.
Antar det er det eneste jeg kan gjøre, det eneste som kan gi meg det lille ekstra, dette lille som skiller oss båtfolk fra resten av den dødelige menneskehet, nemlig dette å sysle i uendeligheter med noe som knapt blir vesentlig bedre, men som gir eieren en følelse av det. Eller kanskje ikke?
Meg gir det det. Så derfor har jeg starta oppatt og er nå nesten der jeg var i juni.
Om ikke et lite bord lengre fram mot det fullkomne?
