Vosso63
Det er hyggelig med artige og positive tilbakemeldinger! Oppatt og oppatt, gjerne for meg. Det er et enslig (ikke ensomt) liv å sitte inne i teltet sitt, gjerne på kveldstid, med mørket og regnet ute, og radioen som adspredelse. Jeg blir av og til så ekshibisjonistisk at jeg hiver meg inn i ei gruppe på Facebook for å høste litt åtgaum. Joda, en er jo forfengelig, og vil gjerne dele store øyeblikk. Mye av det som kommer fram ser jeg på som reine åpenbaringer, eller naturfenomener. Jeg prøver jo å følge båtens buer, som igjen er skapt av de buer som oppstår når en bøyer planker og bord, lekter og lister. Buene er harmoniske, og det burde ikke være overraskelser om de kommer fram igjen når en bøyer nye bord. Nå er det jo slik at en i overbygget har disse plane, kanta, harde, vindusflatene. I gamle båter er ofte vinduene og koøyene runde eller avrunda og felt inn i trevirket med gummilist eller noe i metall, fra messing og blankt stål til aluminium og plast. Den type overbygg som jeg driver med har jo først og fremst utvikla seg på snekkene eller koggene, sjektene, da de fikk vindskjerm og seinere ble helt lukka. Skjermene en finner på snekker før krigen hadde kalesje over hele, altså både over "kabinen" og rommet akter. Dette gjorde at båten som helhet beholdt det lave og buede preget, der kalesjebøylene og seilduken lagde buer i taket. På de lave, slanke, ro-og seilsjektene var også dollborda bua som i skroget, men hadde også en helling utover. I tillegg kom bakkene, de små dekkene i stevnene, bua i en fortsettelse av dollborda. Da hyttene oppsto (kabinene) ved at en la permanent tak over vindskjermene, beholdt en takbuen i treverket. Halvdekkerne, altså større snekker, kryssere og slike, hadde et forhøya dekk forut, høyere enn frambakken, men stadig buet mot sidene. For å ha et dekka styrhus satte en en liten firkanta knott midtskips akter for det store dekket. Buene akter på vindskjermen på de små snekkene ble borte etter krigen, da takene kom, og "hyttebåtene" begynte å dominere. I tillegg kom krysserhekken og etterhvert også den rette stevnen ("hyttekrysser"=cabincruiser). Båten ble djupere under, med mye mer kjøl og større rom inni. Så kom den oppbygginga som jeg nå holder på med, altså "styrhuset" og muligheten for å ha kalesje i ståhøyde akter. Det som dessverre forsvant, og som absolutt mangler, er buene. Det er disse som båtbyggeren John Tangerås i sin visdom tilførte Vosso. Her er det hellende dollbord, buede bakker og en repetisjon av buene i både kabintak og styrhustak, samt at vindusrekkene bikker innover. Slik lages båten mjukere, rundere og mer harmonisk. Dette er det førende prinsippet som jeg må følge, og som stadig dukker opp igjen når jeg bender og presser de nye borda på plass.
Når jeg er ferdig med å tilpasse alle trestykkene til hverandre, og festa dem slik at de strekker seg ut, eller klemmer seg inn, er ideen at de skal følge buene. Ved vinduene må jeg slipe, høvle og romstere for at ingenting skal se kantete ut, eller fortone seg unødig plant eller flatt. Det er det som er pussig, at så mange fine skrog har kantete store, for høye, overbygg. De flate takene, dekkene eller de rette sidene, er også brudd i de linjene og springene båten skal ha. For oss som driver med trevirke betyr det sjølsagt mye mer arbeid, men i plastbåtene burde ikke dette være et problem. Det overasker meg at de stadig lager disse digre husene oppå båten. Må en ha så stor takhøyde, burde en kanskje lage skrogene slik at en kommer ned under dekk?
Nå skal jeg ikke blande meg bort i utviklinga av plastbåtflåten, som jo er den veien lystbåten går, - og skal ha sagt at det absolutt finnes pene plastbåter, både med og uten akterstevn. Det jeg reagerer på er at buene forsvinner fra trebåtene. Det er jo bare tull, eller?
