Edit History

Det er en del år sida jeg la epoksy-finer-tak sist. Jeg husker det var et stress og et rot med klissete plasthansker og nitid blanding av resin og herder. Derfor hadde jeg hamstra inn alt jeg erindra at jeg trengte, laina opp alt på plasser der jeg skulle komme til lett. Hadde liggende lister og skruer, kluter og alt slikt. Hva kunne gå galt? Da jeg pussa opp småbåten i august måtte jeg ha nye pumper, både til resin og herder, og for å ha alt i rett konsistens kjøpte jeg ny herder. Disse, resin og herder hadde jeg skvulpa på. Det skvulpa fint i begge. 

 

Det som skar seg var at den nye pumpa i den nye herderen hadde mista plastslangen nedi boksen. Hvordan det har skjedd, aner jeg ikke, men etter å ha pumpa 15 støt med resin oppi den nye, blanke, gullreine blandebøtta, kom det intet ut av herderen. 

 

Etter mye styr, mellom anna tømte jeg herderen i en tom boks, fiska opp plastslangen med en knipetang, osv., viste det seg at pumpa var gåen. Etter å ha grisla med alle disse klisseriene kom derfor turen til den nyinnkjøpte boksen med aceton fra Biltema. Den hadde sånn trykke-inn-på-sida-skrukork. Det gikk ikke, særlig ikke med plastinnhylla klissefingre. Dermed ble den brukki opp med tollekniv. 

 

Etter mye fintenkning, etter å ha fått att en forholdsmessig reinhet rundt omkring, måtte jeg bare blande stoffene per volum. Det nye blandeglasset fra West-System hadde målestreker per 50ml. Dermed ble det en voksen dose per blanding for å få det passelig nøyaktig. Altså måtte det jobbes fort, med pålegging av mer enn ei plate per blanding. 

 

Blandinga strøk jeg ut med plastsparkelplate. Enkelt og greit.

 

Jaja. Det gikk jo på et vis, men om det er rett blandeforhold veit jeg jo ikke ennå. 

 

Nå får båten bare ligge til alt av epoksy-påstrykninger har herda. Det ble jo rikelig, så jeg skvetta på litt hist og pist der det kanskje skulle ha vært limt lell.

 

Nå får i håpe 2-9 grader er tilstrekkelig, ellers må jeg finne på noe anna å gjøre mens jeg venter.

Fineren lagt på, og skrudd fast sånn passe, før påstrykning av epoksy.

 

Om det ikke hadde vært for styret med de håpløse pumpene hadde dette vært den enkleste epoksyjobben i verda. Platene passa nesten perfekt. De små sprekkene i skjøtene som ble danna pga bøyen forut på sidene, la jeg akter på taket. Dermed blir det enklere å få en helt glatt og blank flate i "fasaden". Platene er lagt med 3-7 cm laust ut i lufta. Det er bra å ha litt å gå på. 

 

 

Jeg la på den omtalt lista (teak, slik som i resten av fronten på styrhuset) i framkant av taket før jeg la på platene. Fremdeles har jeg en ide om at det skal slipes noe forut.

Det som overraska meg var at taket egentlig ikke buer særlig - i lengderetning - midt oppå. Det er på sidene det buer mest. Det kommer nok mye av at jeg brukte vesentlig stivere underbord denne gangen. Det skal jeg huske på, for denne gangen var sjølve pålegginga av platene mye lettere. Begrensninga som lå i de tjukkere borda hindra meg i å overskride plastisiteten til fineren, som på sett og vis er den samme som i treverket.

 

 

Det er en del år sida jeg la epoksy-finer-tak sist. Jeg husker det var et stress og et rot med klissete plasthansker og nitid blanding av resin og herder. Derfor hadde jeg hamstra inn alt jeg erindra at jeg trengte, laina opp alt på plasser der jeg skulle komme til lett. Hadde liggende lister og skruer, kluter og alt slikt. Hva kunne gå galt? Da jeg pussa opp småbåten i august måtte jeg ha nye pumper, både til resin og herder, og for å ha alt i rett konsistens kjøpte jeg ny herder. Disse, resin og herder hadde jeg skvulpa på. Det skvulpa fint i begge. 

 

Det som skar seg var at den nye pumpa i den nye herderen hadde mista plastslangen nedi boksen. Hvordan det har skjedd, aner jeg ikke, men etter å ha pumpa 15 støt med resin oppi den nye, blanke, gullreine blandebøtta, kom det intet ut av herderen. 

 

Etter mye styr, mellom anna tømte jeg herderen i en tom boks, fiska opp plastslangen med en knipetang, osv., viste det seg at pumpa var gåen. Etter å ha grisla med alle disse klisseriene kom derfor turen til den nyinnkjøpte boksen med aceton fra Biltema. Den hadde sånn trykke-inn-på-sida-skrukork. Det gikk ikke, særlig ikke med plastinnhylla klissefingre. Dermed ble den brukki opp med tollekniv. 

 

Etter mye fintenkning, etter å ha fått att en form for sanitær reinhet rundt omkring, måtte jeg bare blande stoffene per volum. Det nye blandeglasset fra West-System hadde målestreker per 50ml. Dermed ble det en voksen dose per blanding for å få det passelig nøyaktig. Altså måtte det jobbes fort, med pålegging av mer enn ei plate per blanding. 

 

Blandinga strøk jeg ut med plastsparkelplate. Enkelt og greit.

 

Jaja. Det gikk jo på et vis, men om det er rett blandeforhold veit jeg jo ikke ennå. 

 

Nå får båten bare ligge til alt av epoksy-påstrykninger har herda. Det ble jo rikelig, så jeg skvetta på litt hist og pist der det kanskje skulle ha vært limt lell.

 

Nå får i håpe 2-9 grader er tilstrekkelig, ellers må jeg finne på noe anna å gjøre mens jeg venter.

Fineren lagt på, og skrudd fast sånn passe, før påstrykning av epoksy.

 

Om det ikke hadde vært for styret med de håpløse pumpene hadde dette vært den enkleste epoksyjobben i verda. Platene passa nesten perfekt. De små sprekkene i skjøtene som ble danna pga bøyen forut på sidene, la jeg akter på taket. Dermed blir det enklere å få en helt glatt og blank flate i "fasaden". Platene er lagt med 3-7 cm laust ut i lufta. Det er bra å ha litt å gå på. 

 

 

Jeg la på den omtalt lista (teak, slik som i resten av fronten på styrhuset) i framkant av taket før jeg la på platene. Fremdeles har jeg en ide om at det skal slipes noe forut.

Det som overraska meg var at taket egentlig ikke buer særlig - i lengderetning - midt oppå. Det er på sidene det buer mest. Det kommer nok mye av at jeg brukte vesentlig stivere underbord denne gangen. Det skal jeg huske på, for denne gangen var sjølve pålegginga av platene mye lettere. Begrensninga som lå i de tjukkere borda hindra meg i å overskride plastisiteten til fineren, som på sett og vis er den samme som i treverket.

 

 

Det er en del år sida jeg la epoksy-finer-tak sist. Jeg husker det var et stress og et rot med klissete plasthansker og nitid blanding av resin og herder. Derfor hadde jeg hamstra inn alt jeg erindra at jeg trengte, laina opp alt på plasser der jeg skulle komme til lett. Hadde liggende lister og skruer, kluter og alt slikt. Hva kunne gå galt? Da jeg pussa opp småbåten i august måtte jeg ha nye pumper, både til resin og herder, og for å ha alt i rett konsistens kjøpte jeg ny herder. 105.

 

Det som skar seg var at den nye pumpa i den nye herderen hadde mista plastslangen nedi boksen. Hvordan det har skjedd, aner jeg ikke, men etter å ha pumpa 15 støt med resin oppi den nye, blanke, gullreine blandebøtta, kom det intet ut av herderen. 

 

Etter mye styr, mellom anna tømte jeg herderen i en tom boks, fiska opp plastslangen med en knipetang, osv., viste det seg at pumpa var gåen. Etter å ha grisla med alle disse klisseriene kom derfor turen til den nyinnkjøpte boksen med aceton fra Biltema. Den hadde sånn trykke-inn-på-sida-skrukork. Det gikk ikke, særlig ikke med plastinnhylla klissefingre. Dermed ble den brukki opp med tollekniv. 

 

Etter mye fintenkning, etter å ha fått att en form for sanitær reinhet rundt omkring, måtte jeg bare blande stoffene per volum. Det nye blandeglasset fra West-System hadde målestreker per 50ml. Dermed ble det en voksen dose per blanding for å få det passelig nøyaktig. Altså måtte det jobbes fort, med pålegging av mer enn ei plate per blanding. 

 

Blandinga strøk jeg ut med plastsparkelplate. Enkelt og greit.

 

Jaja. Det gikk jo på et vis, men om det er rett blandeforhold veit jeg jo ikke ennå. 

 

Nå får båten bare ligge til alt av epoksy-påstrykninger har herda. Det ble jo rikelig, så jeg skvetta på litt hist og pist der det kanskje skulle ha vært limt lell.

 

Nå får i håpe 2-9 grader er tilstrekkelig, ellers må jeg finne på noe anna å gjøre mens jeg venter.

Fineren lagt på, og skrudd fast sånn passe, før påstrykning av epoksy.

 

Om det ikke hadde vært for styret med de håpløse pumpene hadde dette vært den enkleste epoksyjobben i verda. Platene passa nesten perfekt. De små sprekkene i skjøtene som ble danna pga bøyen forut på sidene, la jeg akter på taket. Dermed blir det enklere å få en helt glatt og blank flate i "fasaden". Platene er lagt med 3-7 cm laust ut i lufta. Det er bra å ha litt å gå på. 

 

 

Jeg la på den omtalt lista (teak, slik som i resten av fronten på styrhuset) i framkant av taket før jeg la på platene. Fremdeles har jeg en ide om at det skal slipes noe forut.

Det som overraska meg var at taket egentlig ikke buer særlig - i lengderetning - midt oppå. Det er på sidene det buer mest. Det kommer nok mye av at jeg brukte vesentlig stivere underbord denne gangen. Det skal jeg huske på, for denne gangen var sjølve pålegginga av platene mye lettere. Begrensninga som lå i de tjukkere borda hindra meg i å overskride plastisiteten til fineren, som på sett og vis er den samme som i treverket.

 

 

Det er en del år sida jeg la epoksy-finer-tak sist. Jeg husker det var et stress og et rot med klissete plasthansker og nitid blanding av resin og herder. Derfor hadde jeg hamstra inn alt jeg erindra at jeg trengte, laina opp alt på plasser der jeg skulle komme til lett. Hadde liggende lister og skruer, kluter og alt slikt. Hva kunne gå galt? Da jeg pussa opp småbåten i august måtte jeg ha nye pumper, både til resin og herder, og for å ha alt i rett konsistens kjøpte jeg ny herder. 105.

 

Det som skar seg var at den nye pumpa i den nye herderen hadde mista plastslangen nedi boksen. Hvordan det har skjedd, aner jeg ikke, men etter å ha pumpa 15 støt med resin oppi den nye, blanke, gullreine blandebøtta, kom det intet ut av herderen. 

 

Etter mye styr, mellom anna tømte jeg herderen i en tom boks, fiska opp plastslangen med en knipetang, osv., viste det seg at pumpa var gåen. Etter å ha grisla med alle disse klisseriene kom derfor turen til den nyinnkjøpte boksen med aceton fra Biltema. Den hadde sånn trykke-inn-på-sida-skrukork. Det gikk ikke, særlig ikke med plastinnhylla klissefingre. Dermed ble den brukki opp med tollekniv. 

 

Etter mye fintenkning, etter å ha fått att en form for sanitær reinhet rundt omkring, måtte jeg bare blande stoffene per volum. Det nye blandeglasset fra West-System hadde målestreker per 50ml. Dermed ble det en voksen dose per blanding for å få det passelig nøyaktig. Altså måtte det jobbes fort, med pålegging av mer enn ei plate per blanding. 

 

Blandinga strøk jeg ut med plastsparkelplate. Enkelt og greit.

 

Jaja. Det gikk jo på et vis, men om det er rett blandeforhold veit jeg jo ikke ennå. 

 

Nå får båten bare ligge til alt av epoksy-påstrykninger har herda. Det ble jo rikelig, så jeg skvetta på litt hist og pist der det kanskje skulle ha vært limt lell.

 

Nå får i håpe 2-9 grader er tilstrekkelig, ellers må jeg finne på noe anna å gjøre mens jeg venter.

Fineren lagt på, og skrudd fast sånn passe, før påstrykning av epoksy.

 

Om det ikke hadde vært for styret med de håpløse pumpene hadde dette vært den enkleste epoksyjobben i verda. Platene passa nesten perfekt. De små sprekkene i skjøtene som ble danna pga bøyen forut på sidene, la jeg akter på taket. Dermed blir det enklere å få en helt glatt og blank flate i "fasaden". Platene er lagt med 3-7 cm laust ut i lufta. Det er bra å ha litt å gå på. 

 

 

Jeg la på den omtalt lista (teak, slik som i resten av fronten på styrhuset) i framkant av taket før jeg la på platene. Fremdeles har jeg en ide om at det skal slipes noe forut.

Det som overraska meg var at taket egentlig ikke buer særlig midt oppå. Det er på sidene det buser mest. Det kommer nok mye av at jeg brukte vesentlig stivere underbord denne gangen. Det skal jeg huske på, for denne gangen var sjølve pålegginga av platene mye lettere. Begrensninga som lå i de tjukkere borda hindra meg i å overskride plastisiteten til fineren, som på sett og vis er den samme som i treverket.

 

 

Det er en del år sida jeg la epoksy-finer-tak sist. Jeg husker det var et stress og et rot med klissete plasthansker og nitid blanding av resin og herder. Derfor hadde jeg hamstra inn alt jeg erindra at jeg trengte, laina opp alt på plasser der jeg skulle komme til lett. Hadde liggende lister og skruer, kluter og alt slikt. Hva kunne gå galt? Da jeg pussa opp småbåten i august måtte jeg ha nye pumper, både til resin og herder, og for å ha alt i rett konsistens kjøpte jeg ny herder. 105.

 

Det som skar seg var at den nye pumpa i den nye herderen hadde mista plastslangen nedi boksen. Hvordan det har skjedd, aner jeg ikke, men etter å ha pumpa 15 støt med resin oppi den nye, blanke, gullreine blandebøtta, kom det intet ut av herderen. 

 

Etter mye styr, mellom anna tømte jeg herderen i en tom boks, fiska opp plastslangen med en knipetang, osv., viste det seg at pumpa var gåen. Etter å ha grisla med alle disse klisseriene kom derfor turen til den nyinnkjøpte boksen med aceton fra Biltema. Den hadde sånn trykke-inn-på-sida-skrukork. Det gikk ikke, særlig ikke med plastinnhylla klissefingre. Dermed ble den brukki opp med tollekniv. 

 

Etter mye fintenkning, etter å ha fått att en form for sanitær reinhet rundt omkring, måtte jeg bare blande stoffene per volum. Det nye blandeglasset fra West-System hadde målestreker per 50ml. Dermed ble det en voksen dose per blanding for å få det passelig nøyaktig. Altså måtte det jobbes fort, med pålegging av mer enn ei plate per blanding. 

 

Blandinga strøk jeg ut med plastsparkelplate. Easy.

 

Jaja. Det gikk jo på et vis, men om det er rett blandeforhold veit jeg jo ikke ennå. 

 

Nå får båten bare ligge til alt av epoksy-påstrykninger har herda. Det ble jo rikelig, så jeg skvetta på litt hist og pist der det kanskje skulle ha vært limt lell.

 

Nå får i håpe 2-9 grader er tilstrekkelig, ellers må jeg finne på noe anna å gjøre mens jeg venter.

Fineren lagt på, og skrudd fast sånn passe, før påstrykning av epoksy.

 

Om det ikke hadde vært for styret med de håpløse pumpene hadde dette vært den enkleste epoksyjobben i verda. Platene passa nesten perfekt. De små sprekkene i skjøtene som ble danna pga bøyen forut på sidene, la jeg akter på taket. Dermed blir det enklere å få en helt glatt og blank flate i "fasaden". Platene er lagt med 3-7 cm laust ut i lufta. Det er bra å ha litt å gå på. 

 

 

Jeg la på den omtalt lista (teak, slik som i resten av fronten på styrhuset) i framkant av taket før jeg la på platene. Fremdeles har jeg en ide om at det skal slipes noe forut.

Det som overraska meg var at taket egentlig ikke buer særlig midt oppå. Det er på sidene det buser mest. Det kommer nok mye av at jeg brukte vesentlig stivere underbord denne gangen. Det skal jeg huske på, for denne gangen var sjølve pålegginga av platene mye lettere. Begrensninga som lå i de tjukkere borda hindra meg i å overskride plastisiteten til fineren, som på sett og vis er den samme som i treverket.

 

 

Det er en del år sida jeg la epoksy-finer-tak sist. Jeg husker det var et stress og et rot med klissete plasthansker og nitid blanding av resin og herder. Derfor hadde jeg hamstra inn alt jeg erindra at jeg trengte, laina opp alt på plasser der jeg skulle komme til lett. Hadde liggende lister og skruer, kluter og alt slikt. Hva kunne gå galt? Da jeg pussa opp småbåten i august måtte jeg ha nye pumper, både til resin og herder, og for å ha alt i rett konsistens kjøpte jeg ny herder. 105.

 

Det som skar seg var at den nye pumpa i den nye herderen hadde mista plastslangen nedi boksen. Hvordan det har skjedd, aner jeg ikke, men etter å ha pumpa 15 støt med resin oppi den nye, blanke, gullreine blandebøtta, kom det intet ut av herderen. 

 

Etter mye styr, mellom anna tømte jeg herderen i en tom boks, fiska opp plastslangen med en knipetang, osv., viste det seg at pumpa var gåen. Etter å ha grisla med alle disse klisseriene kom derfor turen til den nyinnkjøpte boksen med aceton fra Biltema. Den hadde sånn trykke-inn-på-sida-skrukork. Det gikk ikke, særlig ikke med plastinnhylla klissefingre. Dermed ble den brukki opp med tollekniv. 

 

Etter mye fintenkning, etter å ha fått att en form for sanitær reinhet rundt omkring, måtte jeg bare blande stoffene per volum. Det nye blandeglasset fra West-System hadde målestreker per 50ml. Dermed ble det en voksen dose per blanding for å få det passelig nøyaktig. Altså måtte det jobbes fort, med pålegging av mer enn ei plate per blanding. 

 

Blandinga strøk jeg ut med plastsparkelplate. Easy.

 

Jaja. Det gikk jo på et vis, men om det er rett blandeforhold veit jeg jo ikke ennå. 

 

Nå får båten bare ligge til alt av epoksy-påstrykninger har herda. Det ble jo rikelig, så jeg skvetta på litt hist og pist der det kanskje skulle ha vært limt lell.

 

Nå får i håpe 2-9 grader er tilstrekkelig, ellers må jeg finne på noe anna å gjøre mens jeg venter.

Fineren lagt på, og skrudd fast sånn passe, før påstrykning av epoksy.

 

Om det ikke hadde vært for styret med de håpløse pumpene hadde dette vært den enkleste epoksyjobben i verda. Platene passa nesten perfekt. De små sprekkene i skjøtene som ble danna pga bøyen forut på sidene, la jeg akter på taket. Dermed blir det enklere å få en helt glatt og blank flate i "fasaden". Platene er lagt med 3-7 cm laust ut i lufta. Det er bra å ha litt å gå på. 

 

 

Jeg la på den omtalt lista (teak, slik som i resten av fronten på styrhuset) i framkant av taket før jeg la på platene. Fremdeles har jeg en ide om at det skal slipes noe forut. Det som overraska meg var at taket egentlig ikke buer særlig midt oppå. Det er på sidene det buser mest. Det kommer nok mye av at jeg brukte vesentlig stivere underbord denne gangen. Det skal jeg huske på, for denne gangen var sjølve pålegginga av platene mye lettere. Begrensninga som lå i de tjukkere borda hindra meg i å overskride plastisiteten til fineren, som på sett og vis er den samme som i treverket.