Edit History

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite epoksitak i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronaleger våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår, har jeg fått hørt og snakka. Og de har fått snakka. Det handler jo ikke om kunnskapsutveksling. Ikke egentlig. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige må snakke om redsel og sex med sine terapeuter; må båtfolk snakke om det de tenker på med andre båtfolk, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi. Min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i si tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verktøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite epoksitak i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronaleger våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår, har jeg fått hørt og snakka. Og de har fått snakka. Det handler jo ikke om kunnskapsutveksling. Ikke egentlig. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex med sine terapeuter; må båtfolk snakke om det de tenker på med andre båtfolk, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi. Min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i si tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verktøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite PU-vidder i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronaleger våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår, har jeg fått hørt og snakka. Og de har fått snakka. Det handler jo ikke om kunnskapsutveksling. Ikke egentlig. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex med sine terapeuter; må båtfolk snakke om det de tenker på med andre båtfolk, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi. Min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i si tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verktøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite PU-vidder i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronasjukehus våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår, har jeg fått hørt og snakka. Og de har fått snakka. Det handler jo ikke om kunnskapsutveksling. Ikke egentlig. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex med sine terapeuter; må båtfolk snakke om det de tenker på med andre båtfolk, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi. Min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i si tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verktøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite PU-vidder i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronasjukehus våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår, har jeg fått hørt og snakka. Og de har fått snakka. Det handler jo ikke om kunnskapsutveksling. Ikke egentlig. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex med sine terapeuter; må båtfolk snakke om det de tenker på med andre båtfolk, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi. Min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i sin tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verktøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite PU-vidder i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronasjukehus våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår. Det handler jo ikke om det. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex med sine terapeuter; må båtfolk snakke om det de tenker på med andre båtfolk, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi. Min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i sin tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verktøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite PU-vidder i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronasjukehus våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår. Det handler jo ikke om det. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex med sine terapeuter; må båtfolk snakke om det de tenker på med andre båtfolk, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi, min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i sin tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verktøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite PU-vidder i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronasjukehus våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår. Det handler jo ikke om det. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex; må båtfolk snakke om det de tenker på, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi, min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i sin tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verktøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite PU-vidder i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronasjukehus våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår. Det handler jo ikke om det. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex; må båtfolk snakke om det de tenker på, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi, min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass. Men båt er båt og bad bad. Bare bad.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i sin tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verkstøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.    

Det er ingen bilder av glatte furubord eller hvite PU-vidder i dag. 

 

Det føles som at jeg er i sluttfasen. Ja, kanskje. Måske. Nå er jo mine faser nærmest å likne med æraer sammenlikna med de korte oppholda plastpalassene har oppe på kailegemet. Jeg står på en diger asfaltert plass ovafor kaikanten, sammen med en rekke mer eller mindre utrangerte lystbåter, ufullførte prosjekter og gjenglemte åttitallsdrømmer, kanskje med ditto eiere - ufullførte, udrømte, utrangerte, osv. Jevnlig kommer de nye opp. De skal ha fiksa ettelleranna i hekkaggretatet, i hølet til baugpropellen, eller skal pusses og smøres med noe forferdelig giftig som skal utføres i fullt smittevernutstyr med dress og maske a la italienske coronasjukehus våren 2020. 

 

Og så fyker de ut att.

 

Etter at jeg har slått av en prat, latt som jeg har skjønt noe av det de holder på med - som de svært gjerne beretter om - sjøl om de kanskje aner at jeg ikke helt forstår. Det handler jo ikke om det. Dette er bare sånn en må snakke om: Slik angstherjede eller seksualprestasjonsengstelige, må snakke om redsel og sex; må båtfolk snakke om det de tenker på, dag og natt. Altså Båten. Båten sin.

 

Og så står jeg der att. Går innunder presenningen og utfører de handlinger jeg trenger for å eksistere. For å vite at jeg er jeg. En halvgammal nedstøva båtmann med en halvgammal nedstøva skute, på en stor og grå asfaltplate ut mot den forlokkende vassflata. Innerst i ei vik, i en poll, i en fjord, et sted på kysten av verdens mest lystbåtinteresserte land. 

 

For et kvart århundre sida kjøpte jeg et lite hus her langs fjorden. Dvs.: Vi, min kone som av en eller annen grunn liker sånne som meg, og jeg, som bare er slik jeg er, og elsker min kone som er sånn hun skal være. Først gjorde vi sånn som en må, når huset er gammalt og uflidd, altså naudsynt tetting, naudsynte utskiftinger av åpenbare utgåtte materialer. Og så balla det på seg. På ett eller anna tidspunkt var jeg kommet fram til fuging av baderom. 

 

Fuginga kom etter at alt anna var gjort, fra riving av vegger og oppbryting av golv, støyping innendørs uten mulighet for avanserte slanger med mjuk sement inn, altså rein mannekraft i alle ledd, iherdig innsamling av alt som skulle kunne brukes, kjøpt på vår-, høst-, og nyttårs-salg, i billigbutikker, i konkursbo og utstillingsversjoner. Bad skal bestå av nye ting, men ikke nødvendigvis de aller dyreste versjonen av hver ting. Det er tross alt bare snakk om et baderom. Ikke en båt. Baderommet brukes hver dag, flere ganger om dagen, av alle. Ja, min fortreffelige viv bruker det sågar som prate-i-mobil med søstrene sine. I fred. Det har to vifter, som gir en intim susende ro som gjør sjøl tånegleklipping på taburett til en ganske behagelig operasjon. Båten brukes ikke hver dag, sjøl når den er ferdigfuga, og ikke av alle, sjøl om det er plenty plass.

 

Det er fuging som er bøygen. Når det gjelder båt.

 

Fuginga, i sin tid, på badet, gikk greit. Likeledes på kjøkkenet, som jo eksisterte, dog i en primitiv fasong før vi kom, og derfor ble flisa og fuga etter badet. Årevis seinere satte jeg inn en gammal magasinovn fra Ulefos i stua. Til tross for at jeg asså kunne ha fått pant for den som sto der, som var en grå- og brunlakka jøtulkuriositet fra søttitallet, og fått avslag og enøkpoeng for å kjøpe en blikkboks fra fjerne Østen, frakta på containerskip gjennom både Rødehav og Suezkanal. Under kanonrøret fra Telemark - magasinovnen har ikke disse fantasifulle krusedullene i kroner på toppen, har ikke løveføtter eller glimmervinduer -, la jeg ei diger svart steinplate. Den skulle fuges langs kanten mot det spletta nye eikeparkettgolvet som ligger oppå det gamle nedslipte furu-undergolvet. Til den jobben, som gikk som en leik, kjøpte jeg glattemiddel. Det var den eneste fornyinga i fugearbeidet fra badet i 97 til ovnen i 18. 

 

Å fuge i et hus, i hjørnet og skjøter, er isipisi. Huset står støtt på sin gråsteinsmur etter hundre års rivings og flyttingsforsøk med orkan, høljeregn, ja til og med angrep med granater fra fjorden i krigsåra. En tyter ut en passe strime av det anbefalte stoff, og stryker den glattemiddel-dyppa fingeren smooth bortover til en kommer til en hindring. Med maskeringstape og tålmod, som en har plenty av innendørs, i akkurat den stillinga en finner for godt, kan en romstere med glattefingeren, eller en av de ni andre, så det ser helt kurant ut. Det blir flott. Det blir fint!

 

Å fuge under ei litt for lav, litt for lite framtenkt, fugetilpassa, griperekke på taket av en gammal båt, er ikke artig.

Det blir ikke pent, ikke smooth, ikke helt jevnt og glatt. Dette altså til tross for ti funksjonelle fingre av ymse mjukhet og bevegelighet, tykkelse og hardhet. Til tross for ei nyspretta pakke kluter fra Biltema, 5 liter White Spirit, en halv liter aceton og tilstrekkelig mengde glattemiddel til montering av steinplate under ovn, førti små og store påklistra maskeringstapebiter og småklosser, pinner og verkstøy i overflod, blir det ikke pent. I begynnelsen har en jo ti kvadratmeter filler å tørke seg på, men så går det i surr. En tørker av tuten på fugepistolen på den filla en skulle tørka pekefingeren på, slik at den, filla, neste gang påfører flere av de andre fingrene fugestoff, som så havner på rekka, eller taket, eller på T-skjorta eller buksa. Og så videre.

 

Nå trur jeg, når jeg har drukki kaffe på terrassen over fjorden, og sett min frue returnere hjem, etter en tur i skogen, med ei venninne, fordi det er slik de må, fordi båtmannen er her og drikker kaffe, og dessuten i mindre grad egner seg til smalltalk mellom furutrær, midt i den store fugetida, at jeg skal vende tilbake til båttaket, med sine strimer av fugemasse og ikketørka flekkede maskeringstapebiter i en haug på kartbordet. Og så skal jeg bare gi blanke blaffen i at det ikke er glatt, smooth, coolt eller hva det nå skulle kunne ha vært. 

 

Så skal jeg male helt inntil med PU-lakk, i samme hvite farge, håpe det glir sammen og litt opp på rekkefestene, slik at ingen ser det.

 

Noe de likevel ikke gjør. Strengt talt er det jo ingen som gjør det. Ser på sånn.

 

Derfor er det altså ingen bilder i dag.