Edit History

Når jeg ikke er manisk besatt av Vosso er jeg gjerne besatt av noe anna, manipulerbart, mekanisk påvirkbart. Som hage. Om det er nok steiner å bære, dandere, bygge med, rive ned, eller trær eller sånn som er stort og besværlig. I mine hagebestrebelser har jeg møtt på utfordringer av mer eller mindre alvorlig grad. Den farligste organismen på landjorda, som jeg har befatta meg med, er ikke ulv, tiger eller grizzlybjørn. Det er få av dem her. Hoggorm finnes, men de er jo ikke dumme, og kommer seg langt vekk før jeg kommer dundrende. Flått har jeg fått, tilstrekkelig mange ganger til at den har klart å smitte meg med borreliose. Statistisk er det ett av hundre bitt, og med mine bravader i busk og kratt, lyng og hei, er vi vel der. Det var ubehagelig og slitsomt, men jeg antar det er tredve år til neste sannsynlige gang, og da er jeg dau allikkavæl.

 

 

Den farligste organismen på landjorda, for meg, her hos meg, er bjørnebær!

 

Du må ha meg unnskyldt, Inger, men: 

 

 

"...men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte, søte, store bjørnebær!"

 

...stemmer ikke om du havner oppi krattet.

 

De tornene er asså så vanvittig skarpe og greinene så vansinning kveilete, klengete og slengete som om det var kvelerslanger. Og bæra er ikke så gode, at det er verdt det. Det en gjør med bjørnebær, om en vil ha hva som helst anna i hagan, hyggelige bær, epler, blomster, gras eller kaprifol, er å få det vekk. Totalt. En mikrochip bjørnebærkvist blir kjapt til et bølgende monster som penetrerer all jord og kryper fram under vei og ur. Det må tas bort og kvernes eller brennes. 

En trenger fullt verneutstyr, Aalesunds oljebukse og -jakke, slagstøvler, visir og gummihansker med forlengning opp til armhulen. Dessverre har en ikke det når en får gløden. En ender opp med risp, rasp, fillibombombom, og påtvunget avstand til alt som kan tøtsje sårkantene. Det er noe for sjølpiskere og sånne som liker skarp smerte og langvarig svie. 

 

Jovisst!

 

Hvorfor mase om dette nå? Er jeg ikke båtmonoman og surrer inne i den støvete, tørre Vosso? 

 

Joda, men jeg har en anna og. En plastbåt som ikke veier et tonn, men såpass at jeg ikke får den opp i en håndvending anna enn på høy flo, som bare skjer en gang i blant, og som derfor ligger ute og gror. 

Groinga har nådd et så fundamentalt destruktivt nivå, nesten kritisk, slik at den med meg og junior ombord beveger seg som i sirup, om jeg skulle kunne finne på å putre av gårde i det. Den har også jevnlig besøk av andefugler, både herbi-, omni- og carnivore. De finner mat under båten. Her er det visst bare å gasse i seg.

 

For å vøle båten, ikke for å ta den til full undervannsbehandlig, men bare få av storparten, den bremsende delen av økosystemet, har jeg forsøkt å dra båten halvveis opp og så væse rundt i tanga under brygga, med skrape i ene handa og tau i andre. Jeg svømmer ikke med skrape, det har jeg prøvd. Det nytter ikke. 

Det var da jeg oppdaga fjæras svar på bjørnebærkratt: Rur!

 

Ikke sånne små hvite knotter som ligger fint på glatt berg når du har fått en torsk som er litt for stor, slik at du må kræke deg utover med kleppen. Slike rur er som brodder, omvendt! Ikke sånne som gror på bryggepælene og vinker til deg når du undersøker bunnen på jakt etter noe som har falt ned, men som du ikke finner fordi det bare har falt ned på bjelkene og heldigvis var det ikke verre enn en tier eller en skrue eller noe du hadde i lomma som fulgte med da du dro hånda opp. Neida! Det er store tjukke tepper av glefsende, sylskarpe, friske, ferske rur. Og det du rasper opp er ikke innsida av hånda, som tåler mye nå etter tusen timer Vossoarbeide, det er håndbaken. Håndbaken og leggene, knærne, har sånn hud en erindrer fra gamle folk i gamle dager. Praktisk hud til utstrekking over knokene, men ikke til hardhendt stryking over friske rispende rur!

 

Ettersom jeg bruker både blodfortynnende og blodplatehemmere, så det ut som en dårlig skrekkfilm. Jaws. En blør heftig i saltvann, til vanlig. Jeg silblødde. Hadde det kommet en hai forbi, eller en makrellstim, hadde det kokt rundt den halvveis opphengte båten. Det var ikke til å se bort fra. Altså måtte jeg oppatt fra mitt trange rom, med påfølgende stress, sko som er gode på asfalt og litt greie på sti, men glatte under vann, altså et opphakka kne og ymse sår, ymse plasser. Vel oppe på brygga, med båten sluppi utpå att, og en bekymra kone ropende fra terrassen oppe ved himmelen et sted, ble kroppen inspisert. Det gjelder å plastre att så fort en kan, i lag på lag til en har fått blodet innafor kanten, så svir det ikke om en da ikke setter seg på det. En sitter jo ikke på håndbaken. Men kneet og leggene hadde jo også deltatt i massakren, så dekksarbeidet på Vosso er midlertidig utsatt. 

 

Nei.

 

Rur og bjørnebær får en holde seg unna. Resten av næringskjeden hefter ikke meg.     

Når jeg ikke er manisk besatt av Vosso er jeg gjerne besatt av noe anna, manipulerbart, mekanisk påvirkbart. Som hage. Om det er nok steiner å bære, dandere, bygge med, rive ned, eller trær eller sånn som er stort og besværlig. I mine hagebestrebelser har jeg møtt på utfordringer av mer eller mindre alvorlig grad. Den farligste organismen på landjorda, som jeg har befatta meg med, er ikke ulv, tiger eller grizzlybjørn. Det er få av dem her. Hoggorm finnes, men de er jo ikke dumme, og kommer seg langt vekk før jeg kommer dundrende. Flått har jeg fått, tilstrekkelig mange ganger til at den har klart å smitte meg med borreliose. Statistisk er det ett av hundre bitt, og med mine bravader i busk og kratt, lyng og hei, er vi vel der. Det var ubehagelig og slitsomt, men jeg antar det er tredve år til neste sannsynlige gang, og da er jeg dau allikkavæl.

 

 

Den farligste organismen på landjorda, for meg, her hos meg, er bjørnebær!

 

Du må ha meg unnskyldt, Inger, men: 

 

 

"...men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte, søte, store bjørnebær!"

 

...stemmer ikke om du havner oppi krattet.

 

De tornene er asså så vanvittig skarpe og greinene så vansinning kveilete, klengete og slengete som om det var kvelerslanger. Og bæra er ikke så gode, at det er verdt det. Det en gjør med bjørnebær, om en vil ha hva som helst anna i hagan, hyggelige bær, epler, blomster, gras eller kaprifol, er å få det vekk. Totalt. En mikrochip bjørnebærkvist blir kjapt til et bølgende monster som penetrerer all jord og kryper fram under vei og ur. Det må tas bort og kvernes eller brennes. 

En trenger fullt verneutstyr, Aalesunds oljebukse og -jakke, slagstøvler, visir og gummihansker med forlengning opp til armhulen. Dessverre har en ikke det når en får gløden. En ender opp med risp, rasp, fillibombombom, og påtvunget avstand til alt som kan tøtsje sårkantene. Det er noe for sjølpiskere og sånne som liker skarp smerte og langvarig svie. 

 

Jovisst!

 

Hvorfor mase om dette nå? Er jeg ikke båtmonoman og surrer inne i den støvete, tørre Vosso? 

 

Joda, men jeg har en anna og. En plastbåt som ikke veier et tonn, men såpass at jeg ikke får den opp i håndvending anna enn på høy flo, som bare skjer en gang i blant, og som derfor ligger ute og gror. 

Groinga har nådd et så fundamentalt destruktivt nivå, nesten kritisk, slik at den med meg og junior ombord beveger seg som i sirup, om jeg skulle kunne finne på å putre av gårde i det. Den har også jevnlig besøk av andefugler, både herbi-, omni- og carnivore. De finner mat under båten. Her er det visst bare å gasse i seg.

 

For å vøle båten, ikke for å ta den til full undervannsbehandlig, men bare få av storparten, den bremsende delen av økosystemet, har jeg forsøkt å dra båten halvveis opp og så væse rundt i tanga under brygga, med skrape i ene handa og tau i andre. Jeg svømmer ikke med skrape, det har jeg prøvd. Det nytter ikke. 

Det var da jeg oppdaga fjæras svar på bjørnebærkratt: Rur!

 

Ikke sånne små hvite knotter som ligger fint på glatt berg når du har fått en torsk som er litt for stor, slik at du må kræke deg utover med kleppen. Slike rur er som brodder, omvendt! Ikke sånne som gror på bryggepælene og vinker til deg når du undersøker bunnen på jakt etter noe som har falt ned, men som du ikke finner fordi det bare har falt ned på bjelkene og heldigvis var det ikke verre enn en tier eller en skrue eller noe du hadde i lomma som fulgte med da du dro hånda opp. Neida! Det er store tjukke tepper av glefsende, sylskarpe, friske, ferske rur. Og det du rasper opp er ikke innsida av hånda, som tåler mye nå etter tusen timer Vossoarbeide, det er håndbaken. Håndbaken og leggene, knærne, har sånn hud en erindrer fra gamle folk i gamle dager. Praktisk hud til utstrekking over knokene, men ikke til hardhendt stryking over friske rispende rur!

 

Ettersom jeg bruker både blodfortynnende og blodplatehemmere, så det ut som en dårlig skrekkfilm. Jaws. En blør heftig i saltvann, til vanlig. Jeg silblødde. Hadde det kommet en hai forbi, eller en makrellstim, hadde det kokt rundt den halvveis opphengte båten. Det var ikke til å se bort fra. Altså måtte jeg oppatt fra mitt trange rom, med påfølgende stress, sko som er gode på asfalt og litt greie på sti, men glatte under vann, altså et opphakka kne og ymse sår, ymse plasser. Vel oppe på brygga, med båten sluppi utpå att, og en bekymra kone ropende fra terrassen oppe ved himmelen et sted, ble kroppen inspisert. Det gjelder å plastre att så fort en kan, i lag på lag til en har fått blodet innafor kanten, så svir det ikke om en da ikke setter seg på det. En sitter jo ikke på håndbaken. Men kneet og leggene hadde jo også deltatt i massakren, så dekksarbeidet på Vosso er midlertidig utsatt. 

 

Nei.

 

Rur og bjørnebær får en holde seg unna. Resten av næringskjeden hefter ikke meg.     

Når jeg ikke er manisk besatt av Vosso er jeg gjerne besatt av noe anna, manipulerbart, mekanisk påvirkbart. Som hage. Om det er nok steiner å bære, dandere, bygge med, rive ned, eller trær eller sånn som er stort og besværlig. I mine hagebestrebelser har jeg møtt på utfordringer av mer eller mindre alvorlig grad. Den farligste organismen på landjorda, som jeg har befatta meg med, er ikke ulv, tiger eller grizzlybjørn. Det er få av dem her. Hoggorm finnes, men de er jo ikke dumme, og kommer seg langt vekk før jeg kommer dundrende. Flått har jeg fått, tilstrekkelig mange ganger til at den har klart å smitte meg med borreliose. Statistisk er det ett av hundre bitt, og med mine bravader i busk og kratt, lyng og hei, er vi vel der. Det var ubehagelig og slitsomt, men jeg antar det er tredve år til neste sannsynlige gang, og da er jeg dau allikkavæl.

 

 

Den farligste organismen på landjorda, for meg, her hos meg, er bjørnebær!

 

Du må ha meg unnskyldt, Inger, men: 

 

 

"...men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte, søte, store bjørnebær!"

 

...stemmer ikke om du havner oppi krattet.

 

De tornene er asså så vanvittig skarpe og greinene så vansinning kveilete, klengete og slengete som om det var kvelerslanger.

En trenger fullt verneutstyr, Aalesunds oljebukse og -jakke, slagstøvler, visir og gummihansker med forlengning opp til armhulen. Dessverre har en ikke det når en får gløden. En ender opp med risp, rasp, fillibombombom, og påtvunget avstand til alt som kan tøtsje sårkantene. Det er noe for sjølpiskere og sånne som liker skarp smerte og langvarig svie. 

 

Jovisst!

 

Hvorfor mase om dette nå? Er jeg ikke båtmonoman og surrer inne i den støvete, tørre Vosso? 

 

Joda, men jeg har en anna og. En plastbåt som ikke veier et tonn, men såpass at jeg ikke får den opp i håndvending anna enn på høy flo, som bare skjer en gang i blant, og som derfor ligger ute og gror. 

Groinga har nådd et så fundamentalt destruktivt nivå, nesten kritisk, slik at den med meg og junior ombord beveger seg som i sirup, om jeg skulle kunne finne på å putre av gårde i det. Den har også jevnlig besøk av andefugler, både herbi-, omni- og carnivore. De finner mat under båten. Her er det visst bare å gasse i seg.

 

For å vøle båten, ikke for å ta den til full undervannsbehandlig, men bare få av storparten, den bremsende delen av økosystemet, har jeg forsøkt å dra båten halvveis opp og så væse rundt i tanga under brygga, med skrape i ene handa og tau i andre. Jeg svømmer ikke med skrape, det har jeg prøvd. Det nytter ikke. 

Det var da jeg oppdaga fjæras svar på bjørnebærkratt: Rur!

 

Ikke sånne små hvite knotter som ligger fint på glatt berg når du har fått en torsk som er litt for stor, slik at du må kræke deg utover med kleppen. Slike rur er som brodder, omvendt! Ikke sånne som gror på bryggepælene og vinker til deg når du undersøker bunnen på jakt etter noe som har falt ned, men som du ikke finner fordi det bare har falt ned på bjelkene og heldigvis var det ikke verre enn en tier eller en skrue eller noe du hadde i lomma som fulgte med da du dro hånda opp. Neida! Det er store tjukke tepper av glefsende, sylskarpe, friske, ferske rur. Og det du rasper opp er ikke innsida av hånda, som tåler mye nå etter tusen timer Vossoarbeide, det er håndbaken. Håndbaken og leggene, knærne, har sånn hud en erindrer fra gamle folk i gamle dager. Praktisk hud til utstrekking over knokene, men ikke til hardhendt stryking over friske rispende rur!

 

Ettersom jeg bruker både blodfortynnende og blodplatehemmere, så det ut som en dårlig skrekkfilm. Jaws. En blør heftig i saltvann, til vanlig. Jeg silblødde. Hadde det kommet en hai forbi, eller en makrellstim, hadde det kokt rundt den halvveis opphengte båten. Det var ikke til å se bort fra. Altså måtte jeg oppatt fra mitt trange rom, med påfølgende stress, sko som er gode på asfalt og litt greie på sti, men glatte under vann, altså et opphakka kne og ymse sår, ymse plasser. Vel oppe på brygga, med båten sluppi utpå att, og en bekymra kone ropende fra terrassen oppe ved himmelen et sted, ble kroppen inspisert. Det gjelder å plastre att så fort en kan, i lag på lag til en har fått blodet innafor kanten, så svir det ikke om en da ikke setter seg på det. En sitter jo ikke på håndbaken. Men kneet og leggene hadde jo også deltatt i massakren, så dekksarbeidet på Vosso er midlertidig utsatt. 

 

Nei.

 

Rur og bjørnebær får en holde seg unna. Resten av næringskjeden hefter ikke meg.     

Når jeg ikke er manisk besatt av Vosso er jeg gjerne besatt av noe anna, manipulerbart, mekanisk påvirkbart. Som hage. Om det er nok steiner å bære, dandere, bygge med, rive ned, eller trær eller sånn som er stort og besværlig. I mine hagebestrebelser har jeg møtt på utfordringer av mer eller mindre alvorlig grad. Den farligste organismen på landjorda, som jeg har befatta meg med, er ikke ulv, tiger eller grizzlybjørn. Det er få av dem her. Hoggorm finnes, men de er jo ikke dumme, og kommer seg langt vekk før jeg kommer dundrende. Flått har jeg fått, tilstrekkelig mange ganger til at den har klart å smitte meg med borreliose. Statistisk er det ett av hundre bitt, og med mine bravader i busk og kratt, lyng og hei, er vi vel der. Det var ubehagelig og slitsomt, men jeg antar det er tredve år til neste sannsynlige gang, og da er jeg dau allikkavæl.

 

 

Den farligste organismen på landjorda, for meg, her hos meg, er bjørnebær!

 

Du må ha meg unnskyldt, Inger, men 

 

 

...men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte, søte, store bjørnebær!

 

Stemmer ikke om du havner oppi krattet.

 

De tornene er asså så vanvittig skarpe og greinene så vansinning kveilete, klengete og slengete som om det var kvelerslanger.

En trenger fullt verneutstyr, Aalesunds oljebukse og -jakke, slagstøvler, visir og gummihansker med forlengning opp til armhulen. Dessverre har en ikke det når en får gløden. En ender opp med risp, rasp, fillibombombom, og påtvunget avstand til alt som kan tøtsje sårkantene. Det er noe for sjølpiskere og sånne som liker skarp smerte og langvarig svie. 

 

Jovisst!

 

Hvorfor mase om dette nå? Er jeg ikke båtmonoman og surrer inne i den støvete, tørre Vosso? 

 

Joda, men jeg har en anna og. En plastbåt som ikke veier et tonn, men såpass at jeg ikke får den opp i håndvending anna enn på høy flo, som bare skjer en gang i blant, og som derfor ligger ute og gror. 

Groinga har nådd et så fundamentalt destruktivt nivå, nesten kritisk, slik at den med meg og junior ombord beveger seg som i sirup, om jeg skulle kunne finne på å putre av gårde i det. Den har også jevnlig besøk av andefugler, både herbi-, omni- og carnivore. De finner mat under båten. Her er det visst bare å gasse i seg.

 

For å vøle båten, ikke for å ta den til full undervannsbehandlig, men bare få av storparten, den bremsende delen av økosystemet, har jeg forsøkt å dra båten halvveis opp og så væse rundt i tanga under brygga, med skrape i ene handa og tau i andre. Jeg svømmer ikke med skrape, det har jeg prøvd. Det nytter ikke. 

Det var da jeg oppdaga fjæras svar på bjørnebærkratt: Rur!

 

Ikke sånne små hvite knotter som ligger fint på glatt berg når du har fått en torsk som er litt for stor, slik at du må kræke deg utover med kleppen. Slike rur er som brodder, omvendt! Ikke sånne som gror på bryggepælene og vinker til deg når du undersøker bunnen på jakt etter noe som har falt ned, men som du ikke finner fordi det bare har falt ned på bjelkene og heldigvis var det ikke verre enn en tier eller en skrue eller noe du hadde i lomma som fulgte med da du dro hånda opp. Neida! Det er store tjukke tepper av glefsende, sylskarpe, friske, ferske rur. Og det du rasper opp er ikke innsida av hånda, som tåler mye nå etter tusen timer Vossoarbeide, det er håndbaken. Håndbaken og leggene, knærne, har sånn hud en erindrer fra gamle folk i gamle dager. Praktisk hud til utstrekking over knokene, men ikke til hardhendt stryking over friske rispende rur!

 

Ettersom jeg bruker både blodfortynnende og blodplatehemmere, så det ut som en dårlig skrekkfilm. Jaws. En blør heftig i saltvann, til vanlig. Jeg silblødde. Hadde det kommet en hai forbi, eller en makrellstim, hadde det kokt rundt den halvveis opphengte båten. Det var ikke til å se bort fra. Altså måtte jeg oppatt fra mitt trange rom, med påfølgende stress, sko som er gode på asfalt og litt greie på sti, men glatte under vann, altså et opphakka kne og ymse sår, ymse plasser. Vel oppe på brygga, med båten sluppi utpå att, og en bekymra kone ropende fra terrassen oppe ved himmelen et sted, ble kroppen inspisert. Det gjelder å plastre att så fort en kan, i lag på lag til en har fått blodet innafor kanten, så svir det ikke om en da ikke setter seg på det. En sitter jo ikke på håndbaken. Men kneet og leggene hadde jo også deltatt i massakren, så dekksarbeidet på Vosso er midlertidig utsatt. 

 

Nei.

 

Rur og bjørnebær får en holde seg unna. Resten av næringskjeden hefter ikke meg.     

Når jeg ikke er manisk besatt av Vosso er jeg gjerne besatt av noe anna, manipulerbart, mekanisk påvirkbart. Som hage. Om det er nok steiner å bære, dandere, bygge med, rive ned, eller trær eller sånn som er stort og besværlig. I mine hagebestrebelser har jeg møtt på utfordringer av mer eller mindre alvorlig grad. Den farligste organismen på landjorda, som jeg har befatta meg med, er ikke ulv, tiger eller grizzlybjørn. Det er få av dem her. Hoggorm finnes, men de er jo ikke dumme, og kommer seg langt vekk før jeg kommer dundrende. Flått har jeg fått, tilstrekkelig mange ganger til at den har klart å smitte meg med borreliose. Statistisk er det en av hundre bitt, og med mine bravader i busk og kratt, lyng og hei, er vi vel der. Det var ubehagelig og slitsomt, men jeg antar det er tredve år til neste sannsynlige gang, og da er jeg dau allikkavæl.

 

 

Den farligste organismen på landjorda, for meg, her hos meg, er bjørnebær!

 

Du må ha meg unnskyldt, Inger, men 

 

 

...men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte, søte, store bjørnebær!

 

Stemmer ikke om du havner oppi krattet.

 

De tornene er asså så vanvittig skarpe og greinene så vansinning kveilete, klengete og slengete som om det var kvelerslanger.

En trenger fullt verneutstyr, Aalesunds oljebukse og -jakke, slagstøvler, visir og gummihansker med forlengning opp til armhulen. Dessverre har en ikke det når en får gløden. En ender opp med risp, rasp, fillibombombom, og påtvunget avstand til alt som kan tøtsje sårkantene. Det er noe for sjølpiskere og sånne som liker skarp smerte og langvarig svie. 

 

Jovisst!

 

Hvorfor mase om dette nå? Er jeg ikke båtmonoman og surrer inne i den støvete, tørre Vosso? 

 

Joda, men jeg har en anna og. En plastbåt som ikke veier et tonn, men såpass at jeg ikke får den opp i håndvending anna enn på høy flo, som bare skjer en gang i blant, og som derfor ligger ute og gror. 

Groinga har nådd et så fundamentalt destruktivt nivå, nesten kritisk, slik at den med meg og junior ombord beveger seg som i sirup, om jeg skulle kunne finne på å putre av gårde i det. Den har også jevnlig besøk av andefugler, både herbi-, omni- og carnivore. De finner mat under båten. Her er det visst bare å gasse i seg.

 

For å vøle båten, ikke for å ta den til full undervannsbehandlig, men bare få av storparten, den bremsende delen av økosystemet, har jeg forsøkt å dra båten halvveis opp og så væse rundt i tanga under brygga, med skrape i ene handa og tau i andre. Jeg svømmer ikke med skrape, det har jeg prøvd. Det nytter ikke. 

Det var da jeg oppdaga fjæras svar på bjørnebærkratt: Rur!

 

Ikke sånne små hvite knotter som ligger fint på glatt berg når du har fått en torsk som er litt for stor, slik at du må kræke deg utover med kleppen. Slike rur er som brodder, omvendt! Ikke sånne som gror på bryggepælene og vinker til deg når du undersøker bunnen på jakt etter noe som har falt ned, men som du ikke finner fordi det bare har falt ned på bjelkene og heldigvis var det ikke verre enn en tier eller en skrue eller noe du hadde i lomma som fulgte med da du dro hånda opp. Neida! Det er store tjukke tepper av glefsende, sylskarpe, friske, ferske rur. Og det du rasper opp er ikke innsida av hånda, som tåler mye nå etter tusen timer Vossoarbeide, det er håndbaken. Håndbaken og leggene, knærne, har sånn hud en erindrer fra gamle folk i gamle dager. Praktisk hud til utstrekking over knokene, men ikke til hardhendt stryking over friske rispende rur!

 

Ettersom jeg bruker både blodfortynnende og blodplatehemmere, så det ut som en dårlig skrekkfilm. Jaws. En blør heftig i saltvann, til vanlig. Jeg silblødde. Hadde det kommet en hai forbi, eller en makrellstim, hadde det kokt rundt den halvveis opphengte båten. Det var ikke til å se bort fra. Altså måtte jeg oppatt fra mitt trange rom, med påfølgende stress, sko som er gode på asfalt og litt greie på sti, men glatte under vann, altså et opphakka kne og ymse sår, ymse plasser. Vel oppe på brygga, med båten sluppi utpå att, og en bekymra kone ropende fra terrassen oppe ved himmelen et sted, ble kroppen inspisert. Det gjelder å plastre att så fort en kan, i lag på lag til en har fått blodet innafor kanten, så svir det ikke om en da ikke setter seg på det. En sitter jo ikke på håndbaken. Men kneet og leggene hadde jo også deltatt i massakren, så dekksarbeidet på Vosso er midlertidig utsatt. 

 

Nei.

 

Rur og bjørnebær får en holde seg unna. Resten av næringskjeden hefter ikke meg.     

Når jeg ikke er manisk besatt av Vosso er jeg gjerne besatt av noe anna, manipulerbart, mekanisk påvirkbart. Som hage. Om det er nok steiner å bære, dandere, bygge med, rive ned, eller trær eller sånn som er stort og besværlig. I mine hagebestrebelser har jeg møtt på utfordringer av mer eller mindre alvorlig grad. Den farligste organismen på landjorda, som jeg har befatta meg med, er ikke ulv, tiger eller grizzlybjørn. Det er få av dem her. Hoggorm finnes, men de er jo ikke dumme, og kommer seg langt vekk før jeg kommer dundrende. Flått har jeg fått, tilstrekkelig mange ganger til at den har klart å smitte meg med borreliose. Statistisk er det en av hundre bitt, og med mine bravader i busk og kratt, lyng og hei, er vi vel der. Det var ubehagelig og slitsomt, men jeg antar det er tredve år til neste sannsynlige gang, og da er jeg dau allikkavæl.

 

 

Den farligste organismen på landjorda, for meg, her hos meg, er bjørnebær!

 

Du må ha meg unnskyldt, Inger, men 

 

 

...men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte, søte, store bjørnebær!

 

Stemmer ikke om du havner oppi krattet.

 

De tornene er asså så vanvittig skarpe og greinene så vansinning kveilete, klengete og slengete som om det var kvelerslanger.

En trenger fullt verneutstyr, Aalesunds oljebukse og -jakke, slagstøvler, visir og gummihansker med forlengning opp til armhulen. Dessverre har en ikke det når en får gløden. En ender opp med risp, rasp, fillibombombom, og påtvunget avstand til alt som kan tøtsje sårkantene. Det er noe for sjølpiskere og sånne som liker skarp smerte og langvarig svie. 

 

Jovisst!

 

Hvorfor mase om dette nå? Er jeg ikke båtmonoman og surrer inne i den støvete, tørre Vosso? 

 

Joda, men jeg har en anna og. En plastbåt som ikke veier et tonn, men såpass at jeg ikke får den opp i håndvending anna enn på høy flo, som bare skjer en gang i blant, og som derfor ligger ute og gror. 

Groinga har nådd et så fundamentalt destruktivt nivå, nesten kritisk, slik at den med meg og junior ombord beveger seg som i sirup, om jeg skulle kunne finne på å putre av gårde i det. Den har også jevnlig besøk av andefugler, både herbi-, omni- og carnivore. De finner mat under båten. Her er det visst bare å gasse i seg.

 

For å vøle båten, ikke for å ta den til full undervannsbehandlig, men bare få av storparten, den bremsende delen av økosystemet, har jeg forsøkt å dra båten halvveis opp og så væse rundt i tanga under brygga, med skrape i ene handa og tau i andre. Jeg svømmer ikke med skrape, det har jeg prøvd. Det nytter ikke. 

Det var da jeg oppdaga fjæras svar på bjørnebærkratt: Rur!

 

Ikke sånne små hvite knotter som ligger fint på glatt berg når du har fått en torsk som er litt for stor, slik at du må kræke deg utover med kleppen. Slike rur er som brodder, omvendt! Ikke sånne som gror på bryggepælene og vinker til deg når du undersøker bunnen på jakt etter noe som har falt ned, men som du ikke finner fordi det bare har falt ned på bjelkene og heldigvis var det ikke verre enn en tier eller en skrue eller noe du hadde i lomma som fulgte med da du dro hånda opp. Neida! Det er store tjukke tepper av glefsende, sylskarpe, friske, ferske rur. Og det du rasper opp er ikke innsida av hånda, som tåler mye nå etter tusen timer Vossoarbeide, det er håndbaken. Håndbaken og leggene, knærne, har sånn hud en erindrer fra gamle folk i gamle dager. Praktisk hud til utstrekking over knokene, men ikke til hardhendt stryking over friske rispende rur!

 

Ettersom jeg bruker både blodfortynnende og blodplatehemmere, så det ut som en dårlig skrekkfilm. Jaws. En blør heftig i saltvann, til vanlig. Jeg silblødde. Hadde det kommet en hai forbi, eller en makrellstim, hadde det kokt rundt den halvveis opphengte båten. Det var ikke til å se bort fra. Altså måtte jeg oppatt fra mitt trange rom, med påfølgende stress, sko som er gode på asfalt og litt greie på sti, men glatte under vann, altså et opphakka kne og ymse sår, ymse plasser. Vel oppe på brygga, med båten sluppi utpå att, og en bekymra kone ropende fra terrassen oppe ved himmelen et sted, ble kroppen inspisert. Det gjelder å plastre att så fort en kan, i lag på lag til en har fått blodet innafor kanten, så svir det ikke om en da ikke setter seg på det. En sitter jo ikke på håndbaken. Men kneet og leggene hadde jo også deltatt i massakren, så dekksarbeidet på Vosso er midlertidig utsatt. 

 

Nei.

 

Rur og bjørnebær får en holde seg unna. Resten av botanikken og faunaen hefter ikke meg.     

Når jeg ikke er manisk besatt av Vosso er jeg gjerne besatt av noe anna, manipulerbart, mekanisk påvirkbart. Som hage. Om det er nok steiner å bære, dandere, bygge med, rive ned, eller trær eller sånn som er stort og besværlig. I mine hagebestrebelser har jeg møtt på utfordringer av mer eller mindre alvorlig grad. Den farligste organismen på landjorda, som jeg har befatta meg med, er ikke ulv, tiger eller grizzlybjørn. Det er få av dem her. Hoggorm finnes, men de er jo ikke dumme, og kommer seg langt vekk før jeg kommer dundrende. Flått har jeg fått, tilstrekkelig mange ganger til at den har klart å smitte meg med borreliose. Statistisk er det en av hundre bitt, og med mine bravader i busk og kratt, lyng og hei, er vi vel der. Det var ubehagelig og slitsomt, men jeg antar det er tredve år til neste sannsynlige gang, og da er jeg dau allikkavæl.

 

 

Den farligste organismen på landjorda, for meg, her hos meg, er bjørnebær!

 

Du må ha meg unnskyldt, Inger, men 

 

 

...men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte, søte, store bjørnebær!

 

Stemmer ikke om du havner oppi krattet.

 

De tornene er asså så vanvittig skarpe og greinene så vansinning kveilete, klengete og slengete som om det var kvelerslanger.

En trenger fullt verneutstyr, Aalesunds oljebukse og -jakke, slagstøvler, visir og gummihansker med forlengning opp til armhulen. Dessverre har en ikke det når en får gløden. En ender opp med risp, rasp, fillibombombom, og påtvunget avstand til alt som kan tøtsje sårkantene. Det er noe for sjølpiskere og sånne som liker skarp smerte og langvarig svie. 

 

Jovisst!

 

Hvorfor mase om dette nå? Er jeg ikke båtmonoman og surrer inne i den støvete, tørre Vosso? 

 

Joda, men jeg har en anna og. En plastbåt som ikke veier et tonn, men såpass at jeg ikke får den opp i håndvending anna enn på høy flo, som bare skjer en gang i blant, og som derfor ligger ute og gror. 

Groinga har nådd et så fundamentalt destruktivt nivå, nesten kritisk, slik at den med meg og junior ombord beveger seg som i sirup, om jeg skulle kunne finne på å putre av gårde i det. Den har også jevnlig besøk av andefugler, både herbi-, omni- og carnivore. De finner mat under båten. Her er det visst bare å gasse i seg.

 

For å vøle båten, ikke for å ta den til full undervannsbehandlig, men bare få av storparten, den bremsende delen av økosystemet, har jeg forsøkt å dra båten halvveis opp og så væse rundt i tanga under brygga, med skrape i ene handa og tau i andre. Jeg svømmer ikke med skrape, det har jeg prøvd. Det nytter ikke. 

Det var da jeg oppdaga fjæras svar på bjørnebærkratt: Rur!

 

Ikke sånne små hvite knotter som ligger fint på glatt berg når du har fått en torsk som er litt for stor, slik at du må kræke deg utover med kleppen. Slike rur er som brodder, omvendt! Ikke sånne som gror på bryggepælene og vinker til deg når du undersøker bunnen på jakt etter noe som har falt ned, men som du ikke finner fordi det bare har falt ned på bjelkene og heldigvis var det ikke verre enn en tier eller en skrue eller noe du hadde i lomma som fulgte med da du dro hånda opp. Neida! Det er store tjukke tepper av glefsende, sylskarpe, friske, ferske rur. Og det du rasper opp er ikke innsida av hånda, som tåler mye nå etter tusen timer Vossoarbeide, det er håndbaken. Håndbaken og leggene, knærne, har sånn hud en erindrer fra gamle folk i gamle dager. Praktisk hud til utstrekking over knokene, men ikke til hardhendt stryking over friske rapende rur!

 

Ettersom jeg bruker både blodfortynnende og blodplatehemmere, så det ut som en dårlig skrekkfilm. Jaws. En blør heftig i saltvann, til vanlig. Jeg silblødde. Hadde det kommet en hai forbi, eller en makrellstim, hadde det kokt rundt den halvveis opphengte båten. Det var ikke til å se bort fra. Altså måtte jeg oppatt fra mitt trange rom, med påfølgende stress, sko som er gode på asfalt og litt greie på sti, men glatte under vann, altså et opphakka kne og ymse sår, ymse plasser. Vel oppe på brygga, med båten sluppi utpå att, og en bekymra kone ropende fra terrassen oppe ved himmelen et sted, ble kroppen inspisert. Det gjelder å plastre att så fort en kan, i lag på lag til en har fått blodet innafor kanten, så svir det ikke om en da ikke setter seg på det. En sitter jo ikke på håndbaken. Men kneet og leggene hadde jo også deltatt i massakren, så dekksarbeidet på Vosso er midlertidig utsatt. 

 

Nei.

 

Rur og bjørnebær får en holde seg unna. Resten av botanikken og faunaen hefter ikke meg.