Vosso63
Jeg er jo nødt til å fortsette. Så mye jeg har "delt" av maritimt, marint, akvatisk, trebåt, båt, skulle det sjølsagt ikke være naudsynt å si noe særlig mer. Særlig ikke når det ikke skjer noe særlig. Men så var det jo alt dette andre. Så mye tull, asså. Sånn en skriver når en er ganske ovenpå, men ikke alltid har vært det, har vært der, ovenpå asså. Men er det, innimellom, og tyter ut. Tyter. Ut. Her, som alt kan googles og er offentlig, så en hvilken som helst tulling kan lese det. Javisst.
Akkurat nå er jo det ganske belastende. Når en er treogseksti og ting baller på seg, når det virkelig har begynt å regne, når alt en skulle ha gjort, mens en kosa seg i Vosso, bare ligger søkkvått alle stann, og slikt som satt fast og funka i sjel, ånd og legeme ikke verken sitter ordentlig fast, eller funker slik det engang skulle kunne ha funka.
Men, asså, når jeg har bretta så mye ut før, sjøl om det kanskje burde vært gjort i ei egna gruppe på Facebook, eller insta, eller en sutreblogg, eller noe anna jeg ikke veit hva er, så må jeg jo si noe mer. Dann og vann. Så slike som faktisk er innom ser at jeg stadig er i live, stadig klarer å sortere bokstaver, ord, begrep, setninger, kontekst og syntaks, teser, teorier og absolutter.
Det som skjedde, da jeg altså tok ei pause fra Vosso, noe jeg ikke burde gjort, av hensyn til sjelelig ro og stabilitet, var at noe anna, og viktigere, ja slikt finns, kom.
Det kom som gravemaskiner utti hagan. Hagan har stått i ro. Dønn upåvirka reint strukturelt, bortsett fra litt grasklipping, sida den ble skamfert høsten 2020. Vegen og framskrittet kom. Etter at framskrittet var ferdig med det som framskritt gjør, asså oppgraderer de store tinga, sto hagan min att. Jeg er ikke en som klager voldsomt og heftig om alt ubehaget slikt medfører, så mens jeg venta på at rettferdigheten skulle seire, at de som hadde sutra mer, eller hadde andre agendaer, var ferdig med sine hager, gjorde den det, Rettferdigheten. Seira. Gravemaskina ordna opp og fylte på tonnevis av slike masser som hadde vært strålende i tørre mai, tørre juni, i juli og august, ja, jamvel september var tørr i år. Den ble stappa ned i hagan min, den tjukke mørke steinfrie jorda, akkurat da Fredrik samla sammen spotprisforfekterne til debatt, da magasinene var oppsiktsvekkende tomme. Da vi som har bodd her borte ei stund, med trehus og hage og brygge og trebåt, visste at regnet kom. Så da kom det. Og sida har det regna, og jeg har lagt heller, både der det skal være heller, og slengt utover i gyngejorda som satelitter av flate kloder. Joda, det finnes de som tror at jorda er flat, men det er vel kanskje ikke oppsiktsvekkende, egentlig. Vi er jo ganske dumme de fleste av oss, og de som faktisk veit noe spesifikt om slikt det kunne ha vært fint å visst noe om, holder pent kjeft om det,
Jaja.
Og så var det øynene, der jeg har fått laga høl til drenering, en slags skroggjennomføring asså, fra det ytre kammeret til det indre. Jeg har ikke hørt noe fra augeavdelinga om videre bombing, lasersnitting, og ser vel egentlig ganske dårlig, men har jo ikke lyst til å miste noen rettigheter, få problemer med løyve til å føre transportmiddel, & slikt. Så jeg sier ikke noe. Om det blir gjort noe oppskjæring og justering av hardwaren, veit jeg ikke. Ikke før jul, tenker jeg. Det har jo hopa seg opp i coronatida, og nå skal jo alle feire hver eneste helg, noen onsdager, julebord og oldboyskamper og sånn som innebærer hemningslaus klenging, klemming og anna smittebæreri, så da går det vel vinter og vår før jeg får ordna øya.
Og så var det tenna. En av de siste bastionene i overkjeften løsna i sine fundamenter og datt nesten ut. Og så ble den tatt, og da måtte jo den siste også ut, og da ble det enda en runde med tilpasning av et syntetisk smil. Med tyggefunksjon. I beige. Jeg kunne jo, sjølsagt, uten videre omkostninger, slik det ser ut som halvparten av de som uttaler seg på TV har måttet bruke (penger, smerte og tid), fått meg kritthvitt. Jeg kunne vel også, om jeg hadde funni det interessant, bedøva trynet med curare, pensla det med gulrotsaft, farga håret med noe i samme farge som hodebunnen, som tyter fram, og framstått frisch und neu. Beige er ok. Men det gnager, så jeg går på provisorier fremdeles.
Oppi dette er jeg engasjert i en dialog med NAV og Statsforvalteren om et barn jeg har, som ikke funker helt sånn som systemet er lagt opp til at vi skal funke i et demokrati, der alle har gått i en skole for å forstå det, men altså faller ut av det og ikke har lært det de skulle fordi de i utgangspunktet ikke forsto det, eller noe sånn, eller omvendt, hva veit jeg?
Og et naust med en båt der begge deler burde ha vært freda eller vøla eller passa bedre på, men der lite blir gjort. Men som ikke er mitt problem, egentlig, men som jeg våkner om natta av og tenker på lell.
Sannsynligvis ordner dette seg snart. Alt dette. Håper jeg.
For det kan jo hende det ikke er sånn. At det ikke er noen problemer, anna enn at det regner, hagler, snør, blåser, er kaldt og stusslig, at hagan er pepra med flate kloder og steiner som er ordentlig tredimensjonale med en masse som var helt ok da jeg var femti, og syns de var fine, men som nå er henimot urikkelige, sjøl om de er fine. Altså ingen problemer. Bare at jeg burde blitt der.
I Vosso, hørt på radio, drukki kaffe, fiksa spant og bordgang og slikt noen timer hver dag.
Det kan jo hende, nå som jeg ikke har ventilert ordentlig, i Vosso og på Båtpraten, at jeg har bikka over. Trilla ned på feil side av fjellet, kara meg opp på bredden på motsatt, ankra opp i en våg me aldri har visst um. At jeg har blitt permanent tullerusk.
Skakke se bort fra det!
