Vosso63
Nei, hva skal en si? Jeg trur jeg tar det her, uansett. Det en har å si, det jeg finner på å skrive. Masa med. Det sosiale der ute i det vanlige får vente, det spiller ingen rolle en kveld rundt nyttår.
I morra hiver jeg ut juletreet og får inn sjeselongen til kjæresten min og katta. Det er de som slanger seg der. Jeg er en slik en som helst sitter på pinnestol. Blir trøtt og urven av å ligge, og kanskje blir jeg liggende, om jeg starter på det? For godt? Jeg er en slik en som fortsetter nesten uendelig med noe jeg først starter på. Og slutter jeg, slutter jeg.
Om en ikke er slik i kropp og sjel at det frister å gå i Vosso, gjør en det sjølsagt ikke. Det er ikke derfor en har trangen til slikt. Trangen skal en passe litt på, slik at den gror på seg litt hver gang en bare har litt lyst. Og så gjør en det bare, en sein morgen, drar i båten, høvler noen fliser eller lager litt kaffe, tenner en røyk og er der. En dag, tidlig om formiddagen, i det nye lyset fra noe en veit er vår, et par minutter mer lys hver dag. Og det ikke regner, og en veit at en har alt som mangler, en eller anna plass, og at det ikke haster, og at det blir helt fint en gang. En dag, eller kveld, om det er køla mørkt, regner eller blåser. Men akkurat den dagen en starter oppatt er det helt fint og helt lyst. Slik at det blir vellykka uansett.
Forskjellen på å sitte på en pinnestol inne i Vosso, med en kopp kaffe ved skrivebordet som stadig står der, og å gjøre det samme her, hjemme, noen meter unna den samme fjorden, er formidabel, enorm. Men det må passe. Må være slik at det ikke hefter noen. Ikke andre og ikke meg.
Og så kan en starte oppatt.
Det kan bli trivelig!
