Vosso63
Da jeg var liten, ikke bare ung, men liten, da var myrene verst. Da jeg var liten, og hadde kortere bein, kortere ski og kortere tålmodighet til å måtte utstå å gjøre alt som måtte gjøres før det ble artig, var myrene verst. Fra Nordsetra var det sju, og fra Sjusjøen, som ikke har noe med sju å gjøre, og dermed ikke uttales som om det er det (altså ikke som tre i Tresteinene, men som tre i trestokk, sjøl om akkurat det var et dårlig eksempel, men asså, sju, som i Sjur, som det sannsynligvis er); fra Sjusjøen var det enda flere. Før det gikk nedover og ble artig.
Nå er jeg der att, på myrene. Og, som om livet går rundt som i et hjul, er vi der att, der tålmodigheten blir kortere og kortere, og en har bråttom etter å ha det artig.
Og sjøl om bein og armer er akkurat like lange som for ti, tjue, førti, år sida, virker de ikke slik. Eller ryggen, nakken og sjela. Kort, brå og verkende.
Jovisst går det framover, men: Gode Gud så treigt!
