Edit History

Martine29f skrev for 3 timer siden:

.. Tror Vosso trives best på land jeg. Lykke til.

For å fortsette forsvarstalen, forklaringa til Vosso, kan jeg ta utgangspunkt i denne artige, mildt ironiske, kommentaren.

Når Vosso står på land, står hun på fire faste klosser under kjølen. Så hviler skroget på bukker, men klemmes samtidig ned mot kjølen, av tyngdekraften. Når Vosso er på sjøen hviler hun på hele den flata som er nedsenka i sjøen, mest på sidene midt på, og i svært liten grad på kjølen. Til kjølen er det festa et kjølbord, til kjølbordet er de nederste borda festa med søm. Opprinnelig med båtspiker, tjukke smidde firkanta spikre som var slått gjennom nedre bordgang og inn i kjøl/kjølbord. 

Vosso er bygd som en ordinær færing. Først lages kjølen med stevner (kjøl-lot-stevn). Så klinkes borda sammen, mens de sperres fra hverandre, utover, i båtform. Til slutt settes det inn solide vertikale trestykker - beter eller band - festa til alle bordgangene, særlig over kjølen. I Vosso er stevnene veldig besatt med tjukkere beter, mens det mellom stevnene er brukte doble eikeband, slik en ser i livbåter eller prammer.

I motsetning til kravellbygde fartøy, der spanta er festa til kjøl, og hele konstruksjonen er forsterka med dekksbjelker og dekk, består altså Vosso av et skall (hudbord + kjøl) som er forsterka med band og beter. Dekksbjelker og dekk mangler, istedet er det ei tjukk, breid, ripe med dollbord som går rundt hele båten, fra stevn til stevn.

 

Da jeg gjorde siste tetting av Vosso, før utsetting, så jeg at det var danna en sprekk mellom nedre bordgang og kjøl omtrent midt på båten, under motor. Det var dårlig tid, sjøsetting måtte skje i god tid før 1.10 (felles opptak). Derfor  tetta jeg sprekken med asfaltkitt og klemte utenpå ei blyremse. Forut var det sprik mellom kjøl og lot, og lot og stevn. Jeg antok at dette skyldtes uttørring, og at denne ville tettes gjennom trutning, men også at dette ville være sårbart lenge etter sjøsetting, før båten hadde satt seg. Om jeg hadde hatt bevegelse i dette området, ante jeg ikke. I stedet satte jeg på litt galvanisert stål og blyremse, som for å stabilisere bruddet (spjelking).   

 

Forsterking av overgang lot-kjøl.

 

Rett etter sjøsetting kom det inn så mye vann i alle saumer at Vosso ble fylt mer forut enn akter. Ettersom alle pumper er akter, fikk jeg låne en elektrisk 220V senkepumpe av Båtforeninga. De er litt kavete å få til, fordi den må fylles med vann for å kunne dytte vannet over ripa. I den tida som gikk med, ble Vosso fylt helt til oppunder dørken forut. Trutninga hadde sjølsagt godt av dette, i saumene i den store, nesten flate, bunnen. I flere timer sto denne pumpa og dytta mesteparten av vannet ut. Akter står det en liten lensepumpe med flottørbryter som gikk med svært korte avbrudd. Rett framfor motor, ved batteriene, står det en stor Rulepumpe med nivåvakt. Den regulerer intervallene sjøl, og lenser enormt mye per gang. Ofte, når det er påkrevd med ofte. 

 

Etterhvert satte Vosso seg akter, en klar indikasjon på at den ordinære trutninga, altså saumene mellom bordgangene, var kommet langt. Lensinga gikk kontinuerlig fra 220V-pumpa inne i kabinen (mye luft, men en jevn strøm), og i stadig økende tidsavbrudd hos de to andre 12V-pumpene. Men utpå kvelden stoppa den positive utviklinga opp.   

Etter at Vosso hadde ligget i sjøen et halvt døgn, rundt midnatt, lakk hun så og si like mye hele tida. Jeg gikk derfor etter med smør, asfaltkitt og bomullstråd. I høstkjølig sjøvann. Stakkars dørk, stakkars benker, her er det finger- og håndavtrykk nok til galgen...  

Jeg fant et par steder der det lakk fra under band, men fikk pjåta på såpass at det ikke rant inn. Jeg så, sjølsagt, at det hele tida rant fort akterover, men trudde det kom av at Rule-pumpa tømte "rommet sitt" med en utrulig hurtighet, og at dette hullet måtte fylles fort. 

I to-tretida hadde jeg tenkt lenge nok, tok et overblikk over det jeg kunne se av kjølen, og starta der jeg antok stevnen gikk ned i sjøen. Planen var å arbeide meg nedover, men jeg brukte så lang tid at jeg etter hvert ga opp, og konkluderte. 

Sømmen har sluppet, både i framstevn og stedvis langs hele linja.

 

Den røde linja viser vannlinja (ca). Pilene viser de største lekkasjene. Forut er det ikke særlig dam, fordi båten alltid siger akterover og lensepumpa kjapt tømmer ned til et nivå som tørrlegger det framom midten.

 

 

Lekkasje under dass (midt på)

 

 

Klokka fem, etter at jeg for lengst hadde satt meg på plaststol på kaikanten og så hvordan innsilinga bare fortsatte i jevn fart, var det klart.

 

Jeg avtalte med truckfører Egil, at han skulle løfte Vosso opp i 11-tida.

 

Vi kunne, med sjølsyn se hvor det lakk mest fra bunnen, da hun hang i stroppene. Da Vosso hadde stått en time på land, sto fremdeles vannstanden inne i båten der flottørbryteren hadde stoppa.

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Ved lensepumpa akter.

 

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Ved Rule-pumpa mellom motor og batterikasse

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Inni kabinen litt framfor midten

 

Da Vosso sto på land før sjøsetting - og etter at hun hadde vært i sjøen omlag et døgn - var det minimalt med lekkasje fra kjøl. Hun  står på kjølen, og båten presser borda ned mot den. 

 

Så da hjelper det lite med fylling av vann langs kjølen (som i og for seg været har gjort for meg). Vosso på land er noe helt anna enn Vosso i sjøen. 

 

Trutninga, ordinær, var kommet langt etter 8 timer. Greit nok med den tettinga som var, også med takmasse. Det er ikke der hunden ligger begravet.

 

 

Nå er jeg bare glad for at vi fikk denne utviklinga, muligens framprovosert av løfting, av at båtteltet var forbundet med Vosso, slik at sterk vind og svelling/tørking ga umiddelbar respons i skroget, og anna dytting. Det er det gjennomgående temaet når jeg snakker med folk som har kjennskap til dorrier. Saumen løsner langs stevn eller kjøl. Dorrien havarerer, eller blir plastra, eller bare kondemneres.

Jeg trur også at jeg skal være glad for at jeg ikke fylte båten med vann, slik mange stadig meiner. En båt er ikke nødvendigvis lik en annen, sjøl om de begge er båter. 

 

Planen nå, jeg har bre en, er å skru nederste bordgang fast i kjøl med syrefaste skruer. Foreløpig tenker jeg treskruer med sekskanta hode a la franske, bare syrefaste, og skiver. 

 

 

  

Martine29f skrev for 3 timer siden:

.. Tror Vosso trives best på land jeg. Lykke til.

For å fortsette forsvarstalen, forklaringa til Vosso, kan jeg ta utgangspunkt i denne artige, mildt ironiske, kommentaren.

Når Vosso står på land, står hun på fire faste klosser under kjølen. Så hviler skroget på bukker, men klemmes samtidig ned mot kjølen, av tyngdekraften. Når Vosso er på sjøen hviler hun på hele den flata som er nedsenka i sjøen, mest på sidene midt på, og i svært liten grad på kjølen. Til kjølen er det festa et kjølbord, til kjølbordet er de nederste borda festa med søm. Opprinnelig med båtspiker, tjukke smidde firkanta spikre som var slått gjennom nedre bordgang og inn i kjøl/kjølbord. 

Vosso er bygd som en ordinær færing. Først lages kjølen med stevner (kjøl-lot-stevn). Så klinkes borda sammen, mens de sperres fra hverandre, utover, i båtform. Til slutt settes det inn solide vertikale trestykker - beter eller band - festa til alle bordgangene, særlig over kjølen. I Vosso er stevnene veldig besatt med tjukkere beter, mens det mellom stevnene er brukte doble eikeband, slik en ser i livbåter eller prammer.

I motsetning til kravellbygde fartøy, der spanta er festa til kjøl, og hele konstruksjonen er forsterka med dekksbjelker og dekk, består altså Vosso av et skall (hudbord + kjøl) som er forsterka med band og beter. Dekksbjelker og dekk mangler, istedet er det ei tjukk, breid, ripe med dollbord som går rundt hele båten, fra stevn til stevn.

 

Da jeg gjorde siste tetting av Vosso, før utsetting, så jeg at det var danna en sprekk mellom nedre bordgang og kjøl omtrent midt på båten, under motor. Det var dårlig tid, sjøsetting måtte skje i god tid før 1.10 (felles opptak). Derfor  tetta jeg sprekken med asfaltkitt og klemte utenpå ei blyremse. Forut var det sprik mellom kjøl og lot, og lot og stevn. Jeg antok at dette skyldtes uttørring, og at denne ville tettes gjennom trutning, men også at dette ville være sårbart lenge etter sjøsetting, før båten hadde satt seg. Om jeg hadde hatt bevegelse i dette området, ante jeg ikke. I stedet satte jeg på litt galvanisert stål og blyremse, som for å stabilisere bruddet (spjelking).   

 

Forsterking av overgang lot-kjøl.

 

Rett etter sjøsetting kom det inn så mye vann i alle saumer at Vosso ble fylt mer forut enn akter. Ettersom alle pumper er akter, fikk jeg låne en elektrisk 220V senkepumpe av Båtforeninga. De er litt kavete å få til, fordi den må fylles med vann for å kunne dytte vannet over ripa. I den tida som gikk med, ble Vosso fylt helt til oppunder dørken forut. Trutninga hadde sjølsagt godt av dette, i saumene i den store, nesten flate, bunnen. I flere timer sto denne pumpa og dytta mesteparten av vannet ut. Akter står det en liten lensepumpe med flottørbryter som gikk med svært korte avbrudd. Rett framfor motor, ved batteriene, står det en stor Rulepumpe med nivåvakt. Den regulerer intervallene sjøl, og lenser enormt mye per gang. Ofte, når det er påkrevd med ofte. 

 

Etterhvert satte Vosso seg akter, en klar indikasjon på at den ordinære trutninga, altså saumene mellom bordgangene, var kommet langt. Lensinga gikk kontinuerlig fra 220V-pumpa inne i kabinen (mye luft, men en jevn strøm), og i stadig økende tidsavbrudd hos de to andre 12V-pumpene. Men utpå kvelden stoppa den positive utviklinga opp.   

Etter at Vosso hadde ligget i sjøen et halvt døgn, rundt midnatt, lakk hun så og si like mye hele tida. Jeg gikk derfor etter med smør, asfaltkitt og bomullstråd. I høstkjølig sjøvann. Stakkars dørk, stakkars benker, her er det finger- og håndavtrykk nok til galgen...  

Jeg fant et par steder der det lakk fra under band, men fikk pjåta på såpass at det ikke rant inn. Jeg så, sjølsagt, at det hele tida rant fort akterover, men trudde det kom av at Rule-pumpa tømte "rommet sitt" med en utrulig hurtighet, og at dette hullet måtte fylles fort. 

I to-tretida hadde jeg tenkt lenge nok, tok et overblikk over det jeg kunne se av kjølen, og starta der jeg antok stevnen gikk ned i sjøen. Planen var å arbeide meg nedover, men jeg brukte så lang tid at jeg etter hvert ga opp, og konkluderte. 

Sømmen har sluppet, både i framstevn og stedvis langs hele linja.

 

Den røde linja viser vannlinja (ca). Pilene viser de største lekkasjene. Forut er det ikke særlig dam, fordi båten alltid siger akterover og lensepumpa kjapt tømmer ned til et nivå som tørrlegger det framom midten.

 

 

Lekkasje under dass (midt på)

 

 

Klokka fem, etter at jeg for lengst hadde satt meg på plaststol på kaikanten og så hvordan innsilinga bare fortsatte i jevn fart, var det klart.

 

Jeg avtalte med truckfører Egil, at han skulle løfte Vosso opp i 11-tida.

 

Vi kunne, med sjølsyn se hvor det lakk mest fra bunnen, da hun hang i stroppene. Da Vosso hadde stått en time på land, sto fremdeles vannstanden inne i båten der flottørbryteren hadde stoppa.

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Ved lensepumpa akter.

 

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Ved Rule-pumpa mellom motor og batterikasse

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Inni kabinen litt framfor midten

 

Da Vosso sto på land før sjøsetting - og etter at hun hadde vært i sjøen omlag et døgn - var det minimalt med lekkasje fra kjøl. Hun  står på kjølen, og båten presser borda ned mot den. 

 

Så da hjelper det lite med fylling av vann langs kjølen (som i og for seg været har gjort for meg). Vosso på land er noe helt anna enn Vosso i sjøen. 

 

Trutninga, ordinær, var kommet langt etter 8 timer. Greit nok med den tettinga som var, også med takmasse. Det er ikke der hunden ligger begravet.

 

 

Nå er jeg bare glad for at vi fikk denne utviklinga, muligens framprovosert av løfting, av at båtteltet var forbundet med Vosso, slik at sterk vind og svelling/tørking ga umiddelbar respons i skroget, og anna dytting. Det er det gjennomgående temaet når jeg snakker med folk som har kjennskap til dorrier. Saumen løsner langs stevn eller kjøl. Dorrien havarerer, eller blir plastra, eller bare kondemneres.

Jeg trur også at jeg skal være glad for at jeg ikke fylte båten med vann, slik mange stadig meiner. En båt er ikke nødvendigvis lik en annen, sjøl om de begge er båter. 

 

 

  

Martine29f skrev for 3 timer siden:

.. Tror Vosso trives best på land jeg. Lykke til.

For å fortsette forsvarstalen, forklaringa til Vosso, kan jeg ta utgangspunkt i denne artige, mildt ironiske, kommentaren.

Når Vosso står på land, står hun på fire faste klosser under kjølen. Så hviler skroget på bukker, men klemmes samtidig ned mot kjølen, av tyngdekraften. Når Vosso er på sjøen hviler hun på hele den flata som er nedsenka i sjøen, mest på sidene midt på, og i svært liten grad på kjølen. Til kjølen er det festa et kjølbord, til kjølbordet er de nederste borda festa med søm. Opprinnelig med båtspiker, tjukke smidde firkanta spikre som var slått gjennom nedre bordgang og inn i kjøl/kjølbord. 

Vosso er bygd som en ordinær færing. Først lages kjølen med stevner (kjøl-lot-stevn). Så klinkes borda sammen, mens de sperres fra hverandre, utover, i båtform. Til slutt settes det inn solide vertikale trestykker - beter eller band - festa til alle bordgangene, særlig over kjølen. I Vosso er stevnene veldig besatt med tjukkere beter, mens det mellom stevnene er brukte doble eikeband, slik en ser i livbåter eller prammer.

I motsetning til kravellbygde fartøy, der spanta er festa til kjøl, og hele konstruksjonen er forsterka med dekksbjelker og dekk, består altså Vosso av et skall (hudbord + kjøl) som er forsterka med band og beter. Dekksbjelker og dekk mangler, istedet er det ei tjukk, breid, ripe med dollbord som går rundt hele båten, fra stevn til stevn.

 

Da jeg gjorde siste tetting av Vosso, før utsetting, så jeg at det var danna en sprekk mellom nedre bordgang og kjøl omtrent midt på båten, under motor. Det var dårlig tid, sjøsetting måtte skje i god tid før 1.10 (felles opptak). Derfor  tetta jeg sprekken med asfaltkitt og klemte utenpå ei blyremse. Forut var det sprik mellom kjøl og lot, og lot og stevn. Jeg antok at dette skyldtes uttørring, og at denne ville tettes gjennom trutning, men også at dette ville være sårbart lenge etter sjøsetting, før båten hadde satt seg. Om jeg hadde hatt bevegelse i dette området, ante jeg ikke. I stedet satte jeg på litt galvanisert stål og blyremse, som for å stabilisere bruddet (spjelking).   

 

Forsterking av overgang lot-kjøl.

 

Rett etter sjøsetting kom det inn så mye vann i alle saumer at Vosso ble fylt mer forut enn akter. Ettersom alle pumper er akter, fikk jeg låne en elektrisk 220V senkepumpe av Båtforeninga. De er litt kavete å få til, fordi den må fylles med vann for å kunne dytte vannet over ripa. I den tida som gikk med, ble Vosso fylt helt til oppunder dørken forut. Trutninga hadde sjølsagt godt av dette, i saumene i den store, nesten flate, bunnen. I flere timer sto denne pumpa og dytta mesteparten av vannet ut. Akter står det en liten lensepumpe med flottørbryter som gikk med svært korte avbrudd. Rett framfor motor, ved batteriene, står det en stor Rulepumpe med nivåvakt. Den regulerer intervallene sjøl, og lenser enormt mye per gang. Ofte, når det er påkrevd med ofte. 

 

Etterhvert satte Vosso seg akter, en klar indikasjon på at den ordinære trutninga, altså saumene mellom bordgangene, var kommet langt. Lensinga gikk kontinuerlig fra 220V-pumpa inne i kabinen (mye luft, men en jevn strøm), og i stadig økende intervaller hos de to andre 12V-pumpene. Men utpå kvelden stoppa den positive utviklinga opp.   

Etter at Vosso hadde ligget i sjøen et halvt døgn, rundt midnatt, lakk hun så og si like mye hele tida. Jeg gikk derfor etter med smør, asfaltkitt og bomullstråd. I høstkjølig sjøvann. Stakkars dørk, stakkars benker, her er det finger- og håndavtrykk nok til galgen...  

Jeg fant et par steder der det lakk fra under band, men fikk pjåta på såpass at det ikke rant inn. Jeg så, sjølsagt, at det hele tida rant fort akterover, men trudde det kom av at Rule-pumpa tømte "rommet sitt" med en utrulig hurtighet, og at dette hullet måtte fylles fort. 

I to-tretida hadde jeg tenkt lenge nok, tok et overblikk over det jeg kunne se av kjølen, og starta der jeg antok stevnen gikk ned i sjøen. Planen var å arbeide meg nedover, men jeg brukte så lang tid at jeg etter hvert ga opp, og konkluderte. 

Sømmen har sluppet, både i framstevn og stedvis langs hele linja.

 

Den røde linja viser vannlinja (ca). Pilene viser de største lekkasjene. Forut er det ikke særlig dam, fordi båten alltid siger akterover og lensepumpa kjapt tømmer ned til et nivå som tørrlegger det framom midten.

 

 

Lekkasje under dass (midt på)

 

 

Klokka fem, etter at jeg for lengst hadde satt meg på plaststol på kaikanten og så hvordan innsilinga bare fortsatte i jevn fart, var det klart.

 

Jeg avtalte med truckfører Egil, at han skulle løfte Vosso opp i 11-tida.

 

Vi kunne, med sjølsyn se hvor det lakk mest fra bunnen, da hun hang i stroppene. Da Vosso hadde stått en time på land, sto fremdeles vannstanden inne i båten der flottørbryteren hadde stoppa.

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Ved lensepumpa akter.

 

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Ved Rule-pumpa mellom motor og batterikasse

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Inni kabinen litt framfor midten

 

Da Vosso sto på land før sjøsetting - og etter at hun hadde vært i sjøen omlag et døgn - var det minimalt med lekkasje fra kjøl. Hun  står på kjølen, og båten presser borda ned mot den. 

 

Så da hjelper det lite med fylling av vann langs kjølen (som i og for seg været har gjort for meg). Vosso på land er noe helt anna enn Vosso i sjøen. 

 

Trutninga, ordinær, var kommet langt etter 8 timer. Greit nok med den tettinga som var, også med takmasse. Det er ikke der hunden ligger begravet.

 

 

Nå er jeg bare glad for at vi fikk denne utviklinga, muligens framprovosert av løfting, av at båtteltet var forbundet med Vosso, slik at sterk vind og svelling/tørking ga umiddelbar respons i skroget, og anna dytting. Det er det gjennomgående temaet når jeg snakker med folk som har kjennskap til dorrier. Saumen løsner langs stevn eller kjøl. Dorrien havarerer, eller blir plastra, eller bare kondemneres.

Jeg trur også at jeg skal være glad for at jeg ikke fylte båten med vann, slik mange stadig meiner. En båt er ikke nødvendigvis lik en annen, sjøl om de begge er båter. 

 

 

  

Martine29f skrev for 3 timer siden:

.. Tror Vosso trives best på land jeg. Lykke til.

For å fortsette forsvarstalen, forklaringa til Vosso, kan jeg ta utgangspunkt i denne artige, mildt ironiske, kommentaren.

Når Vosso står på land, står hun på fire faste klosser under kjølen. Så hviler skroget på bukker, men klemmes samtidig ned mot kjølen, av tyngdekraften. Når Vosso er på sjøen hviler hun på hele den flata som er nedsenka i sjøen, mest på sidene midt på, og i svært liten grad på kjølen. Til kjølen er det festa et kjølbord, til kjølbordet er de nederste borda festa med søm. Opprinnelig med båtspiker, tjukke smidde firkanta spikre som var slått gjennom nedre bordgang og inn i kjøl/kjølbord. 

Vosso er bygd som en ordinær færing. Først lages kjølen med stevner (kjøl-lot-stevn). Så klinkes borda sammen, mens de sperres fra hverandre, utover, i båtform. Til slutt settes det inn solide vertikale trestykker - beter eller band - festa til alle bordgangene, særlig over kjølen. I Vosso er stevnene veldig besatt med tjukkere beter, mens det mellom stevnene er brukte doble eikeband, slik en ser i livbåter eller prammer.

I motsetning til kravellbygde fartøy, der spanta er festa til kjøl, og hele konstruksjonen er forsterka med dekksbjelker og dekk, består altså Vosso av et skall (hudbord + kjøl) som er forsterka med band og beter. Dekksbjelker og dekk mangler, istedet er det ei tjukk, breid, ripe med dollbord som går rundt hele båten, fra stevn til stevn.

 

Da jeg gjorde siste tetting av Vosso, før utsetting, så jeg at det var danna en sprekk mellom nedre bordgang og kjøl omtrent midt på båten, under motor. Det var dårlig tid, sjøsetting måtte skje i god tid før 1.10 (felles opptak). Derfor  tetta jeg sprekken med asfaltkitt og klemte utenpå ei blyremse. Forut var det sprik mellom kjøl og lot, og lot og stevn. Jeg antok at dette skyldtes uttørring, og at denne ville tettes gjennom trutning, men også at dette ville være sårbart lenge etter sjøsetting, før båten hadde satt seg. Om jeg hadde hatt bevegelse i dette området, ante jeg ikke. I stedet satte jeg på litt galvanisert stål og blyremse, som for å stabilisere bruddet (spjelking).   

 

Forsterking av overgang lot-kjøl.

 

Rett etter sjøsetting kom det inn så mye vann i alle saumer at Vosso ble fylt mer forut enn akter. Ettersom alle pumper er akter, fikk jeg låne en elektrisk 220V senkepumpe av Båtforeninga. De er litt kavete å få til, fordi den må fylles med vann for å kunne dytte vannet over ripa. I den tida som gikk med, ble Vosso fylt helt til oppunder dørken forut. Trutninga hadde sjølsagt godt av dette, i saumene i den store, nesten flate, bunnen. I flere timer sto denne pumpa og dytta mesteparten av vannet ut. Akter står det en liten lensepumpe med flottørbryter som gikk med svært korte avbrudd. Rett framfor motor, ved batteriene, står det en stor Rulepumpe med nivåvakt. Den regulerer intervallene sjøl, og lenser enormt mye per gang. Ofte, når det er påkrevd med ofte. 

 

Etterhvert satte Vosso seg akter, en klar indikasjon på at den ordinære trutninga, altså saumene mellom bordgangene, var kommet langt. Lensinga gikk kontinuerlig fra 220V-pumpa inne i kabinen (mye luft, men en jevn strøm), og i stadig økende intervaller hos de to andre 12V-pumpene. Men utpå kvelden stoppa den positive utviklinga opp.   

Etter at Vosso hadde ligget i sjøen et halvt døgn, rundt midnatt, lakk hun så og si like mye hele tida. Jeg gikk derfor etter med smør, asfaltkitt og bomullstråd. I høstkjølig sjøvann. Stakkars dørk, stakkars benker, her er det finger- og håndavtrykk nok til galgen...  

Jeg fant et par steder der det lakk fra under band, men fikk pjåta på såpass at det ikke rant inn. Jeg så, sjølsagt at det hele tida rant akterover, men trudde det kom av at Rule-pumpa tømte "rommet sitt" med en utrulig hurtighet, og at dette hullet måtte fylles fort. 

I to-tretida hadde jeg tenkt lenge nok, tok et overblikk over det jeg kunne se av kjølen, og starta der jeg antok stevnen gikk ned i sjøen. Planen var å arbeide meg nedover, men jeg brukte så lang tid at jeg etter hvert ga opp, og konkluderte. 

Sømmen har sluppet, både i framstevn og stedvis langs hele linja.

 

Den røde linja viser vannlinja (ca). Pilene viser de største lekkasjene. Forut er det ikke særlig dam, fordi båten alltid siger akterover og lensepumpa kjapt tømmer ned til et nivå som tørrlegger det framom midten.

 

 

Lekkasje under dass (midt på)

 

 

Klokka fem, etter at jeg for lengst hadde satt meg på plaststol på kaikanten og så hvordan innsilinga bare fortsatte i jevn fart, var det klart.

 

Jeg avtalte med truckfører Egil, at han skulle løfte Vosso opp i 11-tida.

 

Vi kunne, med sjølsyn se hvor det lakk mest fra bunnen, da hun hang i stroppene. Da Vosso hadde stått en time på land, sto fremdeles vannstanden inne i båten der flottørbryteren hadde stoppa.

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Ved lensepumpa akter.

 

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Ved Rule-pumpa mellom motor og batterikasse

 

Vannivå inni Vosso, på land, en time etter landsetting. Inni kabinen litt framfor midten

 

Da Vosso sto på land før sjøsetting - og etter at hun hadde vært i sjøen omlag et døgn - var det minimalt med lekkasje fra kjøl. Hun  står på kjølen, og båten presser borda ned mot den. 

 

Så da hjelper det lite med fylling av vann langs kjølen (som i og for seg været har gjort for meg). Vosso på land er noe helt anna enn Vosso i sjøen. 

 

Trutninga, ordinær, var kommet langt etter 8 timer. Greit nok med den tettinga som var, også med takmasse. Det er ikke der hunden ligger begravet.

 

 

Nå er jeg bare glad for at vi fikk denne utviklinga, muligens framprovosert av løfting, av at båtteltet var forbundet med Vosso, slik at sterk vind og svelling/tørking ga umiddelbar respons i skroget, og anna dytting. Det er det gjennomgående temaet når jeg snakker med folk som har kjennskap til dorrier. Saumen løsner langs stevn eller kjøl. Dorrien havarerer, eller blir plastra, eller bare kondemneres.

Jeg trur også at jeg skal være glad for at jeg ikke fylte båten med vann, slik mange stadig meiner. En båt er ikke nødvendigvis lik en annen, sjøl om de begge er båter.