Vosso63
I går sto jeg over gummistøvlene. Sist jeg lå under båten, med regnhyre og gummistøvler, visna skjelettmuskulatur og tilførende nerver til samtlige tær, mellomtær og fotrot. Derfor, altså. Det jeg ikke hadde kalkulert inn, var at regnhyra leda vannet nedover mot fotenden - med gummistøvler - ut på asfalten, men med tursko inn i skoa. Derfor ble jeg ikke vissen av innklemte og avsondra blod- og nervebaner, men av råkald væte og fuktighet. Det ble ett fett.
Imidlertid fikk jeg kokt tjære, så det dufta som ei smørebu under KM på søttitallet, og med min eminente vannekanne øsa det ut i suer både oppover og nedover skroget på innsida. Båten virker for så vidt forholdsvis tett, sett i betraktning av at den ligger ute, uinnpakka, men egentlig ikke våt. Kabinen lekker stadig, sjøl om jeg ser hvor spriker, sprekker og gliper er, men fordi det regner støtt får gjort lite med det. Egentlig greit nok, nå som det bare er om å gjøre å få leda fukt til hver minste krik og krok. Fruen, som står for det tekstile i heimen, har lovt meg tilstrekkelig ty til å få dekka slikt som ikke blir eksponert for regn. Hun forstår ikke at det haster, men ettersom jeg er avhengig av hennes godhet, i nåværende og framtidige dager, lar jeg tida gå. Muligens får jeg finne fram til et Fretexutsalg og hamstre inn håndklær, sengetøy og anna stort innafor kategorien ikketørkende stoffer.
Ja, det ble for mye tjære, så jeg trur kanskje at jeg får ta en av mine spesialblandinger og koste over med en tjukk pensel. Antar tjæra har sigi nedi der det trengs, og at resten kan smøres utover så det er tørrere å kommi borti. Slik det er nå er det ikke berøringstørt før uti 2024...
Jeg har blottlagt deler av kjølnaten de aktre 5 meter og har pjåta inn stry der det synes som at det er ei glipe. Der det ikke synes slik, har jeg ikke insistert. Det var også en sprekk i nedre bordgang på en halvmeter omtrent der motorfestene er. Dette er jo der jeg ikke får gjort noe innafra, uansett. Her har jeg lagt på ei blyremse - med asfaltkitt under. Jeg har holdt meg over kjølen, slik at denne remsa følger bordgangen og ikke påvirker interaksjonen mellom bordgang og kjøl. Hensikten er jo å stabilisere sprekken, slik at den ikke fortsetter akter-, eller framover. Den er helt sammentrutna, men utgjør en trussel. Til innfesting av remsa har jeg brukt 16mm monteringsskruer.
Jeg har gjort som anbefalt av en av de iherdige i båtforeninga, og skrudd inn delgjenga skruer nede på nedre bordgang. Med forboring er det ikke stor fare for oppsprekking, men jeg er ikke imponert over motstanden i eika i kjølen. Kanskje er det fordi den er vassfylt, men frykter den begynner å bli litt laus, særlig de aktre to-tre metere. Det er jo bare slik, så må jeg huske det og heretter bare sette Vosso på slipp, og ikke løftes og setter på klosser og bukker. I sjøen fordeles kreftene jamnt utover, og sida jeg ikke har, og ikke skal ha, rigg, holder det ut min levetid.
I det føttene var i ferd med å forsvinne, med lyset og oppholdsværet, kom det en fyr ruslende. Han var ute med hunden sin. Han hadde dette sære stirrende blikket folk har når de snakker med en stemme de hører inne i hodet sitt, gjennom små tuter som tyter ut av øra. Mobiltelefon, asså. Så hva han tøyt om, aner jeg ikke. Jeg konsentrerte meg om å lokalisere lekkasjer - om de kom fra sjølve sømmen, eller sua over, eller den over deratt, ja, slikt. Derfor oppfatta jeg ikke med en gang at han hadde avslutta monologen med øretutene og nå hadde retta oppmerksomheten mot min sammenkrøkte oransje positur under båten. "Fin båt!" sa han.
"Fin båt!"
Det utvikla seg til en slags samtale som konkluderte med det. "Fin båt!"
Så da kvikna jeg til att.
Hjemme, etterpå, med blåskjell og pasta ventende foran TV-apparatet, ble det minst ti minutter i dusjen før tær og fingre fant seg sjøl att.
Mye kvikkere. Mye mer optimistisk:
"Fin båt!"
