Edit History

Innlegget er sletta. Det ble for spekulativt.

Det er mange artige konsekvenser av trebåtbygging, og trebåtens påvirkning av kystlandskapene på Vestlandet. Jeg har mange tanker og lekmannsteorier rundt dette. En ting er jo den eikeskogen som sto her, og som forsvant. Det er sannsynlig at "vi" overbeskatta den. Dvs "Kongen". Det var han som eide eikeskogen. Før "Kongen" var det kanskje slik at mye av eikeskogen forsvant fordi vi "måtte" ha for mye eik? De brukte jo absolutt alt av eika. Også rota. Slik kan det jo være vanskelig å finne rester. Jo, en finner stadig eikestokker i myrer, men kanskje de lå der til preservering - oppbevaring?

Så til mauring.

Maur elsker gran-barnåler!

Granskogen på Voss oppsto sannsynligvis på 1200-tallet, med en stor økning fra 1250-1450. De andre plassene (Suldal, Modalen, Lærdal, Aurland, Vik, Sogndal, Luster, Aure, Molde, Rauma, Rindal) der det er granskog på Vestlandet, kom den først på 1600 tallet. En antar at bare forekomstene på Voss og innerst i Sognefjorden er spontane, altså at de er etablert naturlig med frø som har flydd over fjellet. Om grana kom av seg sjøl, eller ble planta, sådd, er egentlig ikke så viktig. Det interessante er jo at den ble odla og forvalta. Granvin, "havnebyen" til Voss, bærer jo historia i navnet. Gran egner seg umåtelig bra til mast. Sterke, lange master trenger en til store tunge båter med en eller få master. Slik utviklinga var i Hardanger. Hardangerjakten hadde jo så seint som inn på 1900-tallet, stadig bare en stor mast.

Før i tida, brukte en alt av virket, alt av dyret, av fisken, av hva som helst. Ikke fordi en skulle unngå å fylle fyllinga, eller syns at en skulle gjøre det, men fordi det var så mye bal med å skaffe seg en ressurs, finne treet, felle det, høgge det, skjære det, oppbevare det, osv.

De fant sikkert fort ut at maurtuene hadde en teleologisk (hensiktsmessig for mennesket) funksjon. De odla sikkert ikke på grana for maurtuenes skyld, men de kom sikkert som en konsekvens av den. Hardanger er det viktigste området for båtbygging på Vestlandet. Et anna sted der det ble bygd store båter er Møre. Det er sikkert mange som har sjekka forekomster og avstand til båtbyggerier, så det veit jeg ikke så mye om, bare trur det er slik...

En linker båtbygginga i Strandebarm siste par hundre år til skogforekomstene. For omlag hundre år sida var annethvert bruk, annenhver bonde, båtbygger. (malapropos: I dag venter folk i et år på en Tesla, og når den går sund venter de i uker på at delene skal ankomme ei havn eller en flyplass. På Varaldsøy, før i tida, bygde naboen båten din, mens du var ute i skogen og plukka ut trevirket til de neste båtene). Alle treslag inngikk i hverdagslivet, til absolutt alt. Jeg er sikker på (!) at folk hadde et slags overjordisk, mytisk, forhold til trær og virke. Og, framfor alt, at vi kjenner på denne dragningen. Det høres fryktelig nasjonalromantisk ut, og jeg må derfor ile til og tilføye at jeg trur det gjelder folk fra hele verda! Men at vi har et så gammalt forhold til trevirke, at det sitter fast i sjela, er jeg overbevist om. Rundt omkring i Norge finner en stedsnavn som er knytta til trær. Ikke bare Eik (-(e)land, -anger, -våg), men også andre tresorter som ikke nødvendigvis regnes som veldig dyrebare. Mange steder bærer hele området vidt over alle småplassene, slike tre-navn. Som Lindås og Askøy, eller Bjarkøy. Fra historia kjenner vi Birka som den viktigste svenske handelsplassen i Vikingtida. Jeg tviler på at de reiste til Birka for å høgge bjørkeved...

Ja, nå seig jeg visst ut fra land. Får stramme fortøyningene!

Poenget er at vi er, eller var, veldig knytta til forekomster av skog, med alt skogen innbefatta, og la virksomheten vår til det. Ikke slik Stavanger har blomstra i oljetida, men at samfunn og ressurser hang i hopes, ble ett og samme. Til det kom at vi skjønte det, huska det, visste det. Nå blir alt borte, av kunnskap og erindring om det, fragmentert. Vi går på Youtube for å fikse noe, eller spør på nettet og får svar som minner om hviskeleken, frarøvet opphav, tradisjon og djupere forståelse.

Jaja...

Gran, ja.