Edit History

Jeg har alltid rota med fortøyningene. Før, da båten var 23 fot, og rimelig lett og grunn, gjorde det egentlig ikke så mye. Jeg kunne legge inntil ei brygge, eller komme meg sånn passe inn mot berget, og hadde ennå tid til å finne ut hvilket tau som var hva, få det laus fra resten av taua, eller bare ta noe som så langt nok ut, og få festa det mellom fartøy og fast punkt på Moder Jord. Da jeg hoppa over en hel skala i tofotsregelen, hadde jeg en vinter på meg i forberedelser. Jeg gikk derfor til innkjøp av mange tau, i mange farger og dimensjoner, og brukte i tillegg flere farger på taklingene eller bendslingene eller hva det nå heter, på kausene, ja alt mulig. Nå skulle det ikke gå an å gå i surr! 

 

Teoretisk.

 

I praksis er det langt annerledes. Ettersom jeg sjelden kjøper akkurat så mye jeg skal ha, av noe, men plenty, hadde jeg etter hvert et stort taulager av ymse rep, av ymse materialer, mer eller mindre lagt pent sammen. Ofte ble slike kveiler lagt oppå hverandre, i kasser eller sekker, og så hipsa og hopsa og stappa og handsama hit og dit. Etter fem seks vintre i sjøen, med opplag i forskjelligarta vinterhavner, ble da også taua knyta sammen til lengre enheter, uavhengig av fargekoder og opprinnelig meining. Disse knutene, med avkappa blaute tau, som en ikke hadde tid til eller evne til, å få spleisa og seisa og bendsla og takla, eller hva det nå heter, brent, kappa, smelta, ble etter hvert seende ut som Tralletonetroll. Og så fikk tauene på seg slike gummidempere i nærheten av endene, gjerne i hver ende, kanskje to. I hver ende. Dessuten kaster jeg sjelden noe som kan brukes. Slik som trevirke, tau, snor, - i tillegg til at kaoset gjør at en kjøper nytt, fordi en enten ikke finner det en skal ha, eller ikke orker å greie det ut. Reservelageret øker i omfang, men er tross alt en bank. Til seinere.

 

Så kommer behov.

Så kommer erindring og denne latterlige ideen om at en skal huske alt i huet, og ikke legge ting på rett plass, eller føre det per penn, fordi en kan gjøre det på "data", som er en telefon, som blir bytta med en ny, eller en PC med slikt i en ekstern disk, eller i Skyen.

 

Jeg har mye. Mye som skal brukes, mesteparten som har vært brukt, åtti prosent som har vært nytta til noe, og så har fått en annen funksjon. Også husholdningsartikler, el-verktøy, og alt mulig som er stort og klumsete og laga ett eller anna sted til noe helt anna. Sånt ligger alle steder, og venter på sin time. 

 

Vosso har sitt system, det funker, sånn passe. I hvertfall det portable. Fortøyninger forut, mørkeblå med stålkaus. Akter hvite med plastkaus. Spring hvite, lange med to spleisa øyer i ene enden. Teoretisk.

 

Så har jeg tre båter til. To plastbåter som brukes og som skal legges ut, hipses opp, surres fast, fortøyes og være der.

Den siste ble anskaffa nå i mai. Praktisk plastbåt til fiske. For tung til å hives på brygga anna enn ved høy flo. Må ligge ute. 

Til slikt brukes tau en har, sånn som ligger i hauger, i kasser, oppi en annen, eller under noe anna som ikke bør ligge der, men som ligger der, fordi en ikke har lov til å bygge naust, slik at alt ligger der nede ved sjøen eller i basecamper oppover langs stien. Mesteparten av dette tauverket er grått og har øyer som er knyta, ikke spleisa, eller ikke i det hele tatt. 

 

Jeg har flere dregger. Med og uten tau. De kan brukes i sjøen, og de, om de er små, kan kastes opp i trær som skal felles, som felles, men så henger de fast, slik at de blir der til blader og nåler er borte og kvister og greiner har blitt sprø. Ja, så de er der, til de skal brukes. Jeg har badekar (2), oppvaskmaskin, servanter, jøtulovn, og andre tunge ting, liggende her og der.

 

Nå skulle den gule båten få ile, moring, og bøye med tau både ned og bort. Jøtulovnen lå et stykke nede i lia mot fjorden, med ti meter ned til vannflata og et uant antall meter ned til bunnen. Til jøtulen (som er av jern og bare jern, og altså ikke utgjør noen form for forurensing), ble det surra og knyta et stort antall meter grått tau, med ei garnblåse (en av mange som kom rekende inn her i en høststorm) midt på. Ovnen ble dytta over den stokken den hvilte mot - ei furu jeg la ned for noen år sida, som skal bli ettelleranna bryggete - og falt, sklei, ramla, ned i fjorden og, med sin store masse, kom seg et stykke utpå (treghet). Blåsa hang att i noe kvistkvas slik at tauet ble strukket pent.

Så gikk jeg ned til brygga, og la ut i min gule båt, som lå på dregg, med grått tau, bundet til land med enda et grått tau. Til tross for at jeg ikke har fått fiksa årekeipene, slik at den ikke kunne ros, men padles, kom jeg meg bort til ila/blåsa/tauet, og kunne til min enorme tilfredshet, konstatere at ovnen lå minst fem meter nede, om lag fem meter fra land. Så bandt jeg tauet fra blåsa, grått, i båten. Og padla et stykke utpå, heiv dreggen (10kg med mange meter kjetting) i noe som jeg regna med ville gi godt feste. Knyta det grå tauet til tofta og padla tilbake. Med litt vektforskyvning i båten, skulle så ovnen fri fra bunnen, og så skulle fortøyningsmesteren dra hele sulamitten utover til der dreggen lå. Da jeg snudde meg, var dreggtauet (grått) vekke. Til tofta var fortøyningen (grå) surra.

 

Oppe i skogen fant jeg en liten dregg. Ved brygga fant jeg et spring med rusta fjær på. I uthuset fant jeg ei lerketreplanke, verktøy og ymse utstyr. Så lagde jeg nye keipefester til den gule båten, fant de galvaniserte gaflene (på den gule var det svart plast) fra en av de båtene som ikke flyter, og kunne igjen vende tilbake til det våte element. Nå med årer. Så ble dreggeanordninga låra et par meter unna der jeg syns 10kilosdreggen burde være, så rodde jeg litt, og dro opp begge dreggene. Første forsøk. Det skal tillegges denne nedskrivingen av egen egnethet, at jeg, om ikke anna, har en fremragende stedssans, nesten geografisk-fotografisk hukommelse. Det hjelper når alt anna er så kaotisk.

 

Fjæra var gått, så oppdrifta av floen kunne jeg ikke bruke, men sjø fra et passerende skip, ga meg nok til at jeg fikk løfta ovnen, og ved hjelp av dreggen og iherdig roing, fikk jeg ovnen utpå. Så hadde jeg, faktisk, klart å lage et feste som lot seg løsne med ovnen hengende i sjøen, uten å få ryki et eneste senefeste. Ovnen sank ned der den skulle være. Hvor lang tid hele greia tok, aner jeg ikke. Men det kosta ingenting. Alt er gjenbrukt.

 

Nå har den gule båten både ile (ovn) og bøye (garnblåse) og faste fortøyninger i kledelig ensfarga grått. Alt er knytta fast i en lang streng. Sånn blir det, i hvertfall til ovnen er grodd fast og jeg kanskje kan få lagt ned kjetting og kanskje en tung ting til.

 

I går dro jeg på årets første fisketur med Vosso. På vei ut slapp jeg hele fortøyningsgreia, en femti meter lang sløyfe fram og tilbake land-ile, rett i sjøen, uten å feste det i land. Det flyter vha ymse blåser og bøyer, så det var ikke all verdens dramatikk. Bare en lett undring over at jeg repeterer helt åpenbare feil. Om att og om att. Har jeg blitt sånn. Allerede?  

 

 

Jeg har alltid rota med fortøyningene. Før, da båten var 23 fot, og rimelig lett og grunn, gjorde det egentlig ikke så mye. Jeg kunne legge inntil ei brygge, eller komme meg sånn passe inn mot berget, og hadde ennå tid til å finne ut hvilket tau som var hva, få det laus fra resten av taua, eller bare ta noe som så langt nok ut, og få festa det mellom fartøy og fast punkt på Moder Jord. Da jeg hoppa over en hel skala i tofotsregelen, hadde jeg en vinter på meg i forberedelser. Jeg gikk derfor til innkjøp av mange tau, i mange farger og dimensjoner, og brukte i tillegg flere farger på taklingene eller bendslingene eller hva det nå heter, på kausene, ja alt mulig. Nå skulle det ikke gå an å gå i surr! 

 

Teoretisk.

 

I praksis er det langt annerledes. Ettersom jeg sjelden kjøper akkurat så mye jeg skal ha, av noe, men plenty, hadde jeg etter hvert et stort taulager av ymse rep, av ymse materialer, mer eller mindre lagt pent sammen. Ofte ble slike kveiler lagt oppå hverandre, i kasser eller sekker, og så hipsa og hopsa og stappa og handsama hit og dit. Etter fem seks vintre i sjøen, med opplag i forskjelligarta vinterhavner, ble da også taua knyta sammen til lengre enheter, uavhengig av fargekoder og opprinnelig meining. Disse knutene, med avkappa blaute tau, som en ikke hadde tid til eller evne til, å få spleisa og seisa og bendsla og takla, eller hva det nå heter, brent, kappa, smelta, ble etter hvert seende ut som Tralletonetroll. Og så fikk tauene på seg slike gummidempere i nærheten av endene, gjerne i hver ende, kanskje to. I hver ende. Dessuten kaster jeg sjelden noe som kan brukes. Slik som trevirke, tau, snor, - i tillegg til at kaoset gjør at en kjøper nytt, fordi en enten ikke finner det en skal ha, eller ikke orker å greie det ut. Reservelageret øker i omfang, men er tross alt en bank. Til seinere.

 

Så kommer behov.

Så kommer erindring og denne latterlige ideen om at en skal huske alt i huet, og ikke legge ting på rett plass, eller føre det per penn, fordi en kan gjøre det på "data", som er en telefon, som blir bytta med en ny, eller en PC med slikt i en ekstern disk, eller i Skyen.

 

Jeg har mye. Mye som skal brukes, mesteparten som har vært brukt, åtti prosent som har vært nytta til noe, og så har fått en annen funksjon. Også husholdningsartikler, el-verktøy, og alt mulig som er stort og klumsete og laga ett eller anna sted til noe helt anna. Sånt ligger alle steder, og venter på sin time. 

 

Vosso har sitt system, det funker, sånn passe. I hvertfall det portable. Fortøyninger forut, mørkeblå med stålkaus. Akter hvite med plastkaus. Spring hvite, lange med to spleisa øyer i ene enden. Teoretisk.

 

Så har jeg tre båter til. To plastbåter som brukes og som skal legges ut, hipses opp, surres fast, fortøyes og være der.

Den siste ble anskaffa nå i mai. Praktisk plastbåt til fiske. For tung til å hives på brygga anna enn ved høy flo. Må ligge ute. 

Til slikt brukes tau en har, sånn som ligger i hauger, i kasser, oppi en annen, eller under noe anna som ikke bør ligge der, men som ligger der, fordi en ikke har lov til å bygge naust, slik at alt ligger der nede ved sjøen eller i basecamper oppover langs stien. Mesteparten av dette tauverket er grått og har øyer som er knyta, ikke spleisa, eller ikke i det hele tatt. 

 

Jeg har flere dregger. Med og uten tau. De kan brukes i sjøen, og de, om de er små, kan kastes opp i trær som skal felles, som felles, men så henger de fast, slik at de blir der til blader og nåler er borte og kvister og greiner har blitt sprø. Ja, så de er der, til de skal brukes. Jeg har badekar (2), oppvaskmaskin, servanter, jøtulovn, og andre tunge ting, liggende her og der.

 

Nå skulle den gule båten få ile, moring, og bøye med tau både ned og bort. Jøtulovnen lå et stykke nede i lia mot fjorden, med ti meter ned til vannflata og et uant antall meter ned til bunnen. Til jøtulen (som er av jern og bare jern, og altså ikke utgjør noen form for forurensing), ble det surra og knyta et stort antall meter grått tau, med ei garnblåse (en av mange som kom rekende inn her i en høststorm) midt på. Ovnen ble dytta over den stokken den hvilte mot - ei furu jeg la ned for noen år sida, som skal bli ettelleranna bryggete - og falt, sklei, ramla, ned i fjorden og, med sin store masse, kom seg et stykke utpå (treghet). Blåsa hang att i noe kvistkvas slik at tauet ble strukket pent.

Så gikk jeg ned til brygga, og la ut i min gule båt, som lå på dregg, med grått tau, bundet til land med enda et grått tau. Til tross for at jeg ikke har fått fiksa årekeipene, slik at den ikke kunne ros, men padles, kom jeg meg bort til ila/blåsa/tauet, og kunne til min enorme tilfredshet, konstatere at ovnen lå minst fem meter nede, om lag fem meter fra land. Så bandt jeg tauet fra blåsa, grått, i båten. Og padla et stykke utpå, heiv dreggen (10kg med mange meter kjetting) i noe som jeg regna med ville gi godt feste. Knyta det grå tauet til tofta og padla tilbake. Med litt vektforskyvning i båten, skulle så ovnen fri fra bunnen, og så skulle fortøyningsmesteren dra hele sulamitten utover til der dreggen lå. Da jeg snudde meg, var dreggtauet (grått) vekke. Til tofta var fortøyningen (grå) surra.

 

Oppe i skogen fant jeg en liten dregg. Ved brygga fant jeg et spring med rusta fjær på. I uthuset fant jeg ei lerketreplanke, verktøy og ymse utstyr. Så lagde jeg nye keipefester til den gule båten, fant de galvaniserte gaflene (på den gule var det svart plast) fra en av de båtene som ikke flyter, og kunne igjen vende tilbake til det våte element. Nå med årer. Så ble dreggeanordninga låra et par meter unna der jeg syns 10kilosdreggen burde være, så rodde jeg litt, og dro opp begge dreggene. Første forsøk. Det skal tillegges denne nedskrivingen av egen egnethet, at jeg, om ikke anna, har en fremragende stedssans, nesten geografisk-fotografisk hukommelse. Det hjelper når alt anna er så kaotisk.

 

Fjæra var gått, så oppdrifta av floen kunne jeg ikke bruke, men sjø fra et passerende skip, ga meg nok til at jeg fikk løfta ovnen, og ved hjelp av dreggen og iherdig roing, fikk jeg ovnen utpå. Så hadde jeg, faktisk, klart å lage et feste som lot seg løsne med ovnen hengende i sjøen, uten å få ryki et eneste senefeste. Ovnen sank ned der den skulle være. Hvor lang tid hele greia tok, aner jeg ikke. Men det kosta ingenting. Alt er gjenbrukt.

 

Nå har den gule båten både ile (ovn) og bøye (garnblåse) og faste fortøyninger i kledelig ensfarga grått. Alt er knytta fast i en lang streng. Sånn blir det, i hvertfall til ovnen er grodd fast og jeg kanskje kan få lagt ned kjetting og kanskje en tung ting til.

 

I går dro jeg på årets første fisketur med Vosso. På vei ut slapp jeg hele fortøyningsgreia, en femti meter lang sløyfe fram og tilbake land-ile, ret i sjøen, uten å feste det i land. Det flyter vha ymse blåser og bøyer, så det var ikke all verdens dramatikk. Bare en lett undring over at jeg repeterer helt åpenbare feil. Om att og om att. Har jeg blitt sånn. Allerede?  

 

 

Jeg har alltid rota med fortøyningene. Før, da båten var 23 fot, og rimelig lett og grunn, gjorde det egentlig ikke så mye. Jeg kunne legge inntil ei brygge, eller komme meg sånn passe inn mot berget, og hadde ennå tid til å finne ut hvilket tau som var hva, få det laus fra resten av taua, eller bare ta noe som så langt nok ut, og få festa det mellom fartøy og fast punkt på Moder Jord. Da jeg hoppa over en hel skala i tofotsregelen, hadde jeg en vinter på meg i forberedelser. Jeg gikk derfor til innkjøp av mange tau, i mange farger og dimensjoner, og brukte i tillegg flere farger på taklingene eller bendslingene eller hva det nå heter, på kausene, ja alt mulig. Nå skulle det ikke gå an å gå i surr! 

 

Teoretisk.

 

I praksis er det langt annerledes. Ettersom jeg sjelden kjøper akkurat så mye jeg skal ha, av noe, men plenty, hadde jeg etter hvert et stort taulager av ymse rep, av ymse materialer, mer eller mindre lagt pent sammen. Ofte ble slike kveiler lagt oppå hverandre, i kasser eller sekker, og så hipsa og hopsa og stappa og handsama hit og dit. Etter fem seks vintre i sjøen, med opplag i forskjelligarta vinterhavner, ble da også taua knyta sammen til lengre enheter, uavhengig av fargekoder og opprinnelig meining. Disse knutene, med avkappa blaute tau, som en ikke hadde tid til eller evne til, å få spleisa og seisa og bendsla og takla, eller hva det nå heter, brent, kappa, smelta, ble etter hvert seende ut som Tralletonetroll. Og så fikk tauene på seg slike gummidempere i nærheten av endene, gjerne i hver ende, kanskje to. I hver ende. Dessuten kaster jeg sjelden noe som kan brukes. Slik som trevirke, tau, snor, - i tillegg til at kaoset gjør at en kjøper nytt, fordi en enten ikke finner det en skal ha, eller ikke orker å greie det ut. Reservelageret øker i omfang, men er tross alt en bank. Til seinere.

 

Så kommer behov.

Så kommer erindring og denne latterlige ideen om at en skal huske alt i huet, og ikke legge ting på rett plass, eller føre det per penn, fordi en kan gjøre det på "data", som er en telefon, som blir bytta med en ny, eller en PC med slikt i en ekstern disk, eller i Skyen.

 

Jeg har mye. Mye som skal brukes, mesteparten som har vært brukt, åtti prosent som har vært nytta til noe, og så har fått en annen funksjon. Også husholdningsartikler, el-verktøy, og alt mulig som er stort og klumsete og laga ett eller anna sted til noe helt anna. Sånt ligger alle steder, og venter på sin time. 

 

Vosso har sitt system, det funker, sånn passe. I hvertfall det portable. Fortøyninger forut, mørkeblå med stålkaus. Akter hvite med plastkaus. Spring hvite, lange med to spleisa øyer i ene enden. Teoretisk.

 

Så har jeg tre båter til. To plastbåter som brukes og som skal legges ut, hipses opp, surres fast, fortøyes og være der.

Den siste ble anskaffa nå i mai. Praktisk plastbåt til fiske. For tung til å hives på brygga anna enn ved høy flo. Må ligge ute. 

Til slikt brukes tau en har, sånn som ligger i hauger, i kasser, oppi en annen, eller under noe anna som ikke bør ligge der, men som ligger der, fordi en ikke har lov til å bygge naust, slik at alt ligger der nede ved sjøen eller i basecamper oppover langs stien. Mesteparten av dette tauverket er grått og har øyer som er knyta, ikke spleisa, eller ikke i det hele tatt. 

 

Jeg har flere dregger. Med og uten tau. De kan brukes i sjøen, og de, om de er små, kan kastes opp i trær som skal felles, som felles, men så henger de fast, slik at de blir der til blader og nåler er borte og kvister og greiner har blitt sprø. Ja, så de er der, til de skal brukes. Jeg har badekar (2), oppvaskmaskin, servanter, jøtulovn, og andre tunge ting, liggende her og der.

 

Nå skulle den gule båten få ile, moring, og bøye med tau både ned og bort. Jøtulovnen lå et stykke nede i lia mot fjorden, med ti meter ned til vannflata og et uant antall meter ned til bunnen. Til jøtulen (som er av jern og bare jern, og altså ikke utgjør noen form for forurensing), ble det surra og knyta et stort antall meter grått tau, med ei garnblåse (en av mange som kom rekende inn her i en høststorm) midt på. Ovnen ble dytta over den stokken den hvilte mot - ei furu jeg la ned for noen år sida, som skal bli ettelleranna bryggete - og falt, sklei, ramla, ned i fjorden og, med sin store masse, kom seg et stykke utpå (treghet). Blåsa hang att i noe kvistkvas slik at tauet ble strukket pent.

Så gikk jeg ned til brygga, og la ut i min gule båt, som lå på dregg, med grått tau, bundet til land med enda et grått tau. Til tross for at jeg ikke har fått fiksa årekeipene, slik at den ikke kunne ros, men padles, kom jeg meg bort til ila/blåsa/tauet, og kunne til min enorme tilfredshet, konstatere at ovnen lå minst fem meter nede, om lag fem meter fra land. Så bandt jeg tauet fra blåsa, grått, i båten. Og padla et stykke utpå, heiv dreggen (10kg med mange meter kjetting) i noe som jeg regna med ville gi godt feste. Knyta det grå tauet til tofta og padla tilbake. Med litt vektforskyvning i båten, skulle så ovnen fri fra bunnen, og så skulle fortøyningsmesteren dra hele sulamitten utover til der dreggen lå. Da jeg snudde meg, var dreggtauet (grått) vekke. Til tofta var fortøyningen (grå) surra.

 

Oppe i skogen fant jeg en liten dregg. Ved brygga fant jeg et spring med rusta fjær på. I uthuset fant jeg ei lerketreplanke, verktøy og ymse utstyr. Så lagde jeg nye keipefester til den gule båten, fant de galvaniserte gaflene (på den gule var det svart plast) fra en av de båtene som ikke flyter, og kunne igjen vende tilbake til det våte element. Nå med årer. Så ble dreggeanordninga låra et par meter unna der jeg syns 10kilosdreggen burde være, så rodde jeg litt, og dro opp begge dreggene. Første forsøk. Det skal tillegges denne nedskrivingen av egen egnethet, at jeg, om ikke anna, har en fremragende stedssans, nesten geografisk-fotografisk hukommelse. Det hjelper når alt anna er så kaotisk.

 

Fjæra var gått, så oppdrifta av floen kunne jeg ikke bruke, men sjø fra et passerende skip, ga meg nok til at jeg fikk løfta ovnen, og ved hjelp av dreggen og iherdig roing, fikk jeg ovnen utpå. Så hadde jeg, faktisk, klart å lage et feste som lot seg løsne med ovnen hengende i sjøen, uten å få ryki et eneste senefeste. Ovnen sank ned der den skulle være. Hvor lang tid hele greia tok, aner jeg ikke. Men det kosta ingenting. Alt er gjenbrukt.

 

Nå har den gule båten både ile (ovn) og bøye (garnblåse) og faste fortøyninger i kledelig ensfarga grått. Alt er knytta fast i en lang streng. Sånn blir det, i hvertfall til ovnen er grodd fast og jeg kanskje kan få lagt ned kjetting og kanskje en tung ting til.

 

I går dro jeg på årets første fisketur med Vosso. På vei ut slappe jeg hele fortøyningsgreiene i sjøen, uten å feste det i land. Det flyter vha ymse blåser og bøyer, så det var ikke all verdens dramatikk. Bare en lett undring over at jeg repeterer helt åpenbare feil. Om att og om att. Har jeg blitt sånn. Allerede?