Edit History

Det gjøres undersøkelser om alt! En intervjurunde med barn, og ungdommer som hadde vært barn, voksne som huska barndommen, viste at de fineste minnene de oppgrodde hadde, opplevelsene barna huska, var i telt (eller campingvogn) eller båt. Alle som har opplevd det, veit hvorfor. En er sammen - alltid. Tett, trygt. Ingen blir borte og kommer igjen, ingen blir glemt, gjemt, forlatt. Det skjer stadig noe som alle skal ta del i. Alle opplevelser deles. Erfaringsbakgrunnen er nøyaktig den samme, slik at når temaet tas opp rundt middagsbordet om høsten, eller i romjula, husker alle det samme. Jeg er så heldig å ha både billig hytte i "fjellet" (0,5mill), billig hus ved sjøen, og billig båt. Mest fordi vi ikke er rike, og kjøper det vi har råd til. Dernest fordi vi ikke trenger å være der alle andre er. Hytta er lita og tett, og ungdommen finner seg ikke til rette. Hadde den liggi på en "Copacabana" hadde kanskje hytta vært mer attraktiv, men i en viss alder er nok ikke "vi" attraktive. Barn (0-13) liker sånn som vi liker. Ungdom liker ikke det.

Geografi spiller også en viss rolle. Om en flyr over Norge i fint vær, ser en at det er plenty plass. Skal en til en fin plass, kan en bruke litt tid på det. Vestlandet er dørgande full av perler. Ei hytte som ikke ligger akkurat der alle andre holder til, koster minimalt.

Ingenting av det jeg har har jeg for å kvitte meg med det. Alt har høy verdi for meg, for kona mi, for barnet og ungdommen (om fem år). Hvis jeg hadde kjøpt over evne, satt meg i gjeld, hadde jeg måttet ofra hytta for båt eller omvendt. Det er ikke aktuelt. Tråden starter med det retoriske spørsmålet: "Hva sier ungene?" Unger ønsker å være sammen. Ha det litt trangt, litt tett, sitte i pysjen i en litt rotete båt, i et telt, ei trang hytte, og spise frokost. Fiske krabber, ro i ei jolle. Treffe andre farende fanter. Legge seg samtidig som oss, og stå opp like tidlig. Hva jeg ønsker? Båt til bare meg, til meg og unga, til meg og kona mi og unga. (Båten er litt til alt). Hytte til meg (det skal gjøres noe der oppe - sånn som jeg kanskje kan ta aleine?), til oss alle, til bare vi to (slik at vi husker at det egentlig bare er oss to, og kan spise ordentlig mat, eller sitte og lese ei bok uten å bli forstyrra). 

Det gjøres undersøkelser om alt! En intervjurunde med barn, og ungdommer som hadde vært barn, voksne som huska barndommen, viste at de fineste minnene de oppgrodde hadde, opplevelsene barna huska, var i telt (eller campingvogn) eller båt. Alle som har opplevd det, veit hvorfor. En er sammen - alltid. Tett, trygt. Ingen blir borte og kommer igjen, ingen blir glemt, gjemt, forlatt. Det skjer stadig noe som alle skal ta del i. Alle opplevelser deles. Erfaringsbakgrunnen er nøyaktig den samme, slik at når temaet tas opp rundt middagsbordet om høsten, eller i romjula, husker alle det samme. Jeg er så heldig å ha både billig hytte i "fjellet" (0,5mill), billig hus ved sjøen, og billig båt. Mest fordi vi ikke er rike, og kjøper det vi har råd til. Dernest fordi vi ikke trenger å være der alle andre er. Hytta er lita og tett, og ungdommen finner seg ikke til rette. Hadde den liggi på en "Copacabana" hadde kanskje hytta vært mer attraktiv, men i en viss alder er nok ikke "vi" attraktive. Barn (0-13) liker sånn som vi liker. Ungdom liker ikke det.

Geografi spiller også en viss rolle. Om en flyr over Norge i fint vær, ser en at det er plenty plass. Skal en til en fin plass, kan en bruke litt tid på det. Vestlandet er dørgande full av perler. Ei hytte som ikke ligger akkurat der alle andre holder til, koster minimalt.

Ingenting av det jeg har har jeg for å kvitte meg med det. Alt har høy verdi for meg, for kona mi, for barnet og ungdommen (om fem år). Hvis jeg hadde kjøpt over evne, satt meg i gjeld, hadde jeg måttet ofra hytta for båt eller omvendt. Det er ikke aktuelt. Tråden starter med det retoriske spørsmålet: "Hva sier ungene?" Unger ønsker å være sammen. Ha det litt trangt, litt tett, sitte i pysjen i en litt rotete båt, i et telt, ei trang hytte, og spise frokost. Fiske krabber, ro i ei jolle. Treffe andre farende fanter. Legge seg samtidig som oss, og stå opp like tidlig. Hva jeg ønsker? Båt til bare meg, til meg og unga, til meg og kona mi og unga. (Båten er litt til alt). Hytte til meg (det skal gjøres noe der oppe - sånn som jeg kanskje kan ta aleine?), til oss alle, til bare vi to (slik at vi husker at det egentlig bare er oss to, og kan spise ordentlig mat, eller sitte og lese ei bok uten å bli forstyrra). 

Det gjøres undersøkelser om alt! En intervjurunde med barn, og ungdommer som hadde vært barn, voksne som huska barndommen, viste at de fineste minnene de oppgrodde hadde, opplevelsene barna huska, var i telt (eller campingvogn) eller båt. Alle som har opplevd det, veit hvorfor. En er sammen - alltid. Tett, trygt. Ingen blir borte og kommer igjen, ingen blir glemt, gjemt, forlatt. Det skjer stadig noe som alle skal ta del i. Alle opplevelser deles. Erfaringsbakgrunnen er nøyaktig den samme, slik at når temaet tas opp rundt middagsbordet om høsten, eller i romjula, husker alle det samme. Jeg er så heldig å ha både billig hytte i "fjellet" (0,5mill), billig hus ved sjøen, og billig båt. Mest fordi vi ikke er rike, og kjøper det vi har råd til. Dernest fordi vi ikke trenger å være der alle andre er. Hytta er lita og tett, og ungdommen finner seg ikke til rette. Hadde den liggi på en "Copacabana" hadde kanskje hytta vært mer attraktiv, men i en viss alder er nok ikke "vi" attraktive. Barn (0-13) liker sånn som vi liker. Ungdom liker ikke det.

Geografi spiller også en viss rolle. Om en flyr over Norge i fint vær, ser en at det er plenty plass. Skal en til en fin plass, kan en bruke litt tid på det. Vestlandet er dørgande full av perler. Ei hytte som ikke ligger akkurat der alle andre holder til koster minimalt.

Ingenting av det jeg har har jeg for å kvitte meg med det. Alt har høy verdi for meg, for kona mi, for barnet og ungdommen (om fem år). Hvis jeg hadde kjøpt over evne, satt meg i gjeld, hadde jeg måttet ofra hytta for båt eller omvendt. Det er ikke aktuelt. Tråden starter med det retoriske spørsmålet: "Hva sier ungene?" Unger ønsker å være sammen. Ha det litt trangt, litt tett, sitte i pysjen i en litt rotete båt, i et telt, ei trang hytte, og spise frokost. Fiske krabber, ro i ei jolle. Treffe andre farende fanter. Legge seg samtidig som oss, og stå opp like tidlig. Hva jeg ønsker? Båt til bare meg, til meg og unga, til meg og kona mi og unga. (Båten er litt til alt). Hytte til meg (det skal gjøres noe der oppe - sånn som jeg kanskje kan ta aleine?), til oss alle, til bare vi to (slik at vi husker at det egentlig bare er oss to, og kan spise ordentlig mat, eller sitte og lese ei bok uten å bli forstyrra). 

Det gjøres undersøkelser om alt! En intervjurunde med barn, og ungdommer som hadde vært barn, voksne som huska barndommen, viste at de fineste minnene de oppgrodde hadde, opplevelsene barna huska, var i telt (eller campingvogn) eller båt. Alle som har opplevd det, veit hvorfor. En er sammen - alltid. Tett, trygt. Ingen blir borte og kommer igjen, ingen blir glemt, gjemt, forlatt. Det skjer stadig noe som alle skal ta del i. Alle opplevelser deles. Erfaringsbakgrunnen er nøyaktig den samme, slik at når temaet tas opp rundt middagsbordet om høsten, eller i romjula, husker alle det samme. Jeg er så heldig å ha både billig hytte i "fjellet" (0,5mill), billig hus ved sjøen, og billig båt. Mest fordi vi ikke er rike, og kjøper det vi har råd til. Dernest fordi vi ikke trenger å være der alle andre er. Hytta er lita og tett, og ungdommen finner seg ikke til rette. Hadde den liggi på en "Copa Cabana" hadde kanskje hytta vært mer attraktiv, men i en viss alder er nok ikke "vi" attraktive. Barn (0-13) liker sånn som vi liker. Ungdom liker ikke det.

Geografi spiller også en viss rolle. Om en flyr over Norge i fint vær, ser en at det er plenty plass. Skal en til en fin plass, kan en bruke litt tid på det. Vestlandet er dørgande full av perler. Ei hytte som ikke ligger akkurat der alle andre holder til koster minimalt.

Ingenting av det jeg har har jeg for å kvitte meg med det. Alt har høy verdi for meg, for kona mi, for barnet og ungdommen (om fem år). Hvis jeg hadde kjøpt over evne, satt meg i gjeld, hadde jeg måttet ofra hytta for båt eller omvendt. Det er ikke aktuelt. Tråden starter med det retoriske spørsmålet: "Hva sier ungene?" Unger ønsker å være sammen. Ha det litt trangt, litt tett, sitte i pysjen i en litt rotete båt, i et telt, ei trang hytte, og spise frokost. Fiske krabber, ro i ei jolle. Treffe andre farende fanter. Legge seg samtidig som oss, og stå opp like tidlig. Hva jeg ønsker? Båt til bare meg, til meg og unga, til meg og kona mi og unga. (Båten er litt til alt). Hytte til meg (det skal gjøres noe der oppe - sånn som jeg kanskje kan ta aleine?), til oss alle, til bare vi to (slik at vi husker at det egentlig bare er oss to, og kan spise ordentlig mat, eller sitte og lese ei bok uten å bli forstyrra).