Vosso63
Ettersom moring eller ile er noe som alle har fundert på, og funni en løsning på, iler jeg til med mitt patent. Det er tre forutsetninger som spiller inn i denne sammenhengen.
1. Jeg er slik laga at jeg må gjøre alt sjøl.
2. Det er mjuk sand-mudder-bunn på ileplassen.
3. Innerst i bukta har det ligget en malingsfabrikk som har forsynt sedimentene med tungmetaller.
For å få gjort jobben aleine (pkt.1) måtte ila bygges opp av mange mindre elementer, bærbare for en vanlig mann. Jeg støpte derfor ringer i betong. Forma laga jeg av forkalingsbord og hølet var ei stor murerbøtte. Planen var at disse ringene skulle legge seg utover i ei slags vifte og danne stor overflate mot lausmassene ettersom båten ved hjelp av sjø og strøm bikka og dro i iletauet.(pkt.2) Tauet, 20mm+, var lagt i ei lang spleisa sløyfe inni et svart plastrør som var støpt inn i ei murt endeplate (med større diameter enn hølene, sjølsagt. Jeg trur jeg støpte armeringsjern inni plastsløyfas gjennomgang av plata og ut på sidene, men husker ikke om det forble på ideplanet eller ble gjort i virkeligheten. Tausløyfa var så stor at jeg surra sammen de to sidene med flaggline etter det obligatoriske plastrøret (2-3m). Et godt stykke opp, slik at jeg var hundre prosent sikker på at tausløyfa var klar av ringene fortsatte tauet aleine (Ja, det kan aldri forklares enkelt…). For å få slakk på iletauet surra jeg på noen meter tung kjetting uten at denne hadde noen festefunksjon (pkt.3) Jeg brukte ingen metaller i noen fester, men la inn en stor nylonkaus til feste av bøya. En nabo hadde fortalt om uhyggelig korrosjon sjøl på syrefaste festeanordninger, de ble svarte og sprø (pkt.3).
Jeg kjørte bestanddelene ned til sjøen med trillebår, omlag to hundre meter unna der ila skulle ligge. Så venta jeg til absolutt lavvann (nipp-fjære, påsketider), la på plass skiva langt der nede og tredde på ring etter ring. Til kladeisen bandt jeg to blå «bussvaskemiddelfat» på et par hundre liter og surra det tett inntil med lastestrammebånd. Ved flo løfta hele greia seg, og så rodde jeg hele greia på plass. Båten full av iletau, bøye og ymse remedier. På gitt plass kappa jeg strammebåndet med en skarp kniv og så var den der. Nei, tønnene spratt ikke opp av vannet, men saug seg fast i overflata – heldigvis. Neste gang må jeg finne kniv med lengre skaft eller noe anna glupt.
Jeg trur ila har en masse på om lag 400 kg, men er umulig å få opp på grunn av overflata og suget i bunnen. Om det hadde latt seg gjøre på berggrunn aner jeg ikke.
Jeg har brukt fortøyninga i ti år. Ettersom min djuptliggende femtonner er på land kan jeg ikke garantere at tilstanden er på topp i dag, men ettersom korrosjon kan utelukkes, er det bare forvitring av tauet som kommer på tale.
PS. Jeg har jevnlig meniskplager i venstre kne etter roinga med kjøllaus jolle. Det er mulig at det hadde vært lettere med en ordentlig robåt eller noe med påhengsmotor. En kunne for den saks skyld lagt seg til på ileplassen på dregg eller anker, og brukt vinsj. DS
