Båtadvokaten
Både det å selge og det å kjøpe er en form for sjansespill. Ingen av partene har muligheter for å overskue hva som kan komme av ubehageligheter etter at handelen er gjennomført. Og ingen av dem er i stand til å mene noe om hvordan den andre part vil stille seg til krav/forventninger når det dukker opp noe vanskelig. Dette er et dilemma som også kan gjøre rollen som rådgiver i kjøps/salgsprosessen vanskelig. For når så det dukker opp noe som blir vanskelig, blir gjerne begge parter tatt litt på sengen av hvordan den andre part fører seg.
Skal man unngå ubehageligheter etter salg -- altså sett fra selgerens perspektiv -- er det tre ting å holde helt i fokus:
1) Gi alle opplysninger om kjente feil og risikotilstander
2) Sørg for at kjøperen forstår det (kanskje lettere sagt enn gjort, noen ganger)
3) Få kjøperens kvittering for at det samme er opplyst
Det mange selgere "feiler på" er gjerne en opplysningspolitikk farget av "meglerspråk" der man bommer på opplysningsgivningens funksjon ved å fremheve uhåndgripelige kvaliteter i stedet for å opplyse om konkrete egenskaper. Jo mer generelt man beskriver en egenskap desto mer vil budskapet, slik det oppfattes av mottakeren, oppfattes i tråd med mottakerens egne preferanser. Dette medfører en risiko for at man skaper forestillinger hos en kjøper, som båten viser seg å ikke forsvare. Det kan være fornuftig å tenke over at enhver båtmann, når han ser på båt, forestiller seg reker og hvitvin i solnedgangen med båtfruen i gjennomsiktig sommerkjole på akterdekket ...
En beslektet problemstilling er "inkongruens" i kunnskapsnivået hos hhv. selger og kjøper. Hvis kjøperen er nyfrelst båtmann og pr. definisjon blodfersk amatør og selgeren er mer erfaren, er det betydelig risiko for at kommunikasjonen begge veier rett og slett "havner i feil etasje". Et eksempel kan være påvisning av en tidligere fukt/råteskade med tilhørende opplysning om at det er tørt nå -- og en påfølgende reklamasjon for råteskade et halvt år etter levering. Slikt skjer, men hvis den nyfrelste er tilstrekkelig fanatisk av seg, er det ikke alltid godt å si hvor det ender.
Et viktig poeng er å tenke slik at alt det man opplyser, og dokumenterer ikke bare er for å "veilede" den potensielle kjøperen, men også for å beskytte seg selv mot (mulig urettferdige) krav og forventninger etter levering.
Men noen grunn til å være "redd for å selge", som er litt av premisset for tråden, tror jeg ikke finnes. Paranoid har man stort sett bare grunn til å være når man ikke har vært helt "på strek". 
