Napoli
Kan ikke forstå hvordan de fleste unger på sørlandet har klart å vokse opp. Alt vi gjorde på 70 og 80-tallet var jo livsfarlig.
De fleste var med i åpne snekker eller en liten åpen landstedsbåt, uten vest, med en voksen med opptil 3 eller 4 pils innabords. Vi reiste på turer til Lyngør (Den Blå Lanterne), hvor mor og far drakk vin til maten og skravlet med Asbjørn ut i de sene timer, før båten ble brukt hjem igjen. Vi satt gjerne på baugen og så etter skjær eller om vi kunne se fisk (dersom vi ikke hang bak på en dør eller en annen innretning som nesten fløt).
Da vi ble eldre (10-12 år) ble det gjerne jollekjøring med seilervest på. Som 14-15 åringer kom 9,9 hesterne - det var da det ble virkelig gøy (da forsvant vesten under rumpa som pute, den var jo ikke noe kul). Høyest mulig fart gjennom de trangeste sundene (men ikke der det var sommergjester - da fikk vi kjeft). September var den beste måneden - ingen på skjæra og man kunne kjøre så fort man ville over alt (da var sommergjestene dratt hjem).
En kar fra Drammen sa en gang at forskjellen på en østlending og en sørlending, er at når østlendingen faller i vannet så drukner den. Jeg lo av det den gangen. Nå begynner jeg jammen å tro at det kan stemme - de fleste her på plassen er jo livredde for å være i båt (eller å falle ut av den).
