Edit History

Det regner. Det gjør det, om høsten, her vest. Det blåser, her vest, høsttider. Det er midten av august. De siste åra har august vært våtere enn september og oktober. August er høst. I ly av regnet, blesten og det stille svarte mørket som augustkveldene særmerkes av, i mangelen på fritidsbåttrafikk og badegjester, siger brønnbåten rundt uti strømmen. Hun ligger djupt, mens vatn skylles ut av hva det nå er inne i buken. Jeg har så lite å gjøre, at jeg står under plasttaket over verandadøra og ser i kikkert. Det er rett som du sier Ida Marie III, det hadde vært en fordel om anleggene lå på land, i det minste mht rømning av større fisk, fisk som overlever og vandrer opp i et vassdrag som allerede sliter. Anlegget her i nabolaget ligger på land og får vann fra et vassdrag, men skyller sjølsagt det tiloversblevne, "brukte", ut i sjøen. Brønnbåtene går fra anlegg til anlegg. De går med hele bestander av yngel, parr, tert, smolt, laks. Herfra og dit, derfra og videre. Tankene må renses, tankene skal desinfiseres, tankene skal bære frisk fisk og sjuk fisk. Tankene skal kurere sjukdom og bidra til at sjukdom ikke får festa seg, og langt fra smittes. Det er så mye penger i dette, at de er som flytende laboratorier i NASA-klassen eller som i "Olja". Intet overlates til tilfeldighetene. Men vann faller alltid - før eller seinere - tilbake til havet. Og med vannet følger det som er løst i vannet. Jeg trur ikke en "håndvasker" fisk, i hvert fall ikke småfisk og yngel. Da lar en heller fiskene svømme i medisinen. Ikke hjemme i merda eller oppe i kummene, men ute i den mye omtalte brønnbåten. Hvor vannet går etterpå, er det som interesserer meg. Om den "helles" i Norskerenna eller dumpes i overflata på åpent opprørt hav, ville den jo bli tynna kjapt til forsvinnende lite, som et uttynna homøopatisk middel. Men brønnbåtene ser ikke ut som de går langt uti der, og så langt har ingen av AIS-trackene jeg har fulgt, vist noe uttafor indre leia, eller korteste og smuleste lei fra havn til havn. Derfor må de skifte vann der det gjør minst skade. Men hva med strømmen? Vel er Byfjorden djup, men nå, om sommeren (august har deilig badevann) ligger overflatevannet som et belegg over sjølve fjorden. Dette varme sjøvannslaget inneholder alt av det som nylages i fjorden, og hoveddelen av det som lages i havet, lages langs land. Vår berømte halve ekvatorlange kyst er et av premissene for miksturen av liv i Nordatlanteren. 

Nei, jeg lar meg ikke trekke, Komodo, men det er tidlig høst, og da gjør jeg som resten av kællene, jeg finleser Båtplassen, på jakt etter noe å tenke på.

Derfor går turen ned til brygga, sjekke fortøyninger og lensepumper. Mitt nye plastprosjekt vaskes av regn og blåst, men det er ikke anna å gjøre enn å tusle oppatt og sette på kaffen, finne kikkerten, eller tyte i vei på nettet.

Hva slikt har på Båtplassens båtforum å gjøre? Aner ikke. Jeg tenker stort sett på båt & sånt, og ettersom jeg tenker på reker og rur og krabber, antar jeg det faller inn under sånt. Sånt som vannscootere og slikt...

Det regner. Det gjør det, om høsten, her vest. Det blåser, her vest, høsttider. Det er midten av august. De siste åra har august vært våtere enn september og oktober. August er høst. I ly av regnet, blesten og det stille svarte mørket som augustkveldene særmerkes av, i mangelen på fritidsbåttrafikk og badegjester, siger brønnbåten rundt uti strømmen. Hun ligger djupt, mens vatn skylles ut av hva det nå er inne i buken. Jeg har så lite å gjøre, at jeg står under plasttaket over verandadøra og ser i kikkert. Det er rett som du sier Ida Marie III, det hadde vært en fordel om anleggene lå på land, i det minste mht rømning av større fisk, fisk som overlever og vandrer opp i et vassdrag som allerede sliter. Brønnbåtene går fra anlegg til anlegg. De går med hele bestander av yngel, parr, tert, smolt, laks. Herfra og dit, derfra og videre. Tankene må renses, tankene skal desinfiseres, tankene skal bære frisk fisk og sjuk fisk. Tankene skal kurere sjukdom og bidra til at sjukdom ikke får festa seg, og langt fra smittes. Det er så mye penger i dette, at de er som flytende laboratorier i NASA-klassen eller som i "Olja". Intet overlates til tilfeldighetene. Men vann faller alltid - før eller seinere - tilbake til havet. Og med vannet følger det som er løst i vannet. Jeg trur ikke en "håndvasker" fisk, i hvert fall ikke småfisk og yngel. Da lar en heller fiskene svømme i medisinen. Ikke hjemme i merda eller oppe i kummene, men ute i den mye omtalte brønnbåten. Hvor vannet går etterpå, er det som interesserer meg. Om den "helles" i Norskerenna eller dumpes i overflata på åpent opprørt hav, ville den jo bli tynna kjapt til forsvinnende lite, som et uttynna homøopatisk middel. Men brønnbåtene ser ikke ut som de går langt uti der, og så langt har ingen av AIS-trackene jeg har fulgt, vist noe uttafor indre leia, eller korteste og smuleste lei fra havn til havn. Derfor må de skifte vann der det gjør minst skade. Men hva med strømmen? Vel er Byfjorden djup, men nå, om sommeren (august har deilig badevann) ligger overflatevannet som et belegg over sjølve fjorden. Dette varme sjøvannslaget inneholder alt av det som nylages i fjorden, og hoveddelen av det som lages i havet, lages langs land. Vår berømte halve ekvatorlange kyst er et av premissene for miksturen av liv i Nordatlanteren. 

Nei, jeg lar meg ikke trekke, Komodo, men det er tidlig høst, og da gjør jeg som resten av kællene, jeg finleser Båtplassen, på jakt etter noe å tenke på.

Derfor går turen ned til brygga, sjekke fortøyninger og lensepumper. Mitt nye plastprosjekt vaskes av regn og blåst, men det er ikke anna å gjøre enn å tusle oppatt og sette på kaffen, finne kikkerten, eller tyte i vei på nettet.

Hva slikt har på Båtplassens båtforum å gjøre? Aner ikke. Jeg tenker stort sett på båt & sånt, og ettersom jeg tenker på reker og rur og krabber, antar jeg det faller inn under sånt. Sånt som vannscootere og slikt...

Det regner. Det gjør det, om høsten, her vest. Det blåser, her vest, høsttider. Det er midten av august. De siste åra har august vært våtere enn september og oktober. August er høst. I ly av regnet, blesten og det stille svarte mørket som augustkveldene særmerkes av, i mangelen på fritidsbåttrafikk og badegjester, siger brønnbåten rundt uti strømmen. Hun ligger djupt, mens vatn skylles ut av hva det nå er inne i buken. Jeg har så lite å gjøre, at jeg står under plasttaket over verandadøra og ser i kikkert. Det er rett som du sier Ida Marie III, det hadde vært en fordel om anleggene lå på land, i det minste mht rømning av større fisk, fisk som overlever og vandrer opp i et vassdrag som allerede sliter. Brønnbåtene går fra anlegg til anlegg. De går med hele bestander av yngel, parr, tert, smolt, laks. Herfra og dit, derfra og videre. Tankene må renses, tankene skal desinfiseres, tankene skal bære frisk fisk og sjuk fisk. Tankene skal kurere sjukdom og bidra til at sjukdom ikke får festa seg, og langt fra smittes. Det er så mye penger i dette, at de er som flytende laboratorier i NASA-klassen eller som i "Olja". Intet overlates til tilfeldighetene. Men vann faller alltid - før eller seinere - tilbake til havet. Og med vannet følger det som er løst i vannet. Jeg trur ikke en "håndvasker" fisk, i hvert fall ikke småfisk og yngel. Da lar en heller fiskene svømme i medisinen. Ikke hjemme i merda eller oppe i kummene, men ute i den mye omtalte brønnbåten. Hvor vannet går etterpå, er det som interesserer meg. Om den "helles" i Norskerenna eller dumpes i overflata på åpent opprørt hav, ville den jo bli tynna kjapt til forsvinnende lite, som et uttynna homøopatisk middel. Men brønnbåtene ser ikke ut som de går langt uti der, og så langt har ingen av AIS-trackene jeg har fulgt, vist noe uttafor indre leia, eller korteste og smuleste lei fra havn til havn. Derfor må de skifte vann der det gjør minst skade. Men hva med strømmen? Vel er Byfjorden djup, men nå, om sommeren (august har deilig badevann) ligger overflatevannet som et belegg over sjølve fjorden. Dette varme sjøvannslaget inneholder alt av det som nylages i fjorden, og hoveddelen av det som lages i havet, lages langs land. Vår berømte halve ekvatorlange kyst er et av premissene for miksturen av liv i Nordatlanteren. 

Nei, jeg lar meg ikke trekke, Komodo, men det er tidlig høst, og da gjør jeg som resten av kællene, jeg finleser Båtplassen, på jakt etter noe å tenke på.

Derfor går turen ned til brygga, sjekke fortøyninger og lensepumper. Mitt nye plastprosjekt vaskes av regn og blåst, men det er ikke anna å gjøre enn å tusle oppatt og sette på kaffen, finne kikkerten, eller tyte i vei på nettet.

Hva slikt har på Båtplassens båtforum å gjøre? Aner ikke. Jeg tenker stort sett på båt & sånt, og ettersom jeg tenker på reker og rur og krabber, antar jeg det faller inn under sånt. Sånt som vannscootere og sånt...

Det regner. Det gjør det, om høsten, her vest. Det blåser, her vest, høsttider. Det er midten av august. De siste åra har august vært våtere enn september og oktober. August er høst. I ly av regnet, blesten og det stille svarte mørket som augustkveldene særmerkes av, i mangelen på fritidsbåttrafikk og badegjester, siger brønnbåten rundt uti strømmen. Hun ligger djupt, mens vatn skylles ut av hva det nå er inne i buken. Jeg har så lite å gjøre, at jeg står under plasttaket over verandadøra og ser i kikkert. Det er rett som du sier Ida Marie III, det hadde vært en fordel om anleggene lå på land, i det minste mht rømning av større fisk, fisk som overlever og vandrer opp i et vassdrag som allerede sliter. Brønnbåtene går fra anlegg til anlegg. De går med hele bestander av yngel, parr, tert, smolt, laks. Herfra og dit, derfra og videre. Tankene må renses, tankene skal desinfiseres, tankene skal bære frisk fisk og sjuk fisk. Tankene skal kurere sjukdom og bidra til at sjukdom ikke får festa seg, og langt fra smittes. Det er så mye penger i dette, at de er som flytende laboratorier i NASA-klassen eller som i "Olja". Intet overlates til tilfeldighetene. Men vann faller alltid - før eller seinere - tilbake til havet. Og med vannet følger det som er løst i vannet. Jeg trur ikke en "håndvasker" fisk, i hvert fall ikke småfisk og yngel. Da lar en heller fiskene svømme i medisinen. Ikke hjemme i merda eller oppe i kummene, men ute i den mye omtalte brønnbåten. Hvor vannet går etterpå, er det som interesserer meg. Om den "helles" i Norskerenna eller dumpes i overflata på åpent opprørt hav, ville den jo bli tynna kjapt til forsvinnende lite, som et uttynna homøopatisk middel. Men brønnbåtene ser ikke ut som de går langt uti der, og så langt har ingen av AIS-trackene jeg har fulgt, vist noe uttafor indre leia, eller korteste og smuleste lei fra havn til havn. Derfor må de skifte vann der det gjør minst skade. Men hva med strømmen? Vel er Byfjorden djup, men nå, om sommeren (august har deilig badevann) ligger overflatevannet som et belegg over sjølve fjorden. Dette varme sjøvannslaget inneholder alt av det som nylages i fjorden, og hoveddelen av det som lages i havet, lages langs land. Vår berømte halve ekvatorlange kyst er et av premissene for miksturen av liv i Nordatlanteren. 

Nei, jeg lar meg ikke trekke, Komodo, men det er tidlig høst, og da gjør jeg som resten av kællene, jeg finleser Båtplassen, på jakt etter noe å tenke på.

Derfor går turen ned til brygga, sjekke fortøyninger og lensepumper. Mitt nye plastprosjekt vaskes av regn og blåst, men det er ikke anna å gjøre enn å tusle oppatt og sette på kaffen, finne kikkerten, eller tyte i vei på nettet.

Hva slikt har på Båtplassen å gjøre? Aner ikke. Jeg tenker stort sett på båt & sånt, og ettersom jeg tenker på reker og rur og krabber, antar jeg det faller inn under sånt. Sånt som vannscootere og sånt...

Det regner. Det gjør det, om høsten, her vest. Det blåser, her vest, høsttider. Det er midten av august. De siste åra har august vært våtere enn september og oktober. August er høst. I ly av regnet, blesten og det stille svarte mørket som augustkveldene særmerkes av, i mangelen på fritidsbåttrafikk og badegjester, siger brønnbåten rundt uti strømmen. Hun ligger djupt, mens vatn skylles ut av hva det nå er inne i buken. Jeg har så lite å gjøre, at jeg står under plasttaket over verandadøra og ser i kikkert. Det er rett som du sier Ida Marie III, det hadde vært en fordel om anleggene lå på land, i det minste mht rømning av større fisk, fisk som overlever og vandrer opp i et vassdrag som allerede sliter. Brønnbåtene går fra anlegg til anlegg. De går med hele bestander av yngel, parr, tert, smolt, laks. Herfra og dit, derfra og videre. Tankene må renses, tankene skal desinfiseres, tankene skal bære frisk fisk og sjuk fisk. Tankene skal kurere sjukdom og bidra til at sjukdom ikke får festa seg, og langt fra smittes. Det er så mye penger i dette, at de er som flytende laboratorier i NASA-klassen eller som i "Olja". Intet overlates til tilfeldighetene. Men vann faller alltid - før eller seinere tilbake til havet. Og med vannet følger det som er løst i vannet. Jeg trur ikke en "håndvasker" fisk, i hvert fall ikke småfisk og yngel. Da lar en heller fiskene svømme i medisinen. Ikke hjemme i merda eller oppe i kummene, men ute i den mye omtalte brønnbåten. Hvor vannet går etterpå, er det som interesserer meg. Om den "helles" i Norskerenna eller dumpes i overflata på åpent opprørt hav, ville den jo bli tynna kjapt til forsvinnende lite, som et uttynna homøopatisk middel. Men brønnbåtene ser ikke ut som de går langt uti der, og så langt har ingen av AIS-trackene jeg har fulgt, vist noe uttafor indre leia, eller korteste og smuleste lei fra havn til havn. Derfor må de skifte vann der det gjør minst skade. Men hva med strømmen? Vel er Byfjorden djup, men nå, om sommeren (august har deilig badevann) ligger overflatevannet som et belegg over sjølve fjorden. Dette varme sjøvannslaget inneholder alt av det som nylages i fjorden, og hoveddelen av det som lages i havet, lages langs land. Vår berømte halve ekvatorlange kyst er et av premissene for miksturen av liv i Nordatlanteren. 

Nei, jeg lar meg ikke trekke, Komodo, men det er tidlig høst, og da gjør jeg som resten av kællene, jeg finleser Båtplassen, på jakt etter noe å tenke på.

Derfor går turen ned til brygga, sjekke fortøyninger og lensepumper. Mitt nye plastprosjekt vaskes av regn og blåst, men det er ikke anna å gjøre enn å tusle oppatt og sette på kaffen, finne kikkerten, eller tyte i vei på nettet.

Hva slikt har på Båtplassen å gjøre? Aner ikke. Jeg tenker stort sett på båt & sånt, og ettersom jeg tenker på reker og rur og krabber, antar jeg det faller inn under sånt. Sånt som vannscootere og sånt...

Det regner. Det gjør det, om høsten, her vest. Det blåser, her vest, høsttider. Det er midten av august. De siste åra har august vært våtere enn september og oktober. August er høst. I ly av regnet, blesten og det stille svarte mørket som augustkveldene særmerkes av, i mangelen på fritidsbåttrafikk og badegjester, siger brønnbåten rundt uti strømmen. Hun ligger djupt, mens vatn skylles ut av hva det nå er inne i buken. Jeg har så lite å gjøre, at jeg står under plasttaket over verandadøra og ser i kikkert. Det er rett som du sier Ida Marie III, det hadde vært en fordel om anleggene lå på land, i det minste mht rømning av større fisk, fisk som overlever og vandrer opp i et vassdrag som allerede sliter. Brønnbåtene går fra anlegg til anlegg. De går med hele bestander av yngel, parr, tert, smolt, laks. Herfra og dit, derfra og videre. Tankene må renses, tankene skal desinfiseres, tankene skal bære frisk fisk og sjuk fisk. Tankene skal kurere sjukdom og bidra til at sjukdom ikke får festa seg, og langt fra smittes. Det er så mye penger i dette, at det er som flytende laboratorier i NASA-klassen eller som i "Olja". Intet overlates til tilfeldighetene. Men vann faller alltid - før eller seinere tilbake til havet. Og med vannet følger det som er løst i vannet. Jeg trur ikke en "håndvasker" fisk, i hvert fall ikke småfisk og yngel. Da lar en heller fiskene svømme i medisinen. Ikke hjemme i merda eller oppe i kummene, men ute i den mye omtalte brønnbåten. Hvor vannet går etterpå, er det som interesserer meg. Om den "helles" i Norskerenna eller dumpes i overflata på åpent opprørt hav, ville den jo bli tynna kjapt til forsvinnende lite, som et uttynna homøopatisk middel. Men brønnbåtene ser ikke ut som de går langt uti der, og så langt har ingen av AIS-trackene jeg har fulgt, vist noe uttafor indre leia, eller korteste og smuleste lei fra havn til havn. Derfor må de skifte vann der det gjør minst skade. Men hva med strømmen? Vel er Byfjorden djup, men nå, om sommeren (august har deilig badevann) ligger overflatevannet som et belegg over sjølve fjorden. Dette varme sjøvannslaget inneholder alt av det som nylages i fjorden, og hoveddelen av det som lages i havet, lages langs land. Vår berømte halve ekvatorlange kyst er et av premissene for miksturen av liv i Nordatlanteren. 

Nei, jeg lar meg ikke trekke, Komodo, men det er tidlig høst, og da gjør jeg som resten av kællene, jeg finleser Båtplassen, på jakt etter noe å tenke på.

Derfor går turen ned til brygga, sjekke fortøyninger og lensepumper. Mitt nye plastprosjekt vaskes av regn og blåst, men det er ikke anna å gjøre enn å tusle oppatt og sette på kaffen, finne kikkerten, eller tyte i vei på nettet.

Hva slikt har på Båtplassen å gjøre? Aner ikke. Jeg tenker stort sett på båt & sånt, og ettersom jeg tenker på reker og rur og krabber, antar jeg det faller inn under sånt. Sånt som vannscootere og sånt...