Hulda
Krimart skrev for 7 timer siden:
Et vanlig drivanker under slike forhold gjør sakene bare værre, du vil bare drive sidelengs... Man kan sette et såkalt Jourdan Serie-drivanker fra hekken. Det er et tau på 150m eller mer med en serie små drivankre langs tauet. Hovedpoenget er å unngå surf og ungå salto. Det finnes et type «drivanker» som kalles para-anker - et gedigent fallskjermaktig anker man kan sette fra baugen. Men under slike forhold er det usikkert om det vil holde særlig lenge før noe ryker. Uansett er en slik løsning tidkrevende, slitsomt og farlig, ikke minst å få det inn igjen. Så så lenge man ikke er i overlevelsesmodus men trenger en hvil før du seiler videre, er det nok bedre å legge bi.
Les og se hva Skip Novak sier både om å ligge bi og drivankre i denne serien (del 4 og 8) :
Tja, kanskje noen variasjoner. Skip Novaks minste båt er vel på et par-og-femti fot, stål, utstyrt med senkekjøl. Den andre er på over 60 fot, i alu, utstyrt med senkekjøl. Og noe av det herr Novak fremholder er at båter reagerer forskjellig på det å legge bi. Noen konstruksjoner fikser dette helt greit, andre er komplett umulig å få til å legge bi. En annen sak er at det å bli slått ned er en funksjon av lengde i vannlinjen og brytende sjø samt hvordan brottet treffer. Således er det en rekke variabler som påvirker. Ser man på de forskjellige, så har man diverse metoder for å redde seg ut av situasjoner. Tar man en titt på 'Emerald Steel', mann-og-kone-båt, så bruker de kjetting, svivel, anker og to bilhjul over sentralt punkt på hekken som drivanker. Disse folkene har bodd om bord i 30 år og seiler Stillehavet mellom San Diego, Hawaii, Alaska etc. Det avhenger mye av båt og mannskap. Seiler man en 32-foter i de farvannene, må man vel regne med å bli slått ned. De eneste jeg har snakket med som har vært utsatt for 'Barrel Roll', er et samboerpar fra Bua på svenskekysten. De seilte en 30 fot stålbåt ved navn 'Ash' og rullet rundt mellom Grønnland og Island om natten. Hun sto til rors, hektet fast i bunnen av cockpit, han befant seg plutslig kravlende rundt på taket inne i båten. 'Ash' rettet seg opp med riggen intakt og etter en snau uke ankom de Reykjavik. Bortsett fra at alt var klissvått og beinkaldt, gikk det greit, iflg. damen. Dette var vel et par- tre år siden. Personlig har jeg ikke noe særlig erfaring med brott. En av gangene jeg var ute i slikt vær ble Hulda krenget til 45 grader. Det var ikke 22 m/s vind som gjorde utslaget, det var brottene. I de timene det sto på innen jeg kom i le, var en ren sportsprestasjon. Om høsten, våt til skinnet. Noen døgn i slikt vær ville gjort meg temmelig defekt med svekket dømmekraft.
'Ash' hadde forresten fallskjerm-anker. Det ble slitt til filler og skitt i løpet av få timer. Så de la ut det før de gikk rundt.
