Vosso63
KNM Helge Ingstads forlis og det velsignede forum på Båtplassen.
En morgen i november våkner jeg med en ubestemmelig følelse av noe jeg ikke liker. Neida, jeg er ikke overtroisk. Jeg har ikke fått et varsel fra åndene. Det er november og fredelig ute. Stille på sjøen og for en gangs skyld tørt i lufta.
Jeg har passert seksti og har det slik enkelte morgener, stiv og støl etter litt dårlig søvn. Rett før jeg gikk til sengs drønna det forbi et marinefartøy i ekstrem hastighet. Det var ikke lett å se hva det var, men sjøene som nærma seg land her inne i bukta mi var lange og flate som dønninger etter en for lengst utdødd storm.
Illevarslende. Ikke fordi det ikke har skjedd før, men fordi det skjer igjen og igjen.
Vi har kommet dit at vi tillater så mye absurd fordi vi ikke lenger er helt sikre på hva vi skal gjøre med det.
Vi voksne menn som egentlig skulle være trygge i oss sjøl, som skulle kunne klare å handle, agere, når noe truer oss eller søker å endre noe vi vil skal bestå.
Det er mye vi ikke får gjort noe med.
Etter en kopp kaffe og en røyk på terrassen mot fjorden, går jeg inn på arbeidsrommet og slår på PCen. Nyhetene.
En fregatt har kollidert med en oljetanker.
En fregatt har kollidert med en oljetanker ute ved Sture.
Ved Sture, rett ute i fjorden her. Ute på innsida av Øygarden, der jeg en augustdag for tjue år sida gikk i snekka mi, tvers over, med kun kortbukse på og kona mi liggende på benken akterut med sola i ansiktet. Her ute i Øygarden der det er så usigelig vakkert i august og så skjebnesvangert sårbart med olje- og gassinstallasjonene, oljetankerne ut og inn forbi Fedje, ut og inn fra Mongstad, fra Stura. Alle lastebåtene, passasjerbåtene, kyst-, fiske-, sjøfarm-, båtene.
Der ute som alt er så til de grader overvåka og kontrollert. Fordi det som skjer der ute når som helst, i storm eller stille, ved natt eller midt på lyse dagen, kan forvandles til et inferno.
Jeg begynner å søke etter informasjon.
Hva har skjedd?
Etter mye fåfengt leiting, uten at jeg egentlig har fått svar på spørsmåla mine, mens undringen forsøker å dytte vekk uro og angst, finner jeg brokker og fraksjoner av informasjon som tilkjennegir at det foreløpig går bra. Inntil videre.
TV2 og NRK begynner etter hvert å sende direkte fra plassen, men klarer ikke å stable på beina kompetanse nok til å gi meg tilstrekkelig ro.
Utpå formiddagen går jeg derfor til Båtplassen.
Om noen veit noe om sjøfart, om marinen, om oljefarten, om whatever som angår dette, finner jeg dem der, trur jeg.
Knallipadden har åpna tråden med det lakoniske navnet «KNM Helge Ingstad har kollidert med tankskip i Øygarden, Bergen»
Jeg blir sittende vekselvis ved PCen og følge Nrk på nett, og ved TVen og følge TV2 per satellitt. Innimellom tikker innleggene fra andre bekymra båtfolk inn på Båtplassen.
Jeg har egentlig ikke lyst til å spekulere i hva som har skjedd, men gjør det likevel, kontinuerlig. Mens krigskipet blir dytta hit og dit i fjæra, i noe som er så ubehagelig dramatisk, og den til slutt tilsynelatende kantrer, sitter jeg og ser på. Inne på arbeidsrommet. Ved fjorden. Med utsikt over den, fjæra, brygga mi, sjøen, fjorden. Det er ubehagelig. Sjølsagt kan jeg ikke gjøre noe, men jeg vil i det minste vite. Må vite.
Utpå formiddagen lirer jeg av meg et av mine lange innlegg. Jeg må si noe, må få sagt noe til alle disse andre voksne gubbene. Må vite. Må få visshet.
Så sitter vi sånn, da, vi voksne menn som må ha trøst på denne måten. Det er sånn vi snakker ut. Monologer over det vi ser og undrer oss over. Om det er helt reelt eller gjennomtenkt og silt, spiller ingen rolle. Dette er ingen leik, ingen sportsbegivenhet, ingen fjern krig med partitilhørighet og sympati. Om noen av oss er sinte, arge, forbanna, redde, engstelige, går det kanskje utover noen? Den Norske Marine, kanskje. Tåler den det? Ja, den må det. Men vi må jo få sagt det! Vi er sånn. Både mot dem vi syns om, dem vi elsker og dem vi hater. Vi er enkle sånn.
Noen buldrer. Noen er så saklige at orda skjærer som kniver.
Foreløpig tenker vi bare. Vi leser det de andre tenker og tenker videre sjøl.
De første 16 innleggene skrives av 11 forskjellige medlemmer. Forvirrede stemmer som prøver å forstå.
Så er det plutselig en halv times stopp i skribleriene. Alle sitter klistra og ser på direktesendingene. Når Fregatten igjen ligger noenlunde stille, og vi har sett skadene på «Sola», når det er helt lyst og helt stille på fjorden uti der, begynner vårt sorgarbeide på Båtplassen.
Fra halv elleve til ti over ett, skriver 23 medlemmer 47 innlegg. 16 av disse har ikke skrevet i denne tråden før. Jeg antar at jeg langt ifra er aleine om å følge med på det som skrives, funderes, trekkes ut av bildene og spekulasjonene i mediene.
Nå begynner praten å gå godt. Alt som kan belyses belyses. Vi blir kjent med de underligste sider av marinelivet, de rareste misforståelser, de snåleste fortolkninger. Mye teknisk og mye som langt i fra er det. Vi morer oss med den litt brå og rare latteren som pipler ut etter at vi har holdt pusten litt lenge. Vi drister oss til og med til å harsellere over landkrabber som ikke skjønner det de ser. Vi skjønner det jo egentlig ikke sjøl, til det er det for stort, komplisert og ufattelig.
Når jeg skriver mitt innlegg, er jeg det 48.medlemmet som roper litt inni der. Endelig får jeg spekulert litt, får fortalt om fartøyet som for midtfjords og får spurt de som skulle kunne vite: - Hva om? Hva om dersom? Kunne tankeren …?
Chiefengineer er åpenbart nettopp det, en som kan og veit. Han svarer, saklig og beroligende med oljesvart alvor, at tankeren ikke kunne ha gått ned. Jeg spør ikke mer om det. Spør ikke om hva som skulle kunne ha skjedd med en torpedo, eller noe anna jeg veit at ingen av oss bombesikkert kan svare på.
Det holder ei stund.
Jeg klarer å ta med guttungen ned til sjøen og drar opp makrell, pale og lyr.
Fjorden er blank.
13 nye medlemmer skriver innlegg utover kvelden og natta.
Ved midnatt har 66 medlemmer skrevet 166 innlegg. Hundrevis har vært innom og lest.
Neste dag er det nye informasjonsstrømmer. Ingen av oss er unge nok, dumme nok, til ikke å forstå alvoret i dette. Vi er opprørt. Vi vil vite. Vil vite mer. Noen må ta ansvar!
Nettstedet «Aldri.mer» har lagt ut mer informasjon. Noen har snappa opp noe her, andre der.
Det dukker opp løse brokker vi ikke forstår. Noen melder at de har uttalt noe om «Full kontroll» fra Helge Ingstad. Vi forstår at det har vært kommunisert mellom alle aktørene. Vi begriper ikke hvordan det som skjedde kunne skje. Uten AIS på fregatten prøver vi å spole fram og tilbake på trackingopplysningene uten helt å forstå. Stadig får vi opplysninger som er vanskelige å svelge. Har «Sola» gått mot styrbord? Skulle «Ingstad» mot babord? Hvorfor, hvorfor, hvorfor… Hvorfor?!
Når sola står på sitt høyeste tar jeg bilen og kjører til Herdla. Jeg gjør det, ofte, slike blanke og blå dager. Må se på havet og det store tomrommet over skjærgarden. Hjeltefjorden er flat og rein. Jeg ser og ser ei stund, men blir ikke lenge. Det er ennå for tidlig. Roen vil liksom ikke legge seg.
Fem nye medlemmer skriver på tråden på formiddagen. Fem nye om ettermiddagen. Det skjer egentlig ikke så mye.
Utpå kvelden, halvannet døgn etter ulykka, begynner kritikken å komme. Kritikken av oss. Vi som grov og spadde, vi som bare måtte si noe.
Nå er ganske mye informasjon tilgjengelig. Det er egentlig ikke så mye mer som har kommet fra sjøforsvaret men det begynner å henge litt sammen. Vi er ikke lenger engstelige. Vi er ikke så forbanna. Vi er saklige, og mange eksperter har uttalt seg. Nå kommer det nye inn. Sånne som ikke trengte å vite med en gang. Sånne som ikke forstår mekanismene i sorgarbeidet, sånne som ikke bor her ved fjorden, som ikke er videre emosjonelt innsurra i det.
Det fortsetter utover neste dag. Fra kvelden torsdag til kvelden fredag skrives 81 innlegg, men det kommer bare 4 nye til.
Litt utpå kvelden fredag legger SamH ut lydopptaket fra kommunikasjonen mellom Fedje, Sola og Ingstad.
Vi blir nesten paralyserte. Det er så uvirkelig virkelig. Håra reiser seg på arma. Nå får vi bekreftelser på noe, svar på noe anna, og behov for å snakke høyt og uryddig.
På fire timer skrives det 91 innlegg. Når vi legger oss fredag kveld har 91 medlemmer skrevet i tråden. Nå er det både ramsalt kritikk av aktørene der ute i Hjeltefjorden og av oss sjøl. Noen går inn i en slags sirkelkonklusjon: Vi som var i tråden før noe var kjent, vi som ytra våre spørsmål, uroligheter, tanker og spekulasjoner, blir anklaga for å drive et skittent spill. Vi som brukte vår ytringsrett til å spørre høyt, blir anklaga for å være etterpåkloke, for å drive hekseprosess.
Kanskje dette er et nytt nivå i sorgprosessen? Kanskje noen har det sånn? I hvertfall fortsetter vi nå inn i neste fase. Tragedien, som altså ikke ble egentlig det, men absolutt kunne blitt det, er blitt historie, har havna på Wikipedia. Det døde ingen. Det rant bare ut titusen liter superdiesel. Fregatten er sikra i fjæra. Våpnene kan reddes. «TS Sola» har seilt inn i solnedgangen.
Nå kunne kanskje tråden vært lukket, og blitt til en ny oppsummeringstråd. Gjentagelsene kommer oftere, sporadiske besøkende er innom og legger inn nye reflekterte, velmodulerte, innlegg.
Jeg skal ikke meine så mye om det.
Tråden blir lengre og tjukkere, men likevel tommere. Den helt spesielle stemninga som var der, som var her på Båtplassen i timene etter ulykka, er borte.
Fram til i halv sekstida søndag kveld hadde 106 medlemmer skrevet 444 innlegg.
Noen er ikke ferdige med sjokk- og sorg-bearbeidinga, undersøkelsene og spekulasjonene.
Det er jeg.
Jeg sitter her og roer meg, jeg opplevde det. Altså at noe tross alt fungerer. Noe i alt dette nye. Nettet, det sosiale nettverket, Båtplassen asså, er der. Den er der for oss. Den består av oss.
Så…
Ja:
Tusen hjertelig takk til alle som bidro!
Det var ikke noe mer enn det.
