Edit History

Det har vært ualminnelig fint vær de siste dagene, ja, faktisk helt sida KNM Helge Ingstad traff Sola. Den natta var det riktignok ørlite vind, og nymåne, men ellers fint og klart. De siste ni dagene har det vært blikkstille her inne i fjorden "min" i indre leia, men sikkert ikke mye krusning ute i Hjeltefjorden heller. De siste to havariene, den ulykksalige og trolig fatale grunnstøtingen av 31-foteren, og denne 16-foteren som traff Olav Tryggvason, har skjedd i fullt dagslys med optimal sikt og så og si ingen vind.

Det, sammen med det faktum at de fleste ulykker som hender med fritidsbåter skjer nettopp når det er som enklest å føre båten, gjør at vi må tenke litt.  I det første tilfellet kan det sjølsagt skyldes dette øyeblikkets uoppmerksomhet når en kjenner at en endelig kan slippe vaktsomheten. Det siste skjæret, grunna, båen, av uendelig mange før en er trygt gjennom. Jeg ønsker sjølsagt ikke å spekulere i akkurat den, ettersom det sannsynligvis er en dødsulykke. Denne siste ulykka, skal jeg heller ikke spekulere i, men trur vi skal legge oss det på minnet. Vel er sjøen slik den alltid har vært, blank den ene dagen og vill den andre. Vel er været og vinden noe en kan forholde seg til. Det som er annerledes enn før, er tettheten av fartøyer og hastigheten vi fører vårt fartøy med. Det er vanskelig å bremse båter, vanskelig å brått endre kurs, vanskelig å forutse et annet fartøys fart og kurs, særlig om det er større enn vårt.

 

De fleste voksne mennesker kan føre et motorisert kjøretøy på et tonns masse i en horribel fart mellom ei gul og ei hvit linje, i timesvis, inntil faste og bevegelige objekter. Det er milevis unna hva vi kan bruke naturlige reflekser og intuisjon på om vi vil unnvike en fare. Vi er henvist til å bruke vilje og tillært kunnskap. 

 

Når vi går med et sjøgående fartøy i vind og strøm, gjør vi på sett og vis det vi må gjøre, altså er vi ualminnelig varsomme, går i store buer om objekter vi frykter, grunner, andre fartøy, nes, staker. Vi har fart til å styre, til å ta sjøen, men ikke mer enn at vi hele tida kan unnvike det vi kan forutse som mulige trusler.

 

Er det fint vær og god sikt, derimot, kan det hende vi responderer slik vi ikke skal. Senker garden, og beveger oss over i bilismetankegangen. Det er, for mange av oss, der vi har mest erfaring. 

 

"Errare humanum est" begynner setninga: Det er menneskelig å feile!

 

Men den fortsetter:

 

"Sed perseverare diabolicum" Eller altså: Å fortsette med å feile er av det onde.

 

Vi må altså lære. Og, om en da ikke er verdensmester, noe svært få er, det er jo bare en i hver stilart til en hver tid, må en ta til seg det en kan av andres erfaringer, opplevelser, ulykker. 

 

- Vær beredt! 

sa troppssjefen i Speidern

- Alltid beredt!

svarte alle vi som ikke var troppssjefer.

 

Kanskje vi skal huske litt på det?

At vi ikke er verdensmestre og troppsjefer!

Og at vi er utstyrt med kropper og hjerner tilpassa et ganske saktegående liv på land.

Det har vært ualminnelig fint vær de siste dagene, ja, faktisk helt sida KNM Helge Ingstad traff Sola. Den natta var det riktignok ørlite vind, og nymåne, men ellers fint og klart. De siste ni dagene har det vært blikkstille her inne i fjorden "min" i indre leia, men sikkert ikke mye krusning ute i Hjeltefjorden heller. De siste to havariene, den ulykksalige og trolig fatale grunnstøtingen av 31-foteren, og denne 16-foteren som traff Olav Tryggvason, har skjedd i fullt dagslys med optimal sikt og så og si ingen vind.

Det, sammen med det faktum at de fleste ulykker som hender med fritidsbåter skjer nettopp når det er som enklest å føre båten, gjør at vi må tenke litt.  I det første tilfellet kan det sjølsagt skyldes dette øyeblikkets uoppmerksomhet når en kjenner at en endelig kan slippe vaktsomheten. Det siste skjæret, grunna, båen, av uendelig mange før en er trygt gjennom. Jeg ønsker sjølsagt ikke å spekulere i akkurat den, ettersom det sannsynligvis er en dødsulykke. Denne siste ulykka, skal jeg heller ikke spekulere i, men trur vi skal legge oss det på minnet. Vel er sjøen slik den alltid har vært, blank den ene dagen og vill den andre. Vel er været og vinden noe en kan forholde seg til. Det som er annerledes enn før, er tettheten av fartøyer og hastigheten vi fører vårt fartøy med. Det er vanskelig å bremse båter, vanskelig å brått endre kurs, vanskelig å forutse et annet fartøys fart og kurs, særlig om det er større enn vårt.

 

De fleste voksne mennesker kan føre et motorisert kjøretøy på et tonns masse i en horribel fart mellom ei gul og ei hvit linje, i timesvis, inntil faste og bevegelige objekter. Det er milevis unna hva vi kan bruke naturlige reflekser og intuisjon på om vi vil unnvike en fare. Vi er henvist til å bruke vilje og tillært kunnskap. 

 

Når vi går med et sjøgående fartøy i vind og strøm, gjør vi på sett og vis det vi må gjøre, altså er vi ualminnelig varsomme, går i store buer om objekter vi frykter, grunner, andre fartøy, nes, staker, har fart til å styre, til å ta sjøen, men ikke mer enn at vi hele tida kan unnvike det vi kan forutse som mulige trusler.

 

Er det fint vær og god sikt, derimot, kan det hende vi responderer slik vi ikke skal. Senker garden, og beveger oss over i bilismetankegangen. Det er, for mange av oss, der vi har mest erfaring. 

 

"Errare humanum est" begynner setninga: Det er menneskelig å feile!

 

Men den fortsetter:

 

"Sed perseverare diabolicum" Eller altså: Å fortsette med å feile er av det onde.

 

Vi må altså lære. Og, om en da ikke er verdensmester, noe svært få er, det er jo bare en i hver stilart til en hver tid, må en ta til seg det en kan av andres erfaringer, opplevelser, ulykker. 

 

- Vær beredt! 

sa troppssjefen i Speidern

- Alltid beredt!

svarte alle vi som ikke var troppssjefer.

 

Kanskje vi skal huske litt på det?

At vi ikke er verdensmestre og troppsjefer!

Og at vi er utstyrt med kropper og hjerner tilpassa et ganske saktegående liv på land.

Det har vært ualminnelig fint vær de siste dagene, ja, faktisk helt sida KNM Helge Ingstad traff Sola. Den natta var det riktignok ørlite vind, og nymåne, men ellers fint og klart. De siste ni dagene har det vært blikkstille her inne i fjorden "min" i indre leia, men sikkert ikke mye krusning ute i Hjeltefjorden heller. De siste to havariene, den ulykksalige og trolig fatale grunnstøtingen av 31-foteren, og denne 16-foteren som traff Olav Tryggvason, har skjedd i fullt dagslys med optimal sikt og så og si ingen vind.

Det, sammen med det faktum at de fleste ulykker som hender med fritidsbåter skjer nettopp når det er som enklest å føre båten, gjør at vi må tenke litt.  I det første tilfellet kan det sjølsagt skyldes dette øyeblikkets uoppmerksomhet når en kjenner at en endelig kan slippe vaktsomheten. Det siste skjæret, grunna, båen, av uendelig mange før en er trygt gjennom. Jeg ønsker sjølsagt ikke å spekulere i akkurat den, ettersom det sannsynligvis er en dødsulykke. Denne siste ulykka, skal jeg heller ikke spekulere i, men trur vi skal legge oss det på minnet. Vel er sjøen slik den alltid har vært, blank den ene dagen og vill den andre. Vel er været og vinden noe en kan forholde seg til. Det som er annerledes enn før, er tettheten av fartøyer og hastigheten vi fører vårt fartøy med. Det er vanskelig å bremse båter, vanskelig å brått endre kurs, vanskelig å forutse et annet fartøys fart og kurs, særlig om det er større enn vårt.

 

De fleste voksne mennesker kan føre et motorisert kjøretøy på et tonns masse i en horribel fart mellom ei gul og ei hvit linje, i timesvis, inntil faste og bevegelige objekter. Det er milevis unna hva vi kan bruke naturlige reflekser og intuisjon på om vi vil unnvike en fare. Vi er henvist til å bruke vilje og tillært kunnskap. 

 

Når vi går med et sjøgående fartøy i vind og strøm, gjør vi på sett og vis det vi må gjøre, altså er vi ualminnelig varsomme, går i store buer om objekter vi frykter, grunner, andre fartøy, nes, staker, har fart til å styre, til å ta sjøen, men ikke mer enn at vi hele tida kan unnvike det vi kan forutse som mulige trusler.

 

Er det fint vær og god sikt, derimot, kan det hende vi responderer slik vi ikke skal. Senker garden, og beveger oss over i bilismetankegangen. Det er, for mange av oss, der vi har mest erfaring. 

 

"Errare humanum est" begynner setninga: Det er menneskelig å feile!

 

Men den fortsetter:

 

"Sed perseverare diabolicum" Eller altså: Å fortsette med å feile er av det onde.

 

Vi må altså lære. Og, om en da ikke er verdensmester, noe svært få er, det er jo bare en til en hver tid, må en ta til seg det en kan av andres erfaringer, opplevelser, ulykker. 

 

- Vær beredt! 

sa troppssjefen i Speidern

- Alltid beredt!

svarte alle vi som ikke var troppssjefer.

 

Kanskje vi skal huske litt på det?

At vi ikke er verdensmestre og troppsjefer!

Og at vi er utstyrt med kropper og hjerner tilpassa et ganske saktegående liv på land.

Det har vært ualminnelig fint vær de siste dagene, ja, faktisk helt sida KNM Helge Ingstad traff Sola. Den natta var det riktignok ørlite vind, og nymåne, men ellers fint og klart. De siste ni dagene har det vært blikkstille her inne i fjorden "min" i indre leia, men sikkert ikke mye krusning ute i Hjeltefjorden heller. De siste to havariene, den ulykksalige og trolig fatale grunnstøtingen av 31-foteren, og denne 16-foteren som traff Olav Tryggvason, har skjedd i fullt dagslys med optimal sikt og så og si ingen vind.

Det, sammen med det faktum at de fleste ulykker som hender med fritidsbåter skjer nettopp når det er som enklest å føre båten, gjør at vi må tenke litt.  I det første tilfellet kan det sjølsagt skyldes dette øyeblikkets uoppmerksomhet når en kjenner at en endelig kan slippe vaktsomheten. Det siste skjæret, grunna, båen, av uendelig mange før en er trygt gjennom. Jeg ønsker sjølsagt ikke å spekulere i akkurat den, ettersom det sannsynligvis er en dødsulykke. Denne siste ulykka, skal jeg heller ikke spekulere i, men trur vi skal legge oss det på minnet. Vel er sjøen slik den alltid har vært, blank den ene dagen og vill den andre. Vel er været og vinden noe en kan forholde seg til. Det som er annerledes enn før, er tettheten av fartøyer og hastigheten vi fører vårt fartøy med. Det er vanskelig å bremse båter, vanskelig å brått endre kurs, vanskelig å forutsi et annet fartøys fart og kurs, særlig om det er større enn vårt.

 

De fleste voksne mennesker kan føre et motorisert kjøretøy på et tonns masse i en horribel fart mellom ei gul og ei hvit linje, i timesvis, inntil faste og bevegelige objekter. Det er milevis unna hva vi kan bruke naturlige reflekser og intuisjon på om vi vil unnvike en fare. Vi er henvist til å bruke vilje og tillært kunnskap. 

 

Når vi går med et sjøgående fartøy i vind og strøm, gjør vi på sett og vis det vi må gjøre, altså er vi ualminnelig varsomme, går i store buer om objekter vi frykter, grunner, andre fartøy, nes, staker, har fart til å styre, til å ta sjøen, men ikke mer enn at vi hele tida kan unnvike det vi kan forutse som mulige trusler.

 

Er det fint vær og god sikt, derimot, kan det hende vi responderer slik vi ikke skal. Senker garden, og beveger oss over i bilismetankegangen. Det er, for mange av oss, der vi har mest erfaring. 

 

"Errare humanum est" begynner setninga: Det er menneskelig å feile!

 

Men den fortsetter:

 

"Sed perseverare diabolicum" Eller altså: Å fortsette med å feile er av det onde.

 

Vi må altså lære. Og, om en da ikke er verdensmester, noe svært få er, det er jo bare en til en hver tid, må en ta til seg det en kan av andres erfaringer, opplevelser, ulykker. 

 

- Vær beredt! 

sa troppssjefen i Speidern

- Alltid beredt!

svarte alle vi som ikke var troppssjefer.

 

Kanskje vi skal huske litt på det?

At vi ikke er verdensmestre og troppsjefer!

Og at vi er utstyrt med kropper og hjerner tilpassa et ganske saktegående liv på land.

Det har vært ualminnelig fint vær de siste dagene, ja, faktisk helt sida KNM Helge Ingstad traff Sola. Den natta var det riktignok ørlite vind, og nymåne, men ellers fint og klart. De siste ni dagene har det vært blikkstille her inne i fjorden "min" i indre leia, men sikkert ikke mye krusning ute i Hjeltefjorden heller. De siste to havariene, den ulykksalige og trolig fatale grunnstøtingen av 31-foteren, og denne 16-foteren som traff Olav Tryggvason, har skjedd i fullt dagslys med optimal sikt og så og si ingen vind.

Det, sammen med det faktum at de fleste ulykker som hender med fritidsbåter skjer nettopp når det er som enklest å føre båten, gjør at vi må tenke litt.  I det første tilfellet kan det sjølsagt skyldes dette øyeblikkets uoppmerksomhet når en kjenner at en endelig kan slippe vaktsomheten. Det siste skjæret, grunna, båen, av uendelig mange før en er trygt gjennom. Jeg ønsker sjølsagt ikke å spekulere i akkurat den, ettersom det sannsynligvis er en dødsulykke. Denne siste ulykka, skal jeg heller ikke spekulere i, men trur vi skal legge oss det på minnet. Vel er sjøen slik den alltid har vært, blank den ene dagen og vill den andre. Vel er været og vinden noe en kan forholde seg til. Det som er annerledes enn før, er tettheten av fartøyer og hastigheten vi fører vårt fartøy med. Det er vanskelig å bremse båter, vanskelig å brått endre kurs, vanskelig å forutsi et annet fartøys fart og kurs, særlig om det er større enn vårt.

 

De fleste voksne mennesker kan føre et motorisert kjøretøy på et tonns masse i en horribel fart mellom ei gul og ei hvit linje, i timesvis, inntil faste og bevegelige objekter. Det er milevis unna hva vi kan bruke naturlige reflekser og intuisjon på om vi vil unnvike en fare. Vi er henvist til å bruke vilje og tillært kunnskap. 

 

Når vi går med et sjøgående fartøy i vind og strøm, gjør på sett og vis det vi må gjøre, altså er vi ualminnelig varsomme, går i store buer om objekter vi frykter, grunner, andre fartøy, nes, staker, har fart til å styre, til å ta sjøen, men ikke mer enn at vi hele tida kan unnvike det vi kan forutse som mulige trusler.

 

Er det fint vær og god sikt, derimot, kan det hende vi responderer slik vi ikke skal. Senker garden, og beveger oss over i bilismetankegangen. Det er, for mange av oss, der vi har mest erfaring. 

 

"Errare humanum est" begynner setninga: Det er menneskelig å feile!

 

Men den fortsetter:

 

"Sed perseverare diabolicum" Eller altså: Å fortsette med å feile er av det onde.

 

Vi må altså lære. Og, om en da ikke er verdensmester, noe svært få er, det er jo bare en til en hver tid, må en ta til seg det en kan av andres erfaringer, opplevelser, ulykker. 

 

- Vær beredt! 

sa troppssjefen i Speidern

- Alltid beredt!

svarte alle vi som ikke var troppssjefer.

 

Kanskje vi skal huske litt på det?

At vi ikke er verdensmestre og troppsjefer!

Og at vi er utstyrt med kropper og hjerner tilpassa et ganske saktegående liv på land.