Edit History

Førstereis på langfart - del II

M/S «Toronto»

 Bygget i Rouen i 1928 Br. Reg. tonn 5.018

Nett Reg tonn 2.883 DW tonn 6.808

Lengde i fot 400 Motor B & W 4.000 HK.

Fart 12,5 knop

 

Så var vi kommet til Rødehavet. Ett av de steder jeg hadde hørt fortellinger om av tidligere sjøfolk og som jeg utfra det jeg hadde hørt hadde dannet meg ett bilde av. Varmen stemte i allefall med beskrivelsen. Det ble svært varmt på lugarene. Vi hadde en liten vifte på lugaren som skulle sette luften litt i sirkulasjon, men den ble jo ikke noe kaldere for det om vifta blåste den rundt. Låg man helt bar i køyen sveipte den over så man fikk som en kjølende følelse. Det ble imidlertid advart mot å ligge helt bar med viften på om natten. Det var forskjellige ting man kunne pådra seg da. Salt måtte man også spise. Dette fikk vi i form av salttabletter. Malaria var også noe man kunne få. Dette var det en sort mygg som forårsaket. For å forhindre dette fikk vi noen tabletter. Kinintabletter kaltes de. Disse skulle man begynne å ta i god tid før man kom til tropene så man var motstandsdyktige når man kom  til de trakter hvor Malariamyggen herjet. Det var nærmest overalt i tropene. 

 

Vi var innom Port Sudan som ligger i Rødehavet. Her ble det tatt inn mer last for India.  Det kom om bord en masse folk, nærmest uten en tråd på kroppen. Det viste seg å være sjauerne eller de som skulle jobbe i romma og få lasten på plass. Det ble ett sirkus uten like, stordelen av mannskapet ble sendt i romma som vaktmenn. De ville innfødte var heller små. Hadde hår som var stivet opp, etter det vi senere fikk vite, med kumøkk. De hadde pinner stukket gjennom nese og ører. Påkledningen var som nevnt spartansk, noen hadde ett lite lendeklede, andre bare en pose av skinn som kjønnsdelene hang i. Posen var festet med en snor rundt livet. Vi stirret jo på hverandre. Disse ville hadde jo sett hvite mennesker før, men jeg hadde aldri sett noe lignende. Jeg tenkte at dette måtte være de som kom rett etter apene. Kroppen var vel nærmest innsatt med sand eller leire. Det var i allefall noe gråaktig stoff, Disse skapningene skulle altså få lasten på plass i romma. I hvert rom var der en slags arbeidsleder. Dette var en hvit mann, sannsynligvis Engelsk. Han var utstyrt med en piske med snert på. Når lasten kom ned ble hivet huket av og moroa  begynte. Der var også en forsanger, eller hva man skal kalle det. I allefall så ramset han opp en  regle av varierende lengde og så kom refrenget, som alle var med på. Da løftet eller drog de. Neste tak kom ved neste refreng o. s. v.  Det var selvfølgelig en måt til å få de til å løfte i flokk. Mannen med pisken bestemte hvor lasten skulle plasseres og han smelte med pisken av og til for å holde tempoet oppe. Etter hvert ble der en ulidelig stank i lasterommet, Det var lukten av disse menneskene, selvfølgelig blandet med lukten av lasten og det hele. Varmen vart også ille etter hvert. I allefall for oss som ikke var vant til den enda

 

Det ble fortalt av folk som visste det, at disse folkene som jobbet i romma bodde oppe i fjellene eller inne i landet. De kom bare ut til kysten når de skulle tjene penger til noen av sine behov. Noen jobbet bare en dag eller to, andre kunne holde på i flere dager før de hadde fått nok til seg og sine. Det var sagt at salt var noe av det de kjøpte med seg. Kanskje også en kniv eller to. Mat og det andre de trengte hadde visst på stedet de bodde. Utenom disse turene til kysten, levde de helt isolert fra sivilisasjonen og den siviliserte verden. Dissa urinnvånere gjorde ett dypt inntrykk på meg. Jeg var så sikker på at de var nærmere dyr enn mennesker og at det var dyrelyder de utstøtte og ikke noe slags språk. Senere har jeg jo forstått at de tross alt var mennesker. Kan enda ane den stanken som var i romma. Bare det forsterket inntrykket av at dette ikke var mennesker. Vi som satt i romma ble jo avløst i spisetidene så vi kunne komme opp å spise. Det var som å komme inn i en annen verden når man kom opp på dekk og i frisk luft. Og det var ett mareritt å gå ned igjen i rommet igjen hvor stanken slo deg i møte med det samme man skrevet over lukekarmen.  Vi ble omsider ferdig med lastingen og fortsatte videre på ferden.

 

Var innom Aden og bunkret på vår vei til India. Dette var den gang engelsk dominert område og ligger rett etter utløpet av Rødehavet, det var som en del av England. Varmen her gjorde jo at man merket det ikke var England, men engelskmenna  vil ha det som hjemme i England om det er aldri så varmt. Her var det bare bunkring som ble foretatt og så var det India neste stopp.

 

Karachi var første byen vi kom til i India. Denne delen av landet er jo senere blitt utskilt fra India og heter nå Pakistan. Dette ble for meg atter en ny opplevelse og en ny verden. Elendigheten og fattigdommen var stor. Tigging og forsøk på salg av småting, møtte man overalt i byen. Ja selv sin egen søster var det mange som skulle selge. De aller fattigste bodde på fortauet. Noen hadde en liten brisk og en slags ovn som var laget av en blikkboks, samt noen få eiendeler. Ja mange låg bare rett på gata uten noe over eller under seg. Utenfor havneområdet var nærmest hele fortauet sperret av disse fortausbeboer. Der var mange barn uten tunge som gikk rundt og tigget. Noen av dem fikk til og med tillatelse til å komme innenfor havneområdet og om bord. De pekte på munnen gapte opp og viste at de ikke hadde tunge, så holdt de frem hånden i håp om å få en eller annen gave i form av småpenger av alle slag. De gikk som regel ikke tomhendt fra båten, for hvem fikk ikke medynk med en liten unge uten tunge. Det påstås at det var foreldra som hadde fjernet tungen på de når de var små, slik at de lettere kunne få tigget til seg noen ører. Der er en form for kastesystem i India. Er du født til tigger, så må du bli det hele ditt liv. Mulighetene til å arbeide seg oppover er visst lik null.

Vi sluttet fort å gi noe i byens gater. For var du litt gavmild og trodde du hadde gjort en god gjerning ved å gi en stakkar noen ører, ble du fort nedrennt ev andre som ikke hadde fått og som påsto at de hadde det tusen ganger verre enn han som fikk. Skuespill var deres store styrke. På kaien var der en del barn som dykket etter penger. De sto på kaikanten og pekte på vannet og ropte på penger. I spisepausene om bord var det som regel full aktivitet med dykking. Vi hivde ut småpenger av alle slag og de dykket etter de. Ofte måtte de ganske dypt for å få tak i de, men som regel kom de opp med mynten i munnen eller ene hånden. Dette syntes vi var moro og de jobbet jo for pengene. Vi betraktet ikke dette som tigging, nærmest som ren forlystelse. Det var samme hva slags penger det var, og i løpet av dagen kunne det nok bli noen kroner på de som drev med dette. Det kostet ikke så mye å leve i dette landet. Varmen hadde man jo gratis og mer enn man hadde behov for og. I regntiden kunne det jo bli noe våtsamt på fortauet, men de rigget seg til med presenninger, papp og papir og mye annet som kunne lede vannet vekk slik at de fikk en tørr flekk på sine arealer på fortauet. Det var litt av ett syn å se disse provisoriske bustadene etter en regnskur.

 

Ett annet fenomen i denne byen var kuen som gikk i gatene. Midt i trafikken gikk de. Å kjøre ihel ett menneske gjorde nesten ingen ting, men ble en ku drept i trafikken var det voldsomt til oppstyr og reaksjoner. Hvem som eide disse dyra vet jeg ikke. Det ble fortalt at det var hellige kuer som kunne vandre fritt omkring. De var jo på leiting etter noe å spise, i konkurranse med så mange som det var. De som solgte grønsaker og slike ting måtte stadig passe på så de ikke spiste opp hele vareutvalget. Det var ikke lett å få de vekk når de først hadde fått smaken på noe. Det måtte som regel flere mann til. Så ingen som slo eller sparket de, men de halte og dro i ører og hale til de hadde fått de vekk.

Salgsteknikken hos de forretningsdrivende var noe helt annet enn hjemme. Her sto de i døråpningen og ropte på eventuelle kunder som måtte komme forbi. Vi måtte komme inn å se, ble nærmest halt inn av døren av de ivrigste. Varene ble frembudt til kjempe billige priser, etter hva de sa selv . Til å begynne med var man jo ikke så språkmektig, men fakter og geberder forsto man det meste av. Det var jo moro å oppleve dette kaoset, som det såg ut til å være. Tenk deg gatene med en stor folkevrimmel, handkjerrer, hestekjerrer, sykler med stort lass på bagasjebærer, kuer og en og annen bilen som tutet seg fram. Oppe i luften hang klesvasken, trædd inn på stenger og satt ut igjennom vinduene som manglet glass og var for det meste bare sjalusier. I gaten var der mye fargerike gevanter. Kvinnene hadde jo bare ett langt stykke tøy slynget rundt kroppen. Hvordan de holdt dette på plass vet jeg ikke, men det datt i allefall ikke av.

 

Vi brukte mye hestedrosje når vi kjørte fra kaiområdet og inn til selve byen. Det var noen fargerike kjøretøyer. Hesten var pyntet med dusker og der var mye blanke beslag på seletøyet. Selve kjerren var malt i mange skrikende farger og rikt dekorert. Jo mer utstaffert kjøretøyet var, jo bedre forretning gjorde kusken.  Vi kunne ofte ha en hel haug med tiggere som løp ved siden av vognen innover mot byen. De holdt ut ett godt stykke, men når de forsto at her var det ikke noe å få minket det fort på flokken. Viste vi aldri så liten interesse i deres tilstand og oppdrag, ville de ikke gi opp håpet om at noe ble kastet ut og de hang på som klegger.             

 

Så var oppholdet i Karachi over og ferden gikk mot Bombay. Varmen var nå formidabel, men vi oppdaget at vi overlevde, så vi tenkte ikke så mye på den nå. Det som var det verste var når man i tillegg til varmen fikk den fuktige klamme luften. Man kunne formelig se hvordan den sto og dirret. Om kvelden etter at solen var gått ned, ble alt vått. Det rant av skottene på utsiden. Det var en del som sov på dekk om natten, men når luften var så fuktig var dette ikke mulig, man ble for våt og klam. Jeg sov for det meste på lugaren, selv om dette ikke var noen fornøyelse, syntes jeg det var bedre enn ute på dekk.

 

Bombay var større enn Karachi. Mer engelsk også, i allefall deler av byen. Her var alt liksom større og det var mer av alt. Gatene var delvis bredere, der var flere mennesker i gatene, mer fattigdom og elendighet. Mer trafikk og flere tiggere. Byen hadde også sin helt spesielle duft som man kjente før man kom i land. Den var eksotisk men litt kvalmende. Hva den kom av er jeg ikke klar over. Vil tro at noe kom fra vannet i elven som rant gjennom byen, og så var det vel byens egen duft for resten. Alle byer har jo sin særegne duft. Her i Bombay var vi av sted og såg på noen imponerende byggverk som de har. Da fikk vi også se forskjellen mellom rik og fattig som er enorm her. De riktige rike besitter noen eiendommer og rikdommer som er eventyrlige. Det fortelles at de mottar gaver på sin egen vekt i edelstener, ved forskjellige festlige anledninger. De aller fattigste har bare seg selv og intet annet. Ikke mat ,ikke klær, de lever av det som kommer i deres vei.

 

Jeg trodde ikke fattigdommen  og elendigheten kunne bli noe større enn det vi såg i Karachi, men Bombay overgikk selv det. Selve Havneområdet er innegjerdet og det er bygget en høy mur langs området. På toppen av denne er der både piggtråd og skarpe glassbiter. Langs denne muren går der ett fortau og her på fortauet var det bygget en masse primitive hytter og skur. Ja det var vel riktigere å si, stablet opp hytter og skur. Byggemateriellet var tøyrester, papir, papp og tomsekker. Ja nesten hva som helst ble brukt som byggemateriell. Det krydde av folk her. Der var massevis av barn som tigget og sikkert også stjal om de kom til. Det var i allefall best å holde på det man hadde til man hadde kommet seg ut av dette området. Vi forsøkte jo å holde de på avstand og som regel gikk det greit. I Bombay var det mange slike slum områder som det langs havnen. Men der var også områder med parker og gater som var helt fri for både tiggere og elendighet. Det var som en kvile å komme til de engelske områdene med sine barer , salonger og oppholdssteder for siviliserte mennesker.

 

Ferden gikk videre sørover den indiske kysten til Cochin . Dette var etter forholdene en liten by og her kunne vi bevege oss utendørs  uten den stadige kampen  mot tiggere og pågående handelsmenn. Dette var nærmest som å komme ut på landet. Vi var noen stykker som var på en liten fisketur. Båten var en uthult trestamme. På den ene siden var der tilrigget en utrigger. Dette var en tilformet trestokk av sikkert noe lettflytende trematerialer. Denne stokken var festet til båten med to tynnere stokker. Disse gikk tvers over båten og fungerte også som tofter. Den hadde til og med en mast og ett lite seil. Vi seilte utover bukten ett lite stykke, og så var det å prøve fiskelykken. Noe fisk ble det jo ikke særlig mye av. Tror det var en eller to små pinner vi fikk. Men seilturen i en uthult trestamme, rett før solen gikk i havet, var noe som satte seg fast i minnet.

Vi var nå ferdig med India for denne gang. Min horisont hadde nok utvidet seg betraktelig bare på denne reisen. Å lese om disse tingene i en bok er en ting, å oppleve det på nært hold blir noe helt annet. Man kjenner luktene, hører lydene og føler det hele på kroppen.

 

Vi gikk nå i Ballast. Det vil si at skipet var helt tomt, det fantes ikke last om bord. Ferden skulle gå til Middelhavet hvor vi skulle ta inn en last med salt. Alle rom måtte rengjøres. All Dunnage Det vil si trematerialer som brukes til mellomlegg når man laster, måtte taes opp på ett dekk høyt oppe. Skulle laste salte i Bulk. Det vil si i løs vekt uten emballasje.

Vi passerte Suezkanalen og det var samme prosedyrer som på nedturen, Saltet skulle vi laste i Egypt på ett sted som hette Martsa Matru. Vi ankom der og ankret opp uten for. Det var ingen by å se på land, bare noen små hytter inne på stranden. Resten såg ut til å være bar ørken. Saltet kom langs siden i noen lektere. Det ble tatt om bord med skipets lastegear og tømt i rommet. Her låg vi i mange dager. Det ble mye bading . Vannet var så klart at vi kunne se ankerkjettingen langt fremover i vannet. Bunnen såg helt hvit ut og vi kunne se hver minste flekk på den. Det var vel bortimot ti meter dypt. Det var ingen mulighet for å komme i land her, men hva skulle vi ute i ørkenen å gjøre.

 

Det var sagt at saltet ble utvunnet fra sjøvann. Vi kunne også se det inne på land. Der var store flate områder med en liten kant rundt. Sjøvannet ble pumpet opp i disse store bassengene, solen fordampet vannet og ett saltlag ble liggende igjen. Dette gjorde de så mange ganger at det ble ett tykt saltlag i bunnen som de skrapte vekk, og dette bl så solgt til eksport. Dette saltet, eller 7.000 tonn av det, skulle vi nå bringe til Korea. Vi ble omsider ferdig med lastingen og kunne forlate dette gudsforlatte stedet. 

 

Reisen gikk tilbake til Suezkanalen og igjennom den. Rødehavet ble passert på sydgående igjen. Man følte seg liksom litt mer erfaren etter hvert. Allerede tredje gang gjennom Suezkanalen og Rødehavet. Folkene om bord ble også mer sammensveiset, ja ikke bare det, de som hadde felles interesser fant sammen og gikk som regel i land sammens. Skille mellom dekk og maskin var nokså markert om bord. I land ble det litt mer utvisket, men det var der hele tiden. Maskinfolkene hadde sine ting de holdt på med i fritiden, dekksfolkene sine. Arbeidet i sjøen var mye rutine. Av besetningen var det 8 mann på dekk og 3 fra maskinen som gikk vakt, foruten 3 styrmenn og 3 maskinister. Resten var såkalte dagmenn som gikk fra  0700 om morgenen til 1700 om kvelden. I den tiden var der 3 spisepauser. Det var frokost fra 0800 til 0830 Middag eller Lunch fra 1200 til 1300 og så var det kaffe fra 1500 til 1530. Aftens var det kl. 1730. Den offisielle arbeidstid var derved 10 timer for dagmenna som hadde fri søndager og helgedager. Vaktene hadde 8 timer alle dager, med unntak av når de gikk dagmenn under land.

 

Det var mye malerarbeid som ble utført om bord. Der som det var rust, så måtte denne fjernes først. Det ble gjort ved hjelp av skraper og rustpikker. Før man malte måtte man stålbørste det hele og så kunne man gi det første strøk med mønje, senere kom understrøk og toppstrøk. Det var som regel forskjellig kvalitet av maling i alle strøk og hvert strøk til sitt bruk. Det var mye som skylle males og vedlikeholdes. Fra mastetopp, overbygning og skansekledning og dekk, for ikke å snakke om hele skutesiden. Mastestag og forskjellige Wire ble satt inn med selvkomponert smøring. Det var som regel Båsens Spesial som ble brukt til slikt. Det var en blanding av zinkhvitt og talg som ble smurt på med en tvist dott.  Var det regn eller ruskevær  på annen måte, ble det som regel innvendig arbeid. Der var ganger, bad og lugarer som skulle vedlikeholdes. Foruten storesrom og andre indre gemakker. Dessuten var der trosser,  tauverk og wirer som skulle spleises  Presenninger og solseil skulle holdes i orden.

 

Dagmenna møtte hos Båsen om morgenen kl 0700. De ble der tildelt dagens gjøremål av han. Han hadde da allerede vært på broen hos Styrmannen kl 0630 og der ble dagens gjøremål bestemt. På dagtid deltok også vaktene i det vanlige vedlikeholds arbeide, men måtte til enhver tid være i stand til å høre om vakthavende styrmann vislet på de. Styrmenna hadde en visle som de blåste i dersom de ville at vaktene skulle komme på broen. vislet de to støt etter hinannen betydde det at vakten skulle lese av loggen og komme opp med avlest tall. Det hendte at vakthavende styrmann tok over styringen  slik at han som sto til rors kunne springe akterut og lese av loggen, men dette var ikke ofte. Måtte vakthavende styrmann visle to ganger før vakten kom opp var det reprimande å få. Hver vakt var på 4 timer, så var det 8 timers fri og så var det ny vakt igjen. Jeg gikk vakt hele tiden jeg var på ”Toronto”  Under land var det en  mann som gikk vakt hele natten. Det samme i maskinen, der var også en mann på vakt hele natten. Alle andre var da dagmenn. Vaktene under land skiftet på, så hadde man vakt i en havn var det lenge til neste gang. Den som hadde nattvakt var fri om dagen og hadde anledning til å ta en tur i land på dagtid, men han skulle jo på vakt om natten igjen så han måtte også sove på dagtid.

 

Under land ble alle purret 0630. Der var da også kaffe i alle messer og det var nattvakten som sørget for kaffe og purring. Etter at man var kommet seg på beina tok man seg en kopp kaffe og en røyk i messa. Møtte opp utenfor Malersjappen kl.0700. Der var båtsmannen  og hver mann ble tildelt dagens arbeidsoppgave. Det er stor forskjell på hva en dekksgutt og en jungmann ble tildelt i forhold til en matros. Lettmatrosene var noe midt imellom og kunne få hva som helst. De ble ansett til å kunne det meste, men hadde ikke den erfaring som en matros. Det var som regel vedlikehold av skutesiden som sto på dagsorden under land. Som regel ble det å rigge til en stilling på skutesiden og sette i gang med skraping og maling. Noen ble også sendt på kaien med langskaft for å ta det man rakk derfra. 0800 var det frokost. Det var som regel en liten varmrett til frokost også. Det kunne bestå av stekt torskerogn eller fiskeboller, blodpudding, bønner og bacon, kokt eller stekt egg og bacon det var da 2 egg på hver. Ved siden av en av varmrettene hadde man brød, smør og forskjellig pålegg som syltetøy, ost, sirup var nokså vanlig. Under land fikk man også melk dersom det kunne skaffes, men i sjøen var det bare kaffe og vann, te inn i mellom og så ett glass jus til søndagsfrokosten.  Frokostpausen varte i en halv time, så var det tilbake på jobb. Kl. 1000 var det kaffepause, den skulle vare i 10 minutter men vart som regel noen minutter mer. Det ble da bare tid til en kaffe og en røyk.   

1200 var det Lunch. Det ble da også servert en varmrett men uten poteter og grønsaker. Det var som regel en liten middagsrett med brød og noe mer pålegg enn til frokost. Der kom i tillegg også kjøttpålegg av flere sorter. Det var vanlig bra mat til alle måltider. Jeg syntes den var overdådig i forhold til det jeg var vant med fra tidligere. Men klaging på maten var ofte vanlig. Det var ofte de som var dårligst vant fra før som klaget mest. De hadde som regel ikke peiling på mat.

I lunsjpausen  ble det tid til en liten lur eller avslapping i en trossekveil eller lignende under solseilet på poopen. Kl.0100 var det påan igjen. Da varte økta til 1500 da det var kaffe med ett eller annet til. Vafler, noe kake, kanskje nystekte boller eller rundstykker. Det var da en halv times pause før man begynte på igjen. Siste økta inkluderte at man hadde tatt inn arbeidsredskapen og satt på plass maling, koster og andre ting som ikke skulle ligge på dekk når klokken var 1700. Da kunne man gå akterover og i dusjen eller bare vente på  middagen kl 1730. Etter å ha fått i seg den , var det rett i dusjen, dersom det ikke allerede var gjort, og på med landgangstøyet og i land for den som det ville. Det var som oftest de fleste som skulle ha en tur i land.

 

En gang i uken i sjøen var ”Slappkisten” åpen. Det var stuertens lille forretning. Han hadde de mest nødvendige toalettartikler som såpe, barberblader og høvler. Tannkrem og børster. Dessuten en del av hår og barbervann som ble benyttet den tiden. Tobakk og sigaretter samt fyrstikker var det mest vanlige salgsvarer. Så varierte det litt, noen hadde til og med litt undertøy, shorts og skjorter samt en del Kakiklær. Håndduker og skokrem hørte med til det vanlig. Ja enkelte stuerter hadde ganske stort vareutvalg og handlet for masse penger. Det var ett gode at de mest nødvendige toalettartikler, sigaretter og tobakk fantes om bord og til svært rimelige priser. Dette slapp man å kjøpe i land til kanskje flere ganger av prisen det kostet om bord.

 

Onsdag og lørdag var det ”Bakstørn” Det vil si at da skulle all innredning vaskes. Det var som regel de yngste av vaktene som fikk den jobben, men var der en dekksgutt som ikke gikk vakt, var det han som fikk den jobben. Det var bare mannskapets oppholdsrom, vaskerom, toalett og lugarer som vaktene skulle ta. Offiserenes lugarer m.m. ble tatt av betjeningen i offisersmessen. Det samme i salongen. Dette var uansett om båten var i sjøen eller under land. Når lørdagen og onsdagen kom, så skulle det vaskes. Om lørdagen var det utskjei kl 1500 for dagfolkene.

Det ble en del bading på dekk på overfarten av det Indiske hav.  Når skipet var på last var der ikke så mye fribord igjen. Så det skulle ikke så mye sjø til før vannet kom inn på dekk. Spesielt ikke når vinden kom inn på siden som den gjorde her. Det ble da litt rulling og hver gang skipet la seg over på le side kom det litt vann inn på dekket gjennom svalkeportene. Det tok litt tid før dette vannet rente ut igjen, så man fikk seg en fin avkjøling. Helt ufarlig var vel dette ikke. Man hadde jo ingen kontroll med hvor mye skipet ville legge seg over og hvor mye vann som ville komme inn. Faren var at kom det mye vann kunne man bli tatt av vannmassene og ført over rekken og ut i det blå hav. Rekken var ofte helt under vannet

 

På veien over det Indiske hav gikk Proviantfrysa i stykker, Den kunne heller ikke repareres før vi kom til lands. Dette fikk katastrofale følger for kostholdet om bord. Stuerten måtte til å salte kjøtt etter hvert som det tinte opp. Vi spiste jo mye mens det enda var ferskt. En del gikk over bord også. Det ble heller smalhans en stunde etter dette. Det gikk jo ut over andre ting også. Bl.a. så ble det slutt på isvannet. Det var jo ett primitivt anlegg som skaffet isvann. Det var noen slynger med rør som låg i kjøla, men det hadde skaffet kaldt vann hittil. Nå var det slutt, heretter var det bare lunkent vann. Noe slikt som kjøleskap fantes ikke om bord. I Singapore fikk vi fikset på kjølekompressoren, ny proviant kom om bord, bunkers fikk vi også og så fortsatte ferden vider mot ”Den fjerne Østen” og Korea.

 

Det tok over 10 døgn fra Singapore til Fusan i Korea. Her var ikke varmen så trykkende lenger. Dette var jo for meg en helt ny verden igjen og ett sted man bare før hadde hørt omtalt. Svært lite sjøfolk hadde vært i disse landene før krigen. Det var nærmest lukkede områder. Nå var vi her og kunne betrakte ”Den gule rase”  De var ganske små av vekst. Der var vel ingen om bord hos oss som ikke var større enn den største vi såg. De var svært smilende og høflige etter vår målestokk. De bukket ikke bare en gang men gang på gang. Påkledningen var også egenartet spesielt på damene. Byen i seg selv var ikke rare greiene etter vår målestokk. Husen var små og skrøpelige, de såg i allefall slik ut. Der var jo enkelte normale hus men det var ikke mange.          

 

Lossingen gikk etter forholdene ganske fort unna, Det kom om bord en masse folk som gikk i romma. Der la de ut noen firkanter av seilduk med stropper på, som de skuffet saltet oppå. Der var ett øye i hvert hjørne som de så huket på lastekroken, og det hele ble hivd opp som en pose med salt i. Dette ble så låret ned på kaien og ett tomt seil ble huket på og hivd om bord. På kaien ble saltet fylt opp i små korger. Disse korgene ble av små koreanske damer, tatt på hodet og så løp de inn i ett skur og tømte det der. Det var mange mann som fyllte opp korgene etter hvert som de kom tilbake med de tomme. Sett oppe fra båten, såg det ut som ett løpende transportbånd av korger. Det var overraskende å se så mye kvinnfolk i arbeid med det som vi betrakter som mannfolk arbeid. I byen var det også mye kvinnfolk som arbeidet. Blant annet med gatefeiing og transport av varer. Mye varer ble transportert ved hjelp av en stang over ene skulderen. I hver ende av denne stangen hang det som skulle transporteres. Det kunne være matvarer, flytende stoff i bøtter og spann. Ja kort og godt, alle småting og større ting som ikke veide all verden. Da kom de balanserende med denne stangen på skulderen. De holdt som regel i den med en hånd, idet de småløp av gårde. De var litt kroket i knærne med ett huskende løpesett. Det var vel om å gjøre at stangen ikke kom i bevegelse.

 

Lossingen gikk sin gang og tilslutt var skipet tomt for last. Rommene vart rengjort etterhvert. Det var det også kvinner som utførte. Vi avgikk med Japan som bestemmelsessted. Der skulle vi laste stykkgods for Australia.  Men aller først var vi innom ett verksted for å fikse på forskjellige tekniske ting.