Rolf
Førstereis på langfart - opplevelser og dagligliv ombord i 1949.
Del III
M/S «Toronto»
Bygget i Rouen i 1928 Br. Reg. tonn 5.018
Nett Reg tonn 2.883 DW tonn 6.808
Lengde i fot 400 Motor B & W 4.000 HK.
Fart 12,5 knop
Det tok over 10 døgn fra Singapore til Fusan i Korea. Her var ikke varmen så trykkende lenger. Dette var jo for meg en helt ny verden igjen og ett sted man bare før hadde hørt omtalt. Svært lite sjøfolk hadde vært i disse landene før krigen. Det var nærmest lukkede områder. Nå var vi her og kunne betrakte ”Den gule rase” De var ganske små av vekst. Der var vel ingen om bord hos oss som ikke var større enn den største vi såg. De var svært smilende og høflige etter vår målestokk. De bukket ikke bare en gang men gang på gang. Påkledningen var også egenartet spesielt på damene. Byen i seg selv var ikke rare greiene etter vår målestokk. Husen var små og skrøpelige, de såg i allefall slik ut. Der var jo enkelte normale hus men det var ikke mange.
Lossingen gikk etter forholdene ganske fort unna, Det kom om bord en masse folk som gikk i romma. Der la de ut noen firkanter av seilduk med stropper på, som de skuffet saltet oppå. Der var ett øye i hvert hjørne som de så huket på lastekroken, og det hele ble hivd opp som en pose med salt i. Dette ble så låret ned på kaien og ett tomt seil ble huket på og hivd om bord. På kaien ble saltet fylt opp i små korger. Disse korgene ble av små koreanske damer, tatt på hodet og så løp de inn i ett skur og tømte det der. Det var mange mann som fyllte opp korgene etter hvert som de kom tilbake med de tomme. Sett oppe fra båten, såg det ut som ett løpende transportbånd av korger. Det var overraskende å se så mye kvinnfolk i arbeid med det som vi betrakter som mannfolk arbeid. I byen var det også mye kvinnfolk som arbeidet. Blant annet med gatefeiing og transport av varer. Mye varer ble transportert ved hjelp av en stang over ene skulderen. I hver ende av denne stangen hang det som skulle transporteres. Det kunne være matvarer, flytende stoff i bøtter og spann. Ja kort og godt, alle småting og større ting som ikke veide all verden. Da kom de balanserende med denne stangen på skulderen. De holdt som regel i den med en hånd, idet de småløp av gårde. De var litt kroket i knærne med ett huskende løpesett. Det var vel om å gjøre at stangen ikke kom i bevegelse.
Lossingen gikk sin gang og tilslutt var skipet tomt for last. Rommene vart rengjort etterhvert. Det var det også kvinner som utførte. Vi avgikk med Japan som bestemmelsessted. Der skulle vi laste stykkgods for Australia. Men aller først var vi innom ett verksted for å fikse på forskjellige tekniske ting.
Japan var jo enda mer isolert enn det Korea hadde vært og var vel fortsatt ganske isolert og lukket. Det var amerikanerne som bestemte der borte nå. Der var mye amerikanske soldater og militærpoliti. Japanerne var enda mer smilende og høflige enn hva Koreanerne hadde vært. Landet var nok fortsatt merket av krigen med varemangel m.m. Selv om der kunne være mye av enkelte varer, var der mye brukte ting til salgs. Jeg kjøpte mitt første fotoapparat her. Det var ett tidligere brukt kamera. Litt suvenirer ble det også handlet. Skotøyet som Japanerne brukte var helt spesielt. Det var en flat treplate formet som en skosåle. Under denne platen var det satt på to klosser på tvers, høyden på klossene kunne være opp til 5 cm. Disse klossene var festet under sålen cirka 5 cm fra hver ende. På toppen av sålen var der festet en stropp med tre festepunkter. Det ene festepunktet var slik at det kom imellom stortåen og den nest største, så gikk det over fotbladet til den ene siden og ble festet der. Den andre gikk over stortåen og ble festet i andre siden . De enkleste feste anordninger var bare en hempe for stortåen. Strømpene som de brukte til daglig var strikket med tommeltott for stortåen, dermed var de skapt for å bruke slike sko med en eller to hemper. Dette trippet de så i vei med. Det var greit nok å gå på når man ble vant til det. Foten bikket liksom over klossene på tvers under.
Det var vanlig i Japan at når man skulle inn i ett hus måtte man ta av seg skoa. Da var det enkelte plasser man fikk låne slike japanske sko til innebruk. Med mine bein på 46 ble det nærmest bare til å gå på tærne med. Vi hadde i allefall en fordel når vi gikk i gatene, vi kunne se hverandre på lang avstand for vi raget mer enn hodet over japanerne.
Nagasaki var den første byen vi kom til. Det var den andre byen som ble bombet av Atombombe under krigen. Det var industridelen av byen som vart bombet. Der vi låg på verksted var det ikke så mange merker etter krigen. Jeg var på det stedet Atombomben hadde falt. Ett stort område der var omtrent slik som etter at Atombomben var detonert. Når man sto i senter var der ett stort område som var helt flatt. Der var bygget som ett slags museum på stedet der. Der var alle opplysninger samlet om antall omkomne, sårede m.m. Tidspunktet og alt som var av interesse. En god del gjenstander var samlet der også. Bl.a. brystvernet av en bro. Der kunne man se skyggen av en mann som løp. Hans skygge var kommet der da bomben eksploderte og hans kropp hadde tatt av for det første enorme varmeglimtet slik at muren var mer brent der som hans skygge ikke var. Der var også murstykker med avtrykk av blader. Man såg tydelig selv de fineste årer i bladet. Selv om det var denne bomben som gjorde ende på krigen, var det allikevel forferdelig å se på resultatet og de lidelser det hadde vært for de som vart utsatt for det. Der var mye bilder av personer som var såret. Det var brannskader de vart utsatt for. Så var der mange som omkom senere av de radioaktive skadene de var utsatte for. Jeg tok en del bilder fra dette stedet med bl.a. Minnesøylen som står i senteret for eksplosjonen.
Rundt sentrum av der bomben traff, stod der igjen noen ruiner. Skorsteiner fra hus og murrester. Alle ting skrånet inn mot sentrum. Ved en vanlig bombe vil ting bli blåst i filler fra sentrum og utover. Her er det motsatt. Bomben laget ett slags vakuum, så den kraftigste trykkraft gikk inn mot sentrum.
Etter at vi kom til verkstedet fikk japanerne fra verkstedet lov til å gå rundt på skipet og måle opp og tegne av forskjellige ting rundt på dekket og i maskinene. Det var slike ting som pullere, nokker på winchene, lufterør, ja stort sett alt ble tegnet av og satt mål på . Jeg har tenkt på det siden da den japanske skipsbygnings industrien kom på verdensmarkedet at det kanskje var noe av den spede begynnelse til å skaffe seg maler til videreføring. Tidligere hadde de bare bygget til seg selv, og målene på de båtene var kun beregnet for japanere som i snitt er neste halvmeteren kortere enn en nordmann. Vi visste jo ikke hva de skulle med disse tegningene og målene. Kanskje Kapteinen og Chiefen visste noe.
Omsider var vi ferdig på verksted og begynte å laste. Vi var i flere byer og lastet. Først var det Nagasaki så var vi i Yokohama, Osaka og Kobe. Livet i land for oss som var nærmest turister var nokså begrenset. Der var områder man overhode ikke kunne gå i. Sentrumsgatene kunne man stort sett bevege seg fritt i på dagtid. Vareutvalget var ikke så overveldende. Der var imidlertid mye porselen og småartikler som barneleker og slikt, Men sko og klær var det lite av. Skulle man på restauranter eller barer var det kun der amerikanerne hadde kontroll man hadde lov til å gå. Ble man tatt utenom tillatt område, var det rett i den amerikanske militærarrest. Det var amerikansk militærpoliti som patruljerte. Såg de en hvit mann på galt sted, bar det rett i arresten. Der fikk man anledning til å forklare seg. Militærpolitiet såg ikke forskjell på en amerikaner eller nordmann. Var vedkommende på ulovlig sted, ble han tatt for amerikaner når vedkommende ikke var japanere.
Jeg ble syk der borte, fikk lungebetennelse. Da var jeg på ett amerikansk militærsykehus og fikk behandling. Det var en stor svær sprøyte med Penicillin. Den første og den største jeg noen gang har fått. Både sprøyten og nålen som var 10 cm lang såg fryktinngytende ut. Sprøyten ble satt i baken og jeg regnet med å bli frisk av denne sprøyten. Skulle holde sengen ett par dager men dette ble det ingenting av. Dagen etter var siste kvelden i Japan. Kapteinen hadde invitert alle om bord på fest og dans på en Amerikansk klubb. Dette kunne jeg jo ikke gå glipp av. Jeg kledde meg og ble med de andre på fest. Den varte jo til langt på natt og tidlig neste morgen skulle vi gå. Alle ble purret unntatt jeg. Vakta visst jo at jeg var syk og skulle ligge enda en dag. Det tok ikke lang tid før styrmannen kom fykende inn på lugaren. Han var ganske morsk i stemmen og sa" At var jeg istand til å gå på land og feste, var jeg også istand til å jobbe” Jeg kom med ut av køyen i en fart, men fikk jo sagt at det var ingen som hadde purret meg. Jeg merket ikke noe mer til sykdommen, så alt gikk fint.
På vår videre ferd til Australia var vi også innom Hong Kong etter Japan. Dette var jo stedet der alt kunne skaffes for en rimelig penge. Her var skreddere som kom om bord. Tok mål og sydde flotte dresser mens båten låg der. Jeg anskaffet meg en del Kaki tøy. Dette var begynt å bli så populært, først som landgangstøy, og når det ble for dårlig til det kunne man bruke det som arbeidstøy. Dette begrenset jo klesmengden man behøvde å dra på.
Hong Kong var litt av en metropol. Her var det engelskmenn som regjerte, men det var mye innblanding av kinesere i politiet og andre deler av administrasjonen. Men stylen var engelsk. Her kjørte jeg for første gang ordentlig Rickshaw. Det er en to hjulet liten vogn med plass til to. Der er kalesje som man kan slå opp i regn eller sterk sol. Hjulene er sykkelhjul og så er der to drag på den ca. en og en halv meter lange. Det var selvfølgelig kinesere som drev dette yrket. Det var jo en gammel kinesisk transportform som fortsatt eksisterer. Det vanlige var jo at vi først sa hvor vi skulle, så var det jo da å bli enig om prisen for å ta oss dit. Det ble ofte lang tids pruting og noen ganger gikk man bare. Da kom de etter og tilslutt ble man enig om en sum. Da satte man seg oppi og kineseren tok tak i draga og begynte å småløpe litt etter at han var kommet i gang. Det var en behagelig måte å komme seg fram på . De snodde seg elegant gjennom trafikken og bybildet hadde man på kloss hold og man fikk med seg mye av det som skjedde i gatelivet på en slik tur.
Litt innenfor for selve byen var der en fiskerihavn og havn for Djunker . Det var noen spesiell kinesiske seilbåter i varierende størrelser. De minste var så små at en mann kunne ro de. Så var det oppover til små lastebåter med mange manns besetning. De ble brukt til fiske og som fraktebåter. De kunne ha opp til 3 seil men det mest vanlige var to. De var høye bak, det var her lugarer m.m. var. Litt opphøyd foran og. Det var seilene som var det mest spesielle. De var tilnærmet trekantet og så var de stivet opp med flere bambustenger oppover seilet. Båtene var visst også tilnærmet flatbunnet. Det var de spesielle seila og den fyldige akterenden som preget de. De ble brukt både til fiske og fraktfart. Bestandig når vi nærmet oss Hong Kong ble utkiken skjerpet. Det var en masse fiskebåter utenfor. Om natten hadde de ikke oppe noe lys. Det var når en båt kom mot de, og de såg at det kunne være fare for kollisjon, at det kom opp ett lite lys. Så svingte vi skipet for å komme unna og da dukket det opp ett nytt lys eller flere på den nye kursen. Det kunne være spennende å stå til rors en slik natt. Noen ganger måtte farten reduseres så man fikk tid til å svinge unna. De såg jo våre lys, mens de ikke viste lys før vi hadde kurs rett på dem. Noen ganger lønte det seg å svinge godt unna for der var som regel mange båter tett i tett.
Kapteinen hadde etter den avskjedsfesten i Kobe nærmest ”Ramlet av lasset” som vi sier. Han var kommet inn i en periode hvor han drakk nokså mye. Det var 1. styrmannen som det hette den gang som klarerte båten i Hong Kong. Vi syntes jo alle at dette var litt flaut, og der var endel diskusjon i messa om hva som nå ville skje. Det var visst ikke første gang det hadde hent med denne Kapteinen. Han hadde visst fått denne båten som en ny og siste sjanse. Han hadde i lengre tid vært bra, men nå var det bare sorgen.
Vi nærmet oss Australia og ryktene svirret. Kapteinen hadde visst noe familie der nede. Det var noen som mente at de ville få han på nytt spor igjen. Vi hadde lenge hatt nydelig vær, med nærmest speilblankt hav, men så kom vi ut i noe slingring. Ikke så mye men båten beveget sakte fra side til side. Fra broen hørte vi klirringen av tomflasker fra Kapteinens bad. 2. styrmannen som vi var på vakt sammens med ville ikke lenger høre på dette skramlet. Han lurte på om vi ikke kunne gå ned og lempe de tomflaskene over bord. Vi kunne gå inn om ventilen og rett inn på badet. Han overtok roret og vi gikk ned på dekket under. Ventilen til badet sto åpen. Han Nordlendingen var mindre enn hva jeg var, så han smøg seg inn ventilen og inn på badet og begynte å sende tomflasker ut til meg. Jeg lempet de over bord etter hvert. Der var en masse tomflasker både i badekaret og rundt omkring på badet. Når der var tomt kom han ut igjen og vi gikk tilbake til vårt vanlig arbeid som var utkik og styring. Det var om natten dette hendte og vi snakket lenge om opplevelsen og alle de tomme flasker Kapteinen hadde på badet. Han ble svært tynn etter hvert, han sløyfet jo alle måltider. Hadde sluttet å møte opp til disse, fikk visst litt mat på lugaren av og til. Var også selv i pantryet om natten for å finne seg noe også. Han viste seg aldri på broen eller ute på dekk. Det vi lurte på var om rederiet var underrettet om tilstanden. 1. Styrmann var jo en eldre type med lang erfaring så det var ikke noe problem som ikke kunne løses hva skip, navigering og slike ting angikk.
Vi nærmer oss Australia mer og mer. Dagen før ankomst havn, er det klargjøring for ankomst. Alt gir til bommene blir satt på plass. Det er 2 Gaiere, en preventer og en mantel til hver bom . Der var 4 bommer på fordekk, 2 midtskips og 4 på akterdekket. På lengre turer ble alt losse og lastegear tatt inn. Så når man nærmet seg en havn etter en lengre overseiling måtte dette rigges til igjen. Det var som regel dagen før ankomst som ble brukt til dette. Losleideren ble også tatt frem og lagt midtskips. Det var der losen som regel kom om bord. Det var vakthavende styrmann og en av vaktene som var på dekk og tok imot losen. Når han var vel om bord skulle losleideren hives opp igjen. Da var det som regel ikke lenge før vi var inne i en eller annen havn. Det hørte med til Sjøklaringen at før man gikk fra havn skulle alle bommer låres ned. Lukene legges på og skalkes. Var det korte turer langs kysten og slikt, tok man ikke inn laste/lossegearet. Losleideren var det siste som ble tatt inn etter avgang. Dett var en spesiell leider som bare ble brukt til losene.
Etter hvert som vi nærmet oss land ble stemningen straks en annen i messa. Det ble pratet om hva man skulle finne på. De som hadde vært der før kom med gode anbefalinger, samt en og annen advarsel. De fleste større byer hadde sine særegenheter. Det var de ukjente byer som kunne bli de mest spennende, for der visste man ingenting om hvordan forholdene var. Det var jo enkelte som hadde vært i Australia tidligere, så de kunne fortelle oss ukjente litt om forholdene. Det var mange som forsøkte å komme seg i land i Australia. Mulighetene til å slå seg opp var store for den rette personen, fortjenesten var bra og dette fristet mange.
Fremantle var første byen vi kom til i dette landet. Australia var uberørt av krigen. Der var ikke noe eller noen som hadde angrepet de. Derimot hadde de mange soldater som hadde kjempet både i Europa, Afrika og på Østen . Da vi kom her var det fin temperatur. Det begynner å bli vår her nede.
Vi fortsatte videre østover med lasten, og vi var innom Adelaide, Melbourne, Sydney og Townsville. Da hadde vi passert hele sydkysten og var kommet ett godt stykke opp på østkysten. Det var jo engelsk styre og stell her. Ja de var mer eller mindre selvstendig, men australierne var nesten mer engelsk enn engelskmenn. Det var litt annet lynne i folket da. De var lettlivet, imøtekommende og enkle å omgås. Her fikk vi også post. Det var alltid spennende når man kom til lands om der var post. Noen stor brevskriver var jeg ikke, men det ble jo noen brev i løpet av året. Det var ikke ofte de skrev hjemme heller.
Det ble sendt ett brev herfra Australia datert den 25.09.1949 Hallo alle sammen.
Ja no er eg komen til Australia, og her fekk eg brev frå dykk, og det har eg ikkje fått sidan i mai så eg trudde de ikkje hadde tid til å skrive. Det siste eg fekk der skreiv de om en duk som de ville ha men kva sort det var stod der ikkje noko om. De må fortelja kor stor han skal vera og om han skal vera kvit eller svart. Ja, eg forstår at det har vore lite folk heime i sommar så dei har vel måtte arbeide hardt dei som var. Kor har han likt seg han Beren (Gunnar) då som har vore inne i fjordane, der har vel ikkje vore noko serleg sommar der heller. Nei, de skulla hatt litt av varmen som eg har hatt, så trur eg det hadde vore fin sommar. Me har hatt varme heilt sidan i April, og til no. Her i Australia er det kaldt for oss, me må kle på oss sånn som me gjør heime om vinteren. Ja me brukar ikkje vottar. Her er omtrent + 10 grader, ja midt på dagen er det vel 15 grader. Så eg forstår ikkje korleis det blir når me kjem til Norge med en minus 10 – 15 kuldegrader. Det er snakk om at me skal gå herfra til Europa med last, så me kan vel kome heim kring nyår ein gong. Men eg kjem vel ikkje heim. Dersom eg mønstrar av så reiser eg vel ut igjen med ein gong, for det blir sikkert for kaldt til å gå der oppe. Det man skulle gjøre, var å gå i land her i Australia for det er fremtidens land nå. Det er likedant her som det var i Amerika for en 30 – 50 år siden. Så den som er heldig her, kan bli kakse på kort tid. Det er også forholdsvis billig å leve her og. Her får man kjøpt det man vil, for her er ikkje merke etter krigen på noen måte. Eg har tenkt eg skulle kjøpa meg noe skikkelige klær her. Et par dresser og diverse, men klevare og sånt er ikke spesiellt billig her, men så er det til gjengjeld god kvalitet. Billigste plassen eg har vore på var Japan, men der var ikke kle å få men mye annet og i særdeleshet porselen av alt mulig. Middagssett, kaffesett og tesett var der en heil masse av, ja etter mitt syn i overflod og det var førsteklasses varer til billig pris. Ett middag, kaffe og tesett til 8 personer ca 150,- 200,- Norske kroner
Til jul kjem eg sikkert ikkje heim, og om eg kjem til neste det veit eg ikkje for eg må sei som sant er at eg likar meg godt og eg har det berre bra. For når man kan væra i Japan ein dag, og 14 dager etter i Australia, så må man vera nokså enfoldig Røsokmann skal man ikkje like seg. For her får man sjå og oppleve ting som de fleste andre går og drøymer om heile sitt liv, ja kanskje lenger. Så må de helsa alle og ha det bra på alle måtar. Håper de får og forstår dette. Helsing Karstein.
I Melbourne var vi på en innendørs Skøytebane. Det var noen som hadde vært der kvelden før og de fortalte at der var det sable moro. Vi var en gjeng som var enige om at vi skulle gå dit så snart arbeidsdagen var over. Da vi kom der var der, var der nesten ikke folk. Vi fikk leid oss skøyter og jumpet ut på isen. Det var en trønder og jeg som var først utpå isen. Det viste seg at han trønderen også var en reser på skøyter. De begynte å rope noe i høytalerne, men dette oppfattet ikke vi. Det er ikke alltid så godt å forstå det som ropes i en høyttaler, spesielt når språket er utenlandsk. Men vi forsto at ikke alt var som det skulle være. De andre av gjengen ble plukket opp nokså fort, men oss to hadde de ingen sjanser på å få tak. Etter faktene og oppførselen til vaktene ante vi at det var noe ulovlig vi foretok oss. Vi avsluttet i fin stil og gikk inn til de andre. Det viste seg at der skulle være oppvisning i kveld og da ville de ha isen fin og blank. Først etter oppvisningen var det tillatt for publikum å komme utpå isen. Det viste jo tydelig på isen der vi hadde gått for vi hadde sparket godt ifra. Da showet var over, kunne vi innta isen igjen men da ble det så mye folk utpå at det ble ikke noe moro for oss som hadde hatt solo opptreden tidligere.
I Sydney var det fornøyelsesparken som var det store trekkplaster. Man måtte da over byens stolthet. Den markante broen som gikk over innseilingen til byen. All trafikk til og fra Sydney gikk inn og ut under denne broen. Den var ett særpreget varemerke for byen, Fornøyelsesparken var også litt av ett syn. Det var vel en av de største i verden. Der prøvde vi alle mulige slags apparater, rutsjebaner og skumle tunneller. Der var noe mann gikk inn i, man visste ikke hvor man ville havne til slutt, men det var ikke råd å komme tilbake når man først var kommet inn der. Etter mye rare og skumle ting, sto man endelig på stupet. Veien derfra var bare den ene. Ned en bratt rutsjebane. Man kunne ta en liten matte til å sitte på og så var det bare å la det stå til. For oss mannfolk var det ingen ting. Det som var det store poeng var jo når kvinnene kom og skjørtene flagret rundt ørene. Som regel viste de frem mye mer da enn hva de noen gang hadde tenkt. Det var ikke godt å holde på for det ble en god fart nedover. Det var mange damer som var ganske rød i toppen når de sto der og ordnet på sine gevanter. Som regel sto der mye folk nedenfor og bivånet dette skuet. Det var jo en av attraksjonene på i fornøyelsesparken.
Her var jo mye egenartet å se her nede. Det var alle disse rare dyrene som ikke fantes noen andre steder. Merkelige trær og planter som også bare vokste her. Ja der var ett mangfold av nye ting å se. Folkelivet på barene var enormt. Ett glass øl såg det ut til at alle skulle ha før dagen var omme. Det var i allefall det inntrykk man fikk. Her var massevis av barer og pubber. Med noen merkelige stengetider.
Australia ble jo av mange regnet som fremtidens land og sammenlignet med Amerika for 40 år siden. Det var mange som gikk i land her for å finne seg ett arbeid og slå seg til her. Tanken var vel ikke fremmed for noen av oss om bord. Jeg hadde imidlertid andre planer som jeg ville satse på .
Etter utlossing i Townswille begynte vi å laste for Europa. Det var ull og sukker vi skulle laste og ha med oss. Vi fortsatte fra Townswille til Brisbane, Newcastle, Sydney, Melbourne og Adelaide. Da hadde vi full last av ull og sukker. Sukkeret var i sekker og ullen var i hardstappete baller. I Newcastle ble jeg mønstret om til Matros. Det vil jo si at jeg fikk noe mer hyre og at jeg hittil hadde gjort jobben min OK. Hyren var ca 600,- kroner i måneden. Overtiden som det ikke var så mye av var kr. 3 ,- pr. time for hverdag og kr. 6,- for helgedager. Jeg sendte hjem kr. 300,- for måneden. Dette ble sendt til en bank. Jeg regnet med at dersom jeg seilte i 3 år og sendte penger hjem hver måned, ville jeg da ha tjent nok til å reise hjem og ta styrmannsskolen. Dette var de planer jeg hadde nå. Jeg kom vel til å skifte båt, men at jeg skulle bli sjømann, det var jeg enda mer bestemt på nå enn noen gang før.
Vi spillte også en del fotballkamper under land. I Japan hadde vi spilt mot ett lag fra verkstedet. Vi tapte kampen som gikk på en bane som hørte verkstedet til. Der var også ett svømmebasseng i samme område. Dette fikk vi også lov til å bruke. Jeg var helt gåen etter kampen og tenkte det skulle gjøre seg med ett svalende bad, så jeg jumpet rett ut i bassenget. Holdt nesten på å drukne av utmattelse, men jeg fikk jo karret meg inn til kanten og holdt meg fast der til jeg var istand til å komme meg opp igjen av bassenget. I Australia hadde vi noen kamper mot andre båter. I den ene kampen skåret jeg mål fra midtbanen. Jeg såg at keeperen var langt ute. Hadde ballen og smelte til, han rakk ikke tilbake i mål og ballen gikk over hodet på han og i nettet. Jeg ble jo dagens helt den gangen. Det var det eneste målet som ble skåret. Dett var en skåring som jeg aldri har klart å gjøre om igjen, det var vel en av livets engangsforeteelser.
+++
Fortsettes...
