Rolf
Uventet påmønstring, det ble fødsel og barnedåp men far var på havet... - beretningens siste del.
Benfruit»
Påmønstret for 5 gang på
dette skipet.
6.Januar 1960 mønstret jeg på m/s "Benfruit" som Kaptein. Dette var 5 gang jeg mønstret på dette skipet og det var 2. gang jeg var oppført som Kaptein der. Første kapteins jobben varte bare 1 måned og 5 dager.
Den 1. januar 1960 ringte det på døren tidlig på morgenen. Det var Skipsreder Bendt Rasmussen som stod på trappen. Han fortalte at Kaptein Midthassel på m/s "Benfruit" var død. Jeg forsto jo umiddelbart hva som var på gang. Han kom fort til poenget han også. De trengte selvfølgelig en ny mann ombord for å overta etter han. Og han tilbød meg jobben. Han kjente jo til at Gudveig snart skulle på fødeklinikken. Han fortalte videre at båten kom inn til Boma i Belgisk Kongo om noen dager og at jeg måtte eventuelt dra dit ned og gå ombord der. Det kom selvfølgelig bardus på oss dette og vi måtte diskutere det litt oss i mellom. Det fikk vi jo lov til. Men som han sa "Jeg hadde jo gjort mitt nå, resten var vel opp til Gudveig. "Det hele endte med at jeg skulle ta båten.
På grunn av situasjonen som nå var oppstått kunne jeg få en Kapteins stilling med det samme. Tok de inn en ny mann, var det ikke sikkert hva tid jeg fikk neste sjangse. Jeg hadde jo tenkt å være hjemme noe lengre. Det var jo den forestående fødsel av vår førstefødte som også var en av de ting jeg skulle ha med meg. Det var jo ikke vanlig den gangen at fedre fikk være tilstede, men de kunne sitte på klinikken og vri hender. Etter en prat med Gudveig, ble det til at vi svarte ja til tilbudet om å dra. Jeg var på Hyrekontoret og mønstret på, innom rederiet for å få de siste instrukser og adresse til de jeg skulle ha kontakt med. Så var det å pakke kofferten og dra til Kjevik Første strekket gikk til Brussel Ankom der rundt midnatt og overnattet til neste dag som var den 7.jan. Skulle ikke dra fra Brussel før 1300 så jeg hadde en runde på byen. Leverte inn filmkamera der for en reparasjon. Skulle få dette igjen i Antwerpen. Det var en garantisak så det skulle ikke koste noe.
Startet fra Brussel i rute,altså kl 1300 Det var Lissabon som var neste stopp. Der var det en times opphold, som bl.a. ble benyttet til å se seg rundt på Shoppingsenteret på flyplassen.
Så gikk ferden videre mot Belgisk Congo Hadde 12 timer i luften. Det vart servert en del måltider underveis, men hele natten var lang og kjedelig. Jeg var jo av de heldige som hadde to seter å breie meg på, men allikevel noe behagelig var det ikke. Kl 0630 den 8.jan. 1961 landet vi trygt i Leopoldville. Da vi kom ut av flyet og tropevarmen slo mot meg , var jeg glad for at jeg hadde fått på meg sommerundertøy. Det var som å møte en varmevegg eller å komme inn i en badstue. Det føltes som om man ikke fikk dratt pusten ordentlig. Verre ville det nok bli senere ut på dagen. Men det var bare en overgang fra den Norske vinter, man venner seg til det meste.
Innklareringen gikk greitt. Der var en del svarte som var til opplæring , både i toll og politi vakten. Dette ble det jo gjort stort nummer av. De ble instruert i alt. Til og med hvordan de skulle holde stempelet og sette det i passet. Skulle ikke videre før neste dag, så det ble å overnatte her i Leopoldville. Der var air-condition på hotellrommet så der var det ganske behagelig. Fikk slappe av der etter en heller dårlig natt.
Neste dag den 9. skulle jeg videre til Matadi. Ankom flyplassen i god tid. Fant ut hvor mitt fly skulle gå fra og når det skulle gå, men det hadde jeg jo også i reiseplanen. De var litt annen standard på dette flyet. Det var en såkalt DC 3. Kjent type fra bombetokter under krigen. Det hadde to motorer og var vel som de fleste av disse fly. De har ett lite jul bak, så de står mye på skrå bakover når de står på bakken. Man går inn i akterparten av flyet. Derfor blir det som regel en bratt bakke å gå for å komme frem til setet man skal ha. Dette var jo ett lokalfly i innenlands rute så det var mest innfødte som skulle reise med dette. Det såg ut som om de hadde vært på handletur De hadde med seg levende høner, griser og en del andre dyr, foruten store knytter av forskjellige varer. Det var ett stort stykke stoff av forskjellig størrelse og farge. Oppi det hadde de lagt varene og tingene de hadde med seg. Så hadde de tatt de to motstående hjørner på stoffet og knyttet sammen på toppen til en stor eller liten ball, alt etter innholdet. Ja det var så fullt inne i flyet at de siste som kom inn hadde vansker med å komme seg frem. Disse ballen holdt de på fanget eller satte i midtgangenDer var jo en Steward som skulle forklare oss forskjellige ting før vi tok av, men det var ingen som hørte ett ord av hva han sa, på grunn av kakling, grynting og andre lyder fra folk og dyr.
Omsider kom vi oss opp i luften slik at det kunne bli litt sirkulasjon på luften inne i flyet. Den var det man kaller tykk. Det stinket av mennesker, dyr og matvarer. En duft som man kjenner igjen i de innfødtes "Basarer" Høyden de fløy i var ikke mer enn nødvendig. For meg såg det ut som de nærmest sneiet tretoppene. Det vinglet seg frem gjennom luften over det som såg ut som ett teppe av palmeblader og andre eksotiske vekster. En og annen landsby med noen stråhytter fløy vi også over, Men det såg ut til å være mest ubebodde områder. Jeg fikk en støkk i meg da jeg kom inn i flyet og såg hva som strømmet på av diverse levende og døde ting. Det var nok ikke bare varmen som gjorde at svetten piplet på pannen. Denne tilstanden ble ikke bedre da jeg såg hvor lavt og vinglete de fløy. Det ble sagt noe i høytalerne som gikk meg hus forbi, det var muligens fransk de snakket, en stund etter fløy vi over noe som måtte være Kongofloden. På andre siden reiste det seg en bratt skråning. For meg såg det ut som om vi skulle fly rett inn i denne, men vi for over kanten. Og der, som en svart stripe i alt det grønne, låg flyplassen. Jeg pustet lettet ut, egentlig før vi hadde landet for jeg trodde min siste time var kommet da jeg såg kanten komme mot oss, Men det var altså begynnelsen på flystripen. Etter at vi hadde landet og kommet ut av flyet, var lettelsen så stor at jeg ikke engang merket noe til varmen. Her på flyplassen ble jeg møtt av en representant av agenten. Han skulle nå lose meg videre.
Neste etappe gikk med en buss fra flyplassen til ett lite fergeleie, hvor det lå en liten båt som skulle ta oss over floden. Elven var ikke svært bred her, men der var mye strømvirvler utpå. Litt lenger oppe var der en stor foss. Vi gikk ombord i den lille fergen og utpå bar det. Den hadde vel ett fribord på under en halv meter. Midt på fergen sto der en rekke med benker til å sitte på. Over hele fergen var der strekt ett solseil, så man var beskyttet mot den intense solsteiken. Jeg kikket litt bekymret på de kraftige strømvirvler, men regnet med at skipperen ombord hadde full kontroll. Hadde sikkert krysset elven hundrevis av ganger. Satte meg på en av benkene for å forsøke å slappe av litt. Reisen over begynte og det var fort å merke at der var kraft i strømvirvlene. Det var vanskelig å holde kursen, så skipperen sveivet til stadighet på rattet. Jeg følte meg langt fra trygg på situasjonen, vannet slo inn over dekk ganske ofte. Jeg tenkte at her har jeg seilt på alle hav, flydd jorden rundt og så skal jeg kanskje ende mine dager i Kongofloden. Det ville være til å le av.
Plutselig ble fergen tatt av en strømvirvel, kjørt avgårde sideveis så vannet fosset innover dekket. Jeg fikk løftet på beina så jeg ikke ble våt. Men det var bare så vit at vannet ikke rakk opp i bakenden på meg.. De som sto, ble våte til knea. Vannet forsvant jo fort og ferga kom ut av strømvirvelen og vi nærmet oss andre bredden, men noen lignende seilas ønsker jeg ikke om igjen. I alle fall ikke etter en for meg helt uvanlig flytur. Ferden videre til Boma gikk med en annen båt men den var det litt mer størrelse på så den inga mer sikkerhet. Elven videre nedover ble etterhvert noe bredere og strømvirvlene forsvant etterhvert.
Jeg kom ombord i ”Benfruit” i Boma. Den var som før, men det var nyoppusset på sovelugaren og i salongen. Men her er nok ikke så bra som det var på "Benares". Det er mer slitt her og litt lavere standard. Mannskapet virket bra. Mange kjente fra sist jeg var ombord her og fra "Benoil"
Maskinsjefen og 3. maskinisten har kona med. Her er også en sønn av 3. maskinisten.
Salongpiken er gift med Frysemaskinisten. Det første hun gjorde da hun kom ombord her var å legge seg etter Stuerten. Da han mønstret av var det 2. maskinisten som ble offer. Nå lever de to som mann og kone. Frysemaskinisten som hun er gift med, går og ser på det hele og sier ingen ting. Han er visst glad han blir kvitt henne. De har tatt ut separasjon 2.maskinisten er gift og har 3 barn. Han må være noe forblindet og lite voksen som finner på noe sånt. Dette var jo litt av nyheten som ble meg fortalt da jeg kom ombord. Dessuten har 2.styrmann kona ombord her, hun er messepike i offisersmessa.
Vi gikk fra Boma den 13.januar 1960 med kurs for Antwerpen. Skulle vel innom Las Palmas for bunkring.
Den 18 januar fikk jeg telegram fra Gudveig : En sønn født kl 1035 vekt 3620 gram lengde 53 cm. alt vel med begge. Det ryktes ombord at jeg hadde blitt far. Her var jo flere som kjente Gudveig også. Så det ble mye gratulasjoner og skåling for sønnen. Noe annet var å finne ett navn til vår sønn. Vi skulle jo begge tenke på dette og vi hadde diskutert mange forskjellige navn. Noen direkte oppkalling etter noen av familien såg vi stort sett bort fra. Vi ville finne ett navn som passet etter vår smak. Nå var det jo bare guttenavn som var aktuelle, derfor var det noe lettere. Men uansett var det ikke så enkelt. Arnfinn var ett av forslagene, men det klang ikke riktig i mine ører.
Været var fint på hele turen og vi var innom Las Palmas og bunkret. Der var det jo brev fra Gudveig også, men det var skrevet før fødselen. Venter spent på brev som er skrevet etterpå for å høre hvordan alt gikk for seg. Også for å høre om alt er fint. Vi kom til Antwerpen 30. januar. Jeg ringte Gudveig for å høre hvordan det stod til. Hun var så ukjent i stemmen med det samme at jeg trodde det var søsteren Ingebjørg. Det var riktig koselig å snakke med henne. Men etterpå husket man jo alle de ting som man glemt å si. Vi har ikke fått telefon enda så jeg ringte til vertskapet som bor ovenpå. Har fått lov til å ringe dit dersom jeg vil snakke med Gudveig.
Noe av det jeg glemte å spørre om var jo ett navneforslag samt hva tide det kunne bli dåp. Kanskje det kunne passe med en av våre turer til Antwerpen. Vi skulle være her ca. den 6 mars og så den 10 april igjen. Da kunne det kanskje bli anledning for meg å reise hjem på lørdag og tilbake på søndag kveld. Ruten vår er oppsatt slik at vi skal komme til Antwerpen på torsdag og gå på mandag. Dette skrev jeg jo senere i brev til henne. Jeg måtte ha litt tid på meg for å ordne dette med rederiet dersom det lot seg gjøre rent tidsmessig med dåpen. Det var jo ett lite håp om at jeg kunne få være tilstede ved dåpen.
Jeg fikk jo vite at alt stod bare fint til med begge to, men der var noe med noe grønt vann og grønt hår som jeg ikke riktig forstod. Men siden alt gikk godt var det vel ikke noe av betydning.
Denne turen blir det sikkert livlig. Har fått ombord noen passasjerer som skal være med på rundturen. Det er 3 damer og en Journalist fra Fedrelandsvennen. Den ene av damene er søster av rederen. En annen var husmor på Sjømannskirken i Liverpool under den berømte juletrefesten.
Den tredje har vært ved Telegrafen i mange år og er en venn av Rasmusen familien.
Journalisten er en livlig mann Han skriver i Fevennen under navnet Jan P.. Han har hatt Poliomyelitt i sin tidlige ungdom og går med skinne på ett av beina. Han har også en stokk han bruker iblant. Skal på sjømannskirken i kveld sammens med disse passasjerene og andre fra besetningen. Jan P. skal underholde med ett eller annet på kirken i kveld. Var på Kirken i formiddag også. Der var minnegudstjeneste over Kaptein Midthassel som døde ombord her 1. nyttårsdag.
Jan P. Jansen har fått stipend fra Fedrelandsvennen for å sette seg inn i skipsfarten og for å kunne skrive seriøst om den. Han skal nå være ombord her hos oss en tid. Skal så ombord i en tankbåt for å sette seg inn i det livet og. Jeg fikk igjen filmkameraet mens vi var her i Antwerpen. Regner med at det er i orden nå. Vi skal gå i dag den 1. februar. Det blir som regel en god del folk som kommer innom her i forbindelse med avgangen. Det er alt fra agenter til Skipshandlere og andre representanter for forskjellige myndigheter. Fikk brev fra Rederiet med oppgave over hyren min ombord her. Den var på kr. 2610,- pr måned + uniformstillegg på kr 50,- og eventuelle alderstillegg. De bemerket at der hadde vært noen misforståelser angående alderstillegg, da jeg var innom kontoret. Det kom ny 1. styrmann her i Antwerpen. Det ser ut til å være en bra kar. Han har ingen erfaring fra fruktfart, men det har vi andre , så det går sikkert bra. Han som var her hadde sine gode og dårlige sider. Da han skulle reise hjem somlet han vekk biletten sin. Kunne ikke finne den igjen. Håper han kom seg avgårde. Jeg var litt i tvil om han brukte litt narkotiske stoffer innimellom.
Vi kom oss ut herfra utpå ettermiddagen. Det er nokså enkelt nå synes jeg. Det som var nytt og spennende med denne jobben er nå blitt mye rutine. Slapper godt av og synest at livet er herlig. Savnet etter Gudveig kan ikke erstattes på noen måte. Det blir mye brevskriving og som regel mange brev fra henne i de forskjellige havner. Dette er jo en sjømanns lodd, se utover havet og drømme om familien hjemme.
Vi kom ut i storm på Biscaya denne turen. Vi brukte 2 døgn isteden for vanlig ett. Passasjerene tok det bra. De sløyfet kun en frokost. De andre måltiden møtte de opp til. Han Journalisten. Hadde sine problemer med det beinet han hadde skinne på. Han måtte som regel ha noe fast å holde seg i. Ellers syntes han det var fint å få oppleve dette også. Han sa jo ikke det mens det sto på.
Her er hans versjon av turen over Biscaya :
SOM JONAS OMBORD I STORM OVER BISCAYA
Romantikken over sjølivet forsvinner når stormen uler i vantene, men kommer tilbake når flyvefisken seiler over bølgetoppene og springeren danser foran baugen.
Vi ble fortalt på forhånd at Biscaya langt fra var så ille som sitt rykte. Vi fikk nærmest forståelsen av at Biscaya var for rene andedammen å regne, ett hyggelig lite hav med sol og forfriskende liten bris. Det var i gamle dager at Biscaya var sjøfolks store skrekk.
I vår enfoldighet trodde vi på de erfarne sjøfolk. Vi gikk til køys med sinnet full av ro. Vi drømte bedagelig og vi følte oss sakte rullende over koselige vover.
Vi våknet av vinden som ulte rundt skottet, og av selvsamme vind som prøvde å blåse oss ut av køyen. Det var ingen behagelig purring. Vi skalket ventiler og sikret døren, vi spente oss fast i køya.
Men det er ikke så enkelt både å spenne seg fast og sove på samme tid. Man kan liksom ikke kommandere musklene og sånt til å holde seg fastspent mens man sover. Tvert i mot ligger man ikke lenger fastspent. Man har de aller beste sjanser til å havne på dørken. Hvilket også hendte ved diverse høve. Slikt venner man seg vanskelig til. Og så står man like godt opp.
Man skuer utover hav og bølger som har fått en krans av hvitt på toppene. Storm tenker man, storm over Biscaya.
Ha, sa de erfarne sjøfolkene. Bare litt frisk bris, eller til nød en aldri så liten kuling! Og dermed så kjørte baugen seg godt fast ned i en sjø. - Det smalt og det ristet og vannet drev over bakken.
Kuling ja, en liten avveksling i den daglige rutine nærmest.
Men Biscaya svarte akkurat til sitt rykte hine hårde dager i februar da vår utmerkede "Benfruit" var på vei etter ny last bananer i et solrikt og varmt Afrika. Det var hverken sol eller varme i Biscaya.
Det var tvert i mot Storm.
Profesjonistene begynte å skumle ved bordet om "Jonaser" om, bord. Ikke i manns minne hadde det vært slikt et vær over Biscaya. Vi krøp beskjemmet sammen og følte all verdens skyld på våre skuldre.
Bordet fikk opp slingrekanter. Duken var dynket gjennomvåt for at glass og tallerkener skulle holde seg på plass. Men glassene ble for høye. De forsvant fra bordet
I vår ellers så hyggelige salong ble stolene stablet opp. De burde vært surret til skottet med wire eller manilatrosse. De seilte rundt på dørken uten mål og mening. De kapp seilte. De brakk så å si både armer og ben. I alle fall nesten. Og de var i hvert fall ikke til å sitte på. Det var ikke til å sitte i det hele tatt. Man kunne til nød stå hvis man hadde noe solid å holde seg i - eller rettere sagt å henge seg fast i. Vi gikk for sakte fart. Det var så vidt vi moovet med våre seks mil i vakta. Og med en slik speed virket de 400 milene over Biscaya temmelig lange. Værmeldingen ga ikke noe synderlig håp om bedring.
Dette var altså det romantiske sjømannslivet ! Etter vår ringe formening var det ikke romantikk å spore for to øre. Vi klamret oss fast, vi rusjet og vi stampet henholdsvis utfor og oppfor bakke. Vi følte som gratispassasjerer med en ny oppfunnet og spesielt raffinert berg- og dalbane
Bare ta det med ro, ble det sagt, når vi kommer til Las Palmas er alt glemt. Og siden er det bare solskinn og glede. Akk ja, vi lengtet nok til både Las Palmas og sol og glede. Det var ikke mye å oppdage av noen av delene i Biscaya akkurat i de dager.
Blader og bøker føk i dørken og vi lot de fyke. Skuffer og kofferter seilte rundt og vi lot de seile.
Det var rett og slett storm over Biscaya. Men selv Biscaya stormer varer ikke evig. Det var som å våkne til en ny verden da plutselig skipet seilte over havet og man kunne stige ut av køya uten å behøve tenke på hvor man skulle gripe fast når neste bølge kom. Det virket nesten unaturlig.
Og da vi kunne stå ved rekke og betrakte flygefiskens flukt langs småkrusete bølgetopper eller springerens elegante dans foran baugen, da var Biscaya glemt.
Når solen er høyt på himmelen og kvikksølvet står og putrer på mellom 30 og 35 grader og selv ikke vinden kan bringe synderlig avkjøling i varmen. Da er Biscaya tusen av mil borte. Da begynner det likevel å bli et skjær av romantikk også over sjølivet. Reisebrev fra Jan P. i Fedrelandsvennen
De damene vi har med, er riktig trivelige og de liker seg bra ombord også. Vi prøver jo å ta oss litt av de. Jan P. er også munter og hyggelig. Vi er ganske godt på bølgelengde. Kona til Maskinsjefen er her også, og hun er fin selskapsdame for de andre. Hun er kjent ombord fra før.
Det blir mye kort spilling og terningspill om kveldene sammens med passasjerene og Maskinsjefen og hans kone.
Den 7. februar 1960 var innom Las Palmas på Kanariøyene for å bunkre. Ett døgn forsinket. Det ble jo en liten opplevelse for våre passasjerer, både turen iland og handlingen på kaien. De handlet ikke så mye, men det var det eksotiske med det hele, de falt for. Prutingen og utvalget av varer.
To av damene gikk iland på Kanariøyene. De skulle være der til vi kom tilbake på oppturen. Det var bare søster til Rederen som ble med videre + han journalisten. Etterhvert som vi kom sydover fra Las Palmas ble det varmere for hver dag. Dette var uvant for passasjerene men de tok det med godt humør selv om svetten rant.
Det ble mye flying i romma sammens med han nye 1.styrmann. Jeg forsøkte å lære han alt jeg visste om bananfarten og om regulering av luft og temperatur. Han ville jo få med seg det meste, men det var først etter at bananene var kommet ombord at han virkelig fikk se hva vi holdt på med. Han var rundt i maskinrommet sammens med Maskinsjefen for å se på Frysekompressorene og det som hørte til de. Jeg skreiv til Gudveig og ba henne se i Fedrelandsvennen etter det som Jan P skreiv om fra turen. Han skulle jo skrive om sine opplevelser og livet ombord. De mer maritime ting skulle vi få lov til å lese før han sendte det, for eventuelt å rette på det som var feil.
Vi kom frem til Boma for lasting. 16. februar Her var alt med det gamle. Avtalte med de to passasjerene at vi skulle iland en kveld og spise. Da sammens med Maskinsjefen og kona. Det var de svært interessert i. Der var en kombinert Bar - Kafé som hadde brukbar mat. den beste som var å få der.
Vi fikk oss ett bra måltid under tropiske forhold. Der fikk de også smake på det sterke krydderet. Han journalisten tok litt for mye, så han hadde smaken på tunga lenge etterpå.. Vi var rundt i byen og såg på den også. Det var jo ikke så mye å se. Men i deres øyne var det helt fantastisk. Det var det jo også sånn sett. Dette var en plass ett godt stykke inn i Afrika, Litt sivilisasjon var der jo, men man skulle ikke langt utenfor hovedgaten før man møtte stråhytter.
Det ble også arrangert med en tur til en bananplantasje for turistene våre. Her er litt av det som journalisten skrev om turen og lastingen, til sin avis i Kristiansand.
MED BANANER FRA SOLRIK AFRIKA TIL VINTERLIG EUROPA.
Den vanskeligste last et skip kan føre.
Temperaturen i lasterommene må kontrolleres flere ganger i døgnet.
Bananplantasjen ikke jorder med palmer i snorrette linjer, men grønn afrikansk jungel.
Tropekvelden var beksvart og luften varm og fuktig da vi kastet anker for å gå inn til kaia i Boma - Belgisk Congo - Arbeidsgjengen på brygga hadde minimalt med klær på seg, - men svetten glinset likevel i de svarte kroppene. Ankeret ble droppet et par hundre meter utenfor selve bryggen. Vi firte oss inn. - Strømmen er sterk i Kongofloden og taubåter er mangelvare. Ankeret vil også gjøre det mulig for oss å hale baugen ut ved egen hjelp. Gjengen på brygga begynte å rigge til lasteapparatene. Fullastede jernbanevogner sto og ventet, og på veien utenfor sto en lang rekke med lastebiler - alt sammen bananer på vei til Europa. Men bananer er ikke en frukt som tåler å stå for lenge i brennende tropesol. Bananer er i det hele tatt vanskelig frukt å ha med å gjøre, og banandyrking kan til sine tider være rene hasarden.
Spesielt på denne tiden av året da regnet kan risikere å flomme ned i strie strømmer når som helst. Regntiden er mer enn et ordtak fra gamle dager - i Afrika er det en realitet. Nå har bananene i og for seg ikke noe vondt av litt regn, - snarere tvert imot. Men veiene derimot tåler ikke mye vann før de forvandles til ufremkommelige gjørmeelver. - Regn akkurat når fruktbåten kommer, kan bety store tap for plantasjene. Bananer må kuttes akkurat i siste øyeblikk. De må ikke levnes muligheter til å modne før de er vel fremme hos kundene i Europa
Veien fra Boma og innover i Congo var asfalt og tillot vår innfødte sjåfør Joao Quienqerie å holde jevnt 100 kilometer i timen. Senere fikk vi høre at veien nok var fin noen mil innover, men etterpå burde man skifte over til jeep ! Den samme følelsen hadde vi da vi tok av fra hovedveien for å kjøre innover mot en av de mange bananplantasjene rundt Boma. Socolep het den første. - Veien bar tydelig preg av regntiden Joaos amerikanske Ford dunket ned på fjærene rett som det var.
Vi hadde ventet å finne en velordnet plantasje med bananpalmer i snorrette linjer utover store jorder. Det vi fant var jungel. Tett og grønn afrikansk jungel. Og det var plantasjen. - Bananpalmene var riktignok plantet og kultivert, men de sto innimellom mange andre eksotiske tresorter. Og grunnen var enkel nok. De andre trærne hjalp til med å kaste skygge og til å binde jorda slik at vannet ikke skulle tørke ut med det samme sola begynte å skinne igjen.
Vi skumpet innover veien, og varmen ble etter hvert kvelende. Palmene kastet nok noe skygge, men luften sto nesten stille her inne i krattet. På veien kom arbeiderne med sine lange banankniver - store og skarpe Syd-Amerikanske machete.
Bananstokkene kuttes med ett eneste hugg. Saktens et tungt nok arbeid når temperaturen er over
40 grader i skyggen og sikkert 60 grader i sola. Svære 10 - 15 tonns lastebiler ble lastet opp. Tørkede palmeblader ble brukt til isolasjon og hver bunt pakket inn i perforert plastikk. Bilene hadde rød leire til langt oppover akslingen. Tydelig bevis for at det nettopp hadde vært noen kraftige regnskyll.
Vi passerte innfødte landsbyer. En samling hytter eller småhus av planker eller soltørket leire. Unger lekte mellom husveggene, geiter spaserte rundt, og i skyggen satt de voksne og pratet. Noen vasket tøy i en stamp, En gikk og spikket til en slags rive. De var plantasjearbeidere som hadde sin siesta midt på det varmeste av dagen. De smilte vennlig og de løftet hånden til hilsen da vi kjørte. Vi kom ut på hovedveien igjen og velsignet den kjølende vinden farten skapte.
Vi såg kokospalmer langs veien, og kakaotrær og kaffebusker. Og vi så bananpalmer i hundrevis .De fleste var ferdig kuttet. Det ble arbeidet på spreng med siste rest. Hele vogntog var på vei mot Boma og vår egen "Benfruit"
Og på brygga begynte lastingen klokken seks om morgenen. Tempoet var høyt oppdrevet de første morgentimene. Luften var fremdeles noenlunde sval. Alt er relativt - og 30 grader føles slett ikke så verst når man vet det blir nærmere 40 senere. Lastingen forgår på en like enkel som genial måte. - Ved hvert lasterom er det satt opp elevatorer - i form av Pater Noster-heiser. Bananbuntene blir lagt opp i seilduks lommer som glir forbi i uavbrutt strøm. 150 mann i rommene og over 100 på kaien. Slik greier man mellom 60.000 og 70.000 bunter i løpet av et par dager.
På brygga utfoldet det seg et eiendommelig og hektisk liv. - Innfødte arbeidere løp med bunter fra jernbanevogner eller lastebiler og til heisene. Vrakere inspiserte lasten, tok stikkprøver og kasserte dårlig frukt eller for modne stokker. Plantasjeeiere og eksportører og tallymenn med tropehjelm eller poplinshatter fulgte med lastingen. Fransk og innfødte dialekter svirret i babelsk forvirring. Små trucker skubbet jernbanevogner på plass. Lastebilene svingte opp foran heisene og bunt på bunt forsvant ned i Benfruits lasterom. Over det hele skinte tropesolen mer og mer intens utover dagen. De hvite skjortene til de Europeiske funksjonærene begynte å få store våte flekker. De innfødte arbeiderne bandt ett lommetørkle over hodet eller fant frem gamle hatter av sikkert ukjent herkomst og opprinnelse.
Allerede med det samme lastingen begynner, har båten ansvaret for frukten. Det er mange ting som skal passes på. Først og fremst gjelder det at moden frukt ikke slipper ombord. Riktignok er det altså vrakere på kaia som følger med og som kutter ut frukt som ikke holder mål. Skipsoffiserene kontrollerer vrakerne, for tross god kontroll kan mindreverdig frukt slippe ombord i et ubevoktet øyeblikk. Men ansvaret innskrenker seg ikke til selve frukten. Også lastingen skal foregå på den riktige måten. I rommene er satt opp binger på gjennomsnittlig tre ganger tre meter og bananbuntene stables etter et bestemt mønster etter størrelsen. Tre stående og to liggende. Høyden på lasten i hver binge skal ikke være over syv fot. Men samtidig skal det passes på at buntene ligger støtt slik at de ikke begynner å skli rundt hvis det skulle bli slingring. Luften skal også kunne sirkulere mellom buntene.
Det er styrmennenes jobb å stadig foreta de nødvendige kontroller både i lasterommet og på kaien. Det er den stadige aktpågivenhet helt fra første bunt går ombord og til lukene skalkes som blant annet sikrer at bananene kommer frem som fullverdig frukt.
Full last ble det på "Benfruit" denne gangen. 65.000 bunter i lasterommene - og ved åttetiden den andre dagen i Boma gikk siste bunten ned i rommet . Været hadde klaffet denne gangen. Det var kjørt frem mer bananer enn "Benfruit" hadde plass til.
Bananer er sannsynligvis noe av den vanskeligste lasten en båt kan gå med. Bananer modnes fort, og begynner først modningsprosessen er den nesten ikke til å stoppe. Derfor må lasten kontrolleres med jevne og korte mellomrom. Ved 52 grader fahrenheit eller 11,1 grader celsius holdes modningsprosessen best i sjakk. Men kommer temperaturen noen få streker under "fryser" bananene. Det vil si at frukten skjemmes og ødelegges av svarte flekker. Det blir ikke lenger førsteklasses vare. Så vanskelig er det.
Men "Benfruit" er kjølebåt med svære kjølekompressorer i maskinen og vifter og kjøleaggregater i rommene. Alle lasterom er isolert og rundt rommene går det en smal gang. Det er luker med netting inn til selve lasten og dermed kan luften sirkulere. Ved viftene blåser det full storm og med temperatur altså på 11,1 grader. Riktig friskt og kjølig når det er over 30 oppe på dekket.
Temperaturen kan avleses i maskinen ved fjernkontroll, ved termometer på skottene i romma og ved termometer som henger i rad nede i selve rommene. Temperaturen blir stadig kontrollert - av frysemaskinist og maskinistene og av Styrmenna. Både temperaturen i luften i gangene rundt lasterommene og luften i selve lasterommet blir avlest flere ganger i døgnet. Minst to ganger om dagen er styrmannen nede i rommene og kikker på lasten gjennom lukene. Ett par ganger i uken eller mer klatrer han rundt på lasten for å se om noen av buntene har begynt å modnes.
I så fall blir bunten kort og godt fjernet. Ved modningsprosessen utvikles det varme, og dermed kan også nabobunten begynne å modnes. Selve temperaturen inni bananen blir målt, for å se om kjølingen er effektiv nok. Pulp-temperatur kalles dette.
Nede i lasterommet kan man rett som det er støte på både frosker og slanger for ikke å snakke om kakerlakker. Noe av Afrikas fauna som følger med lasten. Et uunngåelig fenomen og noe man venner seg til. Froskene greier ikke den lave temperaturen særlig lenge. Slangene derimot er seiglivet, og kakerlakken regnes så å si for koselige husdyr på en fruktbåt. De gjør så visst ikke noe menneske fortred. Vi forspiser oss ikke på bananer her ombord. Vi tar en nå og da. Men lysten avtar med mengden. Nå er det heller ikke meningen at bananen skal bli modne her ombord. Tvert imot. Det er sorg i styrmanns blikk hver gang han kommer med modne bananer. Vi skal helst avlevere buntene grønne herfra. Og når losseheisen går i frukthavnen i Antwerpen , trekker både Kapteinen og styrmennene og de andre som har ansvaret for lasten, et lettelsens sukk. Men denne lettelsen varer altså ikke lenger enn til neste gang "Benfruit" ligger under tropesolen oppe i Congo-floden og blir matet med tusenvis av bunter jungel grønn frukt. Jan P. Jansen
Vi kom oss jo avgårde fra Boma etter 2 dagers lasting den 18. februar Været var fint og alle ombord syntes det var godt å komme i sjøen igjen til litt friskere luft. Det hadde jo vært en litt uvanlig tur i Boma med passasjerer og det hele, men alt var gått bra og alle var fornøyd. Vi var nå på vei til Las Palmas for bunkring, men før vi kom så langt fikk vi ett par døgn med tåke. Det ble noen slitsomme dager med lange økter på broen. Ble ganske stiv og sår i hele kroppen. Det er i beina og nakken det er verst, men det tar på hele humøret å stå på broa i så lange økter. Man kan jo la tankene løpe som man vil Det blir mye familien man tenker på når man står og stirrer ut i tåkehavet. Jeg lurer jo litt på hvordan denne sønnen ser ut. Hva skal han hete. Vi har jo pr. brev kommet med forskjellige forslag, men enda er det ikke noe som virkelig har fenget.
Vi kom til Las Palmas den 1.mars. Der fikk vi post og de to damene som var gått iland der på nedturen kom ombord igjen. Det ble jo mye fortellinger om opplevelser som de hadde hatt både de som var her og de som hadde blitt med til Afrika. Han journalisten briljerte jo med sin opplevelser i det svarteste Afrika. De to nyankomne utstøtte både ett og flere beundrende sukk etter som han la ut. Hun som hadde vært ombord la seg ikke bort i hans utlegninger, bare nikket på hodet av og til. Hun hadde jo sine egne historier å fortelle.
Der var jo brev fra Gudveig med flere navneforslag. Jeg tror ett av de kan være bra, men jeg forandret det til Rolf Arvid Det høres ikke så verst ut. Det ble litt slingring over Biscaya men ikke noe som kan kalles dårlig vær. Regner med å være i Antwerpen lørdags formiddag dersom alt går bra og det ikke blir tåke. Hun som var med hele rundturen samt han journalisten har lovet å besøke Gudveig når de kommer hjem. Det ser litt smått ut med mine muligheter til å komme hjem til barnedåpen. Vi er over to dager forsinket denne turen. Avgangen fra Antwerpen blir vel også forsinket, slik at vi må slite med forsinkelse på neste tur også. Gleder meg til å ringe hjem og høre stemmen til Gudveig.
Vi ankom Antverpen lørdag 5. mars 1960 Det er alltid litt hektisk ved ankomst. Mye folk av forskjellige kategorier som skal ha svar på sine spørsmål. Passasjerene skulle hjem. Det måtte ordnes med biletter for de. Han journalisten skulle videre til en tankbåt. Skulle sette seg litt inn i tankfarten også. Bananene var av fin kvalitet og lossingen gikk greit.
Var en tur på Sjømannskirken og ringte til Gudveig på lørdagskvelden. Det ble en lang samtale og mye prat om navn og han som skulle ha navnet. Vi ble vel enig om Rolf Arvid. Barnedåpen ble også om snakket men som det ser ut til nå, blir det nok uten meg. Jeg ble ganske forskrekket da jeg kom ut fra telefonboksen og skulle betale. Hele 1000 franc kostet det. Det tilsvarer kr. 140. Vi må ha snakket ganske lenge sammen. Det virket ikke som det var så lenge, men jeg var sår i armen av å holde telefonrøret. Mandag kom det også post ombord og brev fra Gudveig. Da kom det også bilde av vår sønn. Det var det første glimtet jeg har sett av han. Han såg stor og livlig ut. Syntes han lignet litt på Gudveig. Viste bildet til Maskinsjefen og hans kone. De mente han lignet litt på meg. Det var en stor og kraftig plugg, sa kona til Maskinsjefen.
Det ble avgang den 7.mars og som alltid på slike dager litt hektisk mens det står på. Det er mange som skal ha en underskrift på regninger kvitteringer eller andre papirer. Det er stadig trafikk på kontoret. Vi har to passasjerer med oss. En mor og ett barn. De er fra Congo og har vært en tur på ferie i Holland. Skal nå tilbake til Belgisk Congo. Kona til Maskinsjefen er fortsatt ombord, mens kona til 3. maskinisten har reist hjem. Vi ble 12 timer forsinket ut fra Antwerpen denne gang og da vi kom ut var ikke været på vår side. Det var mye slingring og stamping nedover til nærmere Gibraltar. Her ser det bra ut, men vi er allerede nå ett døgn forsinket i henhold til oppsatt ruteplan.
Den 14. mars var vi innom Las Palmas og bunkret, men ferden gikk videre etter ett kort opphold
Det blir varmere og varmere etter som vi kommer sydover. Det går vel over grensen for det som kalles behagelig varme til kvelende varmt.
Gudveig synest hun bruker mye penger, etter som hun skriver i brevene: Strømregningen var på kr 134.- Så har hun kjøpt barnevogn og Baby pose til kr. 600.- Barnevognen var en riktig super elegant, hvit og lysegrå melert med hvite kante bånd og hvite håndtak og så var der brems m.m.
Barnedåp skal det også være i nærmeste fremtid. Dette har hun tenkt å stelle i stand til selv.
Det ble barnedåp den 27.mars 1960. Navnet ble Rolf Arvid og han ble døpt av Domprost Gundersen i Grim kirke. Faddere var Olav Hovstad og Gunnar Røsok og det var Lita Abusdal som tok luen av. Meningen var at Notto skulle være fadder, men han kunne ikke på grunn av tjeneste i jobben. Lita og Johanna var med og hjalp til under middagen og alt gikk som smurt og maten smakte fortreffelig. Lita kom og hjalp til dagen før. Gudveig hadde laget en veldig bløtkake og reiv i ett marsipan lokk, med 2 røde blomster og grønne blader, en barnevugge med unge i og tre engler som vakt. Det ble riktig barnedåps kake av det. I selskapet var der 9 voksne og 4 barn.
Han lille på Augland var ikke med og hedersgjesten låg jo i kurven sin nesten hele tiden.
Onsdagen før barnedåpen var hun på kontroll med Rolf Arvid. Han var da 59 cm. lang og han veide 6320 gram. Normalvekten til denne lengden skal være 5400 gram men den strekker seg til 6000. Han ligger altså godt over, men er bare fin og rund, uten fett og valker, og legen sier han er riktig som unger skal se ut.. Hun er ikke så lite stolt av det, for som hun sier, han kunne ikke ha levd en dag på den maten han ikke har fått av meg.
Men jeg må nok tilføye en ting sier hun i ett av brevene. Sist du ringte hjem klarte jammen ungen å skrike "Navlebrokk" på seg. Han hadde vært urolig fire ettermiddager på rad da, og det var akkurat så mye som skulle til. Jeg så det da jeg stelte han gangen etterpå, men vet at det ikke er farlig og det hender nokså ofte så jeg tok det rolig. Det er ikke mye heller, men doktoren laget en hard bomullsdott og puttet inn i navlen og satte plaster på for å holde den på plass. Den skal han ha en uke, så skal han være uten neste uke. Ja det er mangt som kan hende.
Dette var litt av det som skjer mens jeg farter rundt på de store og mindre hav. Mitt tilskudd til Dåpsdagen var en bukett med roser og ett telegram i anledning dagen.
+++
Slik gikk det til at Karstein ble mønstret som kaptein igjen, det ble en ganske mye kortere ferien enn det som var tenkt. Slik var det den gang, er vel relativt utenkelig i dag at far ikke er tilstede ved hverken fødsel eller dåp.
Dette er min fars historie fra 1949 frem til 1960, fra han mønstret i utenriksfart for første gang som lettmatros til han i 1960 var blitt en av de faste kapteinene i rederiet. Han fortsatte å seile på rederiets tank- og stykkgodsskip frem til april 1975. Da hadde rederiet solgt alle sine konvensjonelle skip og blitt med på oljeeventyret i nordsjøen. Vikings Supply Ships var etablert og rederiet hadde kontrahert sine første 5 supplyskip. Det første ble levert sommeren 1975 og Karstein mønstret på Ben Viking for opplæring før han i september tok ut Edith Viking fra verkstedet i Tyskland.
En ny epoke var begynt og de svarte og gul-stripete supplyskipene ble både mange og velkjente i Nordsjøen, og er det fortsatt. I 1979 var det slutt som seilende sjømann, da begynte Karstein på rederikontoret som mannskapsjef og ble senere det som dengang kaltes kvalitetsikringsjef. I 1987 var han blitt pensjonist, men vikarierte ennå i noen år på rederikontoret og hadde også en rekke oppdrag som cargo-surveyor for et lokalt firma. Etter dette ble det mye tid til å bistå barna med husbygging og vedlikehold på både hus og båt. Og han fikk riktig god kontakt med barnebarna, samværet med dem satte han riktig stor pris på.
Her er det på sin plass å avslutte denne beretningen. Men der er selvsagt beretninger fra de nesten 20 år til som seilende, de lar jeg ligge da de nok blir mer personlige og detaljerte både om forhold ombord og ikke minst i forholdet mellom ektemann og hustru, det er mangt som må diskuteres og avklares i brevs form. Det ble vel allerede nå noe mer enn jeg først hadde tenkt.
Håper allikevel det har blitt satt pris, jeg tenker beretningen er som en tidskapsel fra etterkrigstiden som viser et lite bilde av en norsk sjømanns opplevelser på land og hav. Norsk skipsfart gikk på den tiden etter krigen inn i den såkalte gullalderen, der var generell vekst etter krigen og ikke minst ekspanderte de norske rederiene i den perioden. Det ble behov for mange sjøfolk, både avlønning og forholdene ombord ble bedre og norske rederier og sjøfolk var dyktige og tilstede på "alle hav og i alle havner".
Slik er det dessverre ikke lengre, mye har endret seg og ikke alt til det bedre..., den norske sjømannsstand er i antall ikke hva den var.
