Edit History

Mulig jeg beveger meg litt ut i randsonen for debatten, men jeg kjenner litt på temaet "risikovurdering". Jeg er ungkar og er oftest alene i båten. Hvis jeg spoler ca. 1 mnd tilbake, så husker jeg at jeg lå alene ute i holmene en fin sommerdag (i slutten av juni mnd). Vindstille. Stekende sol og klar himmel. Speilblank sjø rundt meg. Jeg slapp ut termometeret i sjøen, og dro opp. 15 grader.

Det var varmt ombord i båten. Skulle jeg bade? Av erfaring visste jeg at 15 grader er kaldt. Helt borderline faktisk. Normalt har jeg 17 grader som "hopp og plupp"-tempgrense. Jeg tenkte raskt gjennom mulig scenario, og det faktum at jeg var:

- alene

- i ytterkant av hva jeg erfaringsmessig visste ville/kunne fungere

- gjorde at jeg droppet badet og dro hjem svett og varm. Jeg tok rett og slett ikke sjansen. Det interessante i denne sammeheng er at jeg faktisk målte temperaturen i vannet. Ombord i båten/på land var det mer enn varmt nok. Dernest kom min egen erfaring inn. Jeg visste at jeg gjerne blir nokså sjokket hvis det blir for kaldt. Jeg visste at jeg ikke kunne garantere min egen oppførsel hvis jeg hoppet ut i 15 graders vanntemp.

Det handlet om å risikovurdere. Det handler om "skilz"/erfaring - gjerne på godt/vondt. I den ulykken vi snakker om er det oppegående mennesker involvert. En ordfører. En kommunepsykolog.

Jeg innrømmer gjerne: Min erfaring kommer hovedsaklig av å ha touchet grenser. Denne erfaring har også gjort meg mer forsiktig. Jeg klarer ikke å se noen god snarvei til erfaring - annet enn å messe om den generelle risiko man utsetter seg for ved og på/i vannet. Samtidig klarer jeg ikke å la være å formidle det positive ved å være på vannet.

Mulig jeg beveger meg litt ut i randsonen for debatten, men jeg kjenner litt på temaet "risikovurdering". Jeg er ungkar og er oftest alene i båten. Hvis jeg spoler ca. 1 mnd tilbake, så husker jeg at jeg lå alene ute i holmene en fin sommerdag (i slutten av juni mnd). Vindstille. Stekende sol og klar himmel. Speilblank sjø rundt meg. Jeg slapp ut termometeret i sjøen, og dro opp. 15 grader.

Det var varmt ombord i båten. Skulle jeg bade? Av erfaring visste jeg at 15 grader er kaldt. Helt borderline faktisk. Normalt har jeg 17 grader som "hopp og plupp"-tempgrense. Jeg tenkte raskt gjennom mulig scenario, og det faktum at jeg var:

- alene

- i ytterkant av hva jeg erfaringsmessig visste ville/kunne fungere

- gjorde at jeg droppet badet og dro hjem svett og varm. Jeg tok rett og slett ikke sjansen. Det interessante i denne sammeheng er at jeg faktisk målte temperaturen i vannet. Ombord i båten/på land var det mer enn varmt nok. Dernest kom min egen erfaring inn. Jeg visste at jeg gjerne blir nokså sjokket hvis det blir for kaldt. Jeg visste at jeg ikke kunne garantere min egen oppførsel hvis jeg hoppet ut i 15 graders vanntemp.

Det handlet om å risikovurdere. Det handler om "skilz"/erfaring - gjerne på godt/vondt. I den ulykken vi snakker om er det oppegående mennesker involvert. En ordfører. En kommunepsykolog.

Jeg innrømmer gjerne: Min erfaring kommer hovedsaklig av å ha touchet grenser. Denne erfaring har også gjort meg mer forsiktig. Jeg klarer ikke å se noen god snarvei til erfaring - annet enn å messe om den generelle risiko man utsetter seg for ved og på vannet. Samtidig klarer jeg ikke å la være å formidle det positive ved å være på vannet.

Mulig jeg beveger meg litt ut i randsonen for debatten, men jeg kjenner litt på temaet "risikovurdering". Jeg er ungkar og er oftest alene i båten. Hvis jeg spoler ca. 1 mnd tilbake, så husker jeg at jeg lå alene ute i holmene en fin sommerdag (i slutten av juni mnd). Vindstille. Stekende sol og klar himmel. Speilblank sjø rundt meg. Jeg slapp ut termometeret i sjøen, og dro opp. 15 grader.

Det var varmt ombord i båten. Skulle jeg bade? Av erfaring visste jeg at 15 grader er kaldt. Helt borderline faktisk. Normalt har jeg 17 grader som "hopp og plupp"-tempgrense. Jeg tenkte raskt gjennom mulig scenario, og det faktum at jeg var:

- alene

- i ytterkant av hva jeg erfaringsmessig visste ville/kunne fungere

- gjorde at jeg droppet badet og dro hjem svett og varm. Jeg tok rett og slett ikke sjansen. Det interessante i denne sammeheng er at jeg faktisk målte temperaturen i vannet. Ombord i båten/på land var det mer enn varmt nok. Dernest kom min egen erfaring inn. Jeg visste at jeg gjerne blir nokså sjokket hvis det blir for kaldt. Jeg visste at jeg ikke kunne garantere min egen oppførsel hvis jeg hoppet ut i 15 graders vanntemp.

Det handlet om å risikovurdere. Det handler om "skilz"/erfaring - gjerne på godt/vondt. I denne ulykken snakker vi om oppegående mennesker. En ordfører. En kommunepsykolog.

Jeg innrømmer gjerne: Min erfaring kommer hovedsaklig av å ha touchet grenser. Denne erfaring har også gjort meg mer forsiktig. Jeg klarer ikke å se noen god snarvei til erfaring - annet enn å messe om den generelle risiko man utsetter seg for ved og på vannet. Samtidig klarer jeg ikke å la være å formidle det positive ved å være på vannet.

Mulig jeg beveger meg litt ut i randsonen for debatten, men jeg kjenner litt på temaet "risikovurdering". Jeg er ungkar og er oftest alene i båten. Hvis jeg spoler ca. 1 mnd tilbake, så husker jeg at jeg lå alene ute i holmene en fin sommerdag (i slutten av juni mnd). Vindstille. Sol fra klar himmel. Speilblank sjø rundt meg. Jeg slapp ut termometeret i sjøen, og dro opp. 15 grader.

Det var varmt ombord i båten. Skulle jeg bade? Av erfaring visste jeg at 15 grader er kaldt. Helt borderline faktisk. Normalt har jeg 17 grader som "hopp og plupp"-tempgrense. Jeg tenkte raskt gjennom mulig scenario, og det faktum at jeg var:

- alene

- i ytterkant av hva jeg erfaringsmessig visste ville/kunne fungere

- gjorde at jeg droppet badet og dro hjem svett og varm. Jeg tok rett og slett ikke sjansen. Det interessante i denne sammeheng er at jeg faktisk målte temperaturen i vannet. Ombord i båten/på land var det mer enn varmt nok. Dernest kom min egen erfaring inn. Jeg visste at jeg gjerne blir nokså sjokket hvis det blir for kaldt. Jeg visste at jeg ikke kunne garantere min egen oppførsel hvis jeg hoppet ut i 15 graders vanntemp.

Det handlet om å risikovurdere. Det handler om "skilz"/erfaring - gjerne på godt/vondt. I denne ulykken snakker vi om oppegående mennesker. En ordfører. En kommunepsykolog.

Jeg innrømmer gjerne: Min erfaring kommer hovedsaklig av å ha touchet grenser. Denne erfaring har også gjort meg mer forsiktig. Jeg klarer ikke å se noen god snarvei til erfaring - annet enn å messe om den generelle risiko man utsetter seg for ved og på vannet. Samtidig klarer jeg ikke å la være å formidle det positive ved å være på vannet.