Barbaria
Salt i såret
16 Mai – for anker i Kåreholmsviken
Gårsdagens møte med saltvann ble kanskje for mye for oss. Mulig vi burde kjøre litt i brakkvann før vi bega oss ut i salte. Vi planla og gå rett fra Mem til Stegeborgs hamn hvor vi skulle bla. bunkre litt diesel. I motsetning til på kanalene så var denne havna nesten full av båter i tilsynelatende i opplag og mange reserverte plasser. Vi fant til slutt en ledig plass som hadde bøye fortøyning i akter, ikke akkurat vår favoritt. Bøya var i bruk av en annen båt så den lå ganske horisontalt i vannet.
Med vinden susende inn fra styrbord gjør vi første forsøk, men Skarpøye får ikke tak i bøyefaen samtidig går båtshaken til sjøs og driver fra oss. Jeg forsøker å bakke ut så vi kan få tak i den, men lille matrosen har hoppet i land med tauet slik han skulle. Nå står han der å holder igjen for harde livet mens jeg bakker ut. Velkommen til klovnekaos 🎭
Tonen ombord vennlig men bestemt og det er ingen kjefting selv om volumet er høyt, El Capitan er nemlig nesten totalt døv. I prosessen får en allerede halt Skarpøye strukket en til nå ukjent muskel i de nedre ekstremiteter. Skipslegen mistenker rævus maksimus og hun ser for seg en fremtid med treben og glassøye i det vi gjør et halvhjertet forsøk til. Men vi får fremdeles ikke tak i bøya og vi bakker hardt ut og unngår med en hårsbredd å henge oss opp i en annen bøye.
Skamfulle og med et hakk i selvtilliten trekker vi oss bort og setter kursen mot plan B. På veien dit forteller El Capitan minstematrosen om ulykker som sjelden kommer alene og at vi nå må være ekstra på vakt. Matrosene er på vakt og ulykken uteblir enn så lenge…
Vi ankrer opp i Kåreholmsviken som har god le for vinden. Skarpøye (den halte) disker opp med god middag og skal bare varme opp det siste når gassen tar slutt. Sulten og lav på kalorier bestemmer jeg meg for å vente med gassbytte til etter maten.
Etter god mat så spretter jeg opp for å bytte gassflasken og jeg finner fort ut at lukelåsen har kilt seg fast og at luken sitter bom fast. Jeg forsøker å lirke, men til slutt så går lukelåsen, som var helt ny og dyr som skam, i stykker. Ja ja, en ulykke kommer sjelden alene tenker jeg og aner at mekking i fremmede havner som vi har hørt mye om kommer til å bli en faktisk fremtid, uvitende at enda en ulykke lå foran oss.
Trøtte og mette går vi til sengs og bestemmer oss for lang frokost med egg, bacon og bønner…ZZZzzzz
Vi står uthvilte opp til sol og siv…SIV???? Det var ikke siv her vi la oss i går!
Vi kommer oss opp i cockpiten i blanke messingen og ser til vår forskrekkelse at ankeret har sluppet taket og at vi nå ligger sidelengst inne i sivet på andre siden av bukta og vinden presser på. Jeg skrur på instrumentene og de viser en dybde 1,4 m, vi ligger på grunn!
Der borte våknet vi….
Det må være gjørmebunn for jeg registrer ikke at vi dunker i noe. Skarpøye starter ankervinsjen og jeg følger forsiktig på med gassen og vi tar oss uskadde ut av faunaen. Vi forsøker å ankre opp et par ganger til, men vi får ikke Rocna ankeret til å bite. Vi flytter oss til en annen del av bukta og får endelig feste. Det står Cy på bunnforhold men ankeret viste ikke tegn til gjørme når vi tok det opp, mulig det er hard leire her?
Etter denne lille morgentrimmen i Adams og Evas drakt får vi oss endelig litt frokost. Vi er begge enige om at vi ikke fortjener noe bacon i dag. Stoltheten er nå nede i en bølgedal, vi påminner oss selv om ikke å ta ting som en selvfølge selv om det har gått bra hundrevis av ganger.
Denne gangen gikk det bra og vi hadde flaks, men hva burde vi gjort annerledes?
Ankringen er gjort etter boka både med lengde 5 ganger dybde, og fastsetting ved bakking.
Vi burde ha rigget ankerseilet for å minske rykkene på ankeret, båten vår seiler mye frem og tilbake for anker og spesielt når det blåser mye. Det er mulig at en montert snubber ville minske noe på rykkene også. Vi burde hatt på anker alarmen på iPad, den hadde varslet oss i god tid.
Når vi ser på AIS tracket så ser det ut som festet holdt hele natta. Rundt kl. 07.30 løsnet ankret og avdriften begynte. 08.22 hadde vi drevet litt over 200 m. og inn i sivet på andre siden uten at ankeret hadde tatt nytt tak, eller vi hadde merket det.
0,6 knop og ingen ved roret
Sothis i ferd med å bli en del av naturen
I dag blir det kun en kort tur på ca. 8 Nm mellom holmer og skjær. Det blåser fremdeles godt og vi ser 16 m/s før vi legger oss til i «le» for vestavinden. Det vil si så godt det lar seg gjøre for vinden finner veier inn i bukten. Vi rigger til med snubber, ankerseil og Anchor Watch her er det kun fjell og stein om ankerfestet ikke holder.
“If you think adventure is dangerous, try routine, it’s lethal”
