Barbaria
The Middle ocean.
14 september 2020 Viviers, France.
Klokken 08.30 legger vi igjen ut på elven og smyger oss sørover i vår nåværende fart på 12-15 km/t. Den høyeste slusa i dag er på hele 23 meter, noen som vi tror er den høyeste på denne turen. Men slusen her er Rhône er rolige og trygge. Det eneste man må passe litt på er vinden fra akter som har en tendens til å skyve akterenden ubehagelig langt ut. Vi har derfor nå lagt oss til en vane og ha båten sakte i revers slik at aktertauet fungerer som et spring når vi sluser på disse slusene.
Vi planlegger ikke en lang dag i dag, vi ønsker nemlig ikke å komme til Port Napoleon lenge før tiden for påmasting. Vi kan like greit tilbringe litt ekstra tid her på elven og titte innom fine franske byer og slott i steder for å ligge i en båthavn med kun verksteder.
Klokken 14.00 legger vi derfor til utenfor vinbyen Roquemaure på en gammel kai som skal være dyp og god, men litt utsatt for Mistral vinden om den skulle vise seg. Hittil har det mer eller mindre vært vindstille på Saone og Rhône. Nå vi kommer frem så viser seg at denne kaien er et stykke fra byen og på en ganske øde plass, men vi legger til. Varmen er fremdeles inne i en plagsom periode med over 30 grader utover kvelden. Mannskapet forsøker å holde seg i skyggen så mye som mulig samtidig som vi gulper ned kald vann. Vi burde gå en tur til den nærmeste vingården før den stenger kl.1800, men føler oss for varme, og solen steiker fremdeles.
Hele Frankrike er et kulturminne.
Utpå natten våkner jeg plutselig av stemmer på utsiden av båten, klokken er ett på natten og det er stupmørkt siden vi ligger i ødemarken. Hvem pokker er her ute i mørket nå på en mandag? Joda, 3-4 meter fra båten har det samlet seg en liten ungdomsgjeng som står og røker og prater ganske høylytt, veldig nære syntes vi. Hva vill de, hvorfor er de her?
Vi bestemmer oss for å stå opp, vi slår på et lys for å bekjenne at vi er våkne. Vi ønsker ingen konfrontasjon (sur gubbe som kjefter) og de har jo ikke gjort noe galt. Så vi blir sittende i salongen å lese og vente. Dette blir en lang natt, vi vurderer om vi skal løsne fortøyninger og kjøre til nærmeste sluse som er ca. 10 km nedover elven, det er en opsjon vi er klare for om det skulle utvikle seg til noe mer.
Men etter vel halvannen time gir de seg i vei og forsvinner i mørket og alt blir stille. Vi lytter lenge og vel med våre døve ører for å høre om de kommer tilbake, men det blir helt stille og vi ser ingen utenfor i mørket, så går vi til sengs og er glade for at vi har god tid og kan sove lenge i morgen. Det skjer ikke noe mer den natten og vi sover som ingenting hadde hendt, og det har det jo ikke.
Vår plass hvor vi møter ungdommer på natten.
15 september 2020 Roquemaure, France
I dag er planen og komme oss til Avignon som er knappe 20 km nedover elven. For å komme inn til selve byen må vi opp motstrøms på sideelv som også er en del av Rhône. Det er ledig plass langs kaien når vi ankommer og vi får beskjed om at det er gratis overnatting siden de ikke kan tilby dusj og toalett på grunn av Kina viruset. Strøm og vann kan vi bare forsyne oss med helt gratis, der er service!
The Saint Benezet bridge på veien inn til Avignon.
Siden vi er så tidlig fremme så bestemmer vi oss for å innta en lunch ute på en av de bedre spisestedene i Avignon. Vi finner et bort i skyggen på en koselig restaurant med god avstand til neste bord og nyte en herlig 3-retters lunch med sild og syltede grønnsaker til forrett, pasta med pesto til hovedrett. Alt dette svelges ned med en dyr rødvin. Til dessert kom det en nydelig liten kjeks med plomme kompott og vaniljeskum på toppen og en liten kopp sterk kaffe. Alt i alt en herlig lunch med passe porsjoner hvor man ikke kjenner seg stappet.
El Capitan forsøker noe annet enn frysetørret kaffe…
Skarpøye ser ut til å nyte å slippe å lage lunsjen.
Middagen blir inntatt på Des Carmes som er en fusjon av alle kjøkken fra Azerbaijan til Marokko og alle land i mellom. Årsaken til at den ble denne restauranten var at vi tidligere på dagen var innom en flott delikatesse butikk hvor de hadde Libanesiske godsaker. Innehaveren Lala og hennes mann drev også en restaurant i byen og etter å ha smakt på alle godsakene i butikken var ikke valget vanskelig. Ingen Fransk middag altså, vi burde skamme oss.
Fusjons forrett hele Middelhavet på en tallerken. Nå kan vi bare setter kursen hjem.
16 september 2020 Avignon, France.
I dag skal siste del av Rhône gjøres og vi kommer ut i Middelhavets vann i løpet av ettermiddagen. Denne strekningen må gjøres unna i en etappe siden det ikke er noen liggeplasser på veien. Slusen inn til Port St. Luis har spesifikke åpningstider så timing er viktig om ikke man ønsker å kjøre opp og ned elva å vente på åpning.
Vi hadde håpet at det var mulig å vente helt inntil slusa, men nei det er for grunt å legge til for oss. Vi må ta noen strafferunder på elva siden vi er tidlig ute, men så får Skarpøye en lys ide og ringer opp slusa for å melde fra at vi ligger å venter på neste åpning. Da får vi beskjed om at de kan åpne om 20 minutter!! Hva man kan få til tenker vi og ruser tilbake mot slusen. Etter slusa kjører vi ca. 5 nm før vi ankommer til Port Napoleon kl. 17.08 og hele 96,4 km tilbakelagt distanse. Fra nå av blir det avstander i nautiske mil og ikke km.
Slottet i Tarascon er store saker.
Vi er ganske møre og tørner inn ikke lenge etter ankomst. I morgen tidlig kl. 0800 har vi time for påmasting! Kanskje litt for stramt skjema? 
