Barbaria
En båteiers betraktelser del 1.
6 – 20 Februar 2022 Marina di Ragusa, Sicilia Italia.
Det har blitt en del betraktelser som båteier opp gjennom årene. Og ettersom tiden har gått og erfaringer kommet så har det blitt ganske enkelt og morsomt å dele opp de ulike båteiere vi har møtt i kategorier. Ulempen ved å sette slike betraktelser ned på papir er å ta stilling til hvilken av disse kategoriene vi tilhører, og det kan fort bli ubehagelig. Kanskje vi ikke er den båteieren vi trodde, eller i verste fall, en ubehagelig faen.
En båteier kan selvsagt tilhøre flere grupper samtidig men også bytte mellom noen grupper, det er mulig å gå fra oppusser til båtbygger kategorien rett og slett for at man blir drittlei av og pusse opp. Derimot sier den uoffisielle båteierloven at du ikke kan bytte mellom visse grupper. F.eks. kan man ikke gå fra en oppusser til glansbildet da dette er fysisk umulig. Siden det finnes et ekspanderende antall kategorier ser vi oss nødt til å dele innlegget i flere innlegg.
Vi var allerede godt i gang med kartleggingen av disse snodige kategoriene båtfolk i 2016, og tenker derfor at det er naturlig at vi i denne serien starter med betraktningene vi hadde den gang. Dette kan kanskje bli litt for mye vår internhumor for noen, meningen er selvsagt ikke å fornærme noen, spesielt ikke de med gamle treskøyter!
Tema for dette innlegget fra 2016 var:
«Hvordan vurdere hvor man skal fortøye i gjestehavn»
5 Mai 2016
Apropos bonusrunder i gjestehavnen så brukes det for vår del til å vurdere potensielle båtnaboer. Når man en sjelden gang er i en gjestehavn så vil man jo tilbringe kvelden med noen som er på samme fot med så og si. Å sosialisere seg fem fot over eller under egen størrelse er ikke spesielt koselig eller inspirerende. Derfor finnes det en del regler som man må ta hensyn til ved en bonusrunde.
Karl-Bertil seiler utelukkende Svenskproduserte seilbåter. Han smiler sjelden og aldri med hele ansiktet, til det er båtlivet altfor alvorlig. Det finnes bare en type båt som er solid nok til seiling på havet, og den er Svensk. De beundrer nitidig sitt nyinnkjøpte solide håndverk og demonstrerer ivrig med sin spinkle veganer kropp at hopping på lukene på dekk er helt ok. Man får selvsagt lyst til til å be den lettere overvektige familien i Marexen å forsøke det samme, men de selvsagt opptatt med å grille. Han påstår at han elsker treseileren og det ekte med båtlivet, men faktum er at han elsker kun seg selv og sin båt.
Treseilerern skuler bare i din retning med forakt i blikket der han tripper rundt med sine ripefrie tøfler og mumler noe om miljø og benarlakk på Dansk. De elsket alt som er hjemmelaget og spesielt hjemmelaget alkohol. De drikker mye, men kun alene.
Hansefolket er seil folkets wannabeas. De kjøpte Hanse kun for den dype kjølen og seilegenskapene og bla bla bla… hele kvelden. De ville egentlig ha en Svensk seilbåt bla bla bla, men de manglet et eller annet, mest sannsynlig den store lommeboken. De er båtfolkets VW Passat eiere og føler seg like lurt.
Seilbåtfolket er det relativt trygt å legge seg sammen med. Dette er arbeiderklassen med kaptein caps som har jobbet overtid lenge for å spare opp til egenandelen på båt lånet. I mellomtiden har de pugget alt som er av litteratur om seiling og regler noe som har ført til frustrasjon hos ektefellen, hun føler seg oversett og ønsker seg egentlig en hytte på fjellet. Kapteinen har derfor kjøpt en ekstra fin rib jolle til ungene for å skaffe seg allierte i båtlivet. Jolla summer rundt fra 0600 om morgenen til 2300 om kvelden. Orker du den konstante lyden av jolla så er dette hyggelige folk.
Hvem har ikke gjort dette?
Plastsnekkefolket er konverterte tresnekke folk som har gått lei av sandpapir og puss. De forsøker å overtale seg selv, og alle andre, om plastens overlegenhet, men vet innerst inne at de har feil og etter en dram for mye på kvelden blir det krangel med tresnekkefolket og treseileren som er ute å pisser i en bøtte av tre.
Tresnekkefolket er ferdig snakka og det skal gjøre litt vondt å ha det godt. De starter alltid motoren og lenser båten i god tid før fruen kommer for å være sikre på at alt funker til turen. De ligger gjerne på steder det er litt for grunt bare for å overbevise om at de kjenner fjorden fra bunn og opp. De mener at lover og regler på sjøen er kun til veiledning for plastbåter og andre pappagutter. De er nitidig motstandere av regler og alt som er nytt. Motto er «hvis det ikke lekker så er det ikke båt».
Stålbåtfolket har de minste fendere man kan kjøpe for penger siden de mener at de ikke trenger det. Fendere er innkjøp for ikke å skade andre. De ler godt av alle andre med underlegne materialer og dårlig kunnskap om stål og korrosjon. De har klokketro på sine kunnskaper om sjøen og dekker eventuelle huller i kunnskapen med solid stål. De spiser spagetti ala capri på boks og har noen hundre bokser stående i tilfelle krig. Stor båt, stor familie og en SUV på brygga. Stålfolket er skeptiske til fremmede og har alltid en signalpistol ladet og lett tilgjengelig for å sette fyr på eventuelle brennbare materialer hos inntrengere.
Daycruiserfolket, hele familien på tur med grill og campingstol på brygga. Tar gjerne på seg jobben som sjef på brygga og tar i mot tampen for «de med for store båter». Flagget skal ned nøyaktig på tiden og det blåses gjerne i fløyta for å minne andre på denne uskikken. Kvelden snakkis er den som ikke firer flagget til tiden. Han snakker varmt om Norge og Kongen og er nasjonal så det holder, men kom selv dessverre aldri inn til førstegangstjeneste. Vi bakker alltid hurtig ut igjen dersom denne personen kommer løpende å skal «ta i mot».
Flybridgefolket, Preben har femti pluss fot og skal alltid inn der det er minst plass. Han har peil på båtkjøring men null sosial intelligens siden han alltid har vært sjef og derfor ikke hører på andre. Preben har mye vinduer som hele tiden må dekkes til med hvit presenning for ikke å bli kokt på solfylte dager. Fruen har blomster i høye vaser og later som hun er på hytten. De lager sjelden mat ombord og sitter på fly å drikker Chablis å liker å se nedover. Som regel ganske hyggelige folk, men bør unngås siden de skygger for sola.
Campingcruiserfolket er motorbåt utgaven av Karl-Bertil, masten mangler både fysisk og metaforisk. De har veldig dårlig tid og ønsker fart og kvalitet. De er syklig opptatt av den lille teaken de har og vedlikeholder den med pengebeløp som kunne få tresnekkefolket til å sikle av misunnelse. De kjenner alle og særlig folk i oppsatte posisjoner. De har ofte et nært og nesten kjærlig forhold til produsenten av båten, og deres familie omtales nesten som venner. De har egne klubber og foreninger hvor bare de som har kjøpt ny Windy etc. får være med. Elektronikk på toppnivå i hele båten inkludert en lyskaster og blått lys under vann, splittflagg og fendere med trekk er et must. De elsker kalesje eller hardtop diskusjoner og kan holde på til sola står opp. Det fine er at båten ikke er alt for høy og du kan nyte sola og sove uten fendergnikk.
Treskøytefolket skal jeg ikke si noe om siden jeg har lyst til å leve til alderdommen.
RIBfolket er en bestefar med panikk, eller nylig skilt femtiåring som plutselig oppdaget at livet er kort og må komme raskt seg ut på vannet før det er for sent. Hestekreftene er ikke i nærheten av kunnskapsnivå eller selvinnsikten og han kjører ofte båt ikledd slips og Gant genser.. Det er RIBfolket som gjør at alle andre båteiere stadig får påtrykket nye regler fra samfunnet. De klarer rett og slett ikke å holde seg i levende lenge nok til å forstå at de er utmanøvrert av sin egen lommebok. Du kan være helt sikker på at om du legger deg ved siden av en RIB så tar det ikke lange tiden før han kjører til land for å spise lunch, og så kommer Preben og presser seg inn og der var den sola borte. Her gjelder det å tenke langsiktig.
Flokken er alltid på sjøen og med minst fem andre kjente som har samme båt, samme kjerring og lik gjeld. De mistrives sterkt når kompisene kommer en kabellengde unna for da kalles det til opprop på VHF. Du kan høre de på kanal 16 hele sommeren med desperate opprop «hvor er dere?» Kaya kaller Polly, Kaya kaller Polly kan du høre meg, kan du høre meg. De bruker konstant kanal 16 til korte beskjeder som «tar du plassen der Kaya?» «jeg legger meg der Polly». De har sine faste plasser der de ligger hele sommeren, de later som det er deres private plass ved å strekke tau i alle retninger. Hvis de kommer til en gjestehavn må andre båter flytte på seg siden de skal ligge sammen.
Langturseileren har solgt alt og kjøpt dobbelt opp. Han har kjøpt solpaneler, watermaker, vindror, targabøyle og vindmølle. Men foreløpig seiler han bare i indre Oslofjord, og aldri lenger en Drøbak.
Planene er alltid vage, men han skal snart sørover og helst i mai. Han har en blogg på flere hundre sider og dronen er nyladet slik at han kan avbilde seg selv i solnedgangen. Men, det er alltid en mangel på mannskap og som regel ender turen, og bloggen på «de brustne drømmers kai» i Gøteborg. Han er positiv og full av energi, i hvert fall når han er på vei sørover. Orker du lyden av vindmølla kan det være ok å slå av en prat.
Så her er i all korthet en liten huskelapp når du tar bonusrunden i gjestehavnen:
Karl-Bertil – Nei
Treseilerern – Nei
Hansefolket – Nei
Seilbåtfolket – Ja
Plastsnekkefolket – Ja
Tresnekkefolket – Nei
Stålbåtfolket – Nei
Daycruiserfolket – Nei
Flybridgefolket – Nei
Campingcruiserfolket – Ja
Treskøytefolket – Nei og nei (med mindre du vil bli innblandet i noe)
RIBfolket – Nei
Flokken – Nei (du får uansett ikke plass)
Langturseileren – Ja
Tiden har gått videre og nye kategorier og betraktelser har tilkommet jo lengre vi har seilt. Mer om disse snodige menneskene som eier båt neste gang