Barbaria
For 15 år siden skjedde det noe fantastisk!
3 – 13 sept. 2022 Artabukta
Etter å ha samlet oss fra stormen forlater vi bukta i retning mot byen Vonitsa. Byen har en liten beskyttet havn som dessverre er ganske full av overgitte båter.
Men vi finner et hull og bakker så langt mot bølgebryteren vi tør før vi slipper ut akter ankeret. Det rapporteres om mye skrap på bunnen som ankeret kan hekte seg opp i så tanken er å legge det så nære bølgebryteren som mulig i håp om at det ikke er så mye skrap der.
Vi har solgt vårt trofaste “blanke” Bruce anker som ikke fikk så godt feste her nede. Vi byttet det ut med et nyinnkjøpt Rocna anker så får vi se om det biter bedre. Det ser i alle fall mer aggressivt og skarpt ut!
Grrrrrrece…
Med salget av Bruce og et Fortress anker som vi hadde som reserve så ble ikke kontantinnsatsen så ille.
Med bare 10 cm. «dreggtau» igjen kommer vi med et nødskrik frem til kaikanten. Akter ankeret har bare 50 meter med blytau og det kan være litt snaut noen ganger. Her i Vonitsa er det ingen andre fasiliteter foruten vann for gjestende båter. Det tar ikke lang tid før en dame kommer og forlanger noen euro for oppholdet.
Sothis med baugen inn igjen.
Vi har lest at denne innkrevning av havneavgift muligens ikke er helt offisiell, så vi velger å betale med kort og får en kvittering. En samtale med andre gjester på brygga gjør oss ikke klokere, noen betaler andre som har ligget et år sier at de ikke har betalt et øre. Jeg oversetter den greske teksten på kvitteringen og den forteller at pengene har gått til City hall i Vonitsa, så da får det vel være greit.
Ingen tvil hvor vinden vanligvis kommer fra.
Vårt 5 år gamle Ritar 260 amp forbruksbatteri har ikke vært helt i form den siste tiden. Det har vært vanskelig å lade det opp til mer enn 80% til tross for landstrøm. Vi har også sett at ladingen med solpanel har vært dårligere enn normalt. Jeg tar derfor en sjekk av MC4 konnektorene på solpanelene siden de er konstant utsatt for både sol og regn (og snø).
Selve solpanelet begynner å vise tegn til svikt under glasset.
Det viser seg raskt at plasten ikke har tålt solen, den har blitt sprø som knekkebrød og går i oppløsning når jeg forsøker å ta pluggene fra hverandre. Her er det også plenty med irr/korrosjon etter vanninntrengning, så mye for IP67 ratingen. De ødelagte konnektorene byttes ut og sol-ladingen ser igjen normal ut. Jeg har sagt det tidligere og jeg kan si det igjen, plastikk er noe dritt uansett hvor i båten det er!
Plastikk = møkk
Vonitsa med knappe fem tusen sjeler viser seg å være en koselig by med et betraktelig lavere tempo enn Preveza. Havnen domineres av en gammel og gjengrodd venetiansk festning og en lang strandpromenade med en tilhørende fin strand. Strandstoler og parasoller er gratis så mannskapet slår seg ned på stranda som helt vanlige turister og nyter solen.
Turister..
Høsten nærmer seg sakte selv om temperaturen på dagtid er oppimot 30 grader så er det nå litt kjøligere etter at sola har gått ned. Det skal bli spennende å følge høsten og vinteren her i Preveza.
Etter noen dager i Vonitsa setter vi igjen kursen mot Preveza for å feire Minstematrosens bursdag. Han har tross alt lagt seg til spisevaner som bare kan tilfredsstilles i Preveza i følge han selv. Det står favorittgyros og frossen gresk yoghurt på ønskelista på bursdagen så vi gleder oss alle sammen. På dagen får minstematrosen også frokost og kake på senga samt utvalgte gaver i salongen før skoledagen igjen tar over.
Gratulerer med dagen 
El Capitan får inn pris på ny Lofrans kalibrert kjetting og undersøker muligheten for å bestille et nytt batteri. Batteriet har forøvrig oppført seg normalt den siste tiden så vi får se om vi kan spare det utlegget en stund til.
Under den daglige ankerbonanzaen i Preveza så skynder Skarpøye seg opp på dekk uten sko. Selv om hun vet at det er stående ordre at vi ikke springer barbeinte rundt på dekk. På dekk finnes det nemlig et utall harde ting å sparke tottelittene borti. I farta så treffer Skarpøyes lilletå noe hardt så toa får en pussig vinkel. Haltende og bannede kommer hun ned trappa med sin skakke tå, og angrer allerede på at hun har brutt mot skoreglen på dekk.
El Capitan, som er selvlært nevrolog, ser raskt problemet og finner frem den digre førstehjelps veska. Den har heldigvis ikke vært mye i bruk så det tar litt tid å finne frem til den rette tanga 
Toa brekkes på plass og teipes til naboen i håp om at den gror nogenlunde likt. Amputering ble vurdert som en oppmuntring til resten av mannskapet om å følge reglen.
Vakkert arbeid om jeg skal si det selv.
