Edit History

Katastrofal første tur med familien 
(Advarsel: langlesning)

 

Jepp! 
Lovte dere i første innlegg at det skulle dukke opp diverse her, blant annet fortvilelse og selvskryt. Denne posten kommer til å inneholde begge deler 

 

Søndag morgen trosset vi regn og vind, og satte oss i bilen med kurs for båtplassen i Bærum. Nå skulle familien få oppleve herligheten far hadde handlet og snakket så varmt om! 

Etter tre timer med bilsyke unger, x antall luftepauser og svært varierende stemning i bilen, var vi framme ved havna. Starta dagen med et vellykket besøk på kafé/atelier/butikk rett i nærheten, for å se om været bedret seg litt. Etter en time lettet det, og i spenning geleidet jeg familien bort til båten. De var heldigvis kjempeimponert over plass og innhold i båten! -Puhh!! Jeg forklarte litt om at ikke alt utstyr var på plass enda, som f.eks. VHF og drivanker. Men en liten tur på fjorden uten dette skulle være uproblematisk.

 

Vi la i vei, og surret rundt mellom øyene utenfor Sandvika og Bygdøy en liten time. Alt vel så langt, og ungene var i ferd med å oppdage stadig nye kriker og kroker av båten. Vi bestemte oss for å komme oss ut i fjorden og gå inn mot Oslo for å se Bjørvika fra sjøen. Lunsj hadde vi med og skulle nyte ombord underveis.

 

Da vi rundet Gåsøya og satte kursen innover mot Oslo, var det litt sjø og tiltakende vind fra sør, men båten håndterte det fint og familien var fornøyd. Motoren gikk bra, oljetrykk, temp og alle andre verdier var etter boka. Et øyeblikk satt jeg der til rors med kona i armkroken og ungene romsterende rundt under dekk og i cockpit, og jeg tenkte «Dette er akkurat det jeg har drømt om!». 

 

Dro båten rolig opp i plan (hadde hatt den i plan tidligere på turen også), passerte 3000 rpm, så la jeg merke til at oljetrykket forsvant fullstendig i løpet av kanskje ti sekunder. Alarmen gikk, og jeg stoppet båten umiddelbart. Skjønte ikke helt hva som nettopp hadde skjedd, så jeg starta den opp igjen, men så jo at det var null oljetrykk, og stoppet den etter noen sekunder. Da kjente jeg lukta av brent olje, og kvalmen skyllet innover meg med vissheten om at «dette kommer til å koste flesk!». Gav kona beskjed om å samle ungene, alle sammen på med redningsvest. Vinden tok seg raskt opp, og vi drev styggfort mot Gåsøya som nå var ca 250 meter unna. Ett minutt etter at motorhavariet var et faktum, heiv jeg meg på telefonen til redningsselskapet (der jeg hadde meldt meg inn fem dager før…) og sa at «Vi trenger assistanse!». Mens jeg snakker med sentralen, passerer politiets RIB oss i ca 40 knop på kanskje 50 meters avstand, men jeg rakk ikke å gi signal til dem, og de forsvant utover mot Drøbaksundet.

 

NÅ skulle vi hatt VHF!!

 

Mens jeg oppgir posisjonen vår (takk og lov for ny kartplotter), tyter det røyk ut av motorrommet. Kona blir litt bekymra, men jeg kjenner på lukta at dette er olje som fordamper, og ingen brann, og det gav seg fort. Kona får snakka rolig med ungene mens jeg er av og på telefonen med sentralen til RS. RS spør om vi trenger helikopter, noe jeg mener ikke er nødvendig, så de rekvirerer Staff Sr som ligger til kai i Oslo, er der om ca 20 minutter får jeg vite.

Jeg tar en kjapp kikk ned i motorrommet, og synet som møter meg for det til å gå litt kaldt nedover ryggen: det er olje over alt på styrbord side, motoren har tømt seg fullstendig!

 

Nå har det gått kanskje ti minutter siden motoren stoppet, og jeg ser at vi nærmer oss land styggfort! Det er kanskje 50 meter igjen til vi treffer stein og svaberg syd på Gåsøya. Hva gjør vi!?? Staff Sr er enda et godt stykke unna. 
«Har du anker eller dregg?» sier han på telefonen fra RS. 
«Ja, selvfølgelig!» sier jeg, og slår meg til panna. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Det er jo det første jeg burde gjort, men under sitt første havari glemmer man fort enkelte ting. Finner hovedstrømbryteren til ankervinsjen, får rota fram fjernkontrollen som ligger innelåst i en skuff i kabinen, fikler alt for mye med karabinkroken som holder sikringstauet til ankeret, men får det omsider ut. Dette har tatt noen minutter, og straks etter at ankeret tar bunnen, hører jeg kona si «Nå treffer vi land!».

 

Bunk-Bunk-Bunk… Men ikke «Knus-knas-knekk»???

 

Vi har hatt englevakt. Akkurat der vi treffer Gåsøya, stikker det ut en badepir ca 20 meter fra land som er en knapp meter brei, godt polstra, og med tau og bøye på utsiden. Drevet hekter seg i tauet, jeg får hoppa i land, kona finner fram tauverk og fendere mens jeg holder båten mot vind og bølger av alle krefter. Vi får på et vis sikra et tau fra piren og ut til front og akter på båten. Nå er det imidlertid friske vindkast og litt sjø, så det er blytungt å holde båten slik.

Etter noen alt for lange minutter kommer Staff Sr, redningsmann hopper om bord, får en tamp i båten vår, beordrer kone og barn i land, jeg får heva drevet så vi kommer fri av tauet som har redda dagen for oss, før jeg slår følge med resten av familien inn til land og redningsskøyta får slept båten ut. 
 

 

På telefon får vi beskjed om å ta oss til le-sida av øya. Der plukker politiet oss opp, som nå har fått melding om havariet. De frakter oss ut til redningsskøyta, som sleper båten inn til båtplassen vår igjen.

 

 

Vel fortøyd på plassen vår er vi takknemlige for at alt har gått bra, at vi fikk god hjelp i tide, og at båten ikke ligger og slår i fjæresteinene på Gåsøya. Alt vel med alle, og vi er egentlig ganske fornøyde med hvordan vi taklet hendelsen uten å få panikk og ved å holde humøret oppe. Samtidig lærte vi mye om hva som bør være om bord til enhver tid, hva man bør tenke på først ved slike hendelser, hvordan redningsselskap og politi bistår, og hvordan vi kan gjøre ting bedre dersom det mot formodning skulle oppstå noe slikt igjen.

 

Slik gikk altså vår første lille tur med ny båt... 

I neste innlegg kommer mer info om tilstand på motoren og en bratt læringskurve for undertegnede.