Kanalkapteinen
Båtferie versjon 2.0.
Advarsel: innlegget innebærer langlesing og skriveleif. Kaffe tilrådes.
"-Men pappa, vi er vel ikke motstrøms nå?"
Orda til guttungen på 13 har brent seg fast.
Men det skal vi komme tilbake til.
Avreise fra hjemmehavn ble en nydelig sommerdag i juli. Etter femten turer mellom bil og båt for å lempe om bord alt og alle man tydeligvis må ha med på båtferie, var familien reiseklare og vannlinja et vagt minne. Nå skal det sies at jeg kan ikke bare skylde på familien her. Kapteinen hadde tatt med seg sin egen vekt i pipesett, startkabler, støpeutstyr, reimer og dieselfiltre.
Under nattens mulm og mørke hadde til og med en ekstra turbo og startmotor sneket seg ned under dørken og inn i en dunkel og bortgjemt krok. Væpnet til tennene mot alt skjebnen måtte finne på å slenge i fleisen på oss, men med håp om late dager uten wd40 til albuene der, altså.
Det hadde jo også vært fiffig å oppleve å komme hjem igjen fra ferien med båten denne gangen. Men det syntes langt fram.
Vi stevnet ut Sundkilen, under bruene ut fra Kviteseid og videre nedover det krystallklare Kviteseidvatnet. Midt i Flåvatnet ventet gode venner med egen båt i en nydelig uthavn. Det ble en lang kveld med mye bading, lek, god mat og prat, og en eventyrlig solnedgang.
«-Nå!! Nå kjenner jeg smaken av dette mye omtalte båtlivet tror jeg?!» tenkte jeg for meg selv.
Sommerkveld ved fjorden.
Idyll og håndkledetørk
Kveldsro på Flåvatn
Denne kvelden og påfølgende morgen med frokost på svaberget i et nydelig vær, satte rammen for første etappe ned slusene. Den nye senga fremst i forpiggen fikk også godkjentstempel, og familien sov godt i hver sine senger. Til og med skipshunden senka skuldrene, og et øyeblikk syntes jeg han pustet uten tunga på tørk også.
Vi sluset oss ned gjennom et vakkert landskap. Ingeniørbragden som denne kanalen representerer er like imponerende hver gang vi passerer et sluseanlegg.
Forholdsvis rolige forhold ned mot Hogga.
Skipshunden holder utkikk etter grunner og matrester.
Det er trivelig nedover kanalbygdene.
Tørrmurer og sluseporter fra 1890 som fortsatt holder vann.
Andre natt ble tilbragt ved Ulefoss gjestehavn. Dette er så langt fra rolig uthavn som du kan komme. Det er et bra anlegg med fint sanitæranlegg, gode bademuligheter, storkiosk og lokaler med sjenkeløyve. Vi storkoste oss på kvelden her også, men ettersom dette var en lørdag kveld, ble det seint og urolig før søvnen fant oss. Gamle plastsnekker med større basselement enn motorkasse spilte om kapp med betjeningen i gjestehavna som «sang» karaoke på storkiosken utover de små nattetimer.
Klokka 2 kom det sigende en Miami-Vice-båt på skrå inn til bryggeplassen foran oss. Han trengte ikke fendere, visst. Damene ombord tok imot med høye hæler, cowboyhatt og dyp utrigning. Sangstemmen deres vitnet om mye brunt brennevin.
Snart merket jeg at landstrømmen forsvant. Jeg gikk på land for å sjekke, og joda, fyren hadde røska ut ledningen min og en annen sin for å plugge i sin egen. Måtte både lade batterier og kjøle øl, kan vite. Et slikt stereoanlegg går ikke på strømaggregater alene heller.
Mens jeg stod der og vurderte hvilken avbitertang som tålte best 230 volt, ble jeg skremt av et spøkelse som plutselig ravet forbi meg i nattemørket. Det viste seg snart å være ei dame på gode 70 år i sin lange nattkjole og uten briller. Ho pekte febrilsk mot bobilen 20 meter lenger bort, og fikk til slutt stotret fram at «Vi må ha strøm!!». Jeg kunne ikke helt fatte at de hadde like akutt behov for stereoanlegg som nabobåten, men så viste det seg at det var litt verre enn som så. Mannen hadde kols nok for en hel bingoklubb, og var avhengig av pustemaskin med oksygenmaske om natta.
Da røyk strømmen til Dånn Johann i speedbåten uten noe mer om og men.
Fillern. Gikk akkurat glipp av denne godbiten. Bittert.
Ikke billig diesel i 2021 heller. Ulefoss.
Bra badeanlegg for ungene. Og far. Ulefoss gjestehavn.
Ulefoss gjestehavn, før Dånn Johann og karaokefesten.
Neste dag turet vi over Norsjø, og videre ned slusene mot Skien. Ikke lenge etter at vi hadde kommet ut i Hjellevannet som er siste nivå før slusa i Skien sentrum, fant jeg ut at jeg måtte slippe ut litt mer av tauet til slepejolla. Jeg ba kona ta roret, så jeg kunne bak på badeplattformen for å slippe ut litt tau. Vi var i ferd med å passere noen hvite staker, og kona lurte på hvilken side vi skulle gå på. For å være klar i meldinga holdt jeg meg til landkrabbesjargong, og sa «du skal gå til venstre for den der».
Det var da orda fra guttungen traff meg, akkurat i det jeg skulle klatre ned badetrappa til plattformen bakpå hekken hørte jeg bak meg:
«Men pappa, vi er vel ikke motstrøms nå?»
Han hadde plukka opp mer navigasjon enn jeg ante, og han hadde helt rett. Medstrøms skal hvite staker på venstre hånd her oppe, og vi skal gå til høyre for dem. Det var det jeg hadde ment å si til kona også, men klarte å si det feil. Vi gikk bare i tre-fire knop, men idet jeg så en hvit stake passere oss på høyre side, kom det et tydelig «KLANK!» fra drevet.
-Nei!!!
Det skal ikke være mulig å grunnstøte her, og rote det til på dag tre av ferien?
Jeg kasta meg fram og fikk båten i fri. Hevet drevet litt, og vi dreiv videre med strømmen. Senket drevet og satte forsiktig i revers. Stygge, stygge lyder og liten til ingen framdrift.
Shit.
Tilbake i fri, og fant ut at jeg måtte jo bare prøve å få den i gir forover så vi kunne komme oss til land og få hjelp og eventuelt transport av familien hjem. Langt nede nå. «Kjære Gud, hjelp oss i land da!» tenkte jeg.
Da jeg satte den i forover, kom det nok et klunk, men så ble det stille, og båten hadde framdrift. Vi gikk på litt over tomgang resten av turen ned til Hjellebrygga i Skien, rett på oppsida av siste sluse før havnivået. Jeg var redd for å bakke i frykt for at noe hadde skjedd med aksling eller propeller, så vi sklei rolig inn til brygga og fortøyde.
Nydelig vær og elendig stemning om bord. Jeg rakte kona bankkortet og ba ho ta med ungene på restaurant og kjøpe akkurat det de ville. Ho gjør en kjempejobb den dama der med å roe ned og avdramatisere det hele overfor de små. Mens de forsvant bak et hushjørne, plukket jeg fram den tidligere omtalte dykkermaska og senket meg ned i et varmt badevann for å telle hvor mange båtlapper som måtte til for å få skuta hjem igjen.
Etter et par minutters gransking ispedd noen pustepauser kom jeg opp igjen. Overraskelsen var stor, for det var ikke antydning til skade? Eneste tegn var ei lita stripe i drevsprayen nederst på finnen, men ille var den ikke. Jeg tok spenntak mot akterspeilet, og røsket og drog i propeller og drev i alle retninger. Alt var som normalt??
Klatret om bord, startet opp og prøvde forover. – Alt som vanlig.
Prøvde så å bakke. -Alt som vanlig, ingen ulyd og god effekt?!?
Her var det bare å prise seg lykkelig, takke høyere makter, og be familien komme tilbake til båten. Et par kvarter seinere var vi nede i Grenlandsfloden, og satte kursen ut mot kysten. Det var helt nydelig å marsje ut mot Frierfjorden med en båt der alt fungerte!
Ut Langesundet i smeigevær.
Ut mot havet! Endelig!
Favorittplassen til ungene når det duver litt er her framme. Stråholmen og Jomfruland i det fjerne.
Vi gikk gjennom Langesundet og satte så kursen mot Stråholmen. Et smått magisk sted vi ikke hadde satt våre slippers før, og der en vennefamilie med Baltic ventet på oss. Igjen ble det en slik eventyrlig sommerkveld med glade unger, bading til langt på natt, 26 varmegrader klokka ti på kvelden, og mimring med venner vi ikke hadde sett på årevis.
-For et liv! Et båtliv!!
Stråholmen imponerte!
Det eneste fornuftige å drive med en varm sommerkveld. Krabbefangst.
Kveldsstemning på Stråholmen.
Idyllisk plass.
Jeg skal ikke ta dere med på alle detaljer resten av ferien, men lar noen bilder fortelle litt. Vi hadde både nydelig vær, styrtregn, kuling, flatt hav, stor sjø og flotte opplevelser. Vi fikk kort sagt prøvd det meste.
Windy og Baltic i Lyngør. En nydelig plass!
I en holme utafor Lyngør. Hadde tau i propellen et øyeblikk rett før jeg skulle droppe ankeret. Så fikk vi prøvd det også.
Et høydepunkt for min del, og et hemmelig mål for turen som jeg ikke hadde fortalt familien om, var at jeg fikk oppleve å legge vår gamle Windy ved slippen der ho en vårdag i 1988 fikk vann under kjølen for første gang; langs bredden av Nidelva og ved Windys gamle lokaler. Jeg stod der blank i blikket mens familien lurte på hva i alle dager som feilet meg. Følte meg litt som han pappa'n i familien Griswold.
Tilbake til røttene! Trodde ikke jeg skulle få oppleve å ta Windyen hit :)
Litt vemodig også, et norsk båteventyr er slutt.
Vi endte til slutt opp i Grimstad og hadde noen fine dager der, tross vekslende vær. Vi fikk også ettertrykkelig bevis på at kalesja langt fra var tett, så en kompis i Grimstad stilte opp med ny, hvit presenning og reddet det som var igjen av familiefreden.
Kona ymta såvidt frampå om å oppgradere båten da vi bodde fem personer i en båt som kunne vært lettbåt for naboene i gjestehavna i Grimstad. Jeg sa ingenting med munnen, bare med blikket. Vi snakker ikke om slikt om bord i en gammal Windy flere hundre sjømil fra hjemmehavn...
Følte vi passa godt inn blant naboene i Grimstad gjestehavn. Mye samme stilen liksom.
Til og med rikmannsungene må dusje på badeplattformen i regnet. Det bygger karakter. Bra trekk, bestefar!
Skipshund i Ænndæl.
Perleporten. Hit skal vi tilbake!
Skipshunden var tidlig ute med juletrepyntinga i år.
Trenger ikke elektronisk overvåking i båten.
Det er klart man blir litt prega av mange dager under kalesje.
Sommerkveld i Perleporten.
86000MC og 22 Sport av samme årgang og samme dekor og farger. Risør.
Den grommeste båten vi så under hele turen spør du meg. Norsjø Ferieland.
Med lengt i blikket.
Tilbake i hjemmehavn etter ti dager på tur. For egen maskin. Bare deilig.
Kort sagt hadde vi en VELLYKKA BÅTFERIE som varte i ti dager med stort sett god stemning! Ruta var fantastisk og tok oss innom mange perler langs kysten. Da vi klappa til kai i Kviteseid en mandag ettermiddag var vi akkurat passe lei av å gå oppå hverandre, men stolte av oss selv som hadde klart det med trivsel, og veldig glade i båten! Vår kjære Lilly var nå blitt et feriehjem 😊
Det lugger litt i ladinga, og ho liker ikke for mye olje på peilepinnen, men det var aldri et feilslag og plenty av power med full oppakning. Den nye turboen og de nye dysene har gitt helt annen respons akkurat der man trenger det, og ho skyter opp i plan uten å mukke. Vi hadde, uten å overdrive, over tre meter sjø i hekken (2,5 meter signifikant på Barentswatch) fra Risør til Jomfruland på vei hjem. Det var stort sett oss og pinnebåtene, og i bølgedalene var det bare oss og havet. Vi lå i hekken på en ca 42 Bavaria Sport ut fra Risør, men han snudde etter fem minutt.
Dette skroget på Windy 8600 er helt utrolig i litt sjø, lett å manøvrere, og det kommer ikke en dråpe opp på dekk. Nå stoler jeg dessuten 100% på det!
Men det er klart at å gå i plan i slike forhold er uansett slitsomt for alle om bord. Kanskje må vi halvplane mer neste sesong?
Resten av sesongen ble fylt av mange kveldsturer med kamerater, besteforeldre eller venner til ungene. Et par turer til Dalen for å fylle diesel ble det også.
Vi tøyde båtlivet maksimalt utover høsten. I høstferien hadde jeg og ungene en tur aleine ned til Kilen, der vi leide bryggeplass på campingen ei natt. Det var 11 grader og tett tåke ute, men varmt og godt i salongen med spillekveld og plenty av smågodt. Jeg tror nesten ungene husker den natta bedre enn båtferien.
Seinhøstes regntung kveld i kanalen kan også være fint!
Det fine med båtliv utover september, oktober, november her oppe hos oss, er at det ofte er heeeelt speilblankt på fjorden. Solgangsbrisen vi ofte har om sommeren er der ikke, og høststormene dør ut før de kommer over fjellet fra vest.
Den siste måneden var vi helt alene i bryggeanlegget, og jeg tok ikke opp skuta før isen hadde lagt seg langs land mot slutten av november. Noen timer etter at båten stod på tunet hjemme, lavet snøen ned, og et par dager etter var det ubønnhørlig vinter.
En god sesong i gammal Windy var tilbakelagt!
Arbeidene jeg hadde gjort vinteren før hadde virkelig noe for seg. Lukten av gammel septig og diesel er byttet ut med nytbåtlukt fra lakkert skrog, nystøpte stringere og nye septikslanger. Skikkelig lufting, eltoalett og dekkstømming har hevet trivselen om bord. Motor og drev har fungert bra, men jeg har av og til hatt trøbbel med dårlig effekt i revers. Forstod til slutt at det var bakk-haka (heter den det?) på drevet som tulla, så det spratt litt opp hvis jeg ga gass i revers. Da vi var nedi med drevet på vei ned kanalen, har nok denne gitt etter slik at drevet spratt opp, og dette ga symptomene da jeg prøvde meg på revers rett etterpå. Får se på det før neste sesong...
Gjennom vinteren har jeg ikke fått gjort så mye. Det er kjøpt inn ny glødeplugg til dieselvarmeren, for den har tulla i det siste. Så har vi bestilt ei råfin, ny kalesje til båten og nye logoer. Planen har vært å endelig få prioritert det estetiske 
Snart går presenninga av, og vårpussen skal tas.
Samtidig har vi landa på at båtlivet frister enda mer enn før, men ungene har sikkert vokst en meter til sammen i løpet av det siste året. De har også større behov for privatliv hvis vi skal være lenger på tur enn ei drøy uke. Vi har derfor starta jakten på en båt med litt bedre boforhold i form av flere lukkede kabiner, men ikke så mye større enn den vi har. Det finnes ikke infrastruktur her oppe for 40-fotere. Ikke lånevilje hos banken heller.
Foreløpig er det Nimbus 3003 som er favoritten. Vi har sett på en som vi har veldig troa på at kan bli en god løsning for oss.
Så mentalt er vi klare for Nimbus.
Men hjertet ligger hos en gammal Windy.
