zooper
Det er ganske tydelig at i parforhold flest så er det ganske skjevt fordelt. Og det er synd av flere grunner.
For det første så fungerer et samarbeid mellom vakthavende skipper og mannskap mye bedre når man har erfaring med den andres oppgaver - samarbeidet blir mer intuitivt, og det kan foregå på et premiss av tillit. Det gir redusert stress og irritasjon, gir økt sikkerhet og økt trivsel.
For det andre så kan det være trivelig med litt avveksling.
For det tredje så er det veldig fint om begge føler seg trygge nok til å legge ut på et seilas uten den andre. Det gir mer glede, og det gjør også at balansen mellom bruk/kost går bedre ihop.
Sist men ikke minst, det blir lettere å få aksept for å bruke tid og penger på skuta når begge er like investerte og delaktige i den.
Det er trist å se når skipperen hoier og skriker på mannskapet, og mannskapet sliter. Eller når man knapt har noe som kan kalles mannskap, eller som bare fungerer som; hushjelp, barnevakt, håndlanger eller bare som passasjer som ikke forstår en pøkk og som både må vartes opp og få hjelp til all ting. Det er trist når partnerne står så frahverandre at de ikke kan leve seg inn i hverandres opplevelser eller kunne ta del i disse.
Den eneste gode tingen er at det blir mindre rift om godet av å være skipper eller ta ut båten alene.
Selv er jeg såpass heldig at min nye flamme ønsker å lære, og bruker tid på det. Det vil nok ta en god stund før hun føler seg komfortabel nok til å ta føringen, og enda lenger før hun ville tatt ut båten uten meg.
Jeg lever i den tro at om jeg oppmuntrer henne, lar henne slippe til, unngår å gripe inn, utfordrer henne, ikke stresser, lar henne prøve og feile og gjøre sine egne erfaringer, osv - at vi vil komme dit.
Så får vi se hvor keen hun blir på å lære seg motor, ta del i opplag og båtpuss, osv.
