Jump to content

Edit History

Vosso63

Vosso63

Jeg bor ved fjorden, og ved vegen. Når jeg skal ut for å fiske lyr eller makrell (eller whatever som biter på), i fjorden, eller skal hente inn søplekassa, eller ta en titt i postkassa, i vegen, gjør jeg om lag det samme. Det er her jeg bor. Jeg løsner fortøyningene og går ut i Byfjorden, følger land nord- eller sør-over og legger meg på en plass der det er stor sjanse for å få fisk. Eller jeg tar på meg slåbrok, eller regnhyre og rusler ut i veikanten og henter kassa. Har vinden vært på besøk, må jeg kanskje ut i vegbana. Kanskje er det til og med slik at det er noe på andre sida av vegen som jeg må finne ut av, går jeg over veien, i slåbrok, eller i regnhyre, og finner ut av det. Når det da, mens jeg går i lav fart langs land, eller har lagt meg lenger ut på Hopsflua, fordi det er sjanse for sei der, eller kanskje torsk og lange, kommer noen forbi, slike som skal fra Vågen (eller Haugesund) til Herdla(eller Måløy), bør de forstå at det er jeg som bor her, som er ute med min sønn i en liten båt og at vi ikke ønsker krapp sjø eller ubehagelige nærvær av dem. Slik som folk i bil, når de passerer meg trillende på ei søplekasse, eller surrende rundt i veigrøfta iført slåbrok og plastklogger, senker farta og triller bevisste og årvåkne forbi. Det er plass til alle i vegen. Ja, det er fin veg, og det står pepra med 50-skilt langs den, men en kan bryte midtlinja, og en går kanskje i 30 om en finner det naudsynt. Av høflighetsgrunner, eller fordi en har da lært folkeskikk.

Når vi ligger og fisker, i en liten gul båt, iført redningsvester, min sønn på tvers på midttofta med fiskestang og jeg akter med harpe, ligger vi gjerne tilsynelatende stille, sjøl om vi driver med strøm og vind. Vi ligger kanskje akkurat der en skulle kunne finne det lurt å legge kursen, om en ønsker å spare noen centiliter fuel og har tenkt at en kan gå inn i Herdlefjorden langs Askøylandet. Men kommer det et nyttefartøy, eller en 43-fots lystyacht rett imot, må en jo allikevel legge om kursen.

Så da er spørsmålet, som har en vag parallell til kajakkbruk i Mossesundet, eller hvor det var: Hvorfor viser ikke slike passerende fartøy at de har sett oss? Hvorfor legger de ikke, på et ganske tidlig tidspunkt, om kursen, med en markert kursendring, og passerer oss på en slik avstand at vår idyll ikke tar skade av det? Jeg trur det er en form for idioti. Idiot er jo den som ikke er i stand til å forstå, eller som ikke kan begripe de regler som gjelder. I dette tilfelle er ikke dette regler som står i Lovdata, og sjøl om de skulle gjøre det, så er de langt underordna slike regler som bør finnes inne i oss. Slike regler som handler om tilregnelighet, etterrettelighet.

Jeg har sett på de sjøfarende som passer oss, halvplanende med hekksjø. Hadde de bare sett på oss, hatt blå lue med skjerm og vinka, eller smilt, eller vist at de var overmåte interessert i kystfiske og derfor går nære, for å se, for å være deltagende i en urgammal form for matauk og tidtrøyte! Nei, de ser oss tilsynelatende ikke. Det ser faktisk ikke ut som om de er interessert i om min sønn fisker med snøret rett ned, eller om snøret står rett ut fra båten som etter et langt kast.

Av og til kommer det andre som fisker, med større båter enn vår, med dorgesnører ute og ekkolodd som sveiper vannlagene nedover mot djupet. En sjelden gang. De vinker ikke de heller. Har vi slutta med det? Slutta å vise at vi er sammen om dette, at vi er en liten klynge etterkommere av Terje Vigen eller Sjur Gabriel og Oline, at vi er her ute blott til lyst, at vi ikke skal noe sted, eller kommer fra noe sted, men bare er her. Jeg i min og du i din.  

Andre hilser jo. Sånne i like båter, biler, motorsykler, snekker. Noen steder hilser alle som har trebåt. Noen steder hilser alle på alle. I skiløypa hilser vi når vi er tilstrekkelig langt inne blant grantrærne eller på ei myr.

Det er der det ligger.

Nå er det så mange i så mange båter som skal så langt og ikke hører til der, her eller noensteds. Så fort og så uaffisert.

Det er så mange ignoranter, som gir blaffen, og om de ikke egentlig har gitt opp noe som helst, har de vel egentlig aldri prøvd.

 

Snart blir sjøen som vegen. Haugevis av regler vi egentlig ikke trenger, eller som kan håndheves eller som har alminnelig gyldighet. Som vi jo har skrivi opp, eller snarere har høgd i stein, eller bare har prenta inn i sjela. Alminnelighet. Folkeskikk. Sedvane.

Snart tvinger det samme teknokratiet seg fram på sjøen som vi åpenbart trenger på land, fordi folk heller vil være unnasluntrere eller uinteresserte eller «Hva så?», enn å beholde autonomiet, sjølråderetten, fordi det er så slitsomt å agere ansvarlig.

Det er frivillig, i Norge, å være fri. Men vi må være sammen om det, asså!  

1102465451_Mensviventer.JPG.4c3d311675feb48562c08e1c603e7ac6.JPG

 

 

Vosso63

Vosso63

Jeg bor ved fjorden, og ved vegen. Når jeg skal ut for å fiske lyr eller makrell (eller whatever som biter på), i fjorden, eller skal hente inn søplekassa, eller ta en titt i postkassa, i vegen, gjør jeg om lag det samme. Det er her jeg bor. Jeg løsner fortøyningene og går ut i Byfjorden, følger land nord- eller sør-over og legger meg på en plass der det er stor sjanse for å få fisk. Eller jeg tar på meg slåbrok, eller regnhyre og rusler ut i veikanten og henter kassa. Har vinden vært på besøk, må jeg kanskje ut i vegbana. Kanskje er det til og med slik at det er noe på andre sida av vegen som jeg må finne ut av, går jeg over veien, i slåbrok, eller i regnhyre, og finner ut av det. Når det da, mens jeg går i lav fart langs land, eller har lagt meg lenger ut på Hopsflua, fordi det er sjanse for sei der, eller kanskje torsk og lange, kommer noen forbi, slike som skal fra Vågen til Herdla, bør de forstå at det er jeg som bor her, som er ute med min sønn i en liten båt og at vi ikke ønsker krapp sjø eller ubehagelige nærvær av dem. Slik som folk i bil, når de passerer meg trillende på ei søplekasse, eller surrende rundt i veigrøfta iført slåbrok og plastklogger, senker farta og triller bevisste og årvåkne forbi. Det er plass til alle i vegen. Ja, det er fin veg, og det står pepra med 50-skilt langs den, men en kan bryte midtlinja, og en går kanskje i 30 om en finner det naudsynt. Av høflighetsgrunner, eller fordi en har da lært folkeskikk.

Når vi ligger og fisker, i en liten gul båt, iført redningsvester, min sønn på tvers på midttofta med fiskestang og jeg akter med harpe, ligger vi gjerne tilsynelatende stille, sjøl om vi driver med strøm og vind. Vi ligger kanskje akkurat der en skulle kunne finne det lurt å legge kursen, om en ønsker å spare noen centiliter fuel og har tenkt at en kan gå inn i Herdlefjorden langs Askøylandet. Men kommer det et nyttefartøy, eller en 43-fots lystyacht rett imot, må en jo allikevel legge om kursen.

Så da er spørsmålet, som har en vag parallell til kajakkbruk i Mossesundet, eller hvor det var: Hvorfor viser ikke slike passerende fartøy at de har sett oss? Hvorfor legger de ikke, på et ganske tidlig tidspunkt, om kursen, med en markert kursendring, og passerer oss på en slik avstand at vår idyll ikke tar skade av det? Jeg trur det er en form for idioti. Idiot er jo den som ikke er i stand til å forstå, eller som ikke kan begripe de regler som gjelder. I dette tilfelle er ikke dette regler som står i Lovdata, og sjøl om de skulle gjøre det, så er de langt underordna slike regler som bør finnes inne i oss. Slike regler som handler om tilregnelighet, etterrettelighet.

Jeg har sett på de sjøfarende som passer oss, halvplanende med hekksjø. Hadde de bare sett på oss, hatt blå lue med skjerm og vinka, eller smilt, eller vist at de var overmåte interessert i kystfiske og derfor går nære, for å se, for å være deltagende i en urgammal form for matauk og tidtrøyte! Nei, de ser oss tilsynelatende ikke. Det ser faktisk ikke ut som om de er interessert i om min sønn fisker med snøret rett ned, eller om snøret står rett ut fra båten som etter et langt kast.

Av og til kommer det andre som fisker, med større båter enn vår, med dorgesnører ute og ekkolodd som sveiper vannlagene nedover mot djupet. En sjelden gang. De vinker ikke de heller. Har vi slutta med det? Slutta å vise at vi er sammen om dette, at vi er en liten klynge etterkommere av Terje Vigen eller Sjur Gabriel og Oline, at vi er her ute blott til lyst, at vi ikke skal noe sted, eller kommer fra noe sted, men bare er her. Jeg i min og du i din.  

Andre hilser jo. Sånne i like båter, biler, motorsykler, snekker. Noen steder hilser alle som har trebåt. Noen steder hilser alle på alle. I skiløypa hilser vi når vi er tilstrekkelig langt inne blant grantrærne eller på ei myr.

Det er der det ligger.

Nå er det så mange i så mange båter som skal så langt og ikke hører til der, her eller noensteds. Så fort og så uaffisert.

Det er så mange ignoranter, som gir blaffen, og om de ikke egentlig har gitt opp noe som helst, har de vel egentlig aldri prøvd.

 

Snart blir sjøen som vegen. Haugevis av regler vi egentlig ikke trenger, eller som kan håndheves eller som har alminnelig gyldighet. Som vi jo har skrivi opp, eller snarere har høgd i stein, eller bare har prenta inn i sjela. Alminnelighet. Folkeskikk. Sedvane.

Snart tvinger det samme teknokratiet seg fram på sjøen som vi åpenbart trenger på land, fordi folk heller vil være unnasluntrere eller uinteresserte eller «Hva så?», enn å beholde autonomiet, sjølråderetten, fordi det er så slitsomt å agere ansvarlig.

Det er frivillig, i Norge, å være fri. Men vi må være sammen om det, asså!  

1102465451_Mensviventer.JPG.4c3d311675feb48562c08e1c603e7ac6.JPG

 

 

Vosso63

Vosso63

Jeg bor ved fjorden, og ved vegen. Når jeg skal ut for å fiske lyr eller makrell (eller whatever som biter på), i fjorden, eller skal hente inn søplekassa, eller ta en titt i postkassa, i vegen, gjør jeg om lag det samme. Det er her jeg bor. Jeg løsner fortøyningene og går ut i Byfjorden, følger land nord- eller sør-over og legger meg på en plass der det er stor sjanse for å få fisk. Eller jeg tar på meg slåbrok, eller regnhyre og rusler ut i veikanten og henter kassa. Har vinden vært på besøk, må jeg kanskje ut i vegbana. Kanskje er det til og med slik at det er noe på andre sida av vegen som jeg må finne ut av, går jeg over veien, i slåbrok, eller i regnhyre, og finner ut av det. Når det da, mens jeg går i lav fart langs land, eller har lagt meg lenger ut på Hopsflua, fordi det er sjanse for sei der, eller kanskje torsk og lange, kommer noen forbi, slike som skal fra Vågen til Herdla, bør de forstå at det er jeg som bor her, som er ute med min sønn i en liten båt og at vi ikke ønsker krapp sjø eller ubehagelige nærvær av dem. Slik som folk i bil, når de passerer meg trillende på ei søplekasse, eller surrende rundt i veigrøfta iført slåbrok og plastklogger, senker farta og triller bevisste og årvåkne forbi. Det er plass til alle i vegen. Ja, det er fin veg, og det står pepra med 50-skilt langs den, men en kan bryte midtlinja, og en går kanskje i 30 om en finner det naudsynt. Av høflighetsgrunner, eller fordi en har da lært folkeskikk.

Når vi ligger og fisker, i en liten gul båt, iført redningsvester, min sønn på tvers på midttofta med fiskestang og jeg akter med harpe, ligger vi gjerne tilsynelatende stille, sjøl om vi driver med strøm og vind. Vi ligger kanskje akkurat der en skulle kunne finne det lurt å legge kursen, om en ønsker å spare noen centiliter fuel og har tenkt at en kan gå inn i Herdlefjorden langs Askøylandet. Men kommer det et nyttefartøy, eller en 43-fots lystyacht rett imot, må en jo allikevel legge om kursen.

Så da er spørsmålet, som har en vag parallell til kajakkbruk i Mossesundet, eller hvor det var: Hvorfor viser ikke slike passerende fartøy at de har sett oss? Hvorfor legger de ikke, på et ganske tidlig tidspunkt, om kursen, med en markert kursendring, og passerer oss på en slik avstand at vår idyll ikke tar skade av det? Jeg trur det er en form for idioti. Idiot er jo den som ikke er i stand til å forstå, eller som ikke kan begripe de regler som gjelder. I dette tilfelle er ikke dette regler som står i Lovdata, og sjøl om de skulle gjøre det, så er de langt underordna slike regler som bør finnes inne i oss. Slike regler som handler om tilregnelighet, etterrettelighet.

Jeg har sett på de sjøfarende som passer oss, halvplanende med hekksjø. Hadde de bare sett på oss, hatt blå lue med skjerm og vinka, eller smilt, eller vist at de var overmåte interessert i kystfiske og derfor går nære, for å se, for å være deltagende i en urgammal form for matauk og tidtrøyte! Nei, de ser oss tilsynelatende ikke. Det ser faktisk ikke ut som om de er interessert i om min sønn fisker med snøret rett ned, eller om snøret står rett ut fra båten som etter et langt kast.

Av og til kommer det andre som fisker, med større båter enn vår, med dorgesnører ute og ekkolodd som sveiper vannlagene nedover mot djupet. En sjelden gang. De vinker ikke de heller. Har vi slutta med det? Slutta å vise at vi er sammen om dette, at vi er en liten klynge etterkommere av Terje Vigen eller Sjur Gabriel og Oline, at vi er her ute blott til lyst, at vi ikke skal noe sted, eller kommer fra noe sted, men bare er her. Jeg i min og du i din.  

Andre hilser jo. Sånne i like båter, biler, motorsykler, snekker. Noen steder hilser alle som har trebåt. Noen steder hilser alle på alle. I skiløypa hilser vi når vi er tilstrekkelig langt inne blant grantrærne eller på ei myr.

Det er der det ligger.

Nå er det så mange i så mange båter som skal så langt og ikke hører til der, her eller noensteds. Så fort og så uaffisert.

Det er så mange ignoranter, som gir blaffen, og om de ikke egentlig har gitt opp noe som helst, har de vel egentlig aldri prøvd.

 

Snart blir sjøen som vegen. Haugevis av regler vi egentlig ikke trenger, eller som kan håndheves eller som har alminnelig gyldighet. Som vi jo har skrivi opp, eller snarere har høgd i stein, eller bare har prenta inn i sjela. Alminnelighet,

Snart tvinger det samme teknokratiet seg fram på sjøen som vi åpenbart trenger på land, fordi folk heller vil være unnasluntrere eller uinteresserte eller «Hva så?», enn å beholde autonomiet, sjølråderetten, fordi det er så slitsomt å agere ansvarlig.

Det er frivillig, i Norge, å være fri. Men vi må være sammen om det, asså!  

1102465451_Mensviventer.JPG.4c3d311675feb48562c08e1c603e7ac6.JPG

 

 

Vosso63

Vosso63

Jeg bor ved fjorden, og ved vegen. Når jeg skal ut for å fiske lyr eller makrell (eller whatever som biter på), i fjorden, eller skal hente inn søplekassa, eller ta en titt i postkassa, i vegen, gjør jeg om lag det samme. Det er her jeg bor. Jeg løsner fortøyningene og går ut i Byfjorden, følger land nord- eller sør-over og legger meg på en plass der det er stor sjanse for å få fisk. Eller jeg tar på meg slåbrok, eller regnhyre og rusler ut i veikanten og henter kassa. Har vinden vært på besøk, må jeg kanskje ut i vegbana. Kanskje er det til og med slik at det er noe på andre sida av vegen som jeg må finne ut av, går jeg over veien, i slåbrok, eller i regnhyre, og finner ut av det. Når det da, mens jeg går i lav fart langs land, eller har lagt meg lenger ut på Hopsflua, fordi det er sjanse for sei der, eller kanskje torsk og lange, kommer noen forbi, slike som skal fra Vågen til Herdla, bør de forstå at det er jeg som bor her, som er ute med min sønn i en liten båt og at vi ikke ønsker krapp sjø eller ubehagelige nærvær av dem. Slik som folk i bil, når de passerer meg trillende på ei søplekasse, eller surrende rundt i veigrøfta iført slåbrok og plastklogger, senker farta og triller bevisste og årvåkne forbi. Det er plass til alle i vegen. Ja, det er fin veg, og det står pepra med 50-skilt langs den, men en kan bryte midtlinja, og en går kanskje i 30 om en finner det naudsynt. Av høflighetsgrunner, eller fordi en har da lært folkeskikk.

Når vi ligger og fisker, i en liten gul båt, iført redningsvester, min sønn på tvers på midttofta med fiskestang og jeg akter med harpe, ligger vi gjerne tilsynelatende stille, sjøl om vi driver med strøm og vind. Vi ligger kanskje akkurat der en skulle kunne finne det lurt å legge kursen, om en ønsker å spare noen centiliter fuel og har tenkt at en kan gå inn i Herdlefjorden langs Askøylandet. Men kommer det et nyttefartøy, eller en 43-fots lystyacht rett imot, må en jo allikevel legge om kursen.

Så da er spørsmålet, som har en vag parallell til kajakkbruk i Mossesundet, eller hvor det var: Hvorfor viser ikke slike passerende fartøy at de har sett oss? Hvorfor legger de ikke, på et ganske tidlig tidspunkt, om kursen, med en markert kursendring, og passerer oss på en slik avstand at vår idyll ikke tar skade av det? Jeg trur det er en form for idioti. Idiot er jo den som ikke er i stand til å forstå, eller som ikke kan begripe de regler som gjelder. I dette tilfelle er ikke dette regler som står i Lovdata, og sjøl om de skulle gjøre det, så er de langt underordna slike regler som bør finnes inne i oss. Slike regler som handler om tilregnelighet, etterrettelighet.

Jeg har sett på de sjøfarende som passer oss, halvplanende med hekksjø. Hadde de bare sett på oss, hatt blå lue med skjerm og vinka, eller smilt, eller vist at de var overmåte interessert i kystfiske og derfor går nære, for å se, for å være deltagende i en urgammal form for matauk og tidtrøyte! Nei, de ser oss tilsynelatende ikke. Det ser faktisk ikke ut som om de er interessert i om min sønn fisker med snøret rett ned, eller om snøret står rett ut fra båten som etter et langt kast.

Av og til kommer det andre som fisker, med større båter enn vår, med dorgesnører ute og ekkolodd som sveiper vannlagene nedover mot djupet. En sjelden gang. De vinker ikke de heller. Har vi slutta med det. Slutta å vise at vi er sammen om dette, at vi er en liten klynge etterkommere av Terje Vigen eller Sjur Gabriel og Oline, at vi er her ute blott til lyst, at vi ikke skal noe sted, eller kommer fra noe sted, men bare er her. Jeg i min og du i din.  

Andre hilser jo. Sånne i like båter, biler, motorsykler, snekker. Noen steder hilser alle som har trebåt. Noen steder hilser alle på alle. I skiløypa hilser vi når vi er tilstrekkelig langt inne blant grantrærne eller på ei myr.

Det er der det ligger.

Nå er det så mange i så mange båter som skal så langt og ikke hører til der, her eller noensteds. Så fort og så uaffisert.

Det er så mange ignoranter, som gir blaffen, og om de ikke egentlig har gitt opp noe som helst, har de vel egentlig aldri prøvd.

 

Snart blir sjøen som vegen. Haugevis av regler vi egentlig ikke trenger, eller som kan håndheves eller som har alminnelig gyldighet. Som vi jo har skrivi opp, eller snarere har høgd i stein, eller bare har prenta inn i sjela. Alminnelighet,

Snart tvinger det samme teknokratiet seg fram på sjøen som vi åpenbart trenger på land, fordi folk heller vil være unnasluntrere eller uinteresserte eller «Hva så?», enn å beholde autonomiet, sjølråderetten, fordi det er så slitsomt å agere ansvarlig.

Det er frivillig, i Norge å være fri. Men vi må være sammen om det, asså!  

1102465451_Mensviventer.JPG.4c3d311675feb48562c08e1c603e7ac6.JPG

 

 



×
×
  • Create New...