zooper
Vi ankom Kragerø havn. Blant alle båtene som lå longside (på utsiden av flytebryggen ved Gunnarsholmen ytterst i havna) - der lå to litt mellomstore cabincruisere etter hverandre (ca 30 fot). Begge eiere motarbeidet iherdig å ha noen utenpå, til tross for at de skulle ligge lenge og forholdene var greie. Havna var ellers smekkfull og dette var de eneste plassene igjen (en seiler hadde sirklet i over fire timer i vente på plass).
Havnesjefen sier det er tre i bredden som gjelder, så vi legger oss utenpå den ene - til tross for protest fra CC'en. Vi legger oss da på den som skal gjøre det enklest mulig for ytterligere tre båter til (en til utenpå meg og to på den andre CC'en). Man har jo ikke lyst til å flytte innpå en nabo som ikke vil ha en der - men man vil jo heller ikke måtte gå utpå igjen med spådd tordenvær når det burde være greit å ligge der i utgangspunktet? Da må den urimelige båteieren heller bli litt sur tenker jeg.
Etter litt fram og tilbake gir vi eieren beskjed om at dersom han synes det er ubekvemt, ubehagelig eller skummelt, så gir ikke det ham anledning til å okkupere marinaen, og at det da er han som må vurdere å flytte seg når havnesjefen sier det er tre i bredden som gjelder - feks gå fra og legge seg ytterst...
Etter kort tid kommer det ytterligere en seilbåt til som ønsker å legge seg utenpå den andre cc'en - som er langt mer motvillig og yter stor motstand. CC'en ved brygga protesterer noe voldsomt og forsøker å kontakte havnesjefen, m.m.
Eieren var redd for båten sin og virket uerfaren. Han la skyld på vindretningen som kom på tvers, men som i virkeligheten var uproblematisk.
I forsøk på å få CC'ens velsignelse gjorde vi andre vårt beste i å berolige ham på at det kom til å gå helt fint uansett vindtetning, og at seilbåten utenpå dessuten ville skjerme halvplaneren for sjø og vind - samt at det var meldt at vinden skulle snu. I tillegg ble han forklart at seileren uansett hadde "retten" på sin side under forholdene. Han ga seg til slutt når han så at slaget var tapt og at seilbåteieren ville legge seg der med eller uten velsignelse. Det endte med en god tone og godt naboskap.
Innen en kort time var det tre i bredden på begge cc'ene. Alt gikk bra, og begge som lå innerst virket være smørblide dagen etterpå - når de fant at informasjonen passet med virkeligheten.
For disse to cc'ene dreide det seg nok mest om at eierne var uerfarne og redde - vi har alle vært der og kan kjenne oss igjen i følelsene. Jeg tipper at begge eiere har fått en fin erfaring som de vil ta med seg videre - til både egen og andres fordel.
Til info. Det var meldt kraftig nedbør og 8 s/m i kastene. Ingenting å uroe seg for, men vær nok til at mange ville hatet å måtte gå utpå og lete etter en annen havn. Båtene som lå utenpå var forøvrig seilbåter på 36 og 42 fot.
Jeg ble ikke veldig brydd med seansene over og tilskrev det at de trolig var ferske.
To dager forrut for hendelsen fikk vi derimot en opplevelse som irriterte stort. På vei inn til bryggene i Tvedestrand forsøkte vi å komme i kontakt med båtene for å orientere oss om noen av de skulle gå snarlig og om det ellers var greit å legge oss longside. Uten nevneverdig respons så la vi oss der vi mente ville være til minst sjenanse, og hvor det var folk ombord. Vi gjorde så uten protester... enn så lenge.
Etter at vi var ferdig fortøyd begynte det danske ekteparet som lå mot brygga derimot å ymte om at vi burde flytte oss til en annen plass. De lokket med at en båt skulle gå straks på motsatt side av brygga, noe som ville gitt oss bryggeplass. Det var ikke antydninger til bevegelser i den båten, så vi så det ikke som verdt det å gå fra for å tråkke vann på 6bestemt tid og det viste seg å ta nesten to timer før de gikk.
Etter en stund hadde gått snakket danskebe om at de selv hadde planer om å gå tidlig neste morgen, og at til fordel for oss, så burde vi kanskje flytte oss likevel. Vi forklarte som sant var at det ikke var problematisk for oss hvorenn tidlig de ville gå, og at vi gladelig dro samtidig med dem, til og med så tidlig som 5 om morgenen om det var det var snakk om. Vi forklarte at vi foretrakk å ligge longside enn å måtte sitte i båten i uant tid i vente på at en annen skal gå, og for å slippe en ny og langt mer krevende ilegging.
En stund etter at det virket som danskene hadde slått seg til ro med at vi ville bli liggende, og vi hadde gjort oss klare til å gå i land, så begynte de på’n igjen. De ville da selv bytte til en "bedre plass" og da vente med å gjøre så på til han som lå på motsatt side endelig var "klar" - noe som drøyde og drøyde.
Nå må jo folk få lov til å belaste andre med at de vil gå fra havn - og da bortimot når enn det måtte passe dem (men å vise litt fleks er jo uansett kutyme). Å forårsake mye ubekvemhet for andre bare for å få en bitte litt bedre plass derimot? Det er ikke helt innafor?
Her var det snakk om å måtte vente lenge i båten på ubestemt tid (tok nesten to timer), for så å måtte gå fra og legge til på nytt - fordi noen ikke ville ha noen utenpå. Det danske ekteparet kunne i det minste gitt klar tale før vi var ferdig fortøyd og slått oss til ro - og vært tydelige og ærlige på at de for sin egen del absolutt ikke vil ha noen utenpå seg?
Jeg viste til tross for idiotskapet - høfflighet og godt humør hele veien, og jeg lyktes unngå diskusjon med grinebitteren som ikke hadde innsikt. Jeg gjorde mitt beste for å bevare diplomati og fred ved å være imøtekomme og hyggelig, og ga tommel opp. Jeg satte straks igang prosessen med å slippe ham ut.
Jeg bestemte meg for at det enkleste på akkurat den plassen var å forhale meg rundt med et langt tau (trang plass), en manøver som var ukjent for mannskapet. Forholdene var gode og det var ikke dårlig med tid.
Mens jeg gikk gjennom manøveren med mannskapet (to barn) begynte danskene å pese meg på at de skukle gå nå! nå! nå! fort!, fort!, og begynte å ta løs fortøyningene mine før jeg var klar. Da tok tålmodigheten min slutt for min del.
I skarp tale sa jeg at de måtte roe seg ned et par hakk, og at jeg ikke vil risikere skader for å imøtekomme deres unødvendige hastverk og stress - og at de pent måtte finne seg i å tålmodig vente noen sekunder til jeg har forsikret meg om at mannskapet forstår manøveren. De fikk samtidig høre at det de gjør er ugreit og at de forårsaker unødvendig stress og ubehag for seg selv, oss, samt alle medhjelpere fra andre båter - som nå må hjelpe dem atter to ganger i tillegg til den de allerede har fått fortøyningshjelp til før på dagen, pluss meg på toppen. De fikk beskjed om at dette er i dårlig stil.
Vi forhaler og alt går som smurt. Danskene måtte vente på plassen og tråkke vann en god stund, da han på motsatt side heller ikke hadde det store hastverket med P gå fra så Danskene kunne få plassen hans. Og Danskene dro selvsagt ikke tidlig neste morgen som de sa de skulle.
Jeg kjenner på meg at skikk og bruk på sjøen er under forfall. Der tidligere 99% viste takt og tone er det nå kanskje bare 90%, og litt værre for hvert år?
Jeg vil ikke si at nybegynnere er verst, tvert imot - jeg opplever at nybegynnere prøver hardest men gjør flere feil fordi de har minst erfaring og kjennskap til skikk og bruk - det er ok. De største synderne opplever jeg har noen sesonger bak seg - ref danskene nevnt over. Hva synes dere?
Jeg har et hav av dårlig skikk og bruk-opplevelser i år. Alt fra det å vike til det å redusere hekkbølger i havner og andre utsatte steder, til det å ta opp unødvendig mye bryggeplass, til uvettug ankring på svai, sniking i køer, uvettug fart, festing til langt på natt i stille havner, m.m.
Folk flest derimot går langt av veien for å være hjelpsomme og hensynsfulle - bare ikke like mange som for bare få år siden?
