Edit History

Årets båttur gikk til Vesterled. Færøyene er et spennende mål for nordmenn, så den 23. juli ble kursen ble satt 265 grader fra Bergen med Torshavn som mål.

 

Turen er omtrent 380 nautiske mil, og tar to og et halvt døgn.

 

Med på turen: jeg og kona.

Båt: Beneteau Oceanis 411.

 

I starten var det fin seilvind fra sørøst, så vi seilte omtrent ett døgn med god fart.

 

Det er mange oljeplattformer og en del skipstrafikk i dette området, og vi ble oppkalt av et seismikkskip som ba oss holde god avstand. De hadde kilometervis med kabler på slep, så vi måtte ta en stor omvei sør for de. Det ble rene slalomløypa vestover.

 

Da vi passerte nordspissen av Shetland, forsvant vinden totalt. Deretter ble det motor resten av turen. Etter Shetland var havet helt tomt. Ikke før vi nærmet oss Færøyene så vi et par båter igjen. Fiskebåter, naturligvis.

 

Det er noe helt eget ved å være på Nordsjøen når vinden dør helt ut, havet legger seg og skyene løser seg opp. Havet ser ut som en glatt hinne som reflekterer det spesielle lyset fra blå himmel og sola som går ned i en disig horisont. Det kan ikke fanges på film.

 

Havhester, en fugl som ligner på måker (men er noe helt annet), dukker opp når vi mister land av syne. Desse fuglene lever hele sitt liv ute på havet, og kommer bare i land når de skal hekke. Ellers flyr de akrobatisk rundt mellom bølgene med en utrolig presisjon.

 

Vingetippene snisser en centimeter fra bølgetoppene, men de kommer aldri borti. De er nysgjerrige på båten, så de tar ofte en runde forbi og lander i kjølvannet bak oss. På en morgenvakt, landet en havhest på radaren et kort øyeblikk før den fløy videre.

 

Midt mellom Shetland og Færøyene dukket en flokk delfiner opp. Et sjeldent syn for oss i Nordsjøen. De var opptatt av å fange fisk, så de brydde seg ikke om båten.

 

Et par timer etter, dukket noe helt annet opp: En flokk med knølhval (eller kanskje finnhval?) var også på jakt. De er svære! Minst like store som båten vår, Emma. Vi la om kursen og kjørte rett gjennom jaktmarkene deres. Det var utrolig å se de gigantiske skapningene jage småfisk og bryte gjennom sjøen ved siden av båten.

 

Ellers gikk turen ganske begivenhetsløst videre. Perkinsen surret og gikk, og vi byttet på å sove og holde utkikk. Når vi er bare to ombord, er vi begge våkne på dagtid. Når kvelden kommer, kan den som først blir trøtt legge seg. Så kjører vi tretimersvakter frem til neste dag. Vi har lav terskel for å vekke den andre om noe må gjøres, f.eks. reve seil eller om man lurer på noe om annen skipstrafikk.

 

Mandag morgen så vi Færøyene gjennom morgentåken. Med en sel som velkomstkomité kurset vi inn i Torshavn i 08-tiden.

 

På grunn av Olavsøka (olsok) var havna full, men vi fant plass på utsiden av en svensk båt. Neste dag gikk for det meste med til å hvile ut og se oss rundt i sentrumsområdet.

 

Tirsdagen startet med koronatest og handling av det mest nødvendige. Svenskene dro, og en amerikansk båt med et par på langtur la seg utenpå oss i stedet.

 

Det ble en sen kveld, og neste dag var det start på Olavsøka. Olavsøka er som nasjonaldagen til færøværingene, der de feirer i fire dager i strekk. Omtrent halvparten har bunader, og det er nesten som 17. mai hjemme.

 

Ungdommene konkurrerer i ro-konkurranser i færinger og det skjer hele tiden greier rundt om kring. Vi forstår ikke helt programmet, men det skjedde stadig noe der vi var, så det var bare å sitte en plass eller gå rundt omkring.

 

Færøyene er et interessant sted, som virker som en viking-koloni. I likhet med shetlendinge, er de flinke å ta vare på sin gamle kultur og historie.

 

Det artige er at de forstår norsk, så vi kan snakke flytende med alle vi møter. Språket er mer likt vestlandsdialekt enn dansk.

 

Færøyværingene liker mat som er kortreist, helst fra havet. Og de foretrekker å lagre den på forskjellige måter i mange måneder før de spiser den. Noe spesielt, men vi prøvde i alle fall det vi fikk servert. Tørket hvalkjøtt med fermentert spekk, for eksempel…

 

På kvelden var det klart for høydepunktet i Olavsøka, der tusenvis av mennesker samler seg på rådhusplassen ved midnatt for å synge og danse. Et helt utrolig syn.

 

Etter Olavsøka roet Torshavn seg betraktelig. Det var også godt å få slappe av litt i båten og gjøre en del forefallende arbeid.

 

Vi prøver å få med oss lokale fotballkamper når vi er på tur, og denne gangen var det Havnar Bóltfelag (Torshavn) mot 07 Vestur som gikk på stadion. Heldigvis vant hjemmelaget 5-0, så det ble god stemning.

 

Vi fortalte fun facten om at det i fjor bare ble sendt færøysk fotball på norsk TV pga. koronarestriksjoner. Det var de overrasket over å høre.

 

Et besøk på kulturhuset Nordisk hus, fikk vi også klemt inn.

 

Så tok vi en tur med bilfergs Ternan over til naboøya Nolsoy, som ligger 20 minutt unna. Der bor det i overkant av 200 innbyggere, og omtrent dobbelt så mange sauer. Mer eller mindre ville gjess og lundefugler bor også på øya.

 

En dag leide vi bil og kjørte rundt på de forskjellige øyene. De fleste ligger så tett på hverandre at man rekker over det meste på en dag.

 

En ting er sikkert: Færøyene har et dramatisk og fotogent landskap.

 

Det er omtrent ingen trær her, men mektige grønnkledde fjell som ender i små og store fjorder hugd inn i landskapet.

 

Hjemveien ble også satt rett mot Bergen. Det åpnet seg et værvindu som ga god vind fra NNØ i nesten to døgn. Dermed ble det seiling rett fra start. Det var mye tåke utenfor Færøyene, og lasteskip kom ut av det grå med tåkeluren gjallende.

 

Havet mellom Færøyene og Shetland er ganske tomt i forhold til mellom Shetland og Norge. Det er ingen oljeproduksjon, så bare noen lasteskip og fiskebåter trafikkerer farvannet. Det er kjedelig, så man blir lei av å se på endeløse grå bølger. Bare noen havhester og havsuler holdt oss med selskap underveis.

 

Etter over ett døgn passerte vi Muckle Flugga, det nordligeste fyret på Shetland. Vi fikk mobildekning og ferskt værvarsel før vi seilte videre mot øst.

 

I Nordsjøen er det mer variasjon, med store oljeinstallasjoner over alt. Dermed har man noe å se på underveis. Det er også hyggelig å tenke på at det alltid er masse mennesker på jobb her ute, og at hjelpen er nær om noe skulle gå alvorlig galt.

 

Da vi nærmet oss Oseberg-feltet, løyet vinden. Vi startet opp og motorseilte videre.

 

Rundt middagstider hørte jeg plutselig et lite dypp i turtallet på motoren. Så begynte den å bli ustabil. Det har aldri før skjedd. Jeg stoppet den med en gang og skiftet begge dieselfilterne.

 

Etter å ha startet opp igjen, fungerte motoren som normalt – i to minutter. Deretter falt turtallet og motoren klarte ikke å holde seg i gang.

 

Dette skjedde hver gang vi startet den: Motoren gikk helt fint på alle turtall, men etter omtrent to minutter begynte den å fuske og stoppet.

 

Vinden var nå veldig svak og bølgene i underkant av en meter, så det ble mye gynging der vi duvet fremover i 2-3 knop. Heldigvis var det sol ute og vi nærmet oss Oseberg-plattformene.

 

Problemet med høye bølger og lite vind, er at seilene og bommen begynner å slå veldig. Det er stressende og irriterende.

 

Det vi kunne komme på av feilkilder ble undersøkt og renset uten at det var hjelp i.

 

Da vi var innenfor mobildekning, kunne vi omsider konsultere med mer motorkyndige personer på land.

 

Konklusjonen var at det høyst sannsynlig var noe galt med dieseltilførselen.

 

For å eliminere feilkilder, koblet vi fra dieselslangen til motoren og lot den suge diesel rett fra en 1,5 liters brusflaske. Det drakk den rett opp og gikk helt uten problemer. Dermed var det åpenbart ikke selve motoren som var problemet.

 

Hele forfilterinnsatsen ble demontert og gransket nøye. Til slutt fant vi synderen: Den vesle O-ringen øverst på den lange skruen som holder filteret sammen med glasskåla hadde røket og blitt til en C-ring.

 

Sannsynligvis forårsaket den vesle sprekken at det akkurat kom nok luft inn i filteret til at vakuumet forsvant.

 

Etter tre timer med svetting og feilsøking på en jernklump på nitti grader i en båt som gynget, kunne vi endelig dure videre. Vinden hadde nå stilnet helt, så hadde vi ikke fått start på motoren, hadde vi kanskje ligget der fremdeles…

 

Det er en ganske ubehagelig situasjon å ligge ca 60 nautiske mil fra land uten fremdrift, midt mellom flere oljerigger som nervøst følger med på posisjonen vår.

 

Ettersom vinden løyet, begynte også sjøen å legge seg. Dermed ble det en relativt avslappende etappe for motor inn mot Bergen. Der var vi fremme kl 07 om morgenen. Etter å ha tatt en ankerdram i cockpit, gikk det rett i sengs.

 

En tur til Færøyene kan trygt anbefales. Om man følger med på værvarselet, greier man fint å time vindene tre dager fremover i tiden uten de store overraskelsene. Men det er slitsomt å seile så langt, så det spørs om vi heller velger Smyril Line neste gang vi skal besøke øyene.

 

(Flere bilder finnes her)

 

 

White sided dolphins

 

Enten knølhval eller finnhval. Er ikke sikker. Store var de i alle fall.

 

De enset ikke båten, og var mer opptatt av å jakte fisk.

 

 

Vinden løyet og havet la seg.

 

Havhestene leker seg centimeter over sjøen.

 

 

Downtown Torshavn

 

Torshavn

 

Rokonkurranse

 

Åpningen av Olavsøka

 

 

Færøyværingene har flotte bunader

 

Korsang er svært populært

 

Skipperen

 

En lille snaps må til mellom sangene

 

På Tinganes

 

I ett av Færøyenes eldste hus

 

Allsang ved midnatt under Olavsøka

 

Torshavn

 

Havnar Bolftelag mot 07 Vestur

 

Smyril Line kommer og går flere ganger daglig med passasjerer og gods

 

Kyrkjebø

 

Færøyene betyr får-øyene.

 

Lundefugler. En delikatesse på Færøyene.

 

Nólsoy

 

Gjógv

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nye veitunnellen de har bygd gjør det mye snarere å kjøre mellom Torshavn og Klaksvik.

 

 

 

En fotografs drømmeland

 

 

Tåke i Torshavn.

 

Shetland på styrbord side.

 

Mange olje- og gassrigger både på britisk og norsk sokkel.

 

Oseberg Sør

 

Troll A

 

Ankomst Bergen etter 66 timer til havs.

 

Vel i havn og ankerdram kl 07 om morgenen

 

Denne vesle ødelagte O-ringen førte til motorstans i flere timer.

Årets båttur gikk til Vesterled. Færøyene er et spennende mål for nordmenn, så den 23. juli ble kursen ble satt 265 grader fra Bergen med Torshavn som mål.

 

Turen er omtrent 380 nautiske mil, og tar to og et halvt døgn.

 

Med på turen: jeg og kona.

Båt: Beneteau Oceanis 411.

 

I starten var det fin seilvind fra sørøst, så vi seilte omtrent ett døgn med god fart.

 

Det er mange oljeplattformer og en del skipstrafikk i dette området, og vi ble oppkalt av et seismikkskip som ba oss holde god avstand. De hadde kilometervis med kabler på slep, så vi måtte ta en stor omvei sør for de. Det ble rene slalomløypa vestover.

 

Da vi passerte nordspissen av Shetland, forsvant vinden totalt. Deretter ble det motor resten av turen. Etter Shetland var havet helt tomt. Ikke før vi nærmet oss Færøyene så vi et par båter igjen. Fiskebåter, naturligvis.

 

Det er noe helt eget ved å være på Nordsjøen når vinden dør helt ut, havet legger seg og skyene løser seg opp. Havet ser ut som en glatt hinne som reflekterer det spesielle lyset fra blå himmel og sola som går ned i en disig horisont. Det kan ikke fanges på film.

 

Havhester, en fugl som ligner på måker (men er noe helt annet), dukker opp når vi mister land av syne. Desse fuglene lever hele sitt liv ute på havet, og kommer bare i land når de skal hekke. Ellers flyr de akrobatisk rundt mellom bølgene med en utrolig presisjon.

 

Vingetippene snisser en centimeter fra bølgetoppene, men de kommer aldri borti. De er nysgjerrige på båten, så de tar ofte en runde forbi og lander i kjølvannet bak oss. På en morgenvakt, landet en havhest på radaren et kort øyeblikk før den fløy videre.

 

Midt mellom Shetland og Færøyene dukket en flokk delfiner opp. Et sjeldent syn for oss i Nordsjøen. De var opptatt av å fange fisk, så de brydde seg ikke om båten.

 

Et par timer etter, dukket noe helt annet opp: En flokk med knølhval (eller kanskje finnhval?) var også på jakt. De er svære! Minst like store som båten vår, Emma. Vi la om kursen og kjørte rett gjennom jaktmarkene deres. Det var utrolig å se de gigantiske skapningene jage småfisk og bryte gjennom sjøen ved siden av båten.

 

Ellers gikk turen ganske begivenhetsløst videre. Perkinsen surret og gikk, og vi byttet på å sove og holde utkikk. Når vi er bare to ombord, er vi begge våkne på dagtid. Når kvelden kommer, kan den som først blir trøtt legge seg. Så kjører vi tretimersvakter frem til neste dag. Vi har lav terskel for å vekke den andre om noe må gjøres, f.eks. reve seil eller om man lurer på noe om annen skipstrafikk.

 

Mandag morgen så vi Færøyene gjennom morgentåken. Med en sel som velkomstkomité kurset vi inn i Torshavn i 08-tiden.

 

På grunn av Olavsøka (olsok) var havna full, men vi fant plass på utsiden av en svensk båt. Neste dag gikk for det meste med til å hvile ut og se oss rundt i sentrumsområdet.

 

Tirsdagen startet med koronatest og handling av det mest nødvendige. Svenskene dro, og en amerikansk båt med et par på langtur la seg utenpå oss i stedet.

 

Det ble en sen kveld, og neste dag var det start på Olavsøka. Olavsøka er som nasjonaldagen til færøværingene, der de feirer i fire dager i strekk. Omtrent halvparten har bunader, og det er nesten som 17. mai hjemme.

 

Ungdommene konkurrerer i ro-konkurranser i færinger og det skjer hele tiden greier rundt om kring. Vi forstår ikke helt programmet, men det skjedde stadig noe der vi var, så det var bare å sitte en plass eller gå rundt omkring.

 

Færøyene er et interessant sted, som virker som en viking-koloni. I likhet med shetlendinge, er de flinke å ta vare på sin gamle kultur og historie.

 

Det artige er at de forstår norsk, så vi kan snakke flytende med alle vi møter. Språket er mer likt vestlandsdialekt enn dansk.

 

Færøyværingene liker mat som er kortreist, helst fra havet. Og de foretrekker å lagre den på forskjellige måter i mange måneder før de spiser den. Noe spesielt, men vi prøvde i alle fall det vi fikk servert. Tørket hvalkjøtt med fermentert spekk, for eksempel…

 

På kvelden var det klart for høydepunktet i Olavsøka, der tusenvis av mennesker samler seg på rådhusplassen ved midnatt for å synge og danse. Et helt utrolig syn.

 

Etter Olavsøka roet Torshavn seg betraktelig. Det var også godt å få slappe av litt i båten og gjøre en del forefallende arbeid.

 

Vi prøver å få med oss lokale fotballkamper når vi er på tur, og denne gangen var det Havnar Bóltfelag (Torshavn) mot 07 Vestur som gikk på stadion. Heldigvis vant hjemmelaget 5-0, så det ble god stemning.

 

Vi fortalte fun facten om at det i fjor bare ble sendt færøysk fotball på norsk TV pga. koronarestriksjoner. Det var de overrasket over å høre.

 

Et besøk på kulturhuset Nordisk hus, fikk vi også klemt inn.

 

Så tok vi en tur med bilfergs Ternan over til naboøya Nolsoy, som ligger 20 minutt unna. Der bor det i overkant av 200 innbyggere, og omtrent dobbelt så mange sauer. Mer eller mindre ville gjess og lundefugler bor også på øya.

 

En dag leide vi bil og kjørte rundt på de forskjellige øyene. De fleste ligger så tett på hverandre at man rekker over det meste på en dag.

 

En ting er sikkert: Færøyene har et dramatisk og fotogent landskap.

 

Det er omtrent ingen trær her, men mektige grønnkledde fjell som ender i små og store fjorder hugd inn i landskapet.

 

Hjemveien ble også satt rett mot Bergen. Det åpnet seg et værvindu som ga god vind fra NNØ i nesten to døgn. Dermed ble det seiling rett fra start. Det var mye tåke utenfor Færøyene, og lasteskip kom ut av det grå med tåkeluren gjallende.

 

Havet mellom Færøyene og Shetland er ganske tomt i forhold til mellom Shetland og Norge. Det er ingen oljeproduksjon, så bare noen lasteskip og fiskebåter trafikkerer farvannet. Det er kjedelig, så man blir lei av å se på endeløse grå bølger. Bare noen havhester og havsuler holdt oss med selskap underveis.

 

Etter over ett døgn passerte vi Muckle Flugga, det nordligeste fyret på Shetland. Vi fikk mobildekning og ferskt værvarsel før vi seilte videre mot øst.

 

I Nordsjøen er det mer variasjon, med store oljeinstallasjoner over alt. Dermed har man noe å se på underveis. Det er også hyggelig å tenke på at det alltid er masse mennesker på jobb her ute, og at hjelpen er nær om noe skulle gå alvorlig galt.

 

Da vi nærmet oss Oseberg-feltet, løyet vinden. Vi startet opp og motorseilte videre.

 

Rundt middagstider hørte jeg plutselig et lite dypp i turtallet på motoren. Så begynte den å bli ustabil. Det har aldri før skjedd. Jeg stoppet den med en gang og skiftet begge dieselfilterne.

 

Etter å ha startet opp igjen, fungerte motoren som normalt – i to minutter. Deretter falt turtallet og motoren klarte ikke å holde seg i gang.

 

Dette skjedde hver gang vi startet den: Motoren gikk helt fint på alle turtall, men etter omtrent to minutter begynte den å fuske og stoppet.

 

Vinden var nå veldig svak og bølgene i underkant av en meter, så det ble mye gynging der vi duvet fremover i 2-3 knop. Heldigvis var det sol ute og vi nærmet oss Oseberg-plattformene.

 

Problemet med høye bølger og lite vind, er at seilene og bommen begynner å slå veldig. Det er stressende og irriterende.

 

Det vi kunne komme på av feilkilder ble undersøkt og renset uten at det var hjelp i.

 

Da vi var innenfor mobildekning, kunne vi omsider konsultere med mer motorkyndige personer på land.

 

Konklusjonen var at det høyst sannsynlig var noe galt med dieseltilførselen.

 

For å eliminere feilkilder, koblet vi fra dieselslangen til motoren og lot den suge diesel rett fra en 1,5 liters brusflaske. Det drakk den rett opp og gikk helt uten problemer. Dermed var det åpenbart ikke selve motoren som var problemet.

 

Hele forfilterinnsatsen ble demontert og gransket nøye. Til slutt fant vi synderen: Den vesle O-ringen øverst på den lange skruen som holder filteret sammen med glasskåla hadde røket og blitt til en C-ring.

 

Sannsynligvis forårsaket den vesle sprekken at det akkurat kom nok luft inn i filteret til at vakuumet forsvant.

 

Etter tre timer med svetting og feilsøking på en jernklump på nitti grader i en båt som gynget, kunne vi endelig dure videre. Vinden hadde nå stilnet helt, så hadde vi ikke fått start på motoren, hadde vi kanskje ligget der fremdeles…

 

Det er en ganske ubehagelig situasjon å ligge ca 60 nautiske mil fra land uten fremdrift, midt mellom flere oljerigger som nervøst følger med på posisjonen vår.

 

Ettersom vinden løyet, begynte også sjøen å legge seg. Dermed ble det en relativt avslappende etappe for motor inn mot Bergen. Der var vi fremme kl 07 om morgenen. Etter å ha tatt en ankerdram i cockpit, gikk det rett i sengs.

 

En tur til Færøyene kan trygt anbefales. Om man følger med på værvarselet, greier man fint å time vindene tre dager fremover i tiden uten de store overraskelsene. Men det er slitsomt å seile så langt, så det spørs om vi heller velger Smyril Line neste gang vi skal besøke øyene.

 

 

White sided dolphins

 

Enten knølhval eller finnhval. Er ikke sikker. Store var de i alle fall.

 

De enset ikke båten, og var mer opptatt av å jakte fisk.

 

 

Vinden løyet og havet la seg.

 

Havhestene leker seg centimeter over sjøen.

 

 

Downtown Torshavn

 

Torshavn

 

Rokonkurranse

 

Åpningen av Olavsøka

 

 

Færøyværingene har flotte bunader

 

Korsang er svært populært

 

Skipperen

 

En lille snaps må til mellom sangene

 

På Tinganes

 

I ett av Færøyenes eldste hus

 

Allsang ved midnatt under Olavsøka

 

Torshavn

 

Havnar Bolftelag mot 07 Vestur

 

Smyril Line kommer og går flere ganger daglig med passasjerer og gods

 

Kyrkjebø

 

Færøyene betyr får-øyene.

 

Lundefugler. En delikatesse på Færøyene.

 

Nólsoy

 

Gjógv

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nye veitunnellen de har bygd gjør det mye snarere å kjøre mellom Torshavn og Klaksvik.

 

 

 

En fotografs drømmeland

 

 

Tåke i Torshavn.

 

Shetland på styrbord side.

 

Mange olje- og gassrigger både på britisk og norsk sokkel.

 

Oseberg Sør

 

Troll A

 

Ankomst Bergen etter 66 timer til havs.

 

Vel i havn og ankerdram kl 07 om morgenen

 

Denne vesle ødelagte O-ringen førte til motorstans i flere timer.

Årets båttur gikk til Vesterled. Færøyene er et spennende mål for nordmenn, så den 23. juli ble kursen ble satt 265 grader fra Bergen med Torshavn som mål.

 

Turen er omtrent 380 nautiske mil, og tar to og et halvt døgn.

 

Med på turen: jeg og kona.

Båt: Beneteau Oceanis 411.

 

I starten var det fin seilvind fra sørøst, så vi seilte omtrent ett døgn med god fart.

 

Det er mange oljeplattformer og en del skipstrafikk i dette området, og vi ble oppkalt av et seismikkskip som ba oss holde god avstand. De hadde kilometervis med kabler på slep, så vi måtte ta en stor omvei sør for de. Det ble rene slalomløypa vestover.

 

Da vi passerte nordspissen av Shetland, forsvant vinden totalt. Deretter ble det motor resten av turen. Etter Shetland var havet helt tomt. Ikke før vi nærmet oss Færøyene så vi et par båter igjen. Fiskebåter, naturligvis.

 

Det er noe helt eget ved å være på Nordsjøen når vinden dør helt ut, havet legger seg og skyene løser seg opp. Havet ser ut som en glatt hinne som reflekterer det spesielle lyset fra blå himmel og sola som går ned i en disig horisont. Det kan ikke fanges på film.

 

Havhester, en fugl som ligner på måker (men er noe helt annet), dukker opp når vi mister land av syne. Desse fuglene lever hele sitt liv ute på havet, og kommer bare i land når de skal hekke. Ellers flyr de akrobatisk rundt mellom bølgene med en utrolig presisjon.

 

Vingetippene snisser en centimeter fra bølgetoppene, men de kommer aldri borti. De er nysgjerrige på båten, så de tar ofte en runde forbi og lander i kjølvannet bak oss. På en morgenvakt, landet en havhest på radaren et kort øyeblikk før den fløy videre.

 

Midt mellom Shetland og Færøyene dukket en flokk delfiner opp. Et sjeldent syn for oss i Nordsjøen. De var opptatt av å fange fisk, så de brydde seg ikke om båten.

 

Et par timer etter, dukket noe helt annet opp: En flokk med knølhval (eller kanskje finnhval?) var også på jakt. De er svære! Minst like store som båten vår, Emma. Vi la om kursen og kjørte rett gjennom jaktmarkene deres. Det var utrolig å se de gigantiske skapningene jage småfisk og bryte gjennom sjøen ved siden av båten.

 

Ellers gikk turen ganske begivenhetsløst videre. Perkinsen surret og gikk, og vi byttet på å sove og holde utkikk. Når vi er bare to ombord, er vi begge våkne på dagtid. Når kvelden kommer, kan den som først blir trøtt legge seg. Så kjører vi tretimersvakter frem til neste dag. Vi har lav terskel for å vekke den andre om noe må gjøres, f.eks. reve seil eller om man lurer på noe om annen skipstrafikk.

 

Mandag morgen så vi Færøyene gjennom morgentåken. Med en sel som velkomstkomité kurset vi inn i Torshavn i 08-tiden.

 

På grunn av Olavsøka (olsok) var havna full, men vi fant plass på utsiden av en svensk båt. Neste dag gikk for det meste med til å hvile ut og se oss rundt i sentrumsområdet.

 

Tirsdagen startet med koronatest og handling av det mest nødvendige. Svenskene dro, og en amerikansk båt med et par på langtur la seg utenpå oss i stedet.

 

Det ble en sen kveld, og neste dag var det start på Olavsøka. Olavsøka er som nasjonaldagen til færøværingene, der de feirer i fire dager i strekk. Omtrent halvparten har bunader, og det er nesten som 17. mai hjemme.

 

Ungdommene konkurrerer i ro-konkurranser i færinger og det skjer hele tiden greier rundt om kring. Vi forstår ikke helt programmet, men det skjedde stadig noe der vi var, så det var bare å sitte en plass eller gå rundt omkring.

 

Færøyene er et interessant sted, som virker som en viking-koloni. I likhet med shetlendinge, er de flinke å ta vare på sin gamle kultur og historie.

 

Det artige er at de forstår norsk, så vi kan snakke flytende med alle vi møter. Språket er mer likt vestlandsdialekt enn dansk.

 

Færøyværingene liker mat som er kortreist, helst fra havet. Og de foretrekker å lagre den på forskjellige måter i mange måneder før de spiser den. Noe spesielt, men vi prøvde i alle fall det vi fikk servert. Tørket hvalkjøtt med fermentert spekk, for eksempel…

 

På kvelden var det klart for høydepunktet i Olavsøka, der tusenvis av mennesker samler seg på rådhusplassen ved midnatt for å synge og danse. Et helt utrolig syn.

 

Etter Olavsøka roet Torshavn seg betraktelig. Det var også godt å få slappe av litt i båten og gjøre en del forefallende arbeid.

 

Vi prøver å få med oss lokale fotballkamper når vi er på tur, og denne gangen var det Havnar Bóltfelag (Torshavn) mot 07 Vestur som gikk på stadion. Heldigvis vant hjemmelaget 5-0, så det ble god stemning.

 

Vi fortalte fun facten om at det i fjor bare ble sendt færøysk fotball på norsk TV pga. koronarestriksjoner. Det var de overrasket over å høre.

 

Et besøk på kulturhuset Nordisk hus, fikk vi også klemt inn.

 

Så tok vi en tur med bilfergs Ternan over til naboøya Nolsoy, som ligger 20 minutt unna. Der bor det i overkant av 200 innbyggere, og omtrent dobbelt så mange sauer. Mer eller mindre ville gjess og lundefugler bor også på øya.

 

En dag leide vi bil og kjørte rundt på de forskjellige øyene. De fleste ligger så tett på hverandre at man rekker over det meste på en dag.

 

En ting er sikkert: Færøyene har et dramatisk og fotogent landskap.

 

Det er omtrent ingen trær her, men mektige grønnkledde fjell som ender i små og store fjorder hugd inn i landskapet.

 

Hjemveien ble også satt rett mot Bergen. Det åpnet seg et værvindu som ga god vind fra NNØ i nesten to døgn. Dermed ble det seiling rett fra start. Det var mye tåke utenfor Færøyene, og lasteskip kom ut av det grå med tåkeluren gjallende.

 

Havet mellom Færøyene og Shetland er ganske tomt i forhold til mellom Shetland og Norge. Det er ingen oljeproduksjon, så bare noen lasteskip og fiskebåter trafikkerer farvannet. Det er kjedelig, så man blir lei av å se på endeløse grå bølger. Bare noen havhester og havsuler holdt oss med selskap underveis.

 

Etter over ett døgn passerte vi Muckle Flugga, det nordligeste fyret på Shetland. Vi fikk mobildekning og ferskt værvarsel før vi seilte videre mot øst.

 

I Nordsjøen er det mer variasjon, med store oljeinstallasjoner over alt. Dermed har man noe å se på underveis. Det er også hyggelig å tenke på at det alltid er masse mennesker på jobb her ute, og at hjelpen er nær om noe skulle gå alvorlig galt.

 

Da vi nærmet oss Oseberg-feltet, løyet vinden. Vi startet opp og motorseilte videre.

 

Rundt middagstider hørte jeg plutselig et lite dypp i turtallet på motoren. Så begynte den å bli ustabil. Det har aldri før skjedd. Jeg stoppet den med en gang og skiftet begge dieselfilterne.

 

Etter å ha startet opp igjen, fungerte motoren som normalt – i to minutter. Deretter falt turtallet og motoren klarte ikke å holde seg i gang.

 

Dette skjedde hver gang vi startet den: Motoren gikk helt fint på alle turtall, men etter omtrent to minutter begynte den å fuske og stoppet.

 

Vinden var nå veldig svak og bølgene i underkant av en meter, så det ble mye gynging der vi duvet fremover i 2-3 knop. Heldigvis var det sol ute og vi nærmet oss Oseberg-plattformene.

 

Problemet med høye bølger og lite vind, er at seilene og bommen begynner å slå veldig. Det er stressende og irriterende.

 

Det vi kunne komme på av feilkilder ble undersøkt og renset uten at det var hjelp i.

 

Da vi var innenfor mobildekning, kunne vi omsider konsultere med mer motorkyndige personer på land.

 

Konklusjonen var at det høyst sannsynlig var noe galt med dieseltilførselen.

 

For å eliminere feilkilder, koblet vi fra dieselslangen til motoren og lot den suge diesel rett fra en 1,5 liters brusflaske. Det drakk den rett opp og gikk helt uten problemer. Dermed var det åpenbart ikke selve motoren som var problemet.

 

Hele forfilterinnsatsen ble demontert og gransket nøye. Til slutt fant vi synderen: Den vesle O-ringen øverst på den lange skruen som holder filteret sammen med glasskåla hadde røket og blitt til en C-ring.

 

Sannsynligvis forårsaket den vesle sprekken at det akkurat kom nok luft inn i filteret til at vakuumet forsvant.

 

Etter tre timer med svetting og feilsøking på en jernklump på nitti grader i en båt som gynget, kunne vi endelig dure videre. Vinden hadde nå stilnet helt, så hadde vi ikke fått start på motoren, hadde vi kanskje ligget der fremdeles…

 

Det er en ganske ubehagelig situasjon å ligge ca 60 nautiske mil fra land uten fremdrift, midt mellom flere oljerigger som nervøst følger med på posisjonen vår.

 

Ettersom vinden løyet, begynte også sjøen å legge seg. Dermed ble det en relativt avslappende etappe for motor inn mot Bergen. Der var vi fremme kl 07 om morgenen. Etter å ha tatt en ankerdram i cockpit, gikk det rett i sengs.

 

En tur til Færøyene kan trygt anbefales. Om man følger med på værvarselet, greier man fint å time vindene tre dager fremover i tiden uten de store overraskelsene. Men det er slitsomt å seile så langt, så det spørs om vi heller velger Smyril Line neste gang vi skal besøke øyene.

 

 

White sided dolphins

 

Enten knølhval eller finnhval. Er ikke sikker. Store var de i alle fall.

 

De enset ikke båten, og var mer opptatt av å jakte fisk.

 

 

Vinden løyet og havet la seg.

 

Havhestene leker seg centimeter over sjøen.

 

 

Downtown Torshavn

 

Torshavn

 

Rokonkurranse

 

Åpningen av Olavsøka

 

 

Færøyværingene har flotte bunader

 

Korsang er svært populært

 

Skipperen

 

En lille snaps må til mellom sangene

 

På Tinganes

 

I ett av Færøyenes eldste hus

 

Allsang ved midnatt under Olavsøka

 

Torshavn

 

Havnar Bolftelag mot 07 Vestur

 

Smyril Line kommer og går flere ganger daglig med passasjerer og gods

 

Kyrkjebø

 

Færøyene betyr får-øyene.

 

Lundefugler. En delikatesse på Færøyene.

 

Nólsoy

 

Gjógv

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nye veitunnellen de har bygd gjør det mye snarere å kjøre mellom Torshavn og Klaksvik.

 

 

 

En fotografs drømmeland

 

 

Tåke i Torshavn.

 

Shetland på styrbord side.

 

Mange olje- og gassrigger både på britisk og norsk sokkel.

 

Oseberg Sør

 

Troll A

 

 

 

Ankomst Bergen etter 66 timer til havs.

 

Denne vesle ødelagte O-ringen førte til motorstans i flere timer.

Årets båttur gikk til Vesterled. Færøyene er et spennende mål for nordmenn, så den 23. juli ble kursen ble satt 265 grader fra Bergen med Torshavn som mål.

 

Turen er omtrent 380 nautiske mil, og tar to og et halvt døgn.

 

Med på turen: jeg og kona.

Båt: Beneteau Oceanis 411.

 

I starten var det fin seilvind fra sørøst, så vi seilte omtrent ett døgn med god fart.

 

Det er mange oljeplattformer og en del skipstrafikk i dette området, og vi ble for oppkalt av et seismikkskip som ba oss holde god avstand. De hadde kilometervis med kabler på slep, så vi måtte ta en stor omvei sør for de. Det ble rene slalomløypa vestover.

 

Da vi passerte nordspissen av Shetland, forsvant vinden totalt. Deretter ble det motor resten av turen. Etter Shetland var havet helt tomt. Ikke før vi nærmet oss Færøyene så vi et par båter igjen. Fiskebåter, naturligvis.

 

Det er noe helt eget ved å være på Nordsjøen når vinden dør helt ut, havet legger seg og skyene løser seg opp. Havet ser ut som en glatt hinne som reflekterer det spesielle lyset fra blå himmel og sola som går ned i en disig horisont. Det kan ikke fanges på film.

 

Havhester, en fugl som ligner på måker (men er noe helt annet), dukker opp når vi mister land av syne. Desse fuglene lever hele sitt liv ute på havet, og kommer bare i land når de skal hekke. Ellers flyr de akrobatisk rundt mellom bølgene med en utrolig presisjon.

 

Vingetippene snisser en centimeter fra bølgetoppene, men de kommer aldri borti. De er nysgjerrige på båten, så de tar ofte en runde forbi og lander i kjølvannet bak oss. På en morgenvakt, landet en havhest på radaren et kort øyeblikk før den fløy videre.

 

Midt mellom Shetland og Færøyene dukket en flokk delfiner opp. Et sjeldent syn for oss i Nordsjøen. De var opptatt av å fange fisk, så de brydde seg ikke om båten.

 

Et par timer etter, dukket noe helt annet opp: En flokk med knølhval (eller kanskje finnhval?) var også på jakt. De er svære! Minst like store som båten vår, Emma. Vi la om kursen og kjørte rett gjennom jaktmarkene deres. Det var utrolig å se de gigantiske skapningene jage småfisk og bryte gjennom sjøen ved siden av båten.

 

Ellers gikk turen ganske begivenhetsløst videre. Perkinsen surret og gikk, og vi byttet på å sove og holde utkikk. Når vi er bare to ombord, er vi begge våkne på dagtid. Når kvelden kommer, kan den som først blir trøtt legge seg. Så kjører vi tretimersvakter frem til neste dag. Vi har lav terskel for å vekke den andre om noe må gjøres, f.eks. reve seil eller om man lurer på noe om annen skipstrafikk.

 

Mandag morgen så vi Færøyene gjennom morgentåken. Med en sel som velkomstkomité kurset vi inn i Torshavn i 08-tiden.

 

På grunn av Olavsøka (olsok) var havna full, men vi fant plass på utsiden av en svensk båt. Neste dag gikk for det meste med til å hvile ut og se oss rundt i sentrumsområdet.

 

Tirsdagen startet med koronatest og handling av det mest nødvendige. Svenskene dro, og en amerikansk båt med et par på langtur la seg utenpå oss i stedet.

 

Det ble en sen kveld, og neste dag var det start på Olavsøka. Olavsøka er som nasjonaldagen til færøværingene, der de feirer i fire dager i strekk. Omtrent halvparten har bunader, og det er nesten som 17. mai hjemme.

 

Ungdommene konkurrerer i ro-konkurranser i færinger og det skjer hele tiden greier rundt om kring. Vi forstår ikke helt programmet, men det skjedde stadig noe der vi var, så det var bare å sitte en plass eller gå rundt omkring.

 

Færøyene er et interessant sted, som virker som en viking-koloni. I likhet med shetlendinge, er de flinke å ta vare på sin gamle kultur og historie.

 

Det artige er at de forstår norsk, så vi kan snakke flytende med alle vi møter. Språket er mer likt vestlandsdialekt enn dansk.

 

Færøyværingene liker mat som er kortreist, helst fra havet. Og de foretrekker å lagre den på forskjellige måter i mange måneder før de spiser den. Noe spesielt, men vi prøvde i alle fall det vi fikk servert. Tørket hvalkjøtt med fermentert spekk, for eksempel…

 

På kvelden var det klart for høydepunktet i Olavsøka, der tusenvis av mennesker samler seg på rådhusplassen ved midnatt for å synge og danse. Et helt utrolig syn.

 

Etter Olavsøka roet Torshavn seg betraktelig. Det var også godt å få slappe av litt i båten og gjøre en del forefallende arbeid.

 

Vi prøver å få med oss lokale fotballkamper når vi er på tur, og denne gangen var det Havnar Bóltfelag (Torshavn) mot 07 Vestur som gikk på stadion. Heldigvis vant hjemmelaget 5-0, så det ble god stemning.

 

Vi fortalte fun facten om at det i fjor bare ble sendt færøysk fotball på norsk TV pga. koronarestriksjoner. Det var de overrasket over å høre.

 

Et besøk på kulturhuset Nordisk hus, fikk vi også klemt inn.

 

Så tok vi en tur med bilfergs Ternan over til naboøya Nolsoy, som ligger 20 minutt unna. Der bor det i overkant av 200 innbyggere, og omtrent dobbelt så mange sauer. Mer eller mindre ville gjess og lundefugler bor også på øya.

 

En dag leide vi bil og kjørte rundt på de forskjellige øyene. De fleste ligger så tett på hverandre at man rekker over det meste på en dag.

 

En ting er sikkert: Færøyene har et dramatisk og fotogent landskap.

 

Det er omtrent ingen trær her, men mektige grønnkledde fjell som ender i små og store fjorder hugd inn i landskapet.

 

Hjemveien ble også satt rett mot Bergen. Det åpnet seg et værvindu som ga god vind fra NNØ i nesten to døgn. Dermed ble det seiling rett fra start. Det var mye tåke utenfor Færøyene, og lasteskip kom ut av det grå med tåkeluren gjallende.

 

Havet mellom Færøyene og Shetland er ganske tomt i forhold til mellom Shetland og Norge. Det er ingen oljeproduksjon, så bare noen lasteskip og fiskebåter trafikkerer farvannet. Det er kjedelig, så man blir lei av å se på endeløse grå bølger. Bare noen havhester og havsuler holdt oss med selskap underveis.

 

Etter over ett døgn passerte vi Muckle Flugga, det nordligeste fyret på Shetland. Vi fikk mobildekning og ferskt værvarsel før vi seilte videre mot øst.

 

I Nordsjøen er det mer variasjon, med store oljeinstallasjoner over alt. Dermed har man noe å se på underveis. Det er også hyggelig å tenke på at det alltid er masse mennesker på jobb her ute, og at hjelpen er nær om noe skulle gå alvorlig galt.

 

Da vi nærmet oss Oseberg-feltet, løyet vinden. Vi startet opp og motorseilte videre.

 

Rundt middagstider hørte jeg plutselig et lite dypp i turtallet på motoren. Så begynte den å bli ustabil. Det har aldri før skjedd. Jeg stoppet den med en gang og skiftet begge dieselfilterne.

 

Etter å ha startet opp igjen, fungerte motoren som normalt – i to minutter. Deretter falt turtallet og motoren klarte ikke å holde seg i gang.

 

Dette skjedde hver gang vi startet den: Motoren gikk helt fint på alle turtall, men etter omtrent to minutter begynte den å fuske og stoppet.

 

Vinden var nå veldig svak og bølgene i underkant av en meter, så det ble mye gynging der vi duvet fremover i 2-3 knop. Heldigvis var det sol ute og vi nærmet oss Oseberg-plattformene.

 

Problemet med høye bølger og lite vind, er at seilene og bommen begynner å slå veldig. Det er stressende og irriterende.

 

Det vi kunne komme på av feilkilder ble undersøkt og renset uten at det var hjelp i.

 

Da vi var innenfor mobildekning, kunne vi omsider konsultere med mer motorkyndige personer på land.

 

Konklusjonen var at det høyst sannsynlig var noe galt med dieseltilførselen.

 

For å eliminere feilkilder, koblet vi fra dieselslangen til motoren og lot den suge diesel rett fra en 1,5 liters brusflaske. Det drakk den rett opp og gikk helt uten problemer. Dermed var det åpenbart ikke selve motoren som var problemet.

 

Hele forfilterinnsatsen ble demontert og gransket nøye. Til slutt fant vi synderen: Den vesle O-ringen øverst på den lange skruen som holder filteret sammen med glasskåla hadde røket og blitt til en C-ring.

 

Sannsynligvis forårsaket den vesle sprekken at det akkurat kom nok luft inn i filteret til at vakuumet forsvant.

 

Etter tre timer med svetting og feilsøking på en jernklump på nitti grader i en båt som gynget, kunne vi endelig dure videre. Vinden hadde nå stilnet helt, så hadde vi ikke fått start på motoren, hadde vi kanskje ligget der fremdeles…

 

Det er en ganske ubehagelig situasjon å ligge ca 60 nautiske mil fra land uten fremdrift, midt mellom flere oljerigger som nervøst følger med på posisjonen vår.

 

Ettersom vinden løyet, begynte også sjøen å legge seg. Dermed ble det en relativt avslappende etappe for motor inn mot Bergen. Der var vi fremme kl 07 om morgenen. Etter å ha tatt en ankerdram i cockpit, gikk det rett i sengs.

 

En tur til Færøyene kan trygt anbefales. Om man følger med på værvarselet, greier man fint å time vindene tre dager fremover i tiden uten de store overraskelsene. Men det er slitsomt å seile så langt, så det spørs om vi heller velger Smyril Line neste gang vi skal besøke øyene.

 

 

White sided dolphins

 

Enten knølhval eller finnhval. Er ikke sikker. Store var de i alle fall.

 

De enset ikke båten, og var mer opptatt av å jakte fisk.

 

 

Vinden løyet og havet la seg.

 

Havhestene leker seg centimeter over sjøen.

 

 

Downtown Torshavn

 

Torshavn

 

Rokonkurranse

 

Åpningen av Olavsøka

 

 

Færøyværingene har flotte bunader

 

Korsang er svært populært

 

Skipperen

 

En lille snaps må til mellom sangene

 

På Tinganes

 

I ett av Færøyenes eldste hus

 

Allsang ved midnatt under Olavsøka

 

Torshavn

 

Havnar Bolftelag mot 07 Vestur

 

Smyril Line kommer og går flere ganger daglig med passasjerer og gods

 

Kyrkjebø

 

Færøyene betyr får-øyene.

 

Lundefugler. En delikatesse på Færøyene.

 

Nólsoy

 

Gjógv

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nye veitunnellen de har bygd gjør det mye snarere å kjøre mellom Torshavn og Klaksvik.

 

 

 

En fotografs drømmeland

 

 

Tåke i Torshavn.

 

Shetland på styrbord side.

 

Mange olje- og gassrigger både på britisk og norsk sokkel.

 

Oseberg Sør

 

Troll A

 

 

 

Ankomst Bergen etter 66 timer til havs.

 

Denne vesle ødelagte O-ringen førte til motorstans i flere timer.

Årets båttur gikk til Vesterled. Færøyene er et spennende mål for nordmenn, så den 23. juli ble kursen ble satt 265 grader fra Bergen med Torshavn som mål.

 

Turen er omtrent 380 nautiske mil, og tar to og et halvt døgn.

 

Med på turen: jeg og kona.

Båt: Beneteau Oceanis 411.

 

I starten var det fin seilvind fra sørøst, så vi seilte omtrent ett døgn med god fart.

 

Det er mange oljeplattformer og en del skipstrafikk i dette området, og vi ble for oppkalt av et seismikkskip som ba oss holde god avstand. De hadde kilometervis med kabler på slep, så vi måtte ta en stor omvei sør for de. Det ble rene slalomløypa vestover.

 

Da vi passerte nordspissen av Shetland, forsvant vinden totalt. Deretter ble det motor resten av turen. Etter Shetland var havet helt tomt. Ikke før vi nærmet oss Færøyene så vi et par båter igjen. Fiskebåter, naturligvis.

 

Det er noe helt eget ved å være på Nordsjøen når vinden dør helt ut, havet legger seg og skyene løser seg opp. Havet ser ut som en glatt hinne som reflekterer det spesielle lyset fra blå himmel og sola som går ned i en disig horisont. Det kan ikke fanges på film.

 

Havhester, en fugl som ligner på måker (men er noe helt annet), dukker opp når vi mister land av syne. Desse fuglene lever hele sitt liv ute på havet, og kommer bare i land når de skal hekke. Ellers flyr de akrobatisk rundt mellom bølgene med en utrolig presisjon.

 

Vingetippene snisser en centimeter fra bølgetoppene, men de kommer aldri borti. De er nysgjerrige på båten, så de tar ofte en runde forbi og lander i kjølvannet bak oss. På en morgenvakt, landet en havhest på radaren et kort øyeblikk før den fløy videre.

 

Midt mellom Shetland og Færøyene dukket en flokk delfiner opp. Et sjeldent syn for oss i Nordsjøen. De var opptatt av å fange fisk, så de brydde seg ikke om båten.

 

Et par timer etter, dukket noe helt annet opp: En flokk med knølhval (eller kanskje finnhval?) var også på jakt. De er svære! Minst like store som båten vår, Emma. Vi la om kursen og kjørte rett gjennom jaktmarkene deres. Det var utrolig å se de gigantiske skapningene jage småfisk og bryte gjennom sjøen ved siden av båten.

 

Ellers gikk turen ganske begivenhetsløst videre. Perkinsen surret og gikk, og vi byttet på å sove og holde utkikk.

 

Mandag morgen så vi Færøyene gjennom morgentåken. Med en sel som velkomstkomité kurset vi inn i Torshavn i 08-tiden.

 

På grunn av Olavsøka (olsok) var havna full, men vi fant plass på utsiden av en svensk båt. Neste dag gikk for det meste med til å hvile ut og se oss rundt i sentrumsområdet.

 

Tirsdagen startet med koronatest og handling av det mest nødvendige. Svenskene dro, og en amerikansk båt med et par på langtur la seg utenpå oss i stedet.

 

Det ble en sen kveld, og neste dag var det start på Olavsøka. Olavsøka er som nasjonaldagen til færøværingene, der de feirer i fire dager i strekk. Omtrent halvparten har bunader, og det er nesten som 17. mai hjemme.

 

Ungdommene konkurrerer i ro-konkurranser i færinger og det skjer hele tiden greier rundt om kring. Vi forstår ikke helt programmet, men det skjedde stadig noe der vi var, så det var bare å sitte en plass eller gå rundt omkring.

 

Færøyene er et interessant sted, som virker som en viking-koloni. I likhet med shetlendinge, er de flinke å ta vare på sin gamle kultur og historie.

 

Det artige er at de forstår norsk, så vi kan snakke flytende med alle vi møter. Språket er mer likt vestlandsdialekt enn dansk.

 

Færøyværingene liker mat som er kortreist, helst fra havet. Og de foretrekker å lagre den på forskjellige måter i mange måneder før de spiser den. Noe spesielt, men vi prøvde i alle fall det vi fikk servert. Tørket hvalkjøtt med fermentert spekk, for eksempel…

 

På kvelden var det klart for høydepunktet i Olavsøka, der tusenvis av mennesker samler seg på rådhusplassen ved midnatt for å synge og danse. Et helt utrolig syn.

 

Etter Olavsøka roet Torshavn seg betraktelig. Det var også godt å få slappe av litt i båten og gjøre en del forefallende arbeid.

 

Vi prøver å få med oss lokale fotballkamper når vi er på tur, og denne gangen var det Havnar Bóltfelag (Torshavn) mot 07 Vestur som gikk på stadion. Heldigvis vant hjemmelaget 5-0, så det ble god stemning.

 

Vi fortalte fun facten om at det i fjor bare ble sendt færøysk fotball på norsk TV pga. koronarestriksjoner. Det var de overrasket over å høre.

 

Et besøk på kulturhuset Nordisk hus, fikk vi også klemt inn.

 

Så tok vi en tur med bilfergs Ternan over til naboøya Nolsoy, som ligger 20 minutt unna. Der bor det i overkant av 200 innbyggere, og omtrent dobbelt så mange sauer. Mer eller mindre ville gjess og lundefugler bor også på øya.

 

En dag leide vi bil og kjørte rundt på de forskjellige øyene. De fleste ligger så tett på hverandre at man rekker over det meste på en dag.

 

En ting er sikkert: Færøyene har et dramatisk og fotogent landskap.

 

Det er omtrent ingen trær her, men mektige grønnkledde fjell som ender i små og store fjorder hugd inn i landskapet.

 

Hjemveien ble også satt rett mot Bergen. Det åpnet seg et værvindu som ga god vind fra NNØ i nesten to døgn. Dermed ble det seiling rett fra start. Det var mye tåke utenfor Færøyene, og lasteskip kom ut av det grå med tåkeluren gjallende.

 

Havet mellom Færøyene og Shetland er ganske tomt i forhold til mellom Shetland og Norge. Det er ingen oljeproduksjon, så bare noen lasteskip og fiskebåter trafikkerer farvannet. Det er kjedelig, så man blir lei av å se på endeløse grå bølger. Bare noen havhester og havsuler holdt oss med selskap underveis.

 

Etter over ett døgn passerte vi Muckle Flugga, det nordligeste fyret på Shetland. Vi fikk mobildekning og ferskt værvarsel før vi seilte videre mot øst.

 

I Nordsjøen er det mer variasjon, med store oljeinstallasjoner over alt. Dermed har man noe å se på underveis. Det er også hyggelig å tenke på at det alltid er masse mennesker på jobb her ute, og at hjelpen er nær om noe skulle gå alvorlig galt.

 

Da vi nærmet oss Oseberg-feltet, løyet vinden. Vi startet opp og motorseilte videre.

 

Rundt middagstider hørte jeg plutselig et lite dypp i turtallet på motoren. Så begynte den å bli ustabil. Det har aldri før skjedd. Jeg stoppet den med en gang og skiftet begge dieselfilterne.

 

Etter å ha startet opp igjen, fungerte motoren som normalt – i to minutter. Deretter falt turtallet og motoren klarte ikke å holde seg i gang.

 

Dette skjedde hver gang vi startet den: Motoren gikk helt fint på alle turtall, men etter omtrent to minutter begynte den å fuske og stoppet.

 

Vinden var nå veldig svak og bølgene i underkant av en meter, så det ble mye gynging der vi duvet fremover i 2-3 knop. Heldigvis var det sol ute og vi nærmet oss Oseberg-plattformene.

 

Problemet med høye bølger og lite vind, er at seilene og bommen begynner å slå veldig. Det er stressende og irriterende.

 

Det vi kunne komme på av feilkilder ble undersøkt og renset uten at det var hjelp i.

 

Da vi var innenfor mobildekning, kunne vi omsider konsultere med mer motorkyndige personer på land.

 

Konklusjonen var at det høyst sannsynlig var noe galt med dieseltilførselen.

 

For å eliminere feilkilder, koblet vi fra dieselslangen til motoren og lot den suge diesel rett fra en 1,5 liters brusflaske. Det drakk den rett opp og gikk helt uten problemer. Dermed var det åpenbart ikke selve motoren som var problemet.

 

Hele forfilterinnsatsen ble demontert og gransket nøye. Til slutt fant vi synderen: Den vesle O-ringen øverst på den lange skruen som holder filteret sammen med glasskåla hadde røket og blitt til en C-ring.

 

Sannsynligvis forårsaket den vesle sprekken at det akkurat kom nok luft inn i filteret til at vakuumet forsvant.

 

Etter tre timer med svetting og feilsøking på en jernklump på nitti grader i en båt som gynget, kunne vi endelig dure videre. Vinden hadde nå stilnet helt, så hadde vi ikke fått start på motoren, hadde vi kanskje ligget der fremdeles…

 

Det er en ganske ubehagelig situasjon å ligge ca 60 nautiske mil fra land uten fremdrift, midt mellom flere oljerigger som nervøst følger med på posisjonen vår.

 

Ettersom vinden løyet, begynte også sjøen å legge seg. Dermed ble det en relativt avslappende etappe for motor inn mot Bergen. Der var vi fremme kl 07 om morgenen. Etter å ha tatt en ankerdram i cockpit, gikk det rett i sengs.

 

En tur til Færøyene kan trygt anbefales. Om man følger med på værvarselet, greier man fint å time vindene tre dager fremover i tiden uten de store overraskelsene. Men det er slitsomt å seile så langt, så det spørs om vi heller velger Smyril Line neste gang vi skal besøke øyene.

 

 

White sided dolphins

 

Enten knølhval eller finnhval. Er ikke sikker. Store var de i alle fall.

 

De enset ikke båten, og var mer opptatt av å jakte fisk.

 

 

Vinden løyet og havet la seg.

 

Havhestene leker seg centimeter over sjøen.

 

 

Downtown Torshavn

 

Torshavn

 

Rokonkurranse

 

Åpningen av Olavsøka

 

 

Færøyværingene har flotte bunader

 

Korsang er svært populært

 

Skipperen

 

En lille snaps må til mellom sangene

 

På Tinganes

 

I ett av Færøyenes eldste hus

 

Allsang ved midnatt under Olavsøka

 

Torshavn

 

Havnar Bolftelag mot 07 Vestur

 

Smyril Line kommer og går flere ganger daglig med passasjerer og gods

 

Kyrkjebø

 

Færøyene betyr får-øyene.

 

Lundefugler. En delikatesse på Færøyene.

 

Nólsoy

 

Gjógv

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nye veitunnellen de har bygd gjør det mye snarere å kjøre mellom Torshavn og Klaksvik.

 

 

 

En fotografs drømmeland

 

 

Tåke i Torshavn.

 

Shetland på styrbord side.

 

Mange olje- og gassrigger både på britisk og norsk sokkel.

 

Oseberg Sør

 

Troll A

 

 

 

Ankomst Bergen etter 66 timer til havs.

 

Denne vesle ødelagte O-ringen førte til motorstans i flere timer.

Årets båttur gikk til Vesterled. Færøyene er et spennende mål for nordmenn, så den 23. juli ble kursen ble satt 265 grader fra Bergen med Torshavn som mål.

 

Turen er omtrent 380 nautiske mil, og tar to og et halvt døgn.

 

Med på turen: jeg og kona.

Båt: Beneteau Oceanis 411.

 

I starten var det fin seilvind fra sørøst, så vi seilte omtrent ett døgn med god fart.

 

Det er mange oljeplattformer og en del skipstrafikk i dette området, og vi ble for oppkalt av et seismikkskip som ba oss holde god avstand. De hadde kilometervis med kabler på slep, så vi måtte ta en stor omvei sør for de. Det ble rene slalomløypa vestover.

 

Da vi passerte nordspissen av Shetland, forsvant vinden totalt. Deretter ble det motor resten av turen. Etter Shetland var havet helt tomt. Ikke før vi nærmet oss Færøyene så vi et par båter igjen. Fiskebåter, naturligvis.

 

Det er noe helt eget ved å være på Nordsjøen når vinden dør helt ut, havet legger seg og skyene løser seg opp. Havet ser ut som en glatt hinne som reflekterer det spesielle lyset fra blå himmel og sola som går ned i en disig horisont. Det kan ikke fanges på film.

 

Havhester, en fugl som ligner på måker (men er noe helt annet), dukker opp når vi mister land av syne. Desse fuglene lever hele sitt liv ute på havet, og kommer bare i land når de skal hekke. Ellers flyr de akrobatisk rundt mellom bølgene med en utrolig presisjon.

 

Vingetippene snisser en centimeter fra bølgetoppene, men de kommer aldri borti. De er nysgjerrige på båten, så de tar ofte en runde forbi og lander i kjølvannet bak oss. På en morgenvakt, landet en havhest på radaren et kort øyeblikk før den fløy videre.

 

Midt mellom Shetland og Færøyene dukket en flokk delfiner opp. Et sjeldent syn for oss i Nordsjøen. De var opptatt av å fange fisk, så de brydde seg ikke om båten.

 

Et par timer etter, dukket noe helt annet opp: En flokk med knølhval (eller kanskje finnhval?) var også på jakt. De er svære! Minst like store som båten vår, Emma. Vi la om kursen og kjørte rett gjennom jaktmarkene deres. Det var utrolig å se de gigantiske skapningene jage småfisk og bryte gjennom sjøen ved siden av båten.

 

Ellers gikk turen ganske begivenhetsløst videre. Perkinsen surret og gikk, og vi byttet på å sove og holde utkikk.

 

Mandag morgen så vi Færøyene gjennom morgentåken. Med en sel som velkomstkomité kurset vi inn i Torshavn i 08-tiden.

 

På grunn av Olavsøka (olsok) var havna full, men vi fant plass på utsiden av en svensk båt. Neste dag gikk for det meste med til å hvile ut og se oss rundt i sentrumsområdet.

 

Tirsdagen startet med koronatest og handling av det mest nødvendige. Svenskene dro, og en amerikansk båt med et par på langtur la seg utenpå oss i stedet.

 

Det ble en sen kveld, og neste dag var det start på Olavsøka. Olavsøka er som nasjonaldagen til færøværingene, der de feirer i fire dager i strekk. Omtrent halvparten har bunader, og det er nesten som 17. mai hjemme.

 

Ungdommene konkurrerer i ro-konkurranser i færinger og det skjer hele tiden greier rundt om kring. Vi forstår ikke helt programmet, men det skjedde stadig noe der vi var, så det var bare å sitte en plass eller gå rundt omkring.

 

Færøyene er et interessant sted, som virker som en viking-koloni. I likhet med shetlendinge, er de flinke å ta vare på sin gamle kultur og historie.

 

Det artige er at de forstår norsk, så vi kan snakke flytende med alle vi møter. Språket er mer likt vestlandsdialekt enn dansk.

 

Færøyværingene liker mat som er kortreist, helst fra havet. Og de foretrekker å lagre den på forskjellige måter i mange måneder før de spiser den. Noe spesielt, men vi prøvde i alle fall det vi fikk servert. Tørket hvalkjøtt med fermentert spekk, for eksempel…

 

På kvelden var det klart for høydepunktet i Olavsøka, der tusenvis av mennesker samler seg på rådhusplassen ved midnatt for å synge og danse. Et helt utrolig syn.

 

Etter Olavsøka roet Torshavn seg betraktelig. Det var også godt å få slappe av litt i båten og gjøre en del forefallende arbeid.

 

Vi prøver å få med oss lokale fotballkamper når vi er på tur, og denne gangen var det Havnar Bóltfelag (Torshavn) mot 07 Vestur som gikk på stadion. Heldigvis vant hjemmelaget 5-0, så det ble god stemning.

 

Vi fortalte fun facten om at det i fjor bare ble sendt færøysk fotball på norsk TV pga. koronarestriksjoner. Det var de overrasket over å høre.

 

Et besøk på kulturhuset Nordisk hus, fikk vi også klemt inn.

 

Så tok vi en tur med bilfergs Ternan over til naboøya Nolsoy, som ligger 20 minutt unna. Der bor det i overkant av 200 innbyggere, og omtrent dobbelt så mange sauer. Mer eller mindre ville gjess og lundefugler bor også på øya.

 

En dag leide vi bil og kjørte rundt på de forskjellige øyene. De fleste ligger så tett på hverandre at man rekker over det meste på en dag.

 

En ting er sikkert: Færøyene har et dramatisk og fotogent landskap.

 

Det er omtrent ingen trær her, men mektige grønnkledde fjell som ender i små og store fjorder hugd inn i landskapet.

 

Hjemveien ble også satt rett mot Bergen. Det åpnet seg et værvindu som ga god vind fra NNØ i nesten to døgn. Dermed ble det seiling rett fra start. Det var mye tåke utenfor Færøyene, og lasteskip kom ut av det grå med tåkeluren gjallende.

 

Havet mellom Færøyene og Shetland er ganske tomt i forhold til mellom Shetland og Norge. Det er ingen oljeproduksjon, så bare noen lasteskip og fiskebåter trafikkerer farvannet. Det er kjedelig, så man blir lei av å se på endeløse grå bølger. Bare noen havhester og havsuler holdt oss med selskap underveis.

 

Etter over ett døgn passerte vi Muckle Flugga, det nordligeste fyret på Shetland. Vi fikk mobildekning og ferskt værvarsel før vi seilte videre mot øst.

 

I Nordsjøen er det mer variasjon, med store oljeinstallasjoner over alt. Dermed har man noe å se på underveis. Det er også hyggelig å tenke på at det alltid er masse mennesker på jobb her ute, og at hjelpen er nær om noe skulle gå alvorlig galt.

 

Da vi nærmet oss Oseberg-feltet, løyet vinden. Vi startet opp og motorseilte videre.

 

Rundt middagstider hørte jeg plutselig et lite dypp i turtallet på motoren. Så begynte den å bli ustabil. Det har aldri før skjedd. Jeg stoppet den med en gang og skiftet begge dieselfilterne.

 

Etter å ha startet opp igjen, fungerte motoren som normalt – i to minutter. Deretter falt turtallet og motoren klarte ikke å holde seg i gang.

 

Dette skjedde hver gang vi startet den: Motoren gikk helt fint på alle turtall, men etter omtrent to minutter begynte den å fuske og stoppet.

 

Vinden var nå veldig svak og bølgene i underkant av en meter, så det ble mye gynging der vi duvet fremover i 2-3 knop. Heldigvis var det sol ute og vi nærmet oss Oseberg-plattformene.

 

Problemet med høye bølger og lite vind, er at seilene og bommen begynner å slå veldig. Det er stressende og irriterende.

 

Det vi kunne komme på av feilkilder ble undersøkt og renset uten at det var hjelp i.

 

Da vi var innenfor mobildekning, kunne vi omsider konsultere med mer motorkyndige personer på land.

 

Konklusjonen var at det høyst sannsynlig var noe galt med dieseltilførselen.

 

For å eliminere feilkilder, koblet vi fra dieselslangen til motoren og lot den suge diesel rett fra en 1,5 liters brusflaske. Det drakk den rett opp og gikk helt uten problemer. Dermed var det åpenbart ikke selve motoren som var problemet.

 

Hele forfilterinnsatsen ble demontert og gransket nøye. Til slutt fant vi synderen: Den vesle O-ringen øverst på den lange skruen som holder filteret sammen med glasskåla hadde røket og blitt til en C-ring.

 

Sannsynligvis forårsaket den vesle sprekken at det akkurat kom nok luft inn i filteret til at vakuumet forsvant.

 

Etter tre timer med svetting og feilsøking på en jernklump på nitti grader i en båt som gynget, kunne vi endelig dure videre. Vinden hadde nå stilnet helt, så hadde vi ikke fått start på motoren, hadde vi kanskje ligget der fremdeles…

 

Det er en ganske ubehagelig situasjon å ligge ca 60 nautiske mil fra land uten fremdrift, midt mellom flere oljerigger som nervøst følger med på posisjonen vår.

 

Ettersom vinden løyet, begynte også sjøen å legge seg. Dermed ble det en relativt avslappende etappe for motor inn mot Bergen. Der var vi fremme kl 07 om morgenen. Etter å ha tatt en ankerdram i cockpit, gikk det rett i sengs.

 

En tur til Færøyene kan trygt anbefales. Om man følger med på værvarselet, greier man fint å time vindene tre dager fremover i tiden uten de store overraskelsene. Men det er slitsomt å seile så langt, så det spørs om vi heller velger Smyril Line neste gang vi skal besøke øyene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kyrkjebø

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nye veitunnellen de har bygd gjør det mye snarere å kjøre mellom Torshavn og Klaksvik.

 

 

 

En fotografs drømmeland

 

 

Tåke i Torshavn.

 

Shetland på styrbord side.

 

Mange olje- og gassrigger både på britisk og norsk sokkel.

 

Oseberg Sør

 

Troll A

 

 

 

Ankomst Bergen etter 66 timer til havs.

 

Denne vesle ødelagte O-ringen førte til motorstans i flere timer.