Mastiff
Jeg har hatt planer et par år om å lage en moring med to 20-kilos Bruce-kopier med et par meters mellomrom der det går en firetonns rundsling fra hver til en støpt rykkdemper på 30-40 kilo, med innstøpt, armert slange som hindrer gnaging (metoden er spikret i en tråd fra 2020 på forumet, sammen med årsakene til at jeg ikke bare vil bruke en diger betongkloss, et kjempeanker for store båter eller en av de største moringsringene, så det er ingen vits i å gjenoppvekke den diskusjonen), og så nye rundsling til en bøye jeg fortøyer båten i. Årsaken er iblant kraftig austand og nordost, som det har vært her i dag. På lang sikt vil ikke brygga tåle det. Fronten er fortøyd i tre overdrevent kraftige øyebolter, så hvis det løsner, har jeg helt andre problemer enn båten, da har sjappa fløyet av sted med meg inni... 
Det eneste som gjenstår, er koblingen mellom ankerne og rundslingen. Hvis alt går etter planen, blir den ikke mulig å få av, for ankerne skal så langt nedi bunnen her (blanding av gjørme og sand) som mulig, helst begraves fullstendig. Rundslingene er altfor kraftige til å trekkes igjennom hullet i dem. Så det beste blir vel en passe kraftig sjakkel, vil jeg anta. Men hvordan går det hvis jeg fester en syrefast sjakkel på et galvanisert anker? Da vil det vel over noen år svekke området rundt festehullet? Hvis jeg får det til som jeg ønsker, så er meningen å la det være sånn i forhåpentligvis 30 år. Jeg er nå 56 og håper å holde meg på sjøen like lenge som opphavet. 
Hvis jeg kommer langt nok ned i bunnen, vil det jo omtrent ikke være oksygen der, men jeg er for usikker på det til at jeg vil belage meg på det.
Er det beste alternativet syrefast sjakkel med en form for slange som isolerer mot det galvaniserte, eventuelt med nylonskiver så ikke den kan komme inntil på sidene, eller vil det bli gnagd bort etter noen år? Overflaten på ankeret er jo ganske ru.
