Fersk båteiers hjertesukk

[Hansa666]

Det er ikke snakk om hvilken planet man er fra, for mye av det som skrives på denne tråden er sammenfallende med mine opplevelser.

Jeg gir meg en god fa.... i hvilken båt folk har, selve opplevelsen på sjøen er den samme. Uansett, et det normale mennesker, tyter en kaptein på en 70 foter like mye som en på 17

 

MEN ettersom jeg er en snakkesalig bergenser, betyr det mindre om de har en 17 eller 70 foter.

Redigert 16.November.2007 av Hansa666 (see edit history)

[Suzumar]

At vi ikke står klar til å hjelpe når en 50 foter siger inn mot kaien har sine naturlige årsaker, vi regner selvfølgelig med at eier har hyret mannskap som er proffe

Neida, det er synd om det er slik at det ikke aksepteres at noen har store båter. Det kommer nok med tiden, flere og flere får større og større båter.

[Pro Open]

MEN ettersom jeg er en snakkesalig bergenser, betyr det mindre om de har en 17 eller 70 foter.

 

Dette utsagnet tror jeg gjelder for minst 99,9% av bergenserne. Vi har noe aa laere paa Oestlandet her...

[Lars H.]

Hei.

 

Selv pleier jeg alltid å møte opp når andre båter er på gang til å legge til, det være seg en snekke på 20 fot, eller en cabincruiser på 46+ for å se om jeg kan gjøre tilleggingen enklere for dem. Men når jeg ser den cabincruiseren på 46 fot, med 5 - 10 mennesker ombord ankomme uten at et eneste menneske står på rekken for å bistå tilleggingen, lar jeg de klare seg selv. Ikke har de hengt ut fendere, og ikke stige ned de 2 metrene fra dekk ned til bryggen. Da får jeg følelsen: "Her kommer jeg, tjukk og brei,- hopp og ta jobben min!"

 

Lars H.

[Divemaster]

Vi har hatt Snekke (Tresfjord), 32 fots halvplaner (Apollo 32), 18 fots vannski båt(Bayliner), 21 fot planende (Bayliner), samt Pioneer, GH, Zodiac mm.... og nå har vi en eldre 45 fot Italiensk Flybridge......

 

Aldri har jeg sett noe behov for å rakke ned på "meningsløse båttyper" da dette er så subjektivt at det minner meg om typisk Ola Dunk misunnelse, eller total uvitenhet om hvorfor vi liker å tilbringe vår fritid på sjøen, og i samvær med likesinnede.... uansett båttype og alder.

 

Jeg har aldri takket nei til hjelp, og er som regel rask til å tilby hjelp uansett hva eller hvem som skal legge inntil.

 

Noe av det kjekkeste som jeg opplever er å hjelpe andre, og få delta i en koselig "drøs" om båtlivets gleder, samt å dele historier uansett om det er en 17 fots landstedsbåt eller en 60 fot Princess. Hvis naboens guttunge går, eller ror rundt båten vår med store øyne, så snakker jeg med ham, og tilbyr ham en tur ombord, hvis det er OK for pappa eller mamma, men de må synes at det er OK ... og mer enn ofte så springer han til dem og ofte kommer en av disse ombord som "følge".

Jeg husker så godt hvordan det var å være ung og båtinteressert, og ønsket såååååååå mye at jeg kunne ta en titt ombord i den "litt annerledels" båten (Fram, Viksund, HR, Maxi, Princess eller Smuggler)... det var jo på vannet, og noe interesse hadde det uansett for en nyskjerrig guttunge. Hvis vi har glemt hvordan det var å være ung eller nybegynner, så stiller jeg et spørsmål om vi har blitt u-sosiale og egoistiske og lurer faktisk på om dette er årsaken til at vi ikke tar hensyn til andre på sjøen lenger.

 

Gjensidig respekt skal man ha for alle som fartes på sjøen, og hvis noe går galt ombord hos oss, så håper jeg at Sørladnssnekka som jeg beundret når jeg gikk rolig forbi, kommer til hjelp og ikke bare rister på hode og sier "ny-rikinger uten peiling.... de får som de fortjener"...

 

Ha en god helg alle!!!!

[Viking.]

Her er mine akkumulerte hjertesukk:

 

 

"Er alle båtfolk raringer?"

Det startet for 15 år siden med 17 fot. Da var det ingen som løftet en finger når jeg kom til kai.

 

Så ble det 24 fot. Da ble det litt mere høflighet og hjelpsomhet ved kaia... men vi i 24 fot klassen "kunne bare snakke med hverandre".

 

Så ble det 27 fot. Da følte vi at vi hadde steget i gradene. Da kom folk med båter av samme størrelse i hopetall for å hjelpe og slå av en prat. De i 24 fots klassen myste lett misunnerlig bortpå oss...

 

SÅ fikk vi 30 foter med flybridge. Da skulle du ha sett! Da stod de parat ved kaikanten nesten før jeg hadde bestemt meg for hvor jeg skulle gå inn. Og etterpå en teknisk passiar med kapteinen og en påspandert drink i hånden. (Jeg for min del trivdes best sammen med gutta i 24 fots klassen!)

 

Etter noe år ga jeg opp flybridge-livet og "like barn leker best"-mentaliteten og gikk tilbake til 17 fot igjen. Mine gamle venner i 24 fots-klassen er på nikk enda, 27 fots "vennene" løfter kun blikket når de må se opp på flybridge-båtene. Og flybridge-gutta.... de sier ingenting men de har et blikk som tydelig sier "har det klikka for'n..?" eller noe sånt.

 

 

 

Må smile litt når jeg leser dette

 

Det er helt sikket deilig å ha en STOR OG ROMSLIG båt (skulle ønske jeg hadde det selv I TILLEGG TIL DEN JEG HAR), med eller uten seil. MEN det å sette seg i en 15-17 båt og være "utpå", det er en herlig følelse. Kommer NÆR vannet (som er en stor del av båtlivet), kan med letthet slenge uti snøre, enkelt å legge til, ligger og dupper litt i bølgene. Lene seg over rekka og kjenne på vannet, pils i et snøre..... Utrolig deilig. Ikke bare størrelsen som det kommer an på

 

 

Og de som ikke kan hilse pga størrelsen, vel de har vel stor båt til kompensasjon for "annet" som er mindre, som de ikke får gjort noe med!

Redigert 16.November.2007 av Viking. (see edit history)

[Hilmar 2]

Dette med og hjelpe folk til kai er jo helt merkelig:

I Dagens samfunn er dette nesten helt borte, Før i tiden var dette en selvfølge og hjelpe folk med fortøyninger.

Har et eksempel: Min bestemor på 73 drar ut på fjorden i en biam 660 helt alene...Ikke noe problem hun som har mye erfaring med båt.

Men når man kommer til en gjestehavn og er alene i en sånn båt og masse folk på brygga som bare står og ser på!

Hvorfor kan man ikke komme og hjelpe til med en gang????

Så tenk på det: de fleste blir gamle en gang dere også og da er det ikke lett og legge til ut og inn på en flytebrygge alene!

 

Man skal hjelpe til uansett! selvom man bare står og ser på at noen knoter!

 

Å få hjelp av noen på sjøen i dag har jeg gitt opp!

 

Hilmar 2

Redigert 16.November.2007 av Hilmar 2 (see edit history)

[Seilaren]

Kom til Vestlandet Hilmar..

 

Jeg får nesten alltid hjelp når jeg er alene, og jeg hjelper alltid andre når de kommer

[bliss X]

I Dagens samfunn er dette nesten helt borte, Før i tiden var dette en selvfølge og hjelpe folk med fortøyninger.

Det er nok ikke helt borte, Hilmar2 men det varierer en del fra sted til sted. Selv pleier jeg alltid å hjelpe når jeg ser at det er behov for det.

[roaldbj]

Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for påstanden, men i de havnene jeg har vært i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, synes jeg at jeg alltid får mest hjelp i Danmark. Dernest i Tyskland. I avsides havner i Sverige får jeg ofte god hjelp. I Norge får jeg alltid god hjelp av BP-medlemmer. Derrfor seiler jeg stadig til slike havner hvor jeg finner BP medlemmer. Jeg har forøvrig svært god erfaring med mindre havner i indre Oslofjord.

Vi som seiler endel bør nok være oppmerksomme på at de travle 3 - 4 uker fellesferie om sommeren skaper noe "tretthet" omkring - om vi legger seilasene tidligere eller senere er min erfaring at forankringshjelpen er atskillig større.

[Gnisten]

Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for påstanden, men i de havnene jeg har vært i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, synes jeg at jeg alltid får mest hjelp i Danmark. Dernest i Tyskland. I avsides havner i Sverige får jeg ofte god hjelp. I Norge får jeg alltid god hjelp av BP-medlemmer. Derrfor seiler jeg stadig til slike havner hvor jeg finner BP medlemmer.

 

Hei Roaldbj. En interessant betraktning. Mener du egentlig at vi nordmenn er noe mindre hjelpsom enn Dansker, Tyskere og Svensker? Selv om det er godt med BP-medlemmer er det vel ikke like lett å finne disse rundt omkring i kongeriket?

[trikkern]

Stort sett er båtfolk hjelpsomme. Når man kommer til en ny havn så er jo ikke alle som er på brygga for å titte på båter båtfolk. Det er kanskje de uten båt som ikke selv har erfart båtlivet som ikke er hjelpsomme. En gang jeg skulle legge til bunkringsbrygga i sterk fralandsvind (alene ombord) var det komplett umulig å rekke ut av styrehuset for å fortøye før jeg rak utpå igjen. Prøvde flere ganger. Så kastet jeg et langt tau opp på brygga til to som sto og så på. Men de reagerte ikke, bare forlot stedet. Da kom det springende en kar fra en fortøyd båt og hjalp til. Det er i slike situasjoner man trenger hjelp. I fint vær forventer jeg ikke hjelp til å fortøye. Da greier jeg meg selv. Men ser jeg at noen plundrer så synes jeg det er en plikt å hjelpe, uansett båtstørrelse.

[MajorAndy]

Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for påstanden, men i de havnene jeg har vært i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, synes jeg at jeg alltid får mest hjelp i Danmark.

 

 

Som dansker, der sejler en del i Sverige men ikke i Norge (desværre) så jeg sige, at jeg ikke genkender noget af ovennævnte. Jeg har lige som andre her taget hele turen fra 4 meter til 11 og har ikke oplevet nogen forskel i måden at blive behandlet på, samværet eller holdningerne. Samme hjælpsomhed og venlighed overalt uanset om jeg kom i min Ryds kabinebåd eller min 11 meter Flybridgebåd.

 

Som halv nordmand (med norsk pas indtil jeg var 19) mener jeg også at have ret til at sige, at Norge på flere områder har et "ny-righeds-syndrom". Da jeg kom i Norge i 60'erne var det et noget tilbagestående land med grusveje, gamle hostende busser og udbredt fattigdom. Oslo Sentralstation var en faldefærdig gul træbygning halvt spist af råddenskab.

 

I dag ved I selv hvor meget det har forandret sig. Og det skulle da være mærkelig om ikke en så pludselig social opstigning medfører visse spændinger.

 

Jeg ved også, at nordmænd har det dårlig med kritik. Specielt af danskere. Men kan I ikke lade som om jeg er norsk, da...? Jeg ved, at det er tilladt for nordmænd at kritisere Norge (men for lukkede døre..) ;-)

 

 

 

Andy

[bliss X]

Jeg ferdes på strekningen Oslo - Kristiansand eller Oslo - Gøteborg, og mitt intrykk er at hjelpsomheten kan variere veldig fra havn til havn. Tror det kommer mye an på hvem som ligger i havna fra før av når man kommer inn. Hvis det finnes en ekstra hjelpsom og hyggelig person i en havn, så smitter dette gjerne over på de andre også etterhvert.

 

Det verste jeg har opplevd var i Kristiansand i sommer. Det blåste liten kuling, og det var umulig å ta seg inn på den ene ledige plassen jeg så uten å få hjelp fra land. Gjorde flere forsøk, men ingen av dem som var ute av båtene sine gadd å løfte en finger. Måtte til slutt gi opp, og forlot havna.

 

Kanskje var det like bra. Hadde sikkert ikke vært noe hyggelig å ligge der å plaske med grinebitere på alle kanter.

[wave]

....I fint vær forventer jeg ikke hjelp til å fortøye. Da greier jeg meg selv. Men ser jeg at noen plundrer så synes jeg det er en plikt å hjelpe, uansett båtstørrelse.

 

Forventer heller ikke hjelp om forholdene er helt greie. Da har man gjerne sine egne rutiner på ting. Men her er vi forskjellige og kanskje er hjelpsomhet en dyd uansett?

For noen år siden lå jeg fornøyd på Steilene da et ektepar med en HR 38 gled inn i havna. Flott vær og nesten vindstille seg båten inn i båsen, helt uproblematisk. Da de var vel fortøyd, fikk jeg huden full for ikke å ha tatt i mot fortøyningene og en lengre utredning om gammel skikk og bruk på sjøen og forfallet av det samme.

 

Kanskje burde jeg har sprunget til, uansett godvær. Kanskje de kunn de ha bedt om en hjelpende hånd om de var usikre. Ikke vet jeg. Men forventnigne er åpenbart ulike.

[NC Justina]

Kommer vi egentlig ikke til selve poenget i siste innlegg?!:

Skal man forvente at folk bare venter på å hjelpe deg når du kommer inn, eller skal man selv kunne åpne munnen og be om hjelp? Vi ber ofte om hjelp når vi ser at "dette går ikke" og folk er aldri vonde å be.

Jeg har faktisk aldri opplevd at noen i 60-fot + båtene har bedt om hjelp ved tillegging. Det jeg derimot har sett er, at de legger seg langsetter brygga, (hvor det fra før er begrenset med plasser) og det i tillegg er bøyer for å kunne legge seg utinn. Det for meg, viser litt om sjømannskapet der ombord. Jeg får meg faktisk ikke til å be dem om å bruke bøye slik at vi andre også får plass. Det skulle være helt unødvendig.

Jeg tror mange føler det er flaut å be om hjelp; at man ikke behersker dette med båt. At ikke folka på bryggen viser vilje til å hjelpe, kan jo også bero på at de ikke har peiling på båt, men bare "kigger".

Det er klart at, om det er ordentlig ruskevær og det kommer båter inn, så står vi klar ved brygga for å hjelpe. Det skulle bare mangle!!