godthaab-
Hei igjen folkens. Takk for hyggelige tilbakemeldinger fra dere begge to, hehe! Knude: Ja, skrog og propellanlegg og alt rundt dette var neste skritt. Har gått og tenkt på å oppdatere tråden en stund nå men hatt litt trøbbel med at bildene jeg lastet opp forsvant. Gått litt tid siden sist oppdatering nå, Lailahøne har grodd fjær, jeg har blitt student, vi har satt i gang med et husprosjekt, og båten har fått lide. Har likevel skjedd litt på båtfronten siden sist, skulle jo bare mangle, gått nesten et år.
Avsluttet jo forrige oppdatering med at vi ventet på en båt som skulle gå av slippen på senhøsten. Ventetiden ble brukt på å ta jobben med å felle inn alle boltene som holder fenderborda på plass, men som også utgjør en viktig del av konstruksjonen som forbinder skrog og dekk. Denne jobben hadde jeg utsatt i det lengste fordi jeg ønsket å la fenderborda slå seg skikkelig til ro før jeg svekket de med å frese ut for bolthode og plugg. Men også litt fordi dette var en drittjobb jeg grua til å ta fått på. Det blir masse klin og gris med fugemasse og kryping gjennom de trangeste og mest ugjestmilde hulrom man kan finne i en båt. Det er spesielt et hulrom som er skrekken, forrige gang jeg forsøkte meg der var jeg nær ved å sette meg bom fast. Mus og rotter er konstruert slik at bare de får trøkt huet gjennom et hull så er mye gjort, mennesker er ikke konstruert helt likt og det er en overhengende kritisk fase i det man har fått hode en skulder og den ene armen gjennom et alt for trangt hull. Og når du så sitter der da, kan du angre på at du ikke gadd å ta jobben med å rydde vekk alt som var lagret oppå luka som tross alt hadde gitt deg tilgang på hulrommet du nå befinner deg halvveis inni. Latskapen lenge leve.
Og som sikkert de fleste som har mekka litt båt aleine har erfart, så kan man være trygg på at når man omsider har fått lirket seg inn i det aller helligste, entra på mutteren og kilt på plass fastnøkkelen, for å så krabbe ut igjen med henda fulle av lim, så hører man den skrekkelige lyden fra fastnøkkelen som slipper taket på innsiden og klinger nedover skutesida idet man prøver seg på en forsiktig tørn med skralla fra utsida, inn på nytt.
Men det gikk greit det også, som alt annet, bare man kommer i gang. Godt å få det gjort. Og når 100 M12x160mm bolter med like mange muttere og dobbelt så mange skiver var på plass var slippen ledig!
Det var en merkelig følelse. Jeg har som sagt tidligere, og til tross for flere års bygging aldri sett undervannskroget. Det var derfor med en form for ikke helt mild indre uro jeg iakttok skuta som sakte gled opp av vannet og åpenbarte seg centimeter for centimeter mens slippvogna stødig jamret seg oppover. Det hadde jo vært litt leit og lagt ned såpass mye jobb i en båt for å finne ut ved landsetting at her var ikke håp.
Men i det store og hele så det bra ut! Foruten om et par riper i forskipet, var det ingen skader etter hennes ferd på egenhånd. Men det var 1 million blærer, som jeg først trodde var rust, men som til lettelse i stedet viste seg å være noe som kunne minne om plastpest. Det var kun det ytterste laget med sparkel som hadde hatt en reaksjon og på styrbord side kunne jeg pelle sparkelen rett av som flatbrød. Det var litt nedtur, for ved første øyekast var båten over all forventning flott sparklet. Faktisk flottere finish under enn over vannlinja. Men ingen rust! Og skuta har tross alt ligget sammenhengende på vannet i over 22 år, så alt i alt var jeg godt fornøyd.
Dagen etter opptak var vinterens første snøfall et faktum, og isen var godt i gang med å legge sitt lokk utover elvemunningen. Jeg tok imot isen med åpne armer, for uten den måtte jeg stå i vannet når det skulle jobbes på akterskipet.
Og nettopp der viste det seg at det ville bli litt jobb. Løsningen med å trekke inn akterstevnen der hylsa kommer ut var jeg kjent med. Men det var en løsning jeg ikke var så begeistret for. Jeg ser mange bygde slik da man begynte å bygge skøyter i glassfiber og ferrosement, og tanken var vel å unngå å måtte ta så stor utsparing på roret for å få plass til propell. Men det gir store flate overflater både foran og over propell som er oppskriften på dårlig aquadynamikk og propellstøy. Noe måtte gjøres, og et naturlig sted å starte var med Hilti’n utstyrt med et betonghullsag. Jeg kunne sagt mye om det hullet der, men det holder å si at jeg var fornøyd når jeg omsider var gjennom og kunne nyte utsikten fra akterkabinen. Men det var ikke lenge jeg hadde ro til å sitte der, så fort bein og armer hadde gjenvunnet sin normale blodsirkulasjon bar det ut for å kikke. Hullet var tatt så lavt det er mulig å komme, herfra og ned er det massivt med jern og betong. Kunne godt tenkt meg og kommet lavere ut, men jobben med å få til det fristet slettes ikke. Slik fikk det bli.
Her er propellen på 70cm i diameter alt prøvemontert for å få litt mer oversikt over forholda. Den skjønte sikkert ikke stort etter å ha ligget 4 år på et mørkt loft. Det er det fine med å bygge over tid. Når du først kommer i gang med noe så har du allerede rukket å kjøpe inn alt du trenger og glemt hva det kosta, i hvert fall nesten.
Første bud før noe som helst ombygging gjennom vinteren var tak over hodet, ellers ville alle fine dager med plusstemperatur blitt ødelagt av konstant drypping av nattens islag på dekk. Har forøvrig bestemt meg for å la stavene bli grå, nå er det rester av D1 der som ikke er så pent men når jeg får fjernet det blir det flott.
Når det først skulle bygges om der bak, tenkte jeg det i samme slengen ville være fornuftig å bygge det slik at vi kunne trekke det nederste rorlageret ut på en flyndre og få rorareal foran hengslelinja. Et skøyteror er stort og tungt og kunne vi klare å få det litt mer balansert ville det være en stor fordel, kanskje til og med rederinnen med sine 50kg kan styre den lett som en lek, uten å måtte sette fra seg kaffekoppen. For å få til det må også akterstevnen over vannlinjen trekkes litt ut, så det medfører litt styr. Men gevinsten kan bli stor.
Planen var først å holde det litt enkelt. Gjøre det beste ut av slik det var, så jeg startet med å lage en mal av utsparingsområdet med en form av xps. Videre ble den formet på båten og så støpt form av. Men når jeg tok med forma tilbake til båten så jeg at dette uansett ikke kom til å bli noe optimalt resultat og hele ideen ble forkasta. Halvveis løsning gir halvveis resultat. Tilbake til tegnebrettet, der en ny ide ble til. I stedet for å bygge flyndra i stål var det kanskje like greit å støpe om hele hekken og i samme slengen støpe flyndra i betong? Jeg falt for ideen.
Betong og epoxy er ikke ideelt vinterarbeid. Men med et stramt tidsbudsjett måtte den lille ledige tiden jeg har spres godt utover, og vinterens muligheter måtte derfor utnyttes til det fulle. Syrefaste kamstål og noen bøyelige kryssfinerplater ble handlet inn. Når forma var ferdig utformet og godkjent ble den demontert før tykke kamstål ble gyset fast i det eksisterende skroget som var slipt ned til ren betong rundt støpeområdet. Deretter ble skjelettet av armering bindt opp til disse igjen før forma atter ble montert for å se at alt stemte overens. Til støpen skulle det brukes en selvekspanderende spesialmørtel anbefalt og levert av Rescon som har litt erfaring med bruk av betong uti nordsjøen. Utfordringen med denne er at den er så tyntflytende at formen må være dråpetett, og ikke nok med det skal den støpes vått i vått imot epoxy på den gamle betongen. Det vil si at vi har omtrentlig en drøy time fra epoxyen er påført til forskallingen må være ferdig montert, pottetett og klar til støp.
Jeg følte på litt støpeangst og fikk med meg en trofast hjelper. Det er en super trivelig båtfrelst litauer som en dag stod utenfor piggtrådgjerdet i havna og vinket inn. Han hadde lagt merke til prosjektet og tilbød sin hjelp. Med sin utdannelse innen skulptur og kunst og brede erfaring som finsnekker og lafter og lidelse for alt som flyter er han virkelig en ressurs og en gavepakke sendt fra oven. Han har etter hvert vært med på de fleste av de mest utfordrende kapitlene i den senere byggetiden og var et selvskreven tilskudd også denne gangen.
Vi utfyller hverandre ganske godt, og der jeg kan være litt utålmodig og kjapp på labben kan han være en kjekk brems, mens andre ganger kan han ha godt av meg som røsker han ut av detaljenes tåkeslør. Nevnte jeg at han er litt perfeksjonist? Støpedagen var intet unntak, og stressnivået mitt var litt over middels da forma omsider var klemt på plass mot butyltetning og strimler av asfaltplate og skummet med hurtigherdende skum. Langeviseren på uret var i ferd med å passere sitt eget kjølvann siden epoksyen ble påsmurt og Aurelijus la sitt siste kritiske blikk på konstruksjonen mens jeg forlengst var i gang med å blande betong. Jeg så det på han, tvilen hadde tatt ham, jeg begynner å kjenne han godt. Jeg prøvde først å overstyre han, men talte til døve ører. Han la fram sin nyklekte plan gjennom en norskengelsk det ikke alltid er like godt å forstå når han er litt engasjert og stressa. Jeg reiv meg i håret da han skjønte jeg hadde detti av og begynte forklaringen fra nytt av igjen mens jeg kikka på klokka. Tanken på at forma skulle briste, og hundre liter betong skulle renne ut og ned på skinnegangene til slippen spredde sin uro i meg også. Vi hadde hatt lignende diskusjon før og jeg hadde da heller ikke skjønt stort av hva han mente før jeg så det utført i praksis. Med fingerspissen godt planta inni epoksyen på skroget som ennå ikke viste tegn til herding, avbrøt jeg han midt i nok et forsøk på å forklare hva han mente. Han fikk klarsignal og jeg ble sendt for å samle ting han hadde registrert at lå strødd rundt på området. I starten var det ikke godt å se hva planen hans var, og jeg var redd det var bortkasta tid. Men ettersom det jeg vil beskrive som en saksekile startet og materialisere seg begynte jeg å skjønne tegninga. Og da kilen ble banket på plass forsvant all tvil. Saksa gav et enormt press rundt forma og epoxyen var fremdeles våt da vi omsider fikk fylt den opp. Formen stod sin test og stod en uke før den neste helg ble revet av en spent båtbygger. Det er alltid spennende å rive forskallinger, og denne var slettes intet unntak.
Med boring for hylserøret friskt i minne fikk jeg tak i et plastrør med samme diameter som hylsehullet. Dette ble lagt inn i formen for å slippe borre en gang til, etter støp var det bare å skjære det ut med bajonettsag med langt blad.
Etter litt sparkling og sliping og tilpasning rundt anleggsflaten til stevnbeslaget kunne hylserøret monteres.
Og deretter ble akterstevnen også støpt om for at roret skulle treffe ytterkanten på flyndra. Samme fremgangsmåte her. Var aleine når jeg støpte denne, den gikk lekk og en liten stund så det litt mørkt ut. Det ble litt kaotisk men etter masse bal og skumming ble den omsider tett den også.
Videre gikk tiden før påsken åpnet for litt intensiv båtbygging. Da ble det lange dager på slippen og Aurelijus flyttet om bord og hjalp til, sammen med flere andre bidragsytere som satt av en dag eller flere. Skutesidene var som sagt hardt angrepet av noe plastpest lignende blærer.
Skroget ble slipt ned, rent for blærer og bygd opp med epoxysparkel, og videre etter jotuns specs med 3 lag med jotamastic og to strøk vinyguard før bunnstoff under og en tokomponent polyerethanmaling over vannlinja.
Valget av skrogventiler falt på trudesign, et av få produkter ved siden av rocna som virker være ubestridt nummer 1 innenfor sin sjanger av en samlet gjeng med båtfolk. Jeg valgte å støpe de fast med epoxy, disse skal ikke ut igjen. Beskyttet gjengene med plastfolie under montering.
Båten skulle ut rett over påske og det var en ganske god kø av båter som skulle opp etter det. Litt konstruktivt press er alltid godt for effektiviteten. Propell ble prøvemontert for å lage mal av ror før aksel ble sendt til sjekk og oppretting på maskinverkstedet til dyktige Petter Aas.
Han dreide samtidig tappene til rorhengslene og hylsene med POM foringer oppi.
Roret ble laminert til et grovt emne og tilpasset malen. Aurelijus foretrekker håndverktøy, og har et stort arsenal av håndsager høvler og økser til ethvert formål.
Rorhengsler ble sveiset sammen av en 50kg 10mm syrefast plate jeg fikk kjøpt hos skrothandleren for 400kr.
Jeg fikk låne en 40mm bolt på 3,5 meter som ble brukt for å finne linja under sveising. De tre beslaga var boltet på plass og knekt mot senter for å treffe hylsa som var tredd over 40mm bolten. Så ble alt demontert og bolten trukket ut og hengslene helsveiset. Det ble beregnet 2/10 slakk på foringene og med 3 rorlagre så måtte dette bli nokså nøye.
Til å være superamatør med sveiseapparatet ble jeg godt fornøyd med disse.
Roret veier med beslag ca. 130kg og et løft på plass måtte planlegges litt. Det var en stor kontrast fra den lett nervøse gjengen som engstet seg for å ende sine dager kvestet under et ror til de som på femte prøvemontering lempet roret trygt og sikkert på plass. Tre tapper 35mm syrefast stål fant sin plass og svooshet seg gjennom hver sin POM foring, deilig lyd og god følelse. Roret gikk lett og ledig, og ble rigget opp med en ekstra tupp i aluminium og trinn på den ene sida.
fff
Et hektisk døgn senere var den store dagen for utsett kommet og vi var mer eller mindre i mål med båten. Det eneste vi ikke rakk var å male roret i samme farge som båten, men det fikk vente. Klokken 19:30, en halvtime før høvdingen sjøl skulle komme og slippe vogna til sjøs, så området rundt slippen ut som et katastrofeområde. Det var søppel og skrot overalt, deler av pressenningstativet stod ennå og stillingen bak akterskipet stod fremdeles godt planta uti vannskorpa. Og under båten lå det en million biter med epoxyflak, flis og dritt. En kort og presis melding ble sendt ut til alle som hadde ytret ønske om å overvære seansen, og etter et oppryddingsrace ala ekstrem oppussing USA var kabeltrommelen til slippvogna frigjort og skuta forsvant ut i sitt rette element.
Vogna hadde så vidt rukket stanse før båtbyggeren var ombord og fikk avblåst sin skrekk om at vannsøylene stod til værs inni der fra hylsa eller en skroggjennomføring eller kanskje fra alle sammen, men det var faktisk helt tett. Jeg synes alltid det er en spesiell følelse å få en båt på vannet etter en tid på land, bevegelsene, lydene og speilrefleksene fra vannet som danser over skott og himling. Og frihetsfølelsen av å kunne reise avgårde.
Akkurat den siste der fikk vente litt for det manglet litt på det tekniske. Motor var nokså oppegående, men trengte en oppretting. I tillegg manglet drivstoff og kjølevann og oppkobling av start/stopp, gass og gir. PRM giret derimot var aldri testet og fremstod som den store jokeren. Det andre greiene så jeg på som bagateller, men du verden det tok nokså mye tid og legge opp alle slangesystemene til kjøling, vask og dass.
Når så omsider det tekniske var på plass kunne motor og gir prøves, det vil si før det måtte jeg også lage en ny riser ut av manifoilen.
Motor står lavt så jeg må kjøre en svanehals så høyt jeg fikk til under dørken og kjørte kjølevannet ut på nedturen. Nok om det, motor startet momentant, etter 3 års stillestående tilværelse siden sist drift (har vært tørnet). Alt så fint ut, og den stod og gikk noen minutter til jeg ved en sjekk i bakkant av motor så det drypte vann ut mellom flensen på risern og manifoilen. Kvelte skuffa steinknuseren og satt og fulgte med på dryppa litt og klødde meg i huet, vann der? Fikk ikke det helt til og gå opp, og gikk for å hente verktøykassa i bilen. Da jeg kom tilbake igjen datt haka til brøstkassa. På slangen ut av manifoilen og over til risern stod vannet nøyaktig like høyt som høyden på risern. Jeg begynte panisk å skru og fikk løsnet risern der vannet flommet ut. Motoren hadde fylt seg med vann! Jeg skjønte enda mindre av hva som hadde gått galt og begynte å ringe rundt til motorkyndige folk for trøst og veiledning. Heldigvis viste min paranoia for hva som hadde skjedd å være noe overdrevet for båten lå jo tross alt i ferskvann og jeg stod klar til å skru. Fulgte instruksjonene og fikk tømt motor for vann.
Skrudde av manifoilen og fant ut at det var tæra hull innvendig, Bowman FM620 rørkjøler.
Ikke rart vann hadde kommet inn der. Ettersom jeg nettopp hadde lagd meg ny riser ville jeg i det lengste skaffe meg en ny manifoil av samme typen. Ringte rundt og fikk priser på mellom 15-20000,- for ny. Skipskassa var virkelig slunken etter vinteren på slipp og fokuset rettet seg mot bruktmarkedet. Jeg plaget alle jeg kjente som kunne kjenne noen som kanskje kunne kjenne noen, og selv ringte jeg rundt til alle tips jeg fikk. Og når jeg følte jeg hadde ringt til alle som engang hadde hatt en ford i hele Telemark ble den geografiske sirkelen utvidet til Vestlandet og Nord-Norge. For hver telefon jeg tok til en nåværende eller forhenværende ford-eier jeg tok, fikk jeg istedenfor napp på manifoil nummeret til en eller to nye ford eiere. Båtfolk er hjelpsomme! I alle fall de med ford. Ett slik tips tok meg til en kar i Bergen, som kjente en lenger ut i fjorden, som kjente en enda lenger ut i fjorden. Og jammen hadde han ikke en liggende. Problemet var bare at han var en busy mann og ikke hadde tid til å postlegge den, men jeg måtte gjerne hente den. Samtidig hadde jeg en ønskes kjøpt annonse ute på finn, kan anbefales! For dagen etter begynte telefonen å ringe. En hyggelig kar fra Vestlandet et sted skulle ha 1500,- og kunne sende samme dag. Noen timer etterpå ringte en kar som bodde 10 minutter unna med en manifoil som var så godt som ny. Han ville ha 500-1000kr. Plutselig stod jeg i et etisk dilemma. Jeg tenkte jeg kunne kjøpe begge to, for reservedeler er kjekt. Men plutselig fikk jeg melding av selger nummer to som hadde sjekket nypris, og forlangte nå 6000,-. Ny manifoil ble derfor hentet noen steinkast unna, og før sola gikk ned hang den til tørk, nymalt rød og fin. Ganske flaks, for tidligere på dagen var jeg truende til å kjøre til Bergen.
Dagen etter var den på plass og steinknuseren var igjen brakt til liv, denne gangen uten vann på avveie. En ny liten milepæl var nådd, motor gikk for første gang tilknyttet kjølevann. Pulsen steg idet jeg krabbet ned til giret og prøvde å koble det inn, men den store reaksjonen uteble, både i forover og bakover posisjon.
Sånn er det å bygge båt, det er sjeldent anledning til å glede seg så lenge av gangen før et nytt problem melder seg. Olje nivå og alt var fint, og jeg leste hver eneste tråd her på forumet om trøbbel med prm gir. Jeg begynte med det enkleste og skrudde av ventilblokka og tok den med hjem til obdusering.
Fikk renset den og fant ut at den var feil satt sammen. Rettet opp etter verkstedmanualen og reiste tilbake full av iver og prøvde igjen. Men giret forble dødt. Etter tips sjekket jeg oljepumpa, den viste seg å være montert opp ned og spyttet olja tilbake istedenfor opp i ventilblokka. Igjen ble sakene skrudd sammen med store forhåpninger. Og denne gangen våknet giret til liv! Men bare i forover gir… Skrudde opp igjen ventilblokka igjen og følte at all videre knoting med dette giret lå milevis utafor min kompetanse. Ringte til en hyggelig kar som overhaler og selger slike gir for å få pris på et nytt eller fiks av det gamle. Ikke bare kom han med pris, men også med mange gode tips til ting jeg burde prøve først. Et av de var å skru av ventilblokka igjen og prøve å sette trykkluft rett på kanalene for å sjekke om clutchene låste da. Det viste seg at kun den ene clutchen reagerte. Tappet giret for olje og fylte det med diesel, og lot det stå et par dager. Tappet det ned igjen og fylte på diesel ned i kanalen og blåste det ut igjen trykkluft. Gjentok prosedyren til det plutselig smalt i den andre clutchen. Ny opptur, det er mange av de også når man bygger båt, og det er de man husker best. Fortsatte og blåse til jeg var helt sikker, og litt til.
Fylte olje på giret og fyrte opp forden igjen. Endelig koblet den inn både forover og bakover. Kontrollboksen var montert for lenge siden, men ikke kablene. Lagde meg en brakett jeg fikk boltet fast ved dieselpumpa til gasskabelen. Men nede ved giret bestemte jeg meg for å sveise fast et flattjern til cv-skottet og fant en passe bit blant jernskrotet mitt og rigget opp den lille kempi’n og dro på meg sveisemaska. Nå skulle jeg altså bare sveise fast denne lille braketten som allerede var ferdig borra, så var det bare å klemme fast kabelen og feste til giret før øyeblikket jeg hadde sett for meg utallige ganger skulle komme. Båten skulle bli kjørbar. Med denne noe pirrende tanken i hodet dro jeg ned maska og lirket meg på plass over stålbiten som alt ventet på plass ved hjelp av to magneter. Elektroden tente og i noen sekunder var det eneste som betydde noe i hele verden den vesle glødende larven som krøp bortover. Etter å ha sveiset opp en hel pakke med elektroder til rordeler begynte jeg å føle at jeg mestret dette litt, og betraktet stolt sveisen som kjølte seg ned. Maska blendet av, og et urovekkende syn åpenbarte seg før maska igjen blendet. Jeg reiv av meg maska og fikk bekreftet hva jeg synes jeg så. Det hadde tatt fyr i bunn av båten ved lensebrønnen og spredte seg oppover renna under motoren. Herregud, i iveren hadde jo jeg helt glemt at jeg like før hadde tappa ned giret for både olje og diesel og ikke helt uten gris underveis. Det er vel sånn med sveising som med så mye annet man skal lære seg her i livet, som f.eks. å lære å padle kajakk. Det er først når man føler at man er blitt flink man plutselig befinner seg opp ned. Laglig nok så hadde jeg rett i forkant av motor montert et ekstra kjølevannsinntak i tilfelle nummer en gikk tett. Denne var ikke ferdig koblet ennå, men hadde bare fått på seg en slange som stakk godt over vannlinja. Denne burde fungere som brannslange, så jeg klatra opp på dørken og hoppet ned i forkant av motor og bøyde slangen ned under motor og åpnet krana. Det blei rene bekkefallet som rant under karet til motor og kvelte effektivt alt av flammer på sin vei nedover til lensebrønnen. Ingen skade skjedd og fokuset flyttet seg tilbake til girkabelen. Plutselig var alt på plass, inkludert meg selv i cockpiten som testet med å kjøre båten i fortøyningene, frem og tilbake, tilbake og frem. Som om jeg ikke helt trodde det sant. Alt var duket for prøvetur.
Alt utenom all fornuft, for begge fossene gikk for fullt. En jomfrutur etter så lang byggetid er ganske nervepirrende i seg selv, mulige fiaskoer er mange. To fosser på fulle glugger som suger deg til seg og ønsker å hive deg utfor sine 5 høydemetere er ikke med på å dempe denne angsten for motorstopp, girhavari eller whatnot. Det fikk vente litt, og to uker senere ventet jeg ennå, forholda var mye bedre, men enten så blåste det eller så passa det ikke helt. Det gikk derfor 4 uker til før jeg hadde samlet mot og mannskap til den første testturen. Forholda denne dagen var heller ikke optimale, det blåste høygafler, men nå var tålmodigheten brukt opp. Jeg hadde laget meg en høyst midlertidig rorkult for formålet, og da vi bakket ut av åpningen og strømmen og vinden traff oss langsides ute i farbukta ble presset på rorkulten så stor at den knakk ved innfestninga. Yaiks, pulsen steg. Justerte gassen til et minimum, og det langkjølte droget fortsatte nokså stødig sin kurs akterover og brydde seg ikke all verdens om roret som ikke hang helt med lenger. En båt med noen ungdommer i tøffet forbi, og en del av huet mitt prøvde å få munnen til å be de holde seg i nærheten hvis vi trengte assistanse, mens den andre hjernedelen hilste høflig og latet som alt var i orden. Min angst for å ta imot hjelp i sånne situasjoner har ført meg borti mye rart, jeg hadde sikkert ikke ringt brannvesenet engang om huset mitt skulle tatt fyr. Skal lissom klare meg selv. Men vi hadde uansett karret oss godt ut i bukta og kunne tillate oss og koble i fri og drive relativt lenge før noe form for trøbbel ville oppstå. Vi fikk fjernet den gamle rorkulten, og satt på en liten stubb av en 2’4’ med noen tvinger rundt rorstammen. Den var ikke stort lenger enn den måtte være, men gjorde jobben og tillot oss og fortsette prøveturen med nytt mot. Det var høyst merkverdig å sette den i gir forover og kjenne skuta bevege seg for egen maskin dit jeg ville.
Ingen ulyder, vibrasjoner eller støy hverken fra propell eller ror. Svingte gjorde den også, sammenlignet med EK-Kryssern som svinger rundt sin egen akse var det ikke stort å skryte av, men likevel langt bedre enn jeg turte håpe på. Den gikk nok noe fort på tomgang, jeg tipper 3 knop, så det spørs om ikke propellen kunne vært beregnet noe bedre. Men det kan jeg leve greit med, i alle fall enn så lenge. Toppfart testet jeg ikke, men den flyttet seg greit det lille jeg prøvde. Pulsen steg litt igjen da jeg for første gang skulle legge til, attpåtil i vind og strøm. Men det gikk forbløffende fint, i forhold til EK-kryssern som er mer et løv å regne i vinden, lå skøyta nærmest død i sjøen og kunne lirkes sakte og forsiktig på plass. Stor dag og stor opplevelse. Neste steg nå var å transportere gjennom slusa igjen og ned til hjemmehavna.
Det skulle gå halvannen måned til før sjansen bød seg for det, det har vært en hektisk sommer. Det som så skjedde er egentlig så pinlig at jeg antageligvis burde utelatt det i denne oppsummeringen, spesielt summert med hendelsen i forrige avsnitt. Men så skjedde det altså at kontrollkabelen datt av på hendelen til giret. En låsemutter hadde fått anledning til å skru seg løs, og da gjør den det. Og typisk nok skjedde det ikke på en av de ørten girvekslingstestene som ble tatt mens vi ennå lå fortøyd men på første oppbakking etter at skuta var løs. Jeg hadde frikoblet giret og planen var å gli sakte ut fra brygga. Jeg kunne ikke forstå hvorfor det var så godt sig bakover, og siden jeg ikke forstod situasjonen gav jeg god gass forover for å bremse opp. Da var det plutselig ingen tvil lenger og et sammenstøt med en skøyte som lå bak oss var ikke til å unngå. Heldigvis rakk vi hive ut noen svære fendere som lå lett tilgjengelig, og fikk dempet det så vi bare skled oppover longside andre skøyta, før vi kom klar og kunne fortsette bakkingen ut i romsligere farvann. Fikk frikoblet manuelt og fant til slutt en ny låsemutter etter å ha endevendt alle beholdere med ymse festemateriell og tenkt på hvordan det ville gått dersom rorkultknekkfadesen og girhendelfiaskoen hadde inntruffet samtidig. Fikk så koblet det sammen igjen, men stolte av åpenbare grunner ikke helt på dette oppsettet. Men nå var vi klar over fenomenet, så med tilpasset fart og en av oss som var klar til å stupe ned i motorrommet så tøffet vi videre. Jeg var litt spent på turen inn slusa, for der ville rorets funksjon bli satt på en liten prøve. Jeg har gjennom flere sommere som slusevokter sett båter gå inn og ut av overkanalene som pingpongballer og håpet jeg ikke ville få den tvilsomme æren av å bli med i den skipperklubben. Men selv med sneglefarten vi holdt inn mot kammeret beholdt den styringen så lenge det var antydning til sig i skuta.
En kompis som var med som mannskap kom rett fra Hakadalfestivalen og tredagersfylla og var noe medtatt. Han klaga ikke, men nevnte i ettertid at han hadde hatt et noe uggent øyeblikk når vi lå i slusa, som dette bildet tydelig illustrerer.
Resten av den lille turen tilbake til hjemmehavna gikk som smurt. Nå ligger båten og venter på bedre tider. Neste delmål er å lage ordentlig rorkult og gå over og lage bombesikre koblinger til gir og gass, men det som haster mest er å slipe ned rekke, dollbord og fenderbord klart til olje og lakk. Det har stått ubehandlet lenge og gir meg dårlig samvittighet. Så i påvente av bedre tider er det bare å få pakket den inn for vinteren. Det er en litt kjip følelse å ikke ha tid til å ta å gjøre den klar for den første prøveturen med overnatting, men det får heller vente. En vakker dag er vi der også. Nå er den i hvert fall kjørbar og en stor milepæl i prosjektet er nådd. Det ble et langt innlegg gitt!
