Solgt far sin båt, kan han nekte salg?

[Mariell]

Syns Stella Polaris har ett veldig godt innlegg her. Dette er ikke kjøpers problem. Avtale er gjort og pengene betalt.

[Zenit]

  Fantino skrev On 2.6.2012 at 19.32:

Synes trådstarter får unødvendig mye pes

 

Han ba jo selv om andres synspunkter gjorde han ikke?

Da må han og tåle å høre hva andre mener, negativt som positivt.

[Sjeldenutpå]

Ja la dette bli mellom deg og din far.

[Enzo]

Du selger en båt til en pris båteieren ikke er fornøyd med, du mottar pengene til din egen konto. Og nå lurer du på om du kan angre deg ?

 

Slik jeg ser det så burde du tilbakeføre pengene til han som har sendt de til deg og selge båten til en annen til rett pris.

Skal han som overførte pengene ha kompensasjon så får du betale han det fra egen lomme (ikke din fars) men han har neppe rett til det, dere har vel ingen kontrakt eller noe slikt ?

[quantumduck]

  Hydrox skrev On 2.6.2012 at 14.43:

Det finnes nok sikkert en eller annen paragraf eller forskrift som gir kjøper rett på en kompensasjon i %'vis forhold til kjøpesummen. Altså en erstatning du må betale til kjøper for å bryte kontrakten. Om kjøper gidder å ta seg bryet med å finne ut av dette og gjøre et krav mot deg må du bare vente å se an...

Slik jeg ser dette så er det kontraksbrudd og ikke en svindel.

Men er det skrevet under på noen kontrakt? Ganske klønete dette her, men neppe kontraktsbrudd. Det er kanskje gjort en muntlig avtale med kjøper som man ikke hadde fullmakt fra selger til å gjøre ... betal tilbake pengene og begrunn det hele med det det var; en misforståelse. Ingen med vettet i behold vil gidde å gnure mere med det da, og ikke tror jeg de vil komme noen vei heller, at penga er overført tror jeg ikke gir noen spesielle «ekstra» rettigheter.

[bjornas]

Siden det var spørsmål om rettigheter og slikt her, så er det vel spørsmål om jus - som er mitt felt. Her er det ingen tvil - kjøper har rett til å få båten til den prisen dere to (men altså ikke faren din) ble enige om. At det reelt sett er din far og ikke du som eier båten, er knekkende likegyldig. Du har opptrådt som hans fullmektig. At du ikke hadde tilstrekkelig fullmakt, er ikke kjøpers problem. Så dette må du og din far ta på (gutte-)rommet.

 

Men svindel...? Tja, det er mulig noen finner en støvete bestemmelse i straffeloven som dekker forholdet. Men det er jo ikke DER problemet ligger. Kjøper gidder vel ikke å anmelde deg, bare han får båten til den prisen dere ble enige om? Og politiet gidder vel ikke å etterforske saken heller?

 

Så pes eller ikke pes... Saken er helt opplagt (med det faktum du beskriver). Du og far din får bli enige om hvordan dere dekker "tapet"...

[SIR DAY]

Selv om det ikke er skrevet noen avtale her, vil den muntlige delen og de praktiske handlingene sementere at en avtale er istand: Kjøper har fått oppgitt bankkontonr (=tilsagn fra selger) og har oppfylt sine plikter ved å overføre beløpet til den.

 

Det får være opp til "fullmektig" her og erstatte evt. tap, selv om det heller ikke kan sannsynliggjøres. Ergo er dette en drittsak som familien får ta på kammerset alene.

 

Det blir uutholdelige tilstander i samfunnet om man skal kunne fravike inngåtte avtaler pga. misforståelser. Da skal feilen være av den art at det er åpenbart sannsynlig at det har skjedd en feil. En god handel (for kjøper her) er ikke god nok grunn til å avvike avtaler. Hadde jeg vært kjøper her, ville jeg insistert på nå å kunne overta objektet, om vedkommende går til Namsretten kan han faktisk få dom på at objektet skal taes i arrest, skulle jeg tro.

[Bjolbre]

  bjornas skrev On 3.6.2012 at 18.28:

Siden det var spørsmål om rettigheter og slikt her, så er det vel spørsmål om jus - som er mitt felt. Her er det ingen tvil - kjøper har rett til å få båten til den prisen dere to (men altså ikke faren din) ble enige om. At det reelt sett er din far og ikke du som eier båten, er knekkende likegyldig. Du har opptrådt som hans fullmektig. At du ikke hadde tilstrekkelig fullmakt, er ikke kjøpers problem. Så dette må du og din far ta på (gutte-)rommet.

 

(...) Saken er helt opplagt (med det faktum du beskriver). (...)

 

Så opplagt er den vel ikke. Sønn (fullmektig) har gått utenfor fars (fullmaktsgivers) "forskrifter", se avtalelovens § 11 første ledd. Hvis fullmakten kun er meddelt sønnen (hvilket jeg mener det er rimeligst å legge til grunn med det faktum som er beskrevet), er handelen ikke bindende for far selv om kjøper var i god tro, jfr avtalelovens § 11 annet ledd. Far er da ikke bundet, og kan nekte å selge. Sønnen blir dog i dette tilfellet erstatningspliktig vis-a-vis kjøper for kjøpers eventuelle økonomiske tap, jfr avtalelovens § 25 første ledd.

[Sjeldenutpå]

Det var da svært så dere skulle ønske å lage dette tungvindt i dag

Eg trur bjornas har meget rett i det han skriver. Og så aner eg eit snev av lite tiltro til muntlige avtaler her.

[Ronald]

  Zenit skrev On 2.6.2012 at 19.54:

Han ba jo selv om andres synspunkter gjorde han ikke?

Da må han og tåle å høre hva andre mener, negativt som positivt.

Ikke nødvendigvis. Han ba om synspunkter på om det var mulig å gå i fra avtalen, og evt hvordan. Ikke på hva andre måtte mene om hvorfor/hvordan sitasjonen oppstod.

[arkmarin]

Avtaleloven regulerer dette.

 

Om sønnen har fått faren's fullmakt til å foreta salg av båten, er avtalen sønnen gjør bindende for partene. Handler sønnen uten farens fullmakt, er den ikke bindende, da sønnen ikke har rett til å foreta et salg.

 

Jeg fortstår det slik at sønnen hadde fullmakt fra sin far, men far er ikke fornøyd med prisen. Salget er likevel bindende for faren, tross hans misnøye.

[bjornas]

  Sitat

Så opplagt er den vel ikke. Sønn (fullmektig) har gått utenfor fars (fullmaktsgivers) "forskrifter", se avtalelovens § 11 første ledd. Hvis fullmakten kun er meddelt sønnen (hvilket jeg mener det er rimeligst å legge til grunn med det faktum som er beskrevet), er handelen ikke bindende for far selv om kjøper var i god tro, jfr avtalelovens § 11 annet ledd. Far er da ikke bundet, og kan nekte å selge. Sønnen blir dog i dette tilfellet erstatningspliktig vis-a-vis kjøper for kjøpers eventuelle økonomiske tap, jfr avtalelovens § 25 første ledd.

 

"Opplagt" er et ord man skal være forsiktig med. Jeg er enig i mye av det du skriver om jussen i dette ("oppdragsfullmakt"). Jeg oppfattet trådstarter slik at oppdraget gikk ut på å selge båten, men også at det på forhånd ikke ble satt noen eksakt pris. Dette med pris kommer først opp i etterkant, når det viser seg hva sønnen/fullmektigen faktisk fikk for den. Du har helt rett i at kjøperen ikke kan kreve å få båten til eksempelvis kr. 1000,-, hvis det er på det rene at sønnen måtte oppnåd minst kr.1.500,- før den. Men hvis det IKKE ble satt noen slik eksakt grense på forhånd ("selg båten du, Per, forsøk å få max for den"), kan ikke faren trekke seg etterpå ("hva, fikk du ikke mer enn 1.000 for den, ditt døgenikt? Den er jo verdt minst det dobbelte!"). Jeg fornemmer at det er den siste situasjonen som er aktuell her. Men jeg kan ta feil; kanskje rexton vil avklare?

 

Vel så viktig er det imidlertid at det ikke er slik at faren er ubundet av noen del av kontrakten bare fordi han er utilfreds med prisen. Det som er på det rene, er at sønnen har fullmakt til å selge båten, og det er faren bundet av. Hvis oppdragsfullmakten går ut på at båten skal selges for minst kr. 1.500,-, og avtalen mellom fullmektig og kjøper er på kr. 1.000,-, så kan kjøperen kreve å få båten for kr. 1.500,- når faren gjør anskrik - det selv om markedet er slik at man lett kan oppnå kr. 2.000,- for den.

 

Når jeg brukte ordet "opplagt", var det egentlig mest myntet på spørsmålet om sønnen kunne komme helt klar av kroken, bare ved å henvise til at faren ikke godtok salgssummen. Det kan han altså ikke, fordi han risikerer erstatningsansvar etter avtl. § 25 (som du påpeker), som gjør at familiens tap blir det samme. Igjen; mitt inntrykk av faktum er at faren hadde vært nokså uklar mht akseptabel pris, og at hans motforestillinger er etterpåklokskap.

 

Trådstarter var vel uansett mest opptatt av om han kunne straffes for svindel (dvs. bedrageri). Svaret er opplagt nei. Han handler i samsvar med en (uklar) fullmakt - det kan ha sivilrettslige, men ikke strafferettslige konsekvenser.

 

Tja, da ble det litt ordrikt nå igjen....

[nexton123]

Har vell egentlg bare vært snakk om å få solgt båten. Var nede på havnet og så til an, så kom bryggeeier bort til meg og spurte for tredje gang på en måned om jeg har fått solgt den. Svarte desverre, men får vell hive av presenningen og lagt den ut.

 

La den u,t og dagen etter ble jeg bombet med telefoner av ivrige kjøpere, hadde fra hukommelsen min med min far satt en pris på mellom 5-10 tusen. Så gikk den for noe mellom dette. Men lar den gå til kjøper fordi det er snakk om så små summer her. Men når jeg tok kontakt med min far så var han litt usikker på prisen og var mest glad for at den ble kjøpt. Men han tenkte selfølgelig at det var litt tynt, men glad den er solgt.

[bjornas]

Som jeg tenkte... Da står jeg bak innlegget mitt. Uansett; har selv en sønn (dog i 7-års klassen) og det betyr mye mer enn noen skarve millioner kroner å få beholde ham som min beste venn.

[Mouche]

  Bjolbre skrev On 4.6.2012 at 7.41:

Så opplagt er den vel ikke. Sønn (fullmektig) har gått utenfor fars (fullmaktsgivers) "forskrifter", se avtalelovens § 11 første ledd.

 

Hvilke forskrifter er det gått utenfor? Det hele virker noe vagt for meg mht hvilken fullmakt sønnen hadde, noen pris eller minimumspris har vel ikke vært nevnt etter det jeg kan se her, men en forståelse mellom far og sønn at sønnen skulle selge båten for faren og trolig til best mulig pris?

[Havlengt]

Det er noko som heiter at; "ein kan ikkje læra far sin å pissa"

 

- Spøk til side, - spør far din om han vil selgja til angitt pris eller ikkje. Er det minste tvil i svaret så bør du heller ta ubehaget med ein skuffa / sur kjøpar og forklara problemet, for deretter å ordna opp på beste måte.

[Bjolbre]

  Mouche skrev On 5.6.2012 at 7.35:

Hvilke forskrifter er det gått utenfor? Det hele virker noe vagt for meg mht hvilken fullmakt sønnen hadde, noen pris eller minimumspris har vel ikke vært nevnt etter det jeg kan se her, men en forståelse mellom far og sønn at sønnen skulle selge båten for faren og trolig til best mulig pris?

 

Nei, litt vanskelig å lese fullmaktens innhold utfra det trådstarter skriver i sitt første innlegg. Når han skriver at faren mente han hadde godtatt en for lav pris, legger jeg til grunn at far ikke har gitt fullmakt til å selge for den aktuelle pris, evt. ikke har gitt fullmakt til å akseptere bud på hans vegne i det hele tatt. Med et relativt ufullstendig faktum kunne jeg med fordel presisert denne forutsetningen.

 

Jeg er for øvrig enig med de fleste andre i at dette er en ikke-sak, gitt de aktuelle beløpsstørrelser, men spørsmålet er likevel interessant på prinsipielt grunnlag.

 

Moralen bør være at både fullmektig og fullmaktsgiver har klar interesse i å klargjøre fullmaktsforholdet. Eller, siden vi nå er på dette forum; ikke påta deg å selge andres båt uten at det blir gitt et klart (og helst skriftlig) mandat!