S/Y Emma
Inspirert av tråden "Min verste båt-tabbe", kan det være interessant med en tråd om ting som har gått galt med båten eller turen, uten at det nødvendigvis var en selvforskyldt tabbe.
Noen ganger skjer det ting som man ikke rår over eller kan forutse. Da gjelder det å finne raske løsninger og komme seg ut av situasjonen med de hjelpemidler man har til rådighet. Eller ringe Redningsselskapet.
Ofte går det en kule varmt når det står på, men det kan bli gode historier som også kan være lærerike å lese. Omtrent som rapportene til Havarikommisjonen 
--
Jeg kan starte tråden med en selvopplevd situasjon som skjedde på langtur for snart fem år siden. Da var jeg ikke særlig høy i hatten.
Vi var på vei sørover, 140 nautiske mil utenfor Afrika, fire døgn nord for Kapp Verde. Tre stykk om bord, i stummende mørke under en overskyet himmel. Motoren hadde kjørt tre timer denne kvelden, og vi var alle under dekk og syslet med vårt. Plutselig hører jeg en litt uvant lyd mellom den monotone surrelyden.
Så smeller det. Bom-bom-bam! Jeg bykser opp i cockpit i to lange steg for å rive giret i fri og skru av tenningen. Innen jeg når frem, har volvoen allerede stilnet med et dunk.
Det er nesten vindstilt og en del sjø. Uten fremdrift vogger båten fra side til side. Vi ruller ut genoaen, prøver å få litt fart og stoppe rullingen. Men roret er tungt og lystrer ikke slik det skal. Noe presser mot det.
Lyskasteren på targabøylen skrus på og lyser ned i sjøen. Vi har kjørt på noe som har gått i propellen. Det er langt og grønt, og henger bak båten som et brudeslør en meter under overflaten. Det ser ut som en pose fra fiskerinæringen, av det grove slaget, laget av nylon. Det er mørkt, og bølgene er halvannen meter høye. Å dykke under båten nå er livsfarlig. Det er heller ingen andre skip i sikte eller innen rekkevidde på AIS-en. Her ute kan man ikke bare ringe til Redningsskøtya og be om slep til nærmeste marina. Vi innser raskt at dette er et problem vi må løse selv. Autopiloten må gi tapt mot trykket på roret, så vi må håndstyre. Det er ti timer til det blir lyst, så vi kan få bedre oversikt over situasjonen. Det blir en lang natt. Roret vil stort sett bare gå en vei, og vi er nede i tre knops fart. Trålposen gjør sitt til at vi mister mye fart. Vi frykter å måtte håndstyre i sakte fart i en uke, til vi når Mindelo og kan få assistanse.
Timene går. Etter hvert kryper sola endelig over horisonten og vi får dagslys. Bølgene er fremdeles så høye at dykking under båten er en risikosport. Får man ni tonn med båtskrog i skallen mens man arbeider med propellen, er det slutt på mer enn turen. Vi får heller stikke ned en båtshake med vanntett GoPro-kamera og se hvordan vi ligger an. Videoen er overraskende. Synet er både nedbrytende og oppløftende. Trålposen er mye større enn vi hadde trodd, og ser ut til å ha tvinnet seg kraftig rundt den trebladede fastpropellen. Det positive er at hele sulamitten henger på styrbord side av roret, så vi kan kanskje hale posen til sides, frigjøre roret og bruke autopiloten. Da spiller ikke den reduserte farten så stor rolle.
Vi kaster en bitteliten Biltema-dregg i et tau over bord og huker tak i posen (endelig et bruksområde for en dregg). Vi får enden over rekka, og surrer den fast. Så går undervannskameraet ned for ny inspeksjon. Posen har falt av propellen! Mot alle odds har den løsnet, og henger nå bare på selve roret. Sannsynligvis var den så tykk og drøy at propellen ikke rakk en hel runde før motoren stanset av motstanden. Sjansen for at posen skulle falle av så lett, var sannsynligvis like liten som at vi kjørte på trålen i utgangspunktet. Etter mye arbeid, får vi halt hele posen om bord, og sikret den på badeplattformen. Vi tar den med til Mindelo, så ingen andre båter risikerer samme skjebne som oss.
Spent vrir jeg rundt tenningsnøkkelen. Motoren starter med en gang og går som aldri før. Vi setter giret i forover. Det kobler inn med sitt sedvandte «klakk», og vi har fremdrift! Vi aktiverer autopiloten. Alt er som det skal være. Heldigvis slapp vi med skrekken denne gangen.
--
Håper det var interessant å lese :-) Selv om det er lenge siden, husker jeg godt hvor stressende situasjonen var. Håper det aldri skjer igjen. 
Etter dette, har vi kjøpt tykk våtdrakt og snorkelutstyr som vi kan bruke om vi får tau eller fiskebruk i propellen.
Har du noen historier fra da det gikk aldeles eller nesten galt?
