Stradivarius
I denne tråden diskuterte vi mye av det samme som her: https://baatplassen.no/i/topic/123958-ankerline-med-bly-vs-uten-bly/
Hovedonklusjonene med hensyn til plassering av daumann er at hvis man ønsker å øke nedvekten mest mulig for å unngå løfte opp ankeret, så må man plassere daumannen så nær ankeret som mulig. I grensetilfellet har man et ekstra tungt anker istedenfor daumann. Begrunnelsen for dette er at når tauet belastes slik at det strekker seg ut, vil båten løfte opp daumannen i større grad desto mindre avstanden er mellom båten og daumannen. Man forstår intuitivt at hvis daumannen henger og dingler over vannflaten, har det minimalt å si for vinkelen man trekker med. Hvis daumannen derimot ligger helt borte ved ankeret, må vekten av den løftes med "flatest" mulig vinkel før det blir løft i ankeret også.
Hvis hensikten er å skape den fjærende effekten ved variabel last, er optimal plassering av daumannen slik at den akkurat når bunnen når lasten er på sitt minste. Hvis man ligger på svai uten vind og strøm, oppnår man maksimal fjærende effekt ved å plassere daumannen på bunnen rett under punktet hvor ankerlinen er festet i båten. Begrunnelsen for dette er at det er høyden som daumannen løftes når man strekker ut tauet som gir den fjærende effekten. Jo høyere daumannen løftes, desto mer energi absorberer den. Når man skal vurdere hvor stor den fjærende effekten er, er denne energien et greit utgangspunkt, men det beste er jo å se på sammenhengen mellom kraft og forskyvning, slik vi gjorde i den tråden jeg linker til over.
Forøvrig, når det gjelder påstanden om at daumann ikke har noe for seg når man trenger det, mener jeg den ikke holder. Argumentet later til å basere seg på en konstant last, men grunnen til at man ønsker fjæring er nettopp at lasten ikke er konstant. Hadde lasten vært konstant, ville man hatt en statisk likevekt, båten ville stått stille og det ville ikke* vært behov for fjæring.
*Redigert: La til "ikke" i siste setning, som ved en feiltakelse ikke hadde kommet med.
