tobixen
Jeg har hatt et uhell og befinner meg nå på land i Lisboa. Firmaet som har dratt opp båten ville ha 84 kEUR på å reparere den, og mente at jobben ville ta ca 5 måneder. Vi har allerede kastet bort mer en enn hel måned - de brukte mer enn tre uker på å komme opp med tilbudet, og to uker til på å komme med et tilbud på den vanskeligste delen av jobben. Som nevnt i an en annen tråd forbyr det lokale firmaet andre firmaer i å jobbe på tomta, og å flytte båten er antageligvis ikke en opsjon. Båten er forsikret, men denne kostnaden ble litt for mye for forsikringsselskapet - jeg har fått en stor sum inn på konto og står fritt til å fikse ting som jeg vil. Det er nok en ganske stor jobb dersom målet er å "sette sammen båten perfekt akkurat slik den var", men allikevel - 84687.35€, det er overpriset så det holder. Dersom målet justeres til "fikse båten slik at den er i sjødyktig stand og ikke ser veldig ille ut", så blir oppgaven overkommelig. Jeg har konkludert med at denne jobben gjør jeg selv - sammen med mannskap (en tilfeldig person jeg plukket opp i Galicia). På regnværsdager kan jeg kanskje plukke ut noen fotos og lage en prosjekttråd.
Bakgrunn/hendelsesbeskrivelse
det er allment kjent at kjetting er bedre enn tau ved oppankring, og at man om ikke annet bør ha noen meter med kjetting fra ankeret. Jeg hadde kjetting både forran og bak, men først rustet kjettingen forran, deretter sluttet ankervinsjen forran å virke, og nå har ankervinsjen bak også tatt kvelden, så jeg har brukt tau i et par år nå og er egentlig godt fornøyd med det - det har en noen fordeler slik jeg ser det. Men på tampen av september fikk jeg oppleve en av de store ulempene.
Været var rimelig røft, vi (jeg og et tilfeldig besetningsmedlem som jeg plukket opp på vei sørover) var i land på øya Berlenga i Portugal fordi det så ut som et kult sted å gå i land. Vi hadde sovet der med ett anker i sjøen, på morgenkvisten ble det noe ubehagelig med bølger pga endret vindretning og vindstyrke. Her er Solveig slik den lå da - sett fra fortet:
Før vi kom oss i land var øya plutselig invadert av 600 turister. Litt utpå ettermiddagen var det bare å ta en titt på fortet, så skulle vi videre mot Lisboa var planen. Her er fortet (tatt litt tidligere på dagen - Solveig er til høyre på bildet):
Vi la ikke merke til at de 600 turistene var forsvunnet - så folka på fortet var liksom ferdige for dagen, i stedet for å ta inngangspenger og selge oss dyr kaffe inviterte de oss med på baksiden, serverte oss sardiner, spurte om vi var tørste hvorpå vi fikk servert vin. Været var alt for dårlig til å seile videre mente de, vi burde heller ankre opp litt mer beskyttet inne i den trange vika bak fortet og bli med på fest. En av dem prøvde å forklare veldig detaljert hvor vi skulle slippe ankeret - jeg forstod det slik at vi skulle slippe ankeret nesten ved festningsmuren og deretter bare anta at vindforholdene ville være stabile nok til at båten ble liggende i vika. Her forklares det ovenfor mannskapet mitt hvor ankeret skal legges:
Etter et par forsøk endte vi opp med en litt annen variant, oppankring med to anker. Det var høyvann, vi greide å slippe hekkankeret ganske langt inne i vika. Vinden kom delvis bakfra og delvis fra siden, med mesteparten av belastningen på hekkankeret. En slik oppankring er noe utsatt, kreftene på ankrene kan bli formidable dersom man får kraftig sidevind. Jeg hadde et ønske om å ta et tredje tau og feste det til selve fortet ... men jeg så ingen festepunkt som kunne brukes, så det ble med tanken. Vi ble liggende en stund og observere at ankerene satt skikkelig.
Det var en grei fest ... kanskje litt for enkelt å holde glasset fullt, det var bare å fylle opp etterhvert som det ble tomt, og manglet ikke på andre drikkevarer heller. Men uhellet skjedde altså ikke pga alkoholpåvirkning.
En god del timer senere var jeg også ombord for å hente en trompet, da var det blitt mørkt, det var lavvann og båten lå fortsatt godt til. Et par timer senere ble jeg fortalt at båten ikke lå der den skulle ligge. Vi kunne observere ankerlanternen et godt stykke unna. Det var mørkt, det var røft vær, og alle som eventuelt kunne ha hjulpet meg med å få tak i båten var i alkoholpåvirket tilstand, så det var ikke snakk om å foreta noen bergningsoperasjon der og da. Redningstjenesten ville heller ikke bistå ettersom det ikke var noen ombord i båten - underforstått, liv og helse stod ikke på spill.
Rotårsaken til hendelsen var at begge ankertauene ble slitt av på lavvann pga mange skarpe stener i området - først hekkankeret, deretter baugankeret.
Tau til hekkankeret ble seende slik ut
Og tau til hovedankeret ble slik:
Vi fikk folk til å dykke etter ankerene, og de er funnet og i god behold
I etterpåklokskapens lys, i tillegg til å ha noen meter kjetting (og kanskje en tomflaske e.l. for å løfte neste to meterene med tau litt opp fra bakken) burde vi selvfølgelig ha sett at det var mange skarpe stener der og tenkt over risikoen da vi rodde til land.
Jeg kommer til å skrive litt mer om bergningen og skadene etterhvert som regnværet skyller ned senere i dag ...
