Jump to content

Valkyrja på langtur


Valkyrja

Recommended Posts



tobixen skrev for 3 timer siden:

Vet du om båten din har det bra?  Det var noe skriblerier i avisa i helga om mye bølger på Kanariøyene ...

Aner ikke, men tviler på at det er noe problem. Man må nemlig inn rene labyrinten for å nå småbåthavna, hele 270° fra havet. Og min ligger helt innerst, på flytebrygge med alt jeg har av tau.

 

Ville selvfølgelig helst ha satt den på land, men det var vanskelig nok med vanlig plass nå som arc-flåten okkuperer alt.

 

 

IMG-20251101-WA0001.jpg

Link to post
Valkyrja skrev for 6 timer siden:

Har fått innspill fra flere om at jeg burde få meg justerbart akterstag.

Jeg ser de har løst det på denne med å korte ned akterstaget og montere et system med blokker.  Det er kanskje det enkleste. Evt. kan det være mulig å krympe på et feste et stykke oppe på staget, eller erstatte hele staget med dyneema, som du enkelt kan terminere selv

boat-2024-07-23-12-15-18-23d17f30-8908-4a84-b62a-5f9b4d822d71.jpg?timestamp=1721736920

 

https://southerncross.no/akterstagstrammer-en-effektiv-mate-a-trimme-riggen/

Link to post
J-Å skrev On 10.11.2025 at 16.30:

Jeg ser de har løst det på denne med å korte ned akterstaget og montere et system med blokker.  Det er kanskje det enkleste. Evt. kan det være mulig å krympe på et feste et stykke oppe på staget, eller erstatte hele staget med dyneema, som du enkelt kan terminere selv

boat-2024-07-23-12-15-18-23d17f30-8908-4a84-b62a-5f9b4d822d71.jpg?timestamp=1721736920

 

https://southerncross.no/akterstagstrammer-en-effektiv-mate-a-trimme-riggen/

Hmm, det er jo en ganske grei løsning!

 

Må uansett bli på sikt, båten er ganske slitt nå. Drev i dagevis vest for sahara i bølgene fra en storm ved Madeira som stjal all vinden, så bommen må byttes/fikses, og seilet må til seilmaker en tur før jeg kan dra noe sted.

Link to post
J-Å skrev for 2 timer siden:

Beklager, jeg la ikke merke til før nå at det var med en ryggsekk i bildet av den svenske båten , men jeg tror ulykken følger selve ryggsekken, og ikke bilder av den. Moderator får evt slette det.

Skrekk og gru! :sjokkert: Da vet jeg hvem jeg oppgir til forsikringsselskapet dersom båten har sunket mens jeg er i norge...

Link to post
  • 5 måneder senere...
  • 3 uker senere...
index skrev On 20.4.2026 at 12.21:

Hvordan går det med Valkyrja? Ligger den fortsatt på Kanariøyene?

Jepp, har havn der til neste høst. Er i Norge igjen, må ordne endel ting + fylle skipskista litt. Middelhavet var dyrt :fniser:

 

Skal få somlet meg til å skrive videre når jeg får tid, ferden ned var rene eventyret fra ende til annen. Så vil ikke spare på detaljene :)

Link to post
Valkyrja skrev for 1 time siden:

ferden ned var rene eventyret fra ende til annen. Så vil ikke spare på detaljene :)

 

Vi gleder oss!

 

At Middelhavet er dyrt er det nok mange som har oppdaget ja. I Norge er jo båt allemannseie, men i Middelhavslandene virker det å være en luksus for de få...

"First they ignore you, then they ridicule you, then they fight you, then you win." - Mahatma Gandhi
Link to post
  • 4 uker senere...
index skrev On 6.5.2026 at 14.56:

 

Vi gleder oss!

 

At Middelhavet er dyrt er det nok mange som har oppdaget ja. I Norge er jo båt allemannseie, men i Middelhavslandene virker det å være en luksus for de få...

Det er jammen sant, og jeg kommer til å skrive en del om hvorfor det er slik. Snakket med flere lokale om akkurat dette.

Link to post

Da var det på tide med en oppdatering! Reisen blir aldri helt som planlagt, og mye har skjedd siden sist. Det kommer nok til å ta en stund til jeg klarer å ta meg selv “igjen” på skrivefronten, men det får så være. Kvalitet over hastighet :)


Mistralvinden slo til for fullt igjen, og vi ble dermed værfast i Vendres plage. Grunnet personlige årsaker besluttet besetningsmedlemmet mitt å dra hjem, da hun trengte å være med familien sin. Det ble en trivelig siste kveld på restaurant sammen, og jeg bet meg merke i hvor mye enklere livet hadde vært de siste ukene med personlig tolk ombord. Men nå var jeg uansett straks i Spania.

I motsetning til Valras Plage, så var det langt til nærmeste Carrefour herfra, så da ble det sykkeltur med baggen på ryggen. Etter noe om og men, så oppdaget jeg at den raskeste veien var igjennom en sump av et naturreservat. Den var et myggklekkeri uten like, men heldigvis gjorde vinden det levelig, og jeg spiste dermed frokost daglig under en ensom palme i bambusskogen hver dag.
IMG_20250727_120101059.jpg.7637e5511ac4421789808975f8e0b4ba.jpgIMG_20250728_122448986_HDR.jpg.aa571ac02dec748ba13deabd0522681e.jpg
Dagene gikk ellers med til å trene, da jogging i 35 varmegrader vedlikeholdt akklimatiseringen såpass at jeg kunne fungere i temperaturer som hjemme ville ha medført opphold i hengekøye med iskrem til gradestokken krøp ned til 20-tallet igjen.

Og utenom diverse vedlikehold, så fikk jeg endelig montert solcellepanelet akter! Panelet i seg selv kjøpte jeg på biltema på Voss våren 2024, og festebrakettene fra Biltema i Sønderborg, helt sør i Danmark.

 

IMG_20250728_200610775.jpg.dc17cb58f9a7b093164a455048d0295e.jpg

Det var et svare strev å få vinkelen rett, ettersom rekken akter var kurvet. Men etter mye banning fikk jeg det til, men da jeg skulle skru det fast, falt selvfølgelig den ene plastbiten fra skruklemmen overbord. Og sank rett til bunns i mudderet…

Men man lærer jo tidlig at man aldri må kaste noe som helst når man bor på båt, så etter noen minutters banning, kom jeg på at jeg muligens hadde noe tilsvarende liggende, fra da jeg fjernet en gammel VHF antenne fra rekka som bare var i veien da jeg kjøpte båten i 2020.
Og jammen passet den perfekt! Så da gjenstod bare trekking av kabler, så var jeg i mål.

 

IMG_20250728_201053252.jpg.d1ef031208dabcc05498ead2419c38fb.jpg


Nå var det endelig meldt at mistralen skulle roe seg utover uken, og jeg besluttet derfor å benytte de siste dagene på å komme meg ut av løvegulfen, en gang for alle. Jeg fylte derfor opp matkassen, samt 60 liter vann i vanndunkene mine.
Å kunne drikke rett fra springen er noe jeg alltid har tatt for gitt, og lite visste jeg at dette var siste gangen jeg kunne fylle drikkevann før Gibraltar…


Det ble litt spennende å forlate havna alene, men denne gangen kuttet motoren i det minste ikke ut på det verst tenkelige tidspunktet, og etter noe om og men, var jeg på vei ut, etter over en uke i havn!

Sandbanken i elvemunningen ble passert med god klaring i yttersvingen, og vel ute heiste jeg seil. Som vestlending er det fortsatt uvandt at fralandsvind ikke er kastete og turbulent, selv etter månedsvis med seiling i flatlandet. Jeg tenkte først å holde meg langs land, da null bølger og god vind er komfortabelt, gøy, og gir god fart, men fant ut at vindvarselet var godt nok til at risikoen for å måtte bruke timevis til land i to knop for motor var liten. Så med 9ms vind fra nord, satte jeg kursen for Port Leucate.

Overfarten gikk uten dramatikk, og autopiloten gjorde mesteparten av jobben. Men i kastene begynte den å lage ulyder, noe som var dårlig timing nå som jeg var alene til rors igjen… 
Benyttet derfor anledningen til å lese meg opp på såkalt sheet to tiller-selvstyring. Utstyret jeg trengte til det hadde jeg kjøpt allerede før jeg dro fra Stavanger, men med kanalomveien hadde jeg aldri fått montert det. Dessuten må jeg innrømme at jeg er dårlig til å gjør ting før det er strengt nødvendig.

Vel fremme i Leucate fant jeg ut at jeg ikke orket styret med registrering og venting det innebar å dra inn i marinaen, og jeg ankret derfor utenfor på sørsiden av bølgebryteren; godt i le for nordavinden. At båten min ikke stikker noe særlig dypt ble noe som kom utrolig godt med jevnt over i middelhavet, da det gjorde at jeg alltid fikk presset meg inn på ankringsplasser, uansett om de var “fulle”.

Det ble endel vugging den natten, og jeg bestemte meg for å forsøke å skaffe meg et ekstra anker, slik at jeg kunne posisjonere baugen mot bølgene slike steder. Jeg var allerede blitt relativt dreven på å sette stormfokken på akterstaget for å holde baugen inn i vinden, men den løsningen fungerte dårlig på steder der bølgene snek seg inn sidelengs. Og i og med at ankeret mitt var et 15kg bruce, så hadde gjort seg med noe hakket lettere til kaffepauser, for ikke å snakke om reserve dersom jeg skulle miste hovedankeret. 

 

IMG_20250731_204525815_HDR.jpg.a15ca5ea0d706346f0d969f6f7503274.jpg

Dagen etter våknet jeg til 7-9ms vind fra nordvest, og nå var jeg jo endelig kommet langt nok vest til at jeg kunne sette kursen beint mot syd!
Autopiloten klarte seg heldigvis ok med skikkelig seiltrim, og jeg kunne dermed slappe av med musikk og kaffekoppen i hånda hele dagen mens jeg holdt rundt fire knop.

Etter et par timer nærmet jeg meg Pyreneene; fjellkjeden som skiller Frankrike og Spania. Der var det grønt og frodig, og det lignet på en prikk på strekket mellom Rosendal og Varaldsøy, når man seiler innover Hardangerfjorden. Jeg hadde jo fått et lite glimt av alpene på Rhônen, men det var godt å endelig ha skikkelige fjell i horisonten! 


Jeg ble litt nervøs da jeg så at det bygget seg opp en gigantisk cumulonimbus-sky over nærmeste fjelltopp, men ettersom jeg hadde mobildekning, fant jeg fort ut via værradaren på windy at den ikke var noen fare for meg. Over havet var det fortsatt blå himmel, og kontrastene ble foreviget med både film og bilder.

 

IMG_20250801_171337732_HDR.jpg.e8011ff519e55f14de0cb0b3f67c515f.jpg

Men selv om jeg slapp lyn og torden, så stjal skyen all vinden, og etter et par timers banning der jeg prøvde å seile inn i svak motvind med 100W på motoren til hjelp (den er genial til motorseiling i svak motvind, litt pådrag gir halvannen knop ekstra uten å tappe batteriet noe særlig), så måtte jeg gi opp idet det døde helt. Bølgene forble derimot, og de neste fire timene revurderte jeg livsvalgene mine ift å ha valgt elmotor istedenfor en langstammet 5-hester…

 

IMG_20250801_195038600.jpg.60bf88fea06d07415cfcd5278fc78dce.jpg


Jeg la ut alt jeg hadde av solcellepaneler, koblet husbanken til motorbatteriene, og fikk med det noen hundre watt ekstra å gå på. Shunten hadde jeg selvfølgelig enda ikke montert, så jeg nøyde meg med halvt pådrag. 
Så da sneglet jeg meg avgårde i 1-1,5 knop, mens jeg så båt etter båt putre inn bak neset jeg kunne ankre bak (Cap Béar).
Da jeg endelig kom i le for bølgene, ble jeg derimot møtt av et lappeteppe av bøyer, noe jeg kom til å oppleve mye av fremover.

I det vestlige middelhavet; fra Frankrike, og i Catalonia og Balearene i Spania, er det nemlig en type sjøgress som heter Posidonia Oceanica. Man finner det i hele middelhavet, men her er planten av ulike grunner særdeles sårbar. Forutenom å oksygenere vannet, så er “slettene” langs land viktige for å holde på jordsmonnet, slik at det ikke raser ut i havet. Og dersom et anker pløyer igjennom en av markene, så tar det mer enn fem år før det klarer å vokse tilbake igjen. Planten er dermed fredet, men Franske myndigheter legger aktivt ut bøyer på de ankringsplassene som har blitt stengt. Disse er gratis å benytte seg av, men det er førstemann til mølla-prinsippet som gjelder.
Jeg fant meg heldigvis en ledig bøye, men noe komisk ble det da alle de i min størrelse allerede var tatt, og jeg måtte ta en til 15 tonn +...

Dagen etterpå var det meldt mistralvind fra nord atter en gang, og jeg bestemte meg dermed for å komme meg ut av Løvegulfen, og rundt Cap de Creus til Costa brava, slik at jeg ikke lenger ville risikere å bli liggende værfast i ukevis. 

Vennene mine fra Rhônen hadde allerede passert dette strekket, og anbefalte meg på det sterkeste å holde god klaring til neset (som er det østligste punktet på den Iberiske halvøyen), og hva enn jeg gjorde, så måtte jeg ikke ankre på nordsiden, men komme meg rundt i le.

For å gjøre det hele ekstra spennende, så skulle vinden løye på ettermiddagen, for så å øke til kuling igjen dagen derpå, så her måtte jeg droppe komfortseilingen, og forsøke å holde over fem knop hele dagen for at det skulle gå.
Men idet jeg gjorde meg klar til å dra, så kom sjøpolitiet (Gendarmerie), og begynte å kontrollere alle båtene…

Det hadde jeg hverken tid eller lyst til å vente på, så jeg tok en spansk en, løsnet fortøyningene, og seilte av moringen mens jeg gjorde mitt beste for å late som at jeg ikke så dem, og slett ikke var stresset. Hva de kontrollerte aner jeg ikke, men jeg kom meg iallefall avsted, og idet jeg kom meg ut fra neset, fikk jeg god fart, og suste avsted i 5,7 knop. Bølgene var nærmere tre meter høye, og autopiloten, som aldri har likt medsjø, bestemte seg for å legge inn årene.
Været var derimot upåklagelig, og jeg storkoste meg mens jeg lyttet på VHF'en, som nå gikk i et på både Fransk, Spansk, og Catalansk.

Båten min hadde nå vært ti måneder i Frankrike (4 av dem med meg ombord), og reist så langt som overhodet mulig uten å forlate landet; selv i luftlinje var det 1000km!
Jeg kan med hånden på hjertet si at de negative stereotypiene om Franskmenn ikke stemmer etter min erfaring; for uansett hvor jeg har vært, har jeg alltid blitt tatt godt imot. Åpner man med et “Bonjour”, så får man hjelp til det meste, selv om det ofte er en språkbarriere. Men sjømenn i gamle dager kunne jo ikke snakke engelsk i alle land de heller, og man kommer overraskende langt uten.

Så det ble et følelsesladd øyeblikk idet jeg krysset grensen til Spania, og jeg gledet meg som en unge på julaften til nye opplevelser!


Jeg rundet neset med god klaring for å beholde vinden, men fikk endel kast som la meg sidelengs idet jeg kom i vindskyggen til fjellene. Men nå slapp jeg det minste bølgene, og klarte å holde fire knop et godt stykke. Fikk en talemelding på whatsapp (primærsambandet i resten av europa) fra vennene mine, de hadde seilt lengre sør for å møte foreldrene hennes, da de hadde ferie.

Men nå var det for sent, og for lite vind til at jeg kunne krysse Roses-gulfen, så da var det bare å finne første og beste “cala”, det catalanske navnet for en liten bukt eller vik. Noen nøyaktig oversettelse til norsk fant jeg aldri, men det er iallefall det man må se etter på kartet når man seiler i Costa brava, Balearene, og Costa Blanca (med andre ord der catalansk er morsmålet). Man er somregel eksponert mot havet fra minst en retning, noe som innebærer at det er viktig å være oppdatert på værvarselet. Særlig for meg som må seile ut, og ikke har innenbords dieselmotor.

Jeg hadde lastet ned en app som skulle vise hvor sjøgresset var, men den virket ikke, så da ble det satelittfoto fra google maps istedenfor. Cala Rostella så ut til å ha et større parti med sand, så jeg satte kursen dit, og tok ned seilet da jeg nærmet meg. Der var det derimot smekkfullt; ti seilbåter og flere daycruisere enn jeg klarte å telle. I tillegg kjørte vannscootere med musikk på full guffe slalom mellom båtene.

Jeg ankret på utsiden av båtene, pakket ned seilene, og fant frem fridykkermasken min med snorkel, førjeg  kastet meg uti for å sjekke ankeret. Men snaue to meter under overflaten så jeg, forutenom en floke av ankertau, en hel jungel av sjøgress!

 

IMG_20250803_203028069_HDR.jpg.5a605ee08160f4fabbe744b8049078b8.jpg


Kom meg umiddelbart ombord igjen, og fikk halt opp ankeret så skånsomt som mulig, før jeg speidet rundt for motor. Heldigvis begynte flere av motorbåtene å pakke sammen, da de jevnt over bare drar på dagstur. Så dersom du som leser dette skal på båtferie i cala-land, så er det beste tipset jeg kan gi deg å ankomme før 1100, eller etter 1800. Da får man som oftest plass.
Så til syvende og sist var det bare meg, et fransk par i en seilbåt, og en charterbåt med et par italienere ombord.

Jeg hadde aldri vært i land i fastlandsspania før, kun på Kanariøyene. Så for historien sin del, valgte jeg å svømme iland, noe som var lettere sagt enn gjort med alle vannscooterne som suste forbi. Men jeg kom meg iland, og fikk sett solnedgangen fra en klippe mens jeg satt under et furutre. For en dag!

Morgenen etter var det på tide med proviantering, da det var slutt på den ferske provianten fra Frankrike. Havregryn unngår jeg så langt det lar seg gjøre, da jeg har tilbrakt måneder i ødemarken uten annen føde ved flere anledninger.
Jeg fikk derfor jolla på vannet, og rodde iland.

Det ble litt om og men med hvordan jeg skulle gjemme den, for nå var det folk overalt på stranden. Men heldigvis tilbydde en hyggelig familie seg å passe på den, og jeg kom meg avgårde i retning nærmeste butikk.
Bilder og film ble det forresten lite av fra calaene, ettersom minst halvparten av damene går toppløse der; gammel som ung. Men jeg fikk tatt noen bilder fra toppen, når jeg var høyt nok oppe til at folk bare ble piksler.

 

IMG_20250803_112705030.jpg.0e4f8a68eb44d262fa31db66df5c1bfe.jpg


Det skjedde lite nevneverdig på vei til butikken, som dessverre viste seg å være en turistsjappe. Men jeg fikk meg i det minste ferske baguetter, ost, og en iskald cola. I kassen la butikkeieren over til spansk når jeg forsøkte å snakke engelsk, noe som ikke hjalp stort mer enn om han hadde fortsatt å snakke katalansk.

Vel ute av bebyggelsen igjen var jeg på vei inn i furuskogen langs en grusvei, da det kom en større folkemengde mot meg. Jeg stusset litt, men trengte ikke å fundere lenge før jeg fant ut hvorfor: skogvokterpolitiet sende nemlig alle bort. Sekunder senere ble jeg selv stoppet av en bil med to kvinnelige betjenter, som kjapt la over på engelsk, og forklarte at dette var et verneområde, som grunnet tørke og mistralvind nå var stengt for almenheten grunnet ekstrem skogbrannfare. 

Men de var utrolig hyggelige, og jeg fortalte at jeg hadde sett nettopp det skje i Marseille to uker tidligere, noe de fortalte at var deler av grunnen til at de var føre var (For den brannen hadde blusset opp gjentatte ganger hver gang mistralvinden kom tilbake).

Så når jeg forklarte at jeg hadde båten min ankret der, og spøkte med at det var litt langt å svømme, fikk jeg lov å gå igjenom skogen, mot at jeg på tro og ære lovte at jeg ikke skulle røyke sigaretter eller noe annet som kunne medføre ildspåsettelse. 

Jeg takket dem derfor for tilliten (og for å slippe den flere timer lange omveien over fjellet), og satte avsted. En times skogstur helt alene er sjelden kost i de traktene!
Da jeg kom tilbake til calaen, var det derimot kaos! Vinden kom på skrått med bukta, noe som medførte at alle ankerlinene ble til spaghetti!
Jeg takket familien som hadde passet på gummibåten, og fossrodde ut til båten min. 
Den franske båten var nå faretruende nært min, og kapteinen ombord beklaget seg med at noen italienere hadde fisket ankeret hans mens de selv bare hadde 1:1 med kjetting ute, og han hadde stoppet dem i siste liten idet de forsøkte å kappe ankeret hans!

Lite tau/kjetting ute var stort sett en gjenganger i calaene, noe jeg kjapt fikk konstantert når jeg tok meg en dukkert. Det skyldes delvis at det er kotyme å maks ha 1:3 ute (Tau/kjettinglengde maks 3 x dybden) for å ikke okkupere halve bukta, men også det faktum at mellom en tredjedel og halvparten av båtene somregel er utleiebåter, med påfølgende ikke-eksisterende sjømannskap.

Morgenen etter ble det baguett og kaffe til frokost, før jeg hevet anker, og heiste seil før motorbåtene rakk å gjøre innrykk.
Vinden var med meg, så jeg krysset hele rosesgulfen i en jafs, uten større begivenheter. På kartet så jeg hoppfeltet “empuriabrava”, hvor flere av vennene mine fra fallskjermdagene mine ofte pleide å dra på høsten. Om jeg en dag får råd til å hoppe aktivt igjen, så skal jeg tilbake dit for utsikten sin del! Men til samme prisen som en fallskjermrigg man får en god 32-foter med strøken innenbordsmotor, så det blir nok ikke med det første. Paraglideren i båten får holde inntil videre.

Jeg fikk en talemelding på whatsapp, vennene mine skulle prøve å finne en lun cala, men idet jeg hadde krysset gulfen hadde de gitt opp. Fikk beskjed om at de holdt av en moring til meg inne i havna, og jeg satte derfor kursen dit.

Brasilianeren møtte meg på padlebrett idet jeg kom inn i havna, og det ble et gledelig gjensyn; to uker etter at vi skilte lag i Port Napoleon.


Og det var alt for denne gangen!

 

IMG_20250803_063331542_HDR.jpg

Link to post
  • 2 måneder senere...
  • 1 måned senere...

Tusen takk for fine tilbakemeldinger! :smiler:

 

Etter en travel sommer er jeg igang med å skrive neste "kapittel", men før jeg blir ferdig med det, tenkte jeg å dele noe annet.

 

Jeg har nemlig havnelosen for Rhônen liggende, og den får jeg ikke bruk for med det første.

 

Så dersom en av dere som har fulgt med i tråden her kjenner at det frister med en elvetur, så kan du få den i gave :smiler: 

 

 

Link to post
  • 3 uker senere...

Sommeren har vært travel her i gården, men jeg håper jo at de fleste av dere har vært for opptatt med egen båt til at dere har hatt tid til å sitte på internett. Uansett; her er historien om Costa Brava, og forberedelsene til min første solo havkryssing, nemlig strake veien over til Mallorca!

 

Før jeg begynner, vil jeg bemerke at jeg tilstreber å skrive så detaljert som mulig, og dette vil fremover innebære enkelte ting som er på kanten med loven. Jeg er klar over at enkelte lever etter at man alltid skal følge alle regler til punkt og prikke når man er “gjest” (og ellers), mens jeg selv til sammenligning aldri har brydd meg om turister som tjuvfisker eller padler kano uten redningsvest hjemme i norge for å si det mildt. 

 

Gjør som de lokale er min moralske rettesnor i denne forstanden, og man lærer tidsnok at man blir flådd levende dersom man ikke lærer å håndtere kafka-byråkratiet i sydenlandene. Så en pekepinne før videre lesning er at dersom du synes berserk-ekspedisjonene til Andhøy&co blir for sterk kost på den moralske fronten, så er det kanskje best å avslutte

lesningen her:sjørøver:
 

 

Men nok om det, her er fortsettelsen:

 

Vel inne i havna hadde de holdt av en bøye til meg, og vel fortøyd bak bølgebryteren hadde jeg endelig flatt vann, for første gang siden vendres plage.

 

Jeg slapp også å blåse opp min egen jolle, da vennene mine hadde fått sin egen, og ville bruke den mest mulig. Gratis taxi sier jeg jo ikke nei til, og det var litt morsomt, da ingen av dem hadde rodd før, og det hele minnet om barn hjemme i Norge som får sin første sommer med jolle i havnebassenget.

 

Screenshot_20261005-143143.png.4abe6af37dcef339f2735bd6646d82f0.png

 

Fikk beskjed om at jeg ikke behøvde å stikke innom havnekontoret, da det var en gjeng med “marineros” (uttrykk brukt om de som jobber utendørs i havnene) som tok en runde rundt alle bøyene i sekstiden på kvelden for å registrere alle besøkende.

 

Så da tok jeg jolletaxien til land, og fikk meg en tur innom første og beste spar for å få meg litt skikkelig mat, før jeg la ut på jakt etter en båtbutikk for å skaffe meg et gjesteflagg. 

Det hele gikk knirkefritt, og idet jeg kom tilbake til havna fikk jeg sitte på ut til båten til vennene mine, hvor flere lokale også var ombord.

 

Her fikk jeg derimot mitt første møte med katalansk separatisme! For da jeg beklaget at de måtte snakke engelsk for min del, så kontret han ene med at det uansett ikke hadde noe å si for han om han måtte snakke spansk eller engelsk; begge var “fremmedspråk” uansett!

Jeg fikk også påpeket at gjesteflagget jeg hadde kjøpt hadde kongekronen til kong Felipe på, noe jeg da la merke til at ingen av de lokale båtene hadde. 

 

Der var det til nøds fargene til det spanske flagget uten andre symboler på, men helst det stripete flagget til Katalonia. 

Det var derimot ikke alltid like lurt å ha dersom man møtte på guardia civil, da betjenter som kom fra andre regioner fort kunne bøtelegge deg for det.

Nok en ting å sette pris på hjemme i Norge; har aldri fått problemer med politibåten for å ha sjørøverflagg fra biltema akter…


 

Flere i gjengen jobbet med båtutleie, og der fikk jeg også en god del informasjon angående kotyme og anbefalinger generelt.

 

Havna vi var i var visstnok opprinnelig en båtforening, men den nye ledelsen hadde fått blod på tann økonomisk sett, og mer eller mindre kastet ut de lokale til fordel for utlendinger med tjukk lommebok og charterselskaper.

 

Så de lokale var rett og slett priset ut fra å seile i sin egen bakgård, og de sa at de skulle så inderlig ønske at vi utlendinger holdt oss til å ankre, istedenfor å bare punge ut 40-50-60€ uten å ofre prisen en tanke. I Frankrike har de jo en sterk grasrotbevegelse med båtliv, og myndighetene der eksproprierer havner som blir for grådige, slik at det skal være tilgjengelig for alle. Men slik er det ikke i Spania; og her var det ofte tette bånd mellom havneeiere, lokalpolitikere og politiet…

 

Sjøgresset poseidonia er som tidligere nevnt fredet i det vestlige middelhavet, og man har ikke lov til å ankre på det. Dette er fordi et enkelt anker som pløyer igjennom påfører det skader som kan ta mer enn fem år å gro igjen, og gresset er livsviktig for lokale arter, oksygentilførsel i vannet, samt å holde tilbake “jordsmonnet” langs land.

 

Så akkurat som i Frankrike, har man her satt opp bøyer på populære ankerplasser som har blitt fredet. Men mens det i Frankrike var gratis å benytte seg av dem, koster det alt fra 30-60€ natten i Spania!

 

Og for å gjøre det hele enda verre; havnene som får tillatelse til å legge dem ut, legger dem ofte strategisk ut på sandbunn der man fortsatt har lov til å ankre istedenfor på sjøgresset like ved, slik at man blir tvunget til å betale. Og på toppen av det hele er lokalpolitiet kjappe på labben med å bøtelegge. Senere på turen, i Balearene, begynte jeg faktisk rutinemessig å ha med meg undervannskamera, og dykke umiddelbart for å filme bunnen etter at jeg ankret, for så å filme politiet når de prøvde seg. 

 

Så anbefalingen til de lokale var som følger: fortøy til bøyene etter kl. 2000 på kvelden, og forlat dem innen kl 0600 om morgenen. Da var risikoen for å bli kontrollert minimal, og man kunne sove trygt, uten å bidra ytterligere til turistifiseringen.

 

Men her i havna hadde jeg jo meldt ankomsten min på forhånd, og i sekstiden kom en marinero og registrerte båten min. Pris fikk jeg ikke oppgitt, og det var heller ingen prisliste på nett, men det var for sent å gjøre noe med det nå. De glemte også å gi meg nøkkel til servicebygget, men heldigvis hadde vennene mine adgangskort, og jeg fikk meg en sårt tiltrengt dusj. Det var godt å endelig få vasket bort alt saltet uten å måtte rasjonere ferskvann!

 

Vi fikk også lånt oss en bil av foreldrene til hun ene, og jeg fikk endelig fylt opp proviantlageret uten å bli flådd levende på turistbutikkene. Prisene var merkbart billigere enn i Frankrike, og jeg fikk en full omvisning, med anbefalinger om hva jeg burde kjøpe. Det ble noen kilo med ferske lokale plommer, og totalvekten inkludert drikkevann ble godt over 20kg. For her kunne man nemlig ikke drikke vannet i havna lenger!

Og jeg som hadde brukt vannet fra Frankrike til oppvask dagen før…

 

Jeg sov som en stein den natta, og dagen derpå dro jeg innom havnekontoret. Der fikk jeg derimot hakeslepp; hele 37€ skulle de ha for en natt på bøye! Jeg sa min ærlige mening om den saken, og da havnesjefen presterte å si at det var billig, spurte jeg rett ut om hun noensinne hadde vært på båtferie utenfor Spania. Forklarte henne da at i min hjemby (Stavanger), så kan man ligge longside midt i smørøyet i sentrum med en 49 fots båt, inkludert strøm, drikkevann og alle fasiliteter til samme prisen de skulle ha for bøya si. Og jeg kom også i skade for å presisere at lønnsnivået i Stavanger er vesentlig høyere enn i Spania.

 

Jeg var nok noe berørt av samtalen med de lokale seilerne dagen før, og jeg hadde aldri dratt det så langt dersom det ikke var den ansvarlige selv jeg snakket med. Men betalte gjorde jeg, og så la jeg heller igjen en anmeldelse på nett, der jeg passet på å presisere at havnearbeiderene var upåklagelige, og at det var prispraksisen og behandlingen av de lokale fra administrasjonen sin side som trakk ned.

 

Fikk fylt vanndunkene mine med vann før jeg forlot havna; selv om jeg ikke burde drikke det, så var det mer enn godt nok til å skylle av saltet på kroppen, samt oppvask og husrengjøring.

 

Avtalte med vennene mine at vi skulle ankre sammen senere, og dro snaue 500 meter utenfor bølgebryteren, rett ved badebøyene.

Det var meldt fralandsvind iløpet av kvelden, men siden solgangsbrisen fortsatt regjerte, satte jeg stormfokken på akterstaget, slik at jeg fikk baugen inn i bølgene, og slapp all rullingen.

 

De andre kom noen timer senere, og ankret like ved. Her var det milevis med sandbunn; hele bukta var en eneste lang strand, så for én gangs skyld trengte vi ikke å bekymre oss for å deise inn i andre båter.

Vennene mine skulle også teste ankertauet sitt for første gang med egenprodusert øyespleis; for siden Port Napoleon hadde de nemlig lånt ankerbåndet mitt. Siden jeg uansett var godt igang med husvasken, så meldte jeg meg frivillig som båtpasser, og rodde dem iland med jolla mi, da de skulle på restaurant med familien.

 

For husvask var jeg etterhvert blitt grundig rutinert på etter å ha hørt flere skrekkhistorier fra folk som hadde fått veggdyr, noe man lett kan plukke med seg på vaskerier osv. Men så langt hadde jeg bare funnet midd og litt maur, og heldigvis ingen kakkerlakker enda, selv om jeg ofte så dem i havnene.

 

IMG_20250805_205735468.jpg.c7095f84b35fdb42bfafcaf2ac2fac8e.jpg

 

Så mens ozon-generatoren gjorde jobben sin, tilbrakte jeg solnedgangen i cockpiten sammen med sykkelen min og alt som var av gummiholdige ting. Før avreise fra Norge året før hadde jeg gått til innkjøp av et kobo-lesebrett, som var vanntett og det hele, noe jeg kan anbefale på det varmeste til de av dere som heller ikke har plass til et helt skipsbibliotek ombord. For anledningen leste jeg igjennom kapittelet om overlevelse til havs i “sas survival guide”, som forøvrig er det nærmeste man kommer hakkespettboken fra donald duck i virkeligheten.

 

Men plutselig rykket det til i båten; idet solen gikk ned tok fralandsvinden over umiddelbart, og det begynte å ule i riggen. Jeg var bare snaue 500 meter fra land, men det begynte raskt å bygge seg opp små krappe bølger.

Og med et gys gikk det opp for meg at jeg ikke lenger kunne se båten til vennene mine!

 

Jeg hadde jo femti meter med ankerline ute, så med 180 graders endring av vindretning + at ankeret måtte få feste igjen, så var det jo en selvfølge at posisjonen min i forhold til den andre båten ville endres noe. Og jeg ante ikke hvor mye taulengde de hadde ute.

Men de hadde fortalt meg dagen før at ankerlanternen ikke fungerte, og uansett hvor mye jeg myste med gatelysene fra land i bakgrunnen, så kunne jeg ikke skimte en eneste skygge uten medfølgende topplanterne…

 

Og om ikke risikoen for at båten deres var på vei til Afrika på egenhånd var ille nok, så begynte jeg nå å bli bekymret for at det ville bli vanskelig å hente dem med jolla. Jeg har jo rodd hele livet, så for min del var jeg ikke bekymret. Men vennene mine hadde knappe to dagers erfaring på den fronten, og klarte såvidt å skode beint i 0,2 knop på flatt vann alene i jolla.

 

Så etter noe om og men fikk jeg endelig tak i dem på telefon, og forklarte situasjonen. Ble fortalt at de hadde fått fikset lanternen samme dag, og at kartplotteren fortsatt var på (for å registrere svingradius for anker), og den beskrivelsen stemte greit med en båt jeg kunne skimte i mørket.

Så ettersom vinden skulle øke ytterligere, avtalte vi å møtes på stranden om ti minutter.

 

Jeg tok på meg redningsvesten, camelback med to liter vann, VHF og dykkerkniven min, samt fylte lommene med plommer, før jeg la avsted i jolla i retning antatt båt.

 

Det ble litt utfordrende i kastene, og jeg kjente på savnet etter skikkelige årer man kan vri for å minske vindfanget, men jeg kom meg omsider frem til den andre båten.

Der var alt heldigvis på stell, og jeg fikk løsnet jolla deres, og festet den i slepetauet på min egen. Fikk dobbeltsjekket ankerlinen, før jeg vendte baugen mot stranden, og fem minutter senere var jeg trygt i land.

 

I le bak hotellene på land kjente man ikke vindstyrken, og jeg fremstod nok en smule dramatisk når jeg insisterte på å taue vennene mine ut igjen, og nektet å la dem ro selv.

Men de gikk med på det, og etter å ha fylt luft i jolla mi (som stadig var lekk etter lekkasjen jeg fikk før jeg forlot Norge…), satte vi avsted.

 

Vi hadde knapt forlatt badebøyene før vinden fikk tak i oss, og jeg behøvde ikke gjøre annet enn å styre i retning båten deres, som ikke akkurat hadde vært enkelt dersom jeg ikke visste nøyaktig hvilken det var.

Og heldigvis traff vi rett båt på første forsøk, og slapp jolleseilas til Algerie for denne gang!

De takket for hjelpen, og gikk igang med å starte motoren, og lettet anker. Å ro iland igjen for å hente familien var uaktuelt, og de besluttet derfor å dra tilbake til havna.

Kjente et stikk av misunnelse av å se hvor lite påvirket av vinden dieselmotoren deres var; med elmotoren min hadde jeg i beste fall holdt posisjonen min for full gass. På neste båt blir det definitivt innenbordsmotor!

 

Et drøyt kvarter senere tok vinden seg opp ytterligere, og jeg fikk en talemelding på whatsapp (standardsambandet sørpå, og ingen gidder å skrive meldinger) der de takket for hjelpen, og meddelte at de var trygt fortøyd, noe de var glade for nå.

 

Selv var jeg ikke videre bekymret, for oppsettet mitt med 15kg Bruce med femti meter blytau ute på fem meters dyp med sandbunn har holdt i storm uten problemer ved flere anledninger. Så da ble det et par plommer til kveldsmat, før jeg tørnet inn.

 

Dagen etter våknet jeg til flatt hav og strålende sol. Sistnevnte er jo ikke akkurat bemerkelsesverdig her sørpå, men som vestlending tar det tid å omstille seg fra å forvente at 7 av 10 dager er regnvær, mens to av de resterende tre er overskyet.

 

Idet jeg satte meg ut begynte solgangsbrisen, og jeg slo på kartplotteren for å finne ut av hvor jeg skulle dra. For nå var det allerede andre uka i august, og dersom jeg ikke ville overvintre i Middelhavet, var jeg nødt til å nå Gibraltarstredet før uværsesongen gjorde sitt inntog for fullt.

 

Jeg hadde blitt fortalt at etter Costa Brava var Spanskekysten relativt kjedelig, og med få “calaer” (vik/bukt) man kunne ankre i; i tillegg til at havnene var dyre. Dessuten var det en omvei å følge kysten.

 

Så da var alternativet å seile ut til de Baleariske øyene; til Mallorca, så Ibiza, for så å krysse til Costa Blanca og fastlandet. Menorca ville jeg ikke få tid til i denne omgangen, da det var hakket for langt øst.

Jeg ble også invitert på besøk av ei jeg kjente som bor der ute, og hun lovet meg omvisning på øya si dersom jeg stakk innom. Hun hadde dessuten aircondition dersom jeg ville overnatte på land i noen dager.

 

Så da var den beslutningen tatt, den eneste utfordringen ville bli at jeg ikke hadde mannskap. Avstanden var snaue 125 sjømil strake veien, noe som ikke er nevneverdig langt for dere dieselkakser med 7 knop+ fart for motor.

Men for meg ville det innebære 36 timer minimum ved perfekte vindforhold, og det vet vi alle at ikke eksisterer. Med mindre man er på land, og ikke kan seile den dagen, selvfølgelig. 

 

Elmotoren min hadde dessuten knappe 10% av den nødvendige rekkevidden, så jeg ble nødt til å ta høyde for at det fort kunne ta opptil en uke dersom vinden uteble, og jeg måtte bruke solcellepanelene.

 

Så da var det på tide å proviantere! Fikk avtalt med en av vennene mine at han kunne passe jolla mi på stranden mens jeg dro på butikken, og som sagt, så gjort. Fikk handlet et par dunker ekstra med drikkevann, samt litt brød og hermetikk. En frossenpizza ble det også, noe jeg har perfeksjonert tilberedelsen av på gasskomfyr.

 

Vel tilbake på stranda fikk jeg øyespleisesettet mitt igjen, og vi avtalte å holde kontakten fremover. Verden er jo tross alt ikke så stor, selv med 22 fots seilbåt, så hvem vet? Plutselig møtes vi igjen.

Så etter en god klem, dro jeg ut til båten igjen.

 

Nå var det allerede blitt ettermiddag, så jeg besluttet å bare seile til andre enden av bukten; snaue 3 sjømil. Vinden skulle dreie mot syd iløpet av kvelden, så der ville jeg ligge trygt i le bak et nes. Jolla gadd jeg derfor ikke å pakke sammen, og jeg seilte derfor hele strekket med den på slep, for første gang siden jeg forlot Norge.

 

Med vinden rett inn fra babord holdt jeg nesten 5 knop hele veien, og det tok derfor ikke lange stunden før jeg nådde enden av stranda. Der var det en salig blanding av vindsurfere, vannscootere og det hele, så de siste 500 meterne ble for motor. Det var som vanlig ganske trangt om plassen, men enkelte motorbåter var allerede iferd med å lette anker, og jeg fikk derfor klemt meg inn med relativt grei margin, og tre ganger dybden med tau ute.

Jeg fikk meg en tur iland, og forutenom en is i varmen, fylte jeg sekken med nok en last med ekstra drikkevann. Vanndunkene og flaskevannet holder seg jo evig uåpnet, så jeg så ingen grunn til å risikere rasjonering. Heller 30 liter for mye enn en eneste liter for lite!

 

Jolla lå trygt på nudiststranden der jeg hadde lagt den fra meg, og etter å ha etterfylt den med luft, rodde jeg ut til båten igjen. 

Vel fremme halte jeg jolla opp på dekk, skylte av sjøvannet, og etter at den hadde tørket, vasket jeg den med pvc-rens, og klippet til en passelig stor lapp, og limte den på. Deretter la jeg den i press med en plankebit med en vanndunk oppå over natten. Lappingen skal jo herde i noen dager uten bruk, så anledningen passet i så måte godt.

 

Og etter en natts søvn som ble hakket kortere enn jeg skulle ha ønsket, dels grunnet nerver, og dels grunnet vannscootere som holdt det gående halve natten, sjekket jeg værvarselet mens jeg drakk morgenkaffen min.

 

Ingen uvær meldt, så med andre ord lå alt til rette for min første solo havkryssing.

 

Jeg lettet anker, heiste storseilet, og satte kursen mot Mallorca.

 

Screenshot_20261005-143300.png.4ba6644d73fb3b7a35d5e202811f55ab.png

Link to post

Delta i diskusjonen

Du kan skrive innlegget nå, det vil bli postet etter at du har registrert deg. Logg inn hvis du allerede er registrert.

Guest
Svar på dette emnet

×   Du har postet formatert tekst..   Fjern formattering

  Only 75 emoji are allowed.

×   Innholdet du linket til er satt inn i innlegget..   Klikk her for å vise kun linken.

×   Det du skrev har blitt lagret.   Slett lagret

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

×
×
  • Create New...