Norske Sjø forlanger jording av skroggjennomføring

[Lotus]

Jeg har slettet innleggene med teknisk innhold slik at Lotus kan forklare hvordan systemene i båtene virker.

Mytene for heller være myter.

Skjønner jeg godt at du gjør. Spesielt dette innlegget som var så til de grader fullt av feil.

Jeg sammenligner det med å ha en dårlig teoretisk plattform som man prøver å bygge videre på med flotte kjekke ting, men uten å ha den grunnleggende teoretiske forståelsen for fysiske lover.

 

Akkurat dette viste seg særdeles tydelig da du i innlegget om landstrøm kom med noen spenstige ideer om hvor jordstrømmen ville gå. Du hadde endog noen flotte tegninger, men like fullt ble det bare tull. Det ble da også rimelig stille når du skjønte hvor langt ute på viddene du var.

 

Nå har det seg slik at f.eks skroggjennomføringer som lever sitt eget lille liv totalt avsondret fra resten av båten, beviselig har svært lang levetid. Vi snakker ikke her om noe syrefaste greier, kun enkle gjennomføringer av messing eller bronse. Når båteieren etter 20 år tar vinkelsliperen og kutter av en slik gjennomføring, viser det seg svært ofte at han kunne spart seg bryderiet, for gjennomføringer er svært lite tæret.

 

Hvorfor er det egentlig slik? Ja for slik er det. Det finnes utallige eksempler. I praksis skulle jo dette være en umulighet i følge Ole Petter, men er det altså ikke.

 

Hvorfor behøver jeg ikke å ha sinkanode på mine trimplan? Av samme grunn som jeg har forklart tidligere. Det dannes ingen galvanisk celle. Det går ingen strøm, det blir ingen tæring. Fysikkens lover er enkle for akkurat dette, og i virkelighetens verden viser det seg å stemme på en prikk. I stedet for 2 pils i en snor bak snekka, kan du feste en syrefast skrue. Den vil aldri tære. Du kan bytte skruen i enden av snoren med bronse. Den vil nå tære, men marginalt, kontrollert og forutsigbart.

 

Begynner man derimot elektrisk å forbinde ulike metaller, dannes batterikretsen. En sort slange som leder strøm fra sjøvannsinntaket og videre. Det er marginale greier som skal til. Forbindelsen må ikke være en fysisk ledning.

 

2 sjøvannsinntak som ser like ut, men som metallurgisk ikke er det, forbindes med en potensialutjevningsledning. Vel, da er egget altså lagt. I en slik krets vil den ene gjennomføringen bli anodisk i forhold til den andre og begynne å tære, les offeranode.

 

Dette prinsippet er et grunnleggende prinsipp i tæringsverdenen. Det er også det prinsippet vi bruker for katodisk beskyttelse. Vi lager batterikretsen vår. En messingduppeditt under vannlinjen. En forbindelse. En sikanode i andre enden under vannlinjen. Nytt batteri er laget, men man har kontroll på hva som blir offeranoden og hva som blir en beskyttet katode. Dette har ikke noe med kvaliteten på metallene, men gitt av metallenes egenpotensiale ut fra spenningsrekka.

 

En slik løsning er en god løsning. Den kan være bedre enn en kontrollert tæring på en utsatt metalldel av lavere kvalitet som ligger der adskilt i sitt eget univers og den benyttes ofte der det er vanskelig å feste en sinkanode på den utsatte metalldelen direkte. Problemet begynner når man fester mange metalldeler sammen og skal prøve å potensialutjevne dem. Før hadde man kontroll. Med en anode og en katode blir det enkelt, men med mange katoder, en anode, og innbyrdes avstander - selv små avstander, kan man risikere at den ene katoden likevel blir anodisk til en annen katode, selv med feit offeranode i kretsen. Og med katoder leser du da skroggjennomføringer som tæres. Du vet bare ikke hvilken av dem som har blitt offeranode for hva og i hvilken grad.

 

 

I båten til Ebonita hadde man en slik løsning der man brukte haugevis med sink bak, men ingen av gjennomføringene foran i båten var med i det gode selskap. Det var det en grunn til. Det var også en grunn til at selv om de ikke var med i det gode selskap, så klarte de seg pussig nok bra likevel. Årsaken er galvanisk adskillelse i sitt eget lille univers.

 

 

Ole Petter har mye teori, men nekter konsekvent å svare på konkrete spørsmål. Det skjønner jeg godt. Teori og praksis er to forskjellige ting. Imidlertid er det skremmende at han ser ut til å bomme på det grunnleggende samtidig som han tydeligvis underviser i emnet.

 

Ta deres egne erfaringer og sjekk opp mot det jeg her har skrevet. Stemmer det? Har dere løsninger som stemmer med dette? Funker det eller ikke? Jeg sier ikke mer.....

Redigert 25.Oktober.2008 av Lotus (see edit history)

[Servicemannen]

Teori og praksis er to forskjellige ting.

Du mener i teorien flyter eks. Princess og Fairline men i praksis sinker dem? Var innom Back Cove og kontrolerte oppbyggningen hos dem. En anode bak på hekk, en på hver sin trimflaps og alt bondet innvendig, propellaksling, ror, trimflaps, skroggjennomføringer, dieseltanker, dekkstusser til diesel/vann/septik, motorblokk og egentlig alt av metall over og under vannlinje. I tillegg var kraftig minuskabel fra batterier til motorblokk.

Du bør reise med engang til England og USA, Lotus, og få disse amatørene der til å slutte med dette dersom du mener dette kan gjøre oppgangstid i tilbaketrekkende båtbransje her i Norge...?

[Lotus]

Man praktiserer egen anode fordi metallene ligger langt fra hverandre i spenningsrekka.

Problemet oppstår derfor når anoden er oppspist eller kontakt med denne er brutt.

Derfor skiller man med egen dedikert anode.

Og dette er også grunnen til at en propellanode tæres relativt fort. Da bronsen i propellen og den syrefaste akselen

ligger langt fra hverandre i spenningsrekka.

Kanskje likevel Princess og Fairline vet litt om dette.

Eller bør de kontakte servicemannen for råd neste gang ?

Helt korrekt. Man kan jo begynne å lure når man ser hva Servicemannen svarer:

Hvis metallene holder kvalitet ligger dem ikke de langt fra i spenningsrekke å de krever total frakobling. Støtte til aksling er lagt av bronce og festet med syrefaste skruer, ror er lagt av syrefast eller bronce med syrefast aksling, ror og akslingshylse av syrefast eller bronce osv. Dette veit dem hos Princess og Fairline og dem prater ikke med meg før dem kobler disse metallene sammen. Fleste produsenter som bonder kobler bronce gjennomføringer sammen med syrefast propellaksling og ror osv.

Det Mix påpeker er helt riktig problemstilling.

Man kan da ikke i fullt alvor hevde at fordi metallene har høy kvalitet, så ligger de ikke langt fra hverandre i spenningsrekka?? Selvsagt gjør de det. Kvalitet har intet med saken å gjøre.

 

En anode i sink av høy kvalitet er og blir milevis fra en katode i gull for å sette det på spissen.

Jeg fatter ikke engang at det er mulig å hevde slikt sprøyt og samtidig fortelle om at dette driver man og jobber med til daglig.

[Servicemannen]

Du som fagmann, Lotus, veit at de bør være over 150milliamp forskjell til å en metall kan endres til offeranode. Å koble opp ett system eller anbefale noen endringer bør man måle opp båten og finne ut forskjellige værdier på metallene. Syrefast og bronce kan ligge ned mot 100milliamp forskjell men kan også gå opp til 200milliamp og der kan tingene gå virkilig galt. Kvalitet på metallene har litt avgørsel med hvad muligt er og hvad ikke.

[Sydvesten]

All honør til Lotus i denne tråden.... og det jeg setter mest pris på er at han kaller en "spade for en spade".... Det/vi er nok alt for mange "eksperter" som uttaler seg/oss med skråsikkerhet om ting de/vi overhode ikke har greie på engang....

[Servicemannen]

Jeg tror du finner ingen hvertfall i Norge med mer kunnskap i dette faget en han Ole-Petter. Når huselektrikkerer eller radioamatører kommer med de dem leser i boka sin kan de ikke sammenlignes med erfaringen dem har som forsker på dette området og har lagt tiårvis med arbeid bak seg der.

[Mix]

Mix har falt av lasset for lenge siden.

Når den selvutnevnte spesialisten som er best, ja endog bedre enn Princess sine ingeniører

begynner å smørje sammen elektrolytisk og galvanisk tæring som ja, det ligner grisen.

(Innleggene er visst slettet nå, og det var kanskje like lurt)

Gidder jeg ikke mer.

 

Mix' annlegg funger bra, både elektrisk og tæringsmessig.

Så får folk gjøre hva de vil.

 

Men jeg begynner å lure på hva som er motivene til enkelte av de såkalte spesialistene her inne (de egenutnevnte)

Det virker ikke som de er interessert i å hjelpe noen med noe som helst.

Men skape mest mulig forvirring og tåkelegging og skape usikkerhet.

Noen har ikke båt engang, og bedriver kun "job-protection"

Dette var et forum for båtentusiaster som hjelper hverandre.

[Servicemannen]

Som har kommet fram her anbefales ikke endringer hvis de er ikke problem i båten. Hvis de er problem anbefales fagman med tilhørende måleutstyr til feilsøking og forbedring men den anbefalingen du spør om er ikke alternativ dersom tingene kan gå virkelig galt på en enkel måte. Dem som ønsker ombygging på sitt system har to muligheter; få anbefalinger fra Lotus eller leie inn fagman.

[KDB]

For å unngå galvanisk korrosjon på komponenter som er nedsenket i saltvann, er det viktig at det er beskyttet. Vår anbefaling er å forbinde dem alle med beskyttelseanode som normalt er av sink. NB! Dette system av forbindelser mellom de individuelle komponentene bør normalt ikke ha forbindelse til den negative kretsen i båtens elektriske system.

Lokale krav som ABYC kan kreve at minus kobles til den galvaniske beskyttelse. Motor og drivlinje (gir) får ikke tilknyttes denne forbindelse. Dette er fra Volvo sine anbefalinger for installasjon av innenbordsmotorer.

[Servicemannen]

Volvo har den teorien men 25% av dem båter jeg har tatt oppmåling av med VP motor har hatt forbindelse i mellem motor og drev. En båt jeg målte hadde VP tatt i reperasjon på grunn av forbindelse men mitt utstyr målte forstatt forbindelse. De er ingen annen produsent jeg veit om som jobber utifra den teorien.

[KDB]

Dette var hentet fra installasjon av innenbordsmotor med fast aksel. Det blir noe annet!

[Servicemannen]

Volvo har den teorien spesielt med seildrev men den funkerer ikke i praksis. Isolere to store metallklumper fra hver andre men forstatt ha kraftig forbindelse og i tillegg la dem stå i et fugtig miljø har VP ikke ennå innrømmet å er ikke mulig å utføre uten innstallasjon av følsomt overvåkningsystem som koster 20% av motorprisen. Derfor er sikrere løsning å koble minusen direkte inn på motor og drevsystemet likt og Ole-Petter var inne på men ingen hadde interesse med teorien bak de systemet.

[KDB]

Jeg skriver fast aksel ikke seildrev eller drev!!!!

[Servicemannen]

Jeg veit hvad du skrev men VP har denne teorien spesiel med seildrev og sliter der meget disse dagene.

[logget av]

En drev/ motorprodusent har hatt den samme filosofien bestandig og en produsent har prøvd litt forskjellig.

Den produsenten som kaller en spade for en spade har praktisk talt ikke problemer med korrosjon.

[Figaro]

Volvo har den teorien men 25% av dem båter jeg har tatt oppmåling av med VP motor har hatt forbindelse i mellem motor og drev. En båt jeg målte hadde VP tatt i reperasjon på grunn av forbindelse men mitt utstyr målte forstatt forbindelse. De er ingen annen produsent jeg veit om som jobber utifra den teorien.

Unnskyld, men hva mener du egentlig med dette?

 

En drev/ motorprodusent har hatt den samme filosofien bestandig og en produsent har prøvd litt forskjellig.

Den produsenten som kaller en spade for en spade har praktisk talt ikke problemer med korrosjon.

Hva er egentlig spaden----forbindelse eller ikke forbindelse eller kanskje noe helt annet? Og produsenten, hvem er det? Noen andre enn meg som er "confused"?

[logget av]

Mercruiser har i alle år sverget til å bonde alt på motoren og drev sammen og legger sin konstruksjon på samme potensial som batteri minus.

 

Dette virker svært bra fordi nesten uansett hvilken elektrisk feil båtprodusenten eller båteieren klarer å produsere av feil, så vil alltid denne konstruksjonen bli katoden (Den beskyttede delen) ved en lekkasjestrøm i båtens elektriske anlegg. Oppsår det en lekkasjestrøm på motoren så får det bortimot ingen betydning i det hele tatt, bortsett fra at batteriet lades ut.

 

Forsøker man å isolere er det stor fare for at tingene ikke forblir isolert men noe midt i mellom. Man får da både anoder og katoder forårsaket av lekkasjestrøm. Offeranodene på en konstruksjon vil aldri klare å stoppe en slik feil, for elektrolysen som oppstår er en parallell krets til den katodiske beskytelseskretsen.

 

Det er bare et spørsmål om å bruke de fysiske lovene riktig, så skjønner man dette.

 

Jeg tror det er det Servicemannen også har oppdaget. Mange ting som skal være isolert i en båt er ikke alltid det. Spørsmålet er om man da skal gjøre som mange av de som har isolerte anlegg, ta opp startmotor og dynamo en gang i året for å rengjøre delene slik at de ikke bare er isolert på papiret, men også i praksis.

[Figaro]

Takker for svar. Jeg skjønner nå hva du mener. Så får vi vente å se om det er andre som kommer med motstridende oppfatninger, eller er enige med deg.

[Lotus]

Ja, det er jo lov å stille noen kontrollspørsmål....

 

Det er bare et spørsmål om å bruke de fysiske lovene riktig, så skjønner man dette.

 

Ja ikke sant? Det er ikke verre enn det.

 

Mercruiser har i alle år sverget til å bonde alt på motoren og drev sammen og legger sin konstruksjon på samme potensial som batteri minus.

 

Dette virker svært bra fordi nesten uansett hvilken elektrisk feil båtprodusenten eller båteieren klarer å produsere av feil, så vil alltid denne konstruksjonen bli katoden (Den beskyttede delen) ved en lekkasjestrøm i båtens elektriske anlegg. Oppstår det en lekkasjestrøm på motoren så får det bortimot ingen betydning i det hele tatt, bortsett fra at batteriet lades ut.

 

Den våkne leser vil nå se at Ole Petter plutselig snakker om elektrolytisk tæring og ikke galvanisk tæring. Elektrolytisk tæring forårsaket av batteriets strøm i en lukket krets. Hvor ble det egentlig av den galvaniske tæringen? Den er jo der fortsatt. Har du glemt den?

 

Og som alltid i en strømkrets så kan vi stoppe strømmen ved å slå av bryteren. Ingen lukket krets, ingen tæring.

 

Så er det spørsmålet om offeranode og beskyttet katode. Ole Petter tar det som gitt at uansett tinng og tang som skjer, vil denne sammenkoblede klomsen av ulike metalldeler alltid bli katoden. Det er feil. Det vet man egentlig intet om i det hele tatt og det er faktisk ikke derfor man bonder det sammen. Dette blir nemlig ofte offeranoden. Likevel gjør man altså dette.

 

Og hvorfor kan man gjøre noe så "teit" da? Svaret heter forholdsmessige størrelser. En stor offeranode vil ikke bli særlig ofret for å beskytte en liten katode. For det første krever ikke den beskyttede anoden mye "energi". For det andre er det som kreves av beskyttelse uansett for småtterier å regne i forhold til anodens størrelse.

 

Og så er det dette med de fysiske lovene igjen. Bruke dem riktig. Du vet det Ole Petter at når man får en katode, må man nødvendigvis ha en anode i den samme kretsen. Så når man har koblet sammen alle duppedittene og laget en stor katode, hva er da anoden? Tror du det er den lille sinkklomsen på propellen? Er det kanskje noe annet? Ja for offeranoden finnes, men hvor finnes den? Hva er grunnen til at det du kaller katode faktisk er katode og ikke en anode? Størrelser har intetb med saken å gjøre, vet du. Den mest negative delen vil alltid være offeranode uansett størrelse, og det er ikke en dritt noen kan gjøre med den fysiske loven som bestemmer at slik er det. Var det batteriminus som var felles sa du?

 

Og hva med den galvaniske tæringen. Den forsvant jo ikke sånn plutselig bare fordi du dro inn et batteri og elektrolytisk tæring. Så hva med den? Har den fått bedre muligheter enn noensinne? Galvanisk tæring er jo noe som skjer under forutsetning av utike metaller med ulik egenspenning har kontakt med hverandre og at det finnes en elektrolytt - les saltvann.

 

Båten ligger jo der og flyter - og vi har nå en drøss ulike metaller i kontakt med hverandre. Så hva nå? Hva skjer når batteriet i båten er utladet eller avslått av en hovedbryter og vi igjen kan konsentrere oss om den galvaniske tæringen? Hvordan ligger forholdene nå til rette for denne tæringen?

[logget av]

Beklager Lotus.

 

Jeg skal forsøke å forklare deg litt mer selv om jeg tror det er umulig for deg å forstå.

 

Det har seg slik at alle metaller / legeringer har et potensial hvor de korroderer i et miljø. Hvis du ønsker opplæring innen dette så kan jeg anbefale Curtin universitet for de har de en god marine forskningsavdeling og kan lære deg litt om blant annet Pourbax diagrammene.

 

Rustresistente legeringer danner et oksidbelegg som gir metallet en beskyttende film. Vi sier da at materialet er passivt.

 

Når vi kobler to edle metaller sammen og ikke bruker noen anode, så kan det oppstå en situasjon hvor det metallet med lavest potensial begynner å opptre som en anode. I disse tider så ser vi stadig mer av dette fordi legeringene man finner i hyllen ikke alltid er som forventet.

Får man for eks. en legering med høyt sinkinnhold så får man fort en desinking men større er vel tendensen at kuleventilene ruster fast.

 

Men så er dette aldri noe problem når alt er i orden, det vil si legeringene er bra og man ikke har noen lekkasjestrøm.

 

Med dette bak øret så svarte jeg også SF at hvis man ikke har noe problem så trenger man heller ikke å repparere det. Hvis man skal beskytte båten bedre så må man jo skjønne hvordan man oppnår en bedre beskyttelse, og det er jo ikke lett å lære bort selv til deg for du kan jo alt fra før.

Teoriene dine om at man ikke får korrosjon i båtene fordi man har vanskelig for å få en likestrømskomponent med inn i bilde stemmer ikke i praksis. Disse likestrømsfeilene reparerer jeg hele tiden, og man trenger ikke mer enn et spenningsfall i kretsene, så florerer det med likestrømskilder.

 

Hvis vi da skruer sammen en gjennomføring i marine messing eller en dårlig kvalitet bronse med en mer edel ventil så kan man få korrosjon. Spenningsdifferansen trenger ikke å være så forferdelig stor fordi avstanden mellom dem i elektrolytten er liten.

 

I en galvanisk celle så er den første regelen å redusere katodens areal, for så lenge en ren galvanisk reaksjon er lik på anoden og katoden, så sparer vi anoden hvis katoden har lite vått areal. Nok om det, det handler om hvilke materialer vi har med å gjøre, ledeevnen mellom dem og om anoden som oppstår har mindre eller større areal enn katoden osv.

 

Hvis vi i stedet for å skrue delene sammen, men forbinder dem med en ledning og plasserte dem langt fra hverandre, så vil også reaksjonen som følge av potensialforskjellen avta for ledeevnen i elektrolytten blir dårligere. Begge delene får det bedre fordi de klarer å vedlikeholde den beskyttende filmen bedre. Dette burde du skjønne så lenge du uttaler deg om landstrømproblematikken.

 

Hvis man skal klare å gi en katode riktig beskyttelse så må katoden primært primes av anoden for å få god effekt, og derfor må ikke anoden plasseres for langt fra anoden, man må ta hensyn til anodens egenspenning og plassering (tyngdekraft) for å få til en polariseringsstrøm og priming. Monteringsdybden og temperatur har betydning osv.

 

I rørsystemer må vi ofte ha flow i tillegg for vi klarer ikke å prime rørene langt nok inn osv.

 

Men så er det noe rart, og det er at katoden rapper elektroner fra anoden. Hvis du da tenker deg en krets som oppstår mellom to sammensatte deler i en gjennomføring, så vil anoden i denne konstruksjonen levere elektroner til katoden, og hele cellen blir mer aktiv. Det er da oksidbelegget brytes ned og så friggjør cellen kinetisk energi tilsvarende det katoden klarer å bidra negativt med.

Har anoden lite areal og eller består av en tynnvegget rør men en millimeter gods i gjengepartiet, så er dette en dårlig løsning som ingen burde velge. Greit nok men det hender at delene ikke er bedre.

 

Hvis disse to allerede potensialutjevnede delene som allerede korroderer forbindes med en anode lenger borte, så oppnår man kanskje ikke en fullgod priming, men vi gir delene et potensial som kan stoppe anoden (Gjennomføringen) fra å levere elektroner til ventilen, for vi gir delene tilgang på elektroner fra anoden allikevel.

 

Delene har i vertfall ikke vondt av denne løsningen og tar ingen skade forutsatt at det gjøres riktig. Hvis vi i tillegg klarer å gjøre en riktig potensialutjevning mot batteri minus, så vil alle delene i bondingen være beskyttet mot lekkasjestrøm fra batteriene i båten.

 

Legg ledningene fra et batteri ned i sjøen så ser du jo for pokker hvor anoden er i en elektrisk krets i vann.

Det kan jo heller ikke være så vanskelig å skjønne hva som skjer hvis det oppstår en lekkasje i pluss lederen til lensepumpen og ut i kjølsvinet.

 

Hvis det står montert en bunnventil ved siden av lekkasjen blir jo denne en del av kretsen, og når resten av kretsen består av en propell som har kontakt med batteri minus, ja da synker jo båten for gjennomføringen forsvinner på kort tid.

 

Kobler man en ledning mellom gjennomføringen og batteri minus så blir jo gjennomføringen katoden og lekkasjestrømmen får ikke gjort noen skade.

 

Er dette så vanskelig å få inn i fysikken din? Stemmer ikke terrenget som vanlig?

[Lotus]

Det har seg slik at alle metaller / legeringer har et potensial hvor de korroderer i et miljø. Hvis du ønsker opplæring innen dette så kan jeg anbefale Curtin universitet for de har de en god marine forskningsavdeling og kan lære deg litt om blant annet Pourbax diagrammene.

Mulig det kunne være en god ide, da det eneste jeg kan skilte med er et år på Høyskolen i Vestfold med noen vekttall innenfor emnet korrosjon, legeringer, metallstrukturer, korngrenser osv. Det er uansett betydelig bedre grunnlag enn hva du selv har. Ikke kast stein når du sitter i glasshus selv!

 

Når vi kobler to edle metaller sammen og ikke bruker noen anode, så kan det oppstå en situasjon hvor det metallet med lavest potensial begynner å opptre som en anode. I disse tider så ser vi stadig mer av dette fordi legeringene man finner i hyllen ikke alltid er som forventet.

Ikke kan oppstå. Det vil altid oppstå et slikt forhold i en galvanisk krets. Det er grunnlaget for galvanisk korrosjon.

 

Hvis vi da skruer sammen en gjennomføring i marine messing eller en dårlig kvalitet bronse med en mer edel ventil så kan man få korrosjon. Spenningsdifferansen trenger ikke å være så forferdelig stor fordi avstanden mellom dem i elektrolytten er liten.

helt korrekt. Så hvorfor ikke la duppedittene leve sitt eget lov galvanisk adskilt fra hverandre? Hvorfor koble sammen ulike metaller og potensialutjevne. Man lager jo en galvanisk celle. Og galvaniske celler er utgangspunktet for enhver galvanisk korrosjon.

 

I en galvanisk celle så er den første regelen å redusere katodens areal, for så lenge en ren galvanisk reaksjon er lik på anoden og katoden, så sparer vi anoden hvis katoden har lite vått areal. Nok om det, det handler om hvilke materialer vi har med å gjøre, ledeevnen mellom dem og om anoden som oppstår har mindre eller større areal enn katoden osv.

 

Helt korrekt, men du gjør da vitterlig det motsatte? Kobler sammen mange duppeditter av ulik kvalitet og lager en kjempekatode. Ikke bare det. Du har jo ingen kontroll på om det virkelig er en katode.

 

Hvis man skal klare å gi en katode riktig beskyttelse så må katoden primært primes av anoden for å få god effekt, og derfor må ikke anoden plasseres for langt fra anoden, man må ta hensyn til anodens egenspenning og plassering (tyngdekraft) for å få til en polariseringsstrøm og priming. Monteringsdybden og temperatur har betydning osv.

Igjen helt korrekt, men du skjønner jo ikke konsekvensen av hva du sier. Du vet jo at egenspenningen til anoden kun er avhengig av anodematerialet. Videre blir spenningsforskjellen kun forholdet mellom katodematerialets egenspenning og anodematerialets egenspenning. Som jeg sa tidliger spiller avstanden inn. For øvrig kan jeg ikke se hvordan tyngdekraften skulle kunne spille inn, men det kan du kanskje gi en teori om?

 

Men så er det noe rart, og det er at katoden rapper elektroner fra anoden. Hvis du da tenker deg en krets som oppstår mellom to sammensatte deler i en gjennomføring, så vil anoden i denne konstruksjonen levere elektroner til katoden, og hele cellen blir mer aktiv.

Ikke noe rart over hode. Det vil alltid skje og er en del av den galvaniske cellens reaksjosmønster. Det er derfor det heter offer-anode. Den ofrer seg. Hadde den ikke ofret seg ville den jo være en katode. I en galvanisk krets er det alltid noe som ofrer seg hele tiden. Brytes kretsen, stoppes strømmen.

 

Delene har i vertfall ikke vondt av denne løsningen og tar ingen skade forutsatt at det gjøres riktig. Hvis vi i tillegg klarer å gjøre en riktig potensialutjevning mot batteri minus, så vil alle delene i bondingen være beskyttet mot lekkasjestrøm fra batteriene i båten.

Jo de har vondt av det. Når man har bondet sammen alle slike metaller til batteriminus og så får en lekkasjestrøm fra batteripluss, vil alle disse være utsatt for korrosjon. Den galvaniske spenningen blir for intet å regne når vi kobler inn et batteri i kretsen. Den negative delen vil nå avgi en strøm av elektroner til pluss og føre til den tæringe vi alle frykter, nettopp pga overledningen fra pluss i lensepumpa. Det eneste positive er at tæringen nå fordeler seg over mye metall og må pågå en stund for å gjøre skade av betydning.

 

Men skrogjennomføringen min som lever sitt eget liv i sitt eget lille univers blir ikke påvirket fordi den ikke er en del av kretsen. Er ikke det veldig fint? Eller er du kanskje uenig? I så fall ser jeg frem til en ny og enda spenstigere teori om hvorfor.

 

Og selv uten DC batteristrøm på avveie, vil vi uansett alltid ha den galvaniske tæringen til stede når vi forbinder ulike metaller sammen i en saltvannselektrolytt.

 

Jeg må ærlig talt si at jeg ikke fatter hvordan du kan gir råd til Princess' ingeniører i saker om elektrolytisk og galvanisk tæring, minner dem på prinsippene og hva de har glemt.

[hifo]

hmm , begynner å lure på om lotus og ole petter er en og samme person.. mulig litt schisofren men dog. :-)

[Poseidon]

hmm , begynner å lure på om lotus og ole petter er en og samme person....

 

Det kan jeg med sikkerhet si at de ikke er!

Det er mulig at de har noe felles, men de har også tilstrekkelig som skiller til at jeg bare har sansen for den ene . . . .

[ebonita]

Eftersom jag med utgångspunkt från mina erfarenheter på nuvarnade Princess-båt kastade in lite bränsle på denna brasan i början av debatten (#10) där jag beskrev deras system med hopkoppling /bonding/ av axlar, propellrar, roder och omkringliggande skrovgenomföringar med offeranoder - vilket förefaller att fungera väl på min båt - och vilket system oxå verkar bekräftas och accepteras av Ole Petter, så må det vara mig ursäktat om jag frågar Lotus om det således är hans mening att detta är förkastligt? Och följdfråga blir i så fall om och hur han tycker att jag konkret skall modifiera systemet.

Redigert 26.Oktober.2008 av ebonita (see edit history)

[Lotus]

Som jeg skrev tidliger ebonita:

I båten til Ebonita hadde man en slik løsning der man brukte haugevis med sink bak, men ingen av gjennomføringene foran i båten var med i det gode selskap. Det var det en grunn til. Det var også en grunn til at selv om de ikke var med i det gode selskap, så klarte de seg pussig nok bra likevel. Årsaken er galvanisk adskillelse i sitt eget lille univers.

Du har en galvanisk beskyttelse via sinkanoder på den bakre delen. Dette fungerer utmerket.

På den fremre delen har du galvanisk adskillelse og dette fungerer også glimrende.

Så jeg kan ikke se hvorfor du skulle modifisere.